torsdag 15. mai 2014

Programmering

Jeg er opptatt av natur, jeg er opptatt av tanker og følelser, jeg er opptatt av livet og jeg ønsker at menneskene rundt meg skal ha det godt. Det gir glede!


Å ta med barna med ut på en lavvotur i vårskogen har så mange dimensjoner i seg: Det er spenning, det er mestring, det er tilstedeværelse, sammhold, trening og mye mer. Det viser at livet har mange flere verdier enn de som er best synlig i vårt lille land.


Når negativiteten og pessimisen kommer, så er naturen kanskje den beste arenaen til å vise frem at det handler om innstilling. Vi klarer egentlig alt, bekymringa var som vanlig unødvendig. 

Vi kan også vise barna at andre blir påvirket av våre negative tanker og vi kan lære dem at med en positiv grunnholdning har vi det best. Gjennom ro, glede og smil skaper vi lykke.


Det er minst 1000 måter å forklare dette på. Vi kan for eksempel si at vi bare er bevist tre til fire prosent av det datamaskina inne i oss driver på med, men vi kan omprogrammere den enkelt. Eller vi kan si at vår psyke er enormt påvirkbar og bøyelig. Dersom vi sier at noe er -"åhhh, kjedelig", da blir det kjedelig. Velger vi å si til oss selv; -"dette er gøy", ja da blir ting bedre!

Det er altså enormt viktig å være bevist på vårt tankemønster. For hvordan vi tenker er som alt annet i livet vanedannende. Og hovedbudskapet er at vi blir som vi tenker! Likevel bruker vi svært liten tid på akkurat dette her i landet. Dette burde jo virkelig hatt fokus i skolen, det er viktig!


Automatiserte mennesker som lar tanker og følelser styre seg og samfunnet vårt, det er ikke noe mål. Vi må ha ro til å treffe de rette valgene, vi må ha tilstedeværelse nok til å lære bort dette. Ja, hvis ikke bærer det riktig galt av sted. 

Hvor mange ganger leser man ikke i hyttebøkene til fjellstyrene: "Lite rype i år, jeg så en eneste fugl og den fikk jeg heldigvis med meg hjem." Eller vi kan dra det helt til: "Uberørt natur er bare et begrep, vi trenger det ikke. Det vi trenger er utvikling". Da er det uten tvil reptilhjernen som har koblet inn. Hvor god og bevist er tankegangen? Hva gjør den med oss eller framtida vår her på jorda?


Vær oppmerksom på dine tanker,
for de blir til ord.
Vær oppmerksom på dine ord,
for de blir til handlinger.
Vær oppmerksom på dine handlinger,
for de blir til vaner.
Vær oppmerksom på dine vaner,
for de blir til din karakter.

– Dere må velge mellom å holde fast på dere alltid har stått for, eller velge feil, velge pengene. - Jeg har alltid hatt stor respekt for Norge. Den har tatt slutt. 

Sitatene kommer fra erkebiskop Desmond Tutu, etter mottakelsen av Dalai Lama. Hva gjør det med oss? Jeg spør, for valgene gjør noe med oss hele tida. Det er derfor "programmering" er viktig. 

Hva er det våre tv-programmer, tv-spill, magasiner, vår kultur programmerer inn i våre barn? Er vi bevist det? - Og ikke minst er vi bevist de kreftene som virkelig er gode på dette?


Ta vare på deg selv og dine, men vær bevist og tilstede i livet. Gå ikke på autopilot eller la reptilhjernen koble inn når den ikke trengs. Det er den gode tanken, hentet fra et rolig sinn, som er den viktige. 

onsdag 14. mai 2014

Tanker fra havlandet


Jeg lovte å komme tilbake med noen nye bilder fra turen til Vega, så her kommer flere smakebiter fra opplevelsene, og noen tanker som har formet seg siden disse døgnene der oppe på Helgeland. 


En fototur i Nord-Norge tidlig i mai er ikke bare sol og varme slik de første bildene gir inntrykk av. Det er snø, nordavind, neggelbit og tunge skyer. Slik er det å være på tur, det er det som er så herlig - For slik er det ekte livet! 


Livet består faktisk av gråvær og solskinn, men vi er så god til å pakke det inn, med shopping, Facebook og stress. Vi glemmer å ta oss tid til å kjenne etter. Det er derfor det er så viktig å sette seg ned å bare se på sola som går ned. Registrere fuglenes daglige gjøremål, med ro og mat, fjærpuss og søvn. Det er da vi kommer oss selv nærmest.



Vi slutter forhåpentligvis aldri å undres, og å glede oss over haren som skifter ut vinterdrakten, fuglene som kommer og gresset som spirer og gror. Det er nå vi virkelig kjenner livet i oss, dersom vi kan ta oss tid til å stoppe opp og kjenne etter, og ta del i det som skjer. 

Forholdet vårt til oss selv, menneskene rundt oss og naturen, tåler egentlig ikke hastverk. Men det er vi selv som må velge å gi plass til langsomheten, et valg som slett ikke er enkelt i en travel hverdag.


