God jul!

Livet handler ikke om å sitte inne å vente på at kulda gir seg, det handler om å komme seg ut og gå seg varm. For det er ikke meningen at du skal ikke sitte inne å vente på at stormen gir seg, du skal ut for å lære deg å danse i regnet.

Ha ei god jul alle trofaste blogglesere!

Kalde dager

Det går mot nye kalde dager før jul, men det er vakkert om man bare kommer seg ut en tur.


Her et bilde fra Sør-Namsen ved forrige kuldeperiode, når vi hadde nær -20 grader ute ved fjorden. Og ja, den perioden har nesten strekt seg frem til nå, men det har vært noen dager med litt mildere vær. Herlig med skikkelig vinter!


Det er en voldsom forskjell på Indre og Ytre Namdal på slike dager. Nå har rim og snø dessverre blåst av trærne i indre deler av distriktet, men langs fjorden blir det raskt fint igjen med kulde.


Lille juleaften ser det ut til at det kan bli skikkelig frostrøyk igjen, forvent flere bilder!

Siste tur

Det var klart for årets siste tur på sjøen, og alt lå til rette for noen spennende timer. Snøbyger, lys og mye ørn, men dessverre så ville ikke båtmotoren starte.


Men så ser vi fordelen av å bo i et lite samfunn på kysten. En telefon, og fem minutter senere står en servicekar i båten og fikser strømproblemene. Demed blir det en siste tur på havet sammen med Ole Martin Dahle dette året.


Og for en flott tur det ble! Deler noen få inntrykk fra landskap og fugler. Alle bildene er tatt med Nikon 70-200 mm og Nikon D3s. Dårlige lysforhold, men 4000 iso reddet dagen.

Namdalingen

Frostrøyken henger som vanlig tett utover Namsenfjorden, slik er det alltid når kvikksølvet i gradestokken kryper ned mot - 20. Sola slår hele tiden små hull i frostrøyken og naturen endrer seg med hvert blink øyelokkene tar i den bitende luften.


1000 hyperaktive kunstmalere ville ikke hatt mulighet til å henge med, motivene renner ut på lerretet som jeg ser forann meg. Som naturfotograf blir man litt matt på slike dager, det er godt å legge kameraet ned i baggen, nå holder det med å nyte frostrøykens skuespill og suge inn stillheten som råder på sike iskalde dager.

Jeg står ved det tranget sundet som skiller Otterøya fra fastlandet, og plutselig skjer det noe som gjør at jeg må opp med teleobjektivet.


Ute i den tjukkeste frostgrøten kommer noe som i dag minner om et metalisk monstrum fra framtiden. Hurtigbåten "Namdalingen" hører liksom ikke inn i dette landskapet, den kaster opp ei stor sky med vanndamp og eksos. Men det er et flott fotomotiv!


Namdalingen er foresten et bra navn. I flere hundre generasjoner har namdalinger rodd og seilt dette sundet, for tre generasjoner siden begynte motoren å tøffe her. Skal tro hvor lenge hurtigbåten kommer fossende gjennom frostrøyken på denne måten.

Vinterørn

I år har Ole Martin Dahle dratt kundene ut på havet langt ut i november, og ryktet gikk om at det var rock & roll for alle som ble med ut. Dermed kunne ikke jeg heller la sjansen gå fra meg, litt tidligere i måneden dro jeg derfor til Flatanger for å fotografere havørn mot snødekte holmer.


For bildenes del skulle jeg gjerne ha hatt enda mere snø, og et mer vinterlig vær, men ellers stemte det meste på denne turen. Ørnene sto nå nærmest i kø for å komme ned for å hente fisk, territoriegrensene er tydeligvis litt mer utvisket på dene tiden av året.


Skal jeg være ærlig så er det slik at de fleste av bildene fra denne dagen ikke skilte seg spesielt mye ut fra de som er tatt i 20 grader og sønnavindsbris. Demed var vel dette kanskje ikke helt vellykket for mitt fotografiske ego, men morsomt er det uansett med 30 ørnestup på noen timer.


Kunne jeg så ha gjort noe for å fått bilder som viste vinteren bedre? Tja, svaret vil vel være at man må vente på været og de rette forholdene. Slik det er akkurat nå frister det overhodet ikke med en ny tur på havet. Brrrr...



