søndag 30. desember 2018

På foringsplassen

Ekorn, flaggspett og lavskrike, alle har de sin egen måte å ankomme foringsplassen på. Ekornet hopper på tynne greiner, rister på halen og smatter. Flaggspetten kommer hakkende, flaksende og pipende langs trestammene, mens lavskrika lander lydløst på en gren.



Både for ungene og oss er det en opplevelse å sitte ved en foringsplass i skogen, se på fuglene og dyrene som kommer. Om vi er elleve år, eller har levd fire-fem ganger lenger så gjør det noe med oss. Vi har en helt annen følelse enn når vi sitter og trykker på skjermen i sofaen. 


Det er godt å gjøre både ungene og oss selv bevist den store forskjellen på disse opplevelsene – og hva de gjør med humøret og kroppen.


Vi lever i en merkelig verden, der juletrær blir pyntet med kunstige fugler og kunstige snøflak. På Instagram legger «stjernene» ut bilder av sine hjem dekorert med eventyrskog og vinterhimmel, uten at de en gang tenker over hva de etterligner og symboliserer.


Verden har gått av hengslene. Den glinsende snøen, stjernehimmelen, dompapen og rimfrosten har blitt fjern fra de fleste i dag. Alt er på vei til å forsvinne fra oss. I Storbritannia har det blitt lagt merke til at helt vanlige ord og utrykk fra naturen er i ferd med å forsvinne fra ordbøkene.


Vi har kanskje hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst. Kanskje er det som virkelig betyr noe usynlig for det blotte øyet?



Når uberørt natur blir ødelagt så mister ikke bare fuglene og de andre dyrene sine leveområder, men vi mennesker mister steder å lengte til, steder å utforske. I stedet for å bruke fuglene, freden og roa - til å reflektere over livet så har vi i dag knapt nok tid til annet enn å se på skjermer. Dermed fjerner vi oss også stadig mer fra virkeligheten – og havner over i en teknologisk verden. Er ikke det ganske skremmende!


Vi mennesker har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Og hver eneste dag på tur gjennom året som har gått har vært en mulighet til å komme nærmere oss selv og de ville dyrene. Vi trenger ikke å oppleve mer enn dette, konglebit og polarsisik. 



Tenk det da! Ingenting gjør oss lykkeligere. I det nye året oppfordrer vi deg også til å være oppmerksom på hva som virkelig gjør deg glad: Gjør mer av det!

Godt nytt år fra oss!

søndag 16. desember 2018

Ørner i advent

Det glinset både av himmelen og i snøkrystallene på bakken når vi kommer fram. I helga har vi igjen overnattet i et ørneskjul i Flatanger, det er en opplevelse vi aldri blir lei av.


Nøtteskrika skvaldrer forsiktig, det har blitt morgen og det er som om fuglene snakker til blåfargen som vekker verden denne 16. dagen i advent. Noen våkner i en varm seng og skal på søndagshandel, men her skal vi sitte til det blir mørkt igjen.


Utover dagen har vi besøk av både meiser, ekorn, nøtteskriker, skjærer og kråker. Vi spiser frokost, koker te, tar en lunsj, sover en dupp - og setter så kaffekjelen over rødspritbrenneren som holder litt varme i skjulet denne kalde desemberdagen. Det er rett og slett fredelig og koselig å sitte slik.



Ørnene ser imidlertid ut til å utebli, etter seks timer har de ennå ikke vist seg. Men jeg har en følelse av det skal skje noe før sola forsvinner igjen. – Og så plutselig er en voksen kongeørn på plass på det utlagte åtet. Den er litt forsiktig, flyr litt rundt før den bestemmer seg for å spise seg mett.



Ikke lenge etter dukker også en forholdsvis ung havørn opp. Denne prøver gjentatte ganger å jage bort kongeørna, uten at den lykkes med det. En storslått naturopplevelse er det uansett å se på møtet mellom de to store, men så forskjellige rovfuglene.



