Vannet spruter ut av skogen, snøen smelter og noen små insekter flyr rundt oss. Februar er ikke som februar en gang var. Den er kjent som den kalde måneden, da vinteren har satt seg med lange kalde og rolige dager, men verden og naturen er i hurtig endring.
Det er ikke bare noe vi innbiller oss, endringene skjer så raskt at vi i løpet av våre korte liv har oppdaget at insektene forsvinner. Både på fjellet og langs kysten har det blitt færre fugler og klimaet det har blitt mer ustabilt. I 2016 kom nyheten om at februar var måneden med det største temperaturavviket noensinne målt, det føles egentlig som om vi lever i en skrekkelig framtidsroman.
En annen av mytene som går igjen i mange kulturer er fortellingen om syndfloden. Den bibelske versjonen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter. Blant dem er den gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet, som er mer enn 4000 år gammelt. Hva handler myten egentlig om? Den handler om egoisme, grådighetet og det som rammer oss dersom vi ikke spiller på lag med det som er større enn oss.
Vi har opp gjennom historien sett at de mytiske fortellingene kan ende ut i de mest uhyggelige handlinger. I heksebrenning og jødeforfølgelse. En myte må derfor bli gjenkjent som både virkelig og uvirkelig. Myter er hjelpeverktøy, ikke noe mer, ikke noe mindre. Mytene skal lekes med, fortelles, leve med oss og utdanne oss. Myter må ikke få bli virkelige, men de kan heller ikke oversees.
For får vi ikke også denne måneden en ny påminnelse om at noe må gjøres? Et sterkt signal om at vi må ta fram vår egen vilje og endre holdninger til naturen.
Vi kan ikke fortsette å utnytte og ødelegge det som har gitt oss livet på jorden. Vi kan ikke ødelegge skogene og myra for så å bygge renseanlegg for Co2, vi kan ikke legge milevis av veg gjennom urørt natur for å få til et grønt skifte. Vi må ha vilje til å se større sammenhenger, hvis ikke blir vi tvunget til å forstå det mytene har forsøkt å fortelle.