Men du verden som jeg ser frem til en fin julikveld på havet i Flatanger.

Gratulerer Ketil og Ketil

Da er resultatene for Fotojakta 2010 klare. I år havnet mitt bilde fra Formofoss som nummer to i Villmarkslivs fotokonkurranse, og det gir en flott premie. Klær for tusenvis av kroner fra Bergans.


Formofoss er jo et litt uvanlig "fotojaktbilde" og morsomt er det at det bare skilte 0,1 poeng opp til Ketil Olsens harebilde, som stakk av med seieren. Gratulerer Ketil! Du kan se lista her.

Gratulerer også til Ketil Knudsen som stakk av med den gjeveste premien, han vant konkurransen sammenlagt. For meg endte det opp med fjerdeplass i år. Se hele resultatlista her.

Måken Jonathan

I 1970 skrev Richard Bach sin store bestselger, en historie om en måke som ville fly fort og som dermed brøt ut av mønstret til de andre i flokken. Jeg tenker fortsatt av og til på boka når jeg ser og fotograferer måker. Jonathan ble en suksess fordi han hadde noe viktig å fortelle oss.


“Se, Jonathan,” sa hans far. “Vinteren er ikke langt unna. Det vil bli ferre båter, og fisken i overflata vil søke lengre ned i vannet. Om du virkelig må drive å studere, så studer mat og hvordan du kan få tak i den. Det er vel og bra å være flink til å fly, men du kan ikke leve av glideflukt, vet du. Du må ikke glemme at hensikten med å fly er å finne mat."


Men Jonathan fløy og snakket til de andre i flokken: "Åhh, hvor mye mer livet har å tilby. I stedet for at vi driver å flakser oss frem og tilbake til disse fiskebåtene så har livet endelig fått en mening! Vi kan løfte oss ut av uvitenheten, vi kan se oss selv som fantastiske skapninger med inteligens og ferdigheter. Vi kan være fri! Vi kan virkelig lære å fly!"


Boka handler vel i grunnen om at man kan bli akkurat det man vil bli, og at ingen, verken en selv eller andre, bør få sette begrensninger for en. Det gjelder enten man er måke eller menneske.


Måker er herlige! I vinterdrakt ser det ut som om gråmåkene har fått lua tredd nedover hodet.

Grådighet og natur

Dette temaet er evig, jeg tror dessverre aldri det tar slutt. Forurensing, flatehogster, utbygging eller nedslakting (se innlegget om vandreduen den 25. oktober) Vi mennesker ødlegger gjerne naturen rundt oss for å skaffe oss noen sekunder lykke, det slår selvfølgelig tilbake på oss. La meg gi et glimrende eksempel.


Dioksiner er en betegnelse på 75 giftige kjemikalier. Dioksinene oppstår blant annet ved forbrenning av søppel. Det finnes millioner av anlegg rundt i verden som driver med søppelforbrenning og mange har nå blitt ganske flinke på å unngå utslipp til luft. I asken som blir igjen i ovnene kan det imidlertid samles slike giftstoffer.

Noen smarte industriledere, som er mest opptatt av resultatet på bunnlinja, tilbyr denne asken som jordforbedringsmiddel til bønder. Kanskje er det til og med mulig å tjene noen kroner på asken, og i hvert fall bli kvitt den gratis. Alt for å skaffe seg noen kroner til å kjøpe noe nytt, nok et øyeblikk av falsk lykke.

For hva skjer egentlig når giftig aske spres ut på jordene der dyra skal beite eller kornet skal såes?


Jo, selvfølgelig blir dioksinene med gjennom næringskjeden, de binder seg til jord, luft og vann. Vi får dritten i oss gjennom det kornet, kjøttet og den fisken vi spiser. 1/1000 gram av den giftigste dioksintypen er nok til å drepe et menneske. Verden har allerede sett mange forurensingskandaler med dødelig utfall på grunn av dette, og vi vil se økende kreft og misdannelser.

Likevel fortsetter det. Vi produserer stadig mer søppel i vår lykkelige del av verden. Store skogeiere hugger ut trær for å lage "utvikling", noe som igjen ender i et økende forbruk. Vi ødelegger egentlig naturen bare for å produsere mer søppel.