Bildene er fra tur opp til Trollvasstind, Vegas høyeste topp

Stillheten og roen betaler seg, plutselig åpner landskapet seg og man ser alt på nytt. Ny innsikt brer seg utover. "Det er godheten som teller, det er vi som former livet, jeg har dekt til egen uro med ny uro. Jeg har skapt det livet og de følelsene som jeg har"!



Vegaøyan er vernet som verdensarvområde, og man forsøker å holde en liten del av dette slik det har vært i utallige generasjoner. Man skulle jo tro, eller i alle fall håpe at noe av det som folket har bygd opp her ute på øyan gjennom generasjoner, besto. Eller i alle fall kunne vare, og gi oss den gode opplevelsen av et rikt liv i pakt med naturen. 


Men uten den tilstedeværelsen folket ga, kan vi heller ikke få det de fikk. Er ikke det et klar bevis på hvordan vi skaper våre liv?


På de fleste av disse øyene gikk de som vernet om fuglene og pleide landskapet. På den måten skapte de et rikt mangfoldrundt seg. I dag er det tomt. 

Selv småmåsen og ærfuglene forsvant. Kan ikke vi overføre den historien til oss selv? Klart vi kan, om vi bare setter oss ned og tar oss tid. Tid til å lytte til alt det som snakker til oss:  Naturen, historien, landskapet og vår indre stemme. Det er slik du finner tilbake til det ekte livet. Det er slik du skaper ditt eget, med ro, godhet og tilstedeværelse. 



Takk til Alette Sandvik for fotohjelpa, turen, visdommen og samholdet. Disse ordene er like mye dine som mine, slik er det også med bildene. "Alt er kjærlighet eller et rop om kjærlighet". 

søndag 11. mai 2014

Vega

Øya Vega på Helgelandskysten er noe for seg selv. Den er et verdensarvområde, rik på fugl og har en vill natur. Dermed er øya et sikkerstikk for en naturfotograf. Vi dro dit 1. mai-helga og jeg vil vise noen glimt her på bloggen.


Den første kvelden vår på øya bød på en flott solnedgang, med litt ruskeværskyer. Det er skikkelig krydder for bildene. Når du i tillegg da blander inn de fantastiske fjellformasjonene og en trekkende svalbardbestand av hvitkinngås, så bli det egentlig ganske greit å stå der med kameraet.



Øya Søla, som ligger like vest for Vega, er et flott motiv i seg selv. Du treneger egentlig ikke gås og regnbyger for å få til et greit landskapsbilde av den.



Alette og jeg fant oss en fin strand å slå opp lavvoen på. Helt greit å sovne inn til bølgeskvulp og rødvingetrostens skvaldring her - Og ikke minst er det deilig å våkne på et slik sted når maisola gir oss varme etter ei kald og klar natt.


Tenk å ha en slik strand og en slik natur helt for seg selv! Det må virkelig kan kalles en gave. Tenk om flere folk i verden kunne kjent seg så fri og glad hver eneste dag!



Helgeland er et eventyr, et område som aldri skuffer. Å være to og dra hit på tur er lykke, det er ikke rart grågåsa kommer tilbake hvert eneste år. Jeg har en følelse av at vi også vil gjøre det.



Jeg skal komme tilbake med flere bilder fra denne turen om noen dager. Da skal du også få høre at det ikke bare var fotolys og varme i løpet av de dagene vi hadde - Men det handler jo om å ta vare på og huske det positive.

torsdag 8. mai 2014

På leik igjen

Vi har fått med oss tiurleik i år også. Ei herlig opplevelse å ligge ute i vårskogen, få med seg rødstrupen og trostenes kveldssang. Kjenne mørket og kulda komme krypende inn i teltet - og bare vente på vårmorgenen.


Å selv være røy og tiur på leiken, det krever litt mer plass. Vi løste det med å koble et ekstra kamotelt til den tradisjonelle fotokamuflasjen. Plutselig hadde vi både soverom og stue der ute i skogen. 


Kaffebålet brant, og litt kveldsmat ble fortært, i god tid før solnedgang. Vi var på plass i telt og sovepose ei time før stortiuren slo inn på leikplassen. - Nå kan du kikke i kameraet sa jeg til Alette, og der sto tiuren midt i søkeren. 


Utrolig flott å ha en slik leik, med ei spilltrone i skogen. Dit kommer altid selve kjempen på leiken. Jeg lot Alette ta bilder, mens jeg selv lå i soveposen og hørte på lydene. Nye vingeslag fortalte at ei røy hadde kommet til i trærne over. Snart hørte jeg flere nye vingeslag, og stadig flere klikk fra kameraet - samt stadige smil fra fotografen.


På morgenen lurte røyne seg for det meste bak kanten av bakketoppen, men det ble en fin opplevelse uansett. En morgen på leiken er like forskjellig som trærne i skogen. 

Jeg lot hun som aldri hadde tatt storfuglbilder styre kameraet og ta disse bildene. Det du gjør for ditt eget beste, dør med deg. Det du gjør for en annen har en annen levetid.


Dessuten har jeg gjennom årene tatt en mengde bilder fra leiken, som jeg ikke en gang har vist frem. Her er noen glimt fra arkivet til slutt.