Det verste er likevel at det jeg skriver her ikke bare benektes, men bekjempes i de fleste land. En journalist i Sør-Amerika ble funnet med ei kule i pannen etter å ha påpekt at giftstoffer fra en fabrikk kan havne i kroppen til barna i området. Nylig leste jeg også om en russisk journalist som ble banket med jernrør for å ha skrevet kritisk om en skogshogst.


Takk for at jeg lever i Norge! Her kan jeg i hvert fall skrive om dette uten å få et jernrør i panna. Men hjelper det egentlig å skrive? Jeg har på følelsen at vi alle, uansett får skikkelig tungmetall i hodet en vakker dag. Kanskje er det sånn at vi fortjenner det?

Fjellvåken

På 80- og 90-tallet var det alltid fjellvåk i berget ovenfor hytta vår utenfor Namsos. Helt fram til 2002 holdt den alltid til her med sine utstrakte rovfuglvinger og jamrende skrik. Den kom alltid mot slutten av april og la de første eggene rundt 5. mai, det var noe spesielt med å komme til hytta og høre fjellvåkens skrik på våren. Det er vel nettopp derfor jeg savnet den så mye når den ble borte.


De siste åtte årene har det vært stille i bergveggen. Det kan jo være terrenget som endret seg, jorder som grodde igjen og småskog som voks opp, men jeg har et inntrykk av at det ble mye mindre fjellvåk over alt. Fuglene forsvant fra de kjente hekkeplassene. Helt til i år, da var de plutselig tilbake i et stort antall.


Vi jobbet i sommer en del med fjellvåken, både fjernstyring og teler ble benyttet, uten at de helt store bildene kom ut av dagene. Men du verden hvor morsomt det var å oppleve denne fuglen i lavlandet i Trøndelag igjen. I bergveggen ovenfor hytta vår var den dessverre ikke. Jeg krysser imidlertid fingrene for at det skal skje neste år. Ingenting er som å bli ønsket velkommen til hytta med den sørgelige "mjauende"-lyden.


Ellers kan jeg raskt ta med at både foredrag og boklansering de siste dagene har vært meget vellykket. Mye folk og gode tilbakemeldinger. Ingenting er vel bedre enn det (foruten en fjellvåk mot blå junihimmel:)

Boklansering og foredrag

Lørdag 6. november er det klart for boklansering i Kulturhuset i Namsos. Sammen med Ola Flyum skal jeg holde et foredrag om arbeidet med den nye boka, "Slagmark Trøndelag". Boka kommer inn hos de fleste bokhandlere i Trøndelag i løpet av de nærmeste dagene.


Under lanseringen som starter klokka 11.00 vil det også bli musikk, Tine Skolmen skal synge kjente sanger fra krigsårene. Håper noen lesere av bloggen har tid og mulighet til å stikke ned i Kulturhusets konsertsal på lørdag. Fint å få med seg litt gratis underholdning og lære om vår nære historie på formiddagen.


Du kan foresten lese mer om boka hos Bly forlag eller på Facebooksida til Trio Media.


Ellers er det travle dager, med mange foredrag de kommende ukene. Det starter allerede i morgenkveld med et besøk på NINAs hjorteviltseminar i Stjørdal. Flere foredrag den nærmeste tida er også åpen for alle, blant annet Søndag 14. november på IN-Messa i Grong og på NOFs høstmøte i Levanger der jeg ser frem til å vise bilder sammen med Stian Holmen.


Ørnebildene er fra arkivet og aldri vist tidligere. Ser frem til å komme meg ut å oppleve kongeørna igjen snart.

Vandreduen

Det finnes historier vi bør fortelle om og om igjen, plage oss selv med gang etter gang. En av disse er historien om det som en gang var verdens mest tallrike fugl, vandreduen.

Jeg husker at jeg leste denne historien for mange år siden, og jeg husker at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Det vi gjorde mot vandreduen må vi aldri glemme, det er ei historie vi må lære av.


Ingen vet hvor mange vandreduer som en gang fantes i Amerika, men beskrivelsene av flokkene gir et inntrykk av mengden. Allerede på 1500-tallet skrev flere ned sine opplevelser av det de så. Kanskje ikke så rart, for vi skjønner at det gjorde inntrykk:

“Det er et slikt utrolig antall fugler, helt utenfor det du kan fantasere om. Flokkene er så tykke at de dekker himmelen helt, selv om duene flyr fort så kan det ta en halv dag før de har passert.” Dette skriver en nybygger i New York i 1637.

Etter 1820 ble det gjort flere seriøse forsøk på å beregne størrelsen på flokkene. En observatør beskrev en 385 kilometer lang flokk som må ha innehold nær tre milliarder fugler.

Den kjente ornitologen John J. Audubon kom frem til over en milliard vandreduer i en flokk han observerte rundt 1840.

Noen mener den samlede bestanden kan ha vært nær åtte milliarder fugler, mer beskjedene anslag sier tre milliarder. Uansett snakker vi om verdens klart mest tallrike fugl. Våre 500.000 kråker eller fire millioner bokfink blir en fjert i havet i sammenligning.


Vandreduene hadde en svært spesiell biologi, de var tilpasset livet i flokk. Når de slo seg ned for å hekke okkuperte de enorme skogområder. De hekket tett, opp til 100 reir i ett tre. Skogen og skogbunnen der de slo seg ned ble sterkt preget av fuglenes aktivitet. Både fugleunger og voksne fugler var en ressurs som mennesket høstet av i mange år.

Men fra 1850 til 1900 skjedde det altså noe dramatisk, mennesket utryddet verdens mest tallrike fugleart. På 50 år var hele bestanden borte. En av grunnene var ødeleggelser av skogene, men først fremst var det jakt og fangst som tok knekken på arten. Et masseslakt uten sidestykke ble satt i gang i disse årene. Den 23. juli 1870 ble 235.200 duer drept i et område i Michigan. Slik foregikk det, dag etter dag, år etter år. Duene ble solgt på markedene i de store byene, en billig og lett tilgjengelig kjøttressurs, raske penger til de store selskapene som sto bak.

Det ble aldri gjort noe skikkelig forsøk på å få fredet fuglearten. Hver gang noen forsøkte å fremme en lov som regulerte jakten kom motstanderne på banen. Argumentene var at det var så enorme mengder av disse fuglene, over så store deler av landet, at de aldri ville trenge noen form for fredning.


I 1900 var himmelen helt tom, da ble den siste ville vandreduen skutt av en 14 år gammel gutt. En gang var de flere milliarder fugler, nå var de borte. Noen hevdet at det var et mysterium, men sannheten er at det kan forklares på en enkel måte. Det kalles grådighet.

Noen få vandreduer fantes i fangenskap. Disse ble donert til Cincinnati Zoo som hadde både hann og hunn fugler frem til 1912, da den siste hannen døde. Hunnen som var igjen fikk navnet Martha, hun ble dermed den siste gjenlevende av det som en gang hadde vært klodens mest tallrike fugleart.

Vi bør tenke på vandreduene hver dag når noen sier at en art ikke kan utryddes, når noen hevder at ressursene er utømmelige, når noen påpeker at pengene og arbeidsplassene er verd mer enn advarslene.


Klokka 12.30, den 1. september i 1914 falt Martha ned fra sittepinnen.

Svalbard på kjøpesenter

I kveld har jeg hengt opp 32 Svalbardbilder på Amfi-sentret i Namsos. Kjøpesentrene ønsker jo alle slags aktiviteter velkommen, de prøver å skape litt liv og røre, så hvorfor ikke vise frem bildene der folket er.


Sentret har i forbindelse med utstillinga kjøpt to bilder i størrelsen 140 x 100 cm som skal gies bort til to institusjoner i Namdalen. Det er kundene som skal få lov til å stemme på hvem som bør få de. Det synes jeg er en god ide som andre gjerne kan ta med seg fra denne bloggen.


Utstillinga åpner klokka 18.00 med et kort bildeshow. I løpet av de 14 dagene bildene skal henge vil mange tusen ha tatt en titt, og det er jo ikke dårlig.

Mer om mår

I kveld var Ut i naturen på besøk i mårskjulet hos Terje Sylte, dersom du er interessert i natur og foto så er det innslaget virkelig verd en kikk. Du kan se programmet i NRKs nett-tv


Forer fortsatt på måren selv, men bare med to bokser honning i uka. Litt vedlikeholdsforing nå, jeg ser vel egentlig frem til at snøen kommer og miljøet endres litt på stedet.


Bildet over er tatt i august.

Nye fotografer

Det kommer stadig nye fotografer til i oversikten over naturfotoblogger som jeg prøver å holde styr på gjennom lista, Norske naturfotografer. Per i dag er det 83 blogger på lista, og det er mye bra foto å se.


Noen av de siste tilskuddene er Robin Jensen, Ketil Olsen og Geir Helge Solevåg. Alle er fotografer med mye erfaring som det er verd å følge med i tida som kommer. Dersom du vil være med på lista så er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under dette innlegget.


Bildene jeg viser her er arkiv fra smålomtjønna i sommer og fra Formofoss nå i høst.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Små diamanter

Den har et vakkert og beskrivende navn soldoggen. Selv etter varme sensommerdager står den der og reflekter kveldssola i det som ligner på doggdråper. Det er som om 10.000 vis av små diamanter sitter fast på planten, men det er en farlig skjønnhet som står der i myra.


For det er altså ikke dogg som henger der og lokker tørste insekter til seg, det er et seigt, slimete sukkervann. Soldoggen er kjøttetende og dråpene har en høyst nyttig funksjon. De kleber matnyttig "vilt" fast i fella. Ettersom planten vokser på næringsfattige myrer så trenger den næringsstoff fra insektene den fanger. Nok en utrolig tilpassning å undre seg over i naturen vår.


Vi har tre typer soldogg i Norge, den som er avbildet her heter smalsoldogg. Den finner du ofte i utkanten av små tjønner, pytter og våte hull i myra.


Når en flue er fanget i slimet, og sparker for å komme løs, starter den selv fangstprosessen. Insektet gir stimuli til planten som etterhvert bøyer hele bladet omkring fangsten og skiller ut stoffene som løser opp kjøttet. Vi skal vel være glad for at disse plantene er små.


Bildene er tatt både i ekte kveldssol og i studio med mørk bakgrunn, det er også brukt multieksponeringer i kameraet.

Ny bok

I starten av november kommer det en ny bok som jeg har vært medforfatter av. Denne gang er det ikke natur og foto som står i fokus, men krigshistorien i Trøndelag. Likevel har det også denne gangen vært viktig å ha litt fotokunnskap så jeg tar med litt om boka her på bloggen.


Det aller første slaget mellom de allierte og tyskerne sto nettopp her i mine hjemtrakter, boka gir deg bakgrunnen for at det ble slik. Slagmark Trøndelag forteller den nokså ukjente og svært dramatiske historien rundt slaget og tilbaketrekningen, og den lar for første gang begge parter slippe til med sine versjoner.

En av hovedkildene på den tyske siden er Arthur von Casimir, bombepilot og leder av kampgruppe 100. Han var 97 år da jeg fotograferte han ved minnesteinen over britene som falt ved Namsos.


von Casimir døde kort tid etter at han besøkte Namsos i 2005. Bildene jeg tok den gangen er historie, slik alle bilder er når utløserknappen trykkes ned.

John Gritten som ble senket av tyskerne under tilbaketrekningen skriver i boka:

"Morfin – for Guds skyld gi meg morfin», ba han. Roberts hadde som hobby å danse ballroomdanser med sin kone i Pompey. Nå var føttene bare trevlet kjøtt og sener. Det var første gang jeg så en mann lemlestet."

Paul-Werner Hozzel som slapp den dødbringende bombelasten skriver:

"Alt vi hadde mistet var to fly med mannskap. Vi fløy i lav høyde over bølgene inn mot Namsos. På en eller annen måte oppsto det en gledesfølelse. Da jeg presset inn knappen på radiotelefonen, kunne jeg høre mine menn synge av full hals den tyske marinens sang: «Wir sind Kameraden auf See»."


I 2005 forsøkte bombepiloten von Casimir så godt han kunne å forklare:

«Dere må da forstå at dette var krig, det sto om livene våre hver eneste dag. Vi gjorde det vi måtte! Jeg tenkte jo ikke på hvor hardt det gikk utover sivilbefolkningen når vi bombet Namsos. Det var noe som måtte gjøres. Vi gjorde vår plikt, akkurat som engelskmennene og franskmennene som døde under kampene her.»

Krigens språk kan det være vanskelig å forstå i fredstid. Er du interessert i boka så får du følge med her utover i november.

Elvenes dronning

Et bilde fra et møte med Namsen i dag. Elva her i Namdalen er et stort eventyr for en naturfotograf, nye motiver dukker opp på hvert besøk langs elvebredden.


Ha ei god fotohelg!