Å oppleve ørnene slik skulle langt flere naturligvis ha gjort. Kjent på spenningen og gleden som dette gir, for det kan ikke byttes med noe bedre. Likevel er det trist å tenke på at nettopp det er det de fleste av oss er i ferd med å gjøre. Vi bytter bort mangfoldet i natur, ville dyr og fugler med store tekniske inngrep og små tekniske duppedingser.


Vi får stadig mindre tid til å ta innover oss virkeligheten. Snart får ørnene i Flatanger også møte to gigantiske vindkraftanlegg, både Sørmarksfjellet og Innvordfjellet blir snart forvandlet til produksjonsområder for kraftindustri.


Ta en kikk på den fantastiske fuglen og se inn i øynene på den. Den er fotografert rett etter at en vindmølle har kappet den ene vingen rett av på den.


Ulla Falkdalen, som tok bildet inne i Smøla vindkraftanlegg, forteller at hun var på tur i området da hun hørte et kraftig smell. Da hun kikket mot stedet der lyden kom fra, så hun ørnen sakte dale ned mot bakken med bare en vinge. Ørnen overlevde fallet og prøvde å fly, men den ene vingen var altså kappet rett av helt inne ved kroppen. Blikket sier alt.

Bare på Smøla har 100 havørn blitt drept av vindturbiner. I tillegg har flere kongeørner, tårnfalker, jaktfalk, vandrefalk og dvergfalk, blitt drept som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkelt-bekkasiner er også godt representert på den dystre statistikken, sammen med rundt 200 liryper.


Takk til Ole Martin Dahle som lar oss få oppleve levende og ville ørner i Flatanger, og som i helga også gjorde oss oppmerksomme på Ullas sterke bilde av en døende havørn.

søndag 2. desember 2018

Lav sol i desember

En fantastisk søndag er over, og vi har brukt hver liten stråle av vinterlyset på tur og foto. Tenk så heldig vi er som kan vandre gjennom intakt natur i lav vintersol. Oppleve både dyr og fugler, tenne et bål og lage en kopp julete - Mens vi faktisk kjenner på kroppen at dette gjør oss godt.

Vi skriver ofte den samme historien i forskjellige varianter. En liten bit av naturen er truet av utbygging, eller en truet art blir belastet med menneskets grådighet og sløseri. Det er historier vi bare må fortsette å skrive om, men det går også an å snu det hele på hodet. Skrive om en annen type naturvern – Det vernet som naturen har gitt oss.


For at naturen hjelper oss er det jo ingen tvil om, det er bare det at denne omvendte relasjonen ikke blir beskrevet like ofte. Det handler for det meste om det etablerte, klassiske naturvernet. Kanskje ikke så rart når hele vårt vestlige samfunn er bygget på vekst. Utbygginger av veger, elver, bekker, vindkraft, hyttefelt og arbeidsplasser må for guds skyld ikke stoppe, for da går økonomien i stå.


Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi bærer på en historie om at naturen er enorm og ubegrenset. Denne forestillingen har satt seg i hodet vårt, og vi ser heller ikke endringene annet enn ut fra oss selv og vår korte tid her på jorden. Men de fleste erkjenner og skjønner at naturen har en betydning for oss. 


Det er en stadig større forståelse for at natur og naturopplevelser gjør oss godt. Vi trenger trærne, lyset, luktene, turene og inntrykkene, det gjør oss til hele mennesker - Gir oss mulighet til å hel–se livet. Ja, natur gir oss god helse, samt luft, jord, energi, mat og vann, for å nevne noe av det viktigste. Likevel ligger fokuset altså stadig på å redde natur. Det er et stort paradoks.


Derfor kan vi avslutte denne lille teksten med filosof Arne Johan Vetlesen sine ord:

"Det ligger en Nobelpris og venter på den som beskriver det ethvert barn i dag vet: at biosfæren, med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av."


søndag 25. november 2018

Å la noe være i fred

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.


Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.


Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være. 


Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike. 


Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten. 


Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.



Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke. 


- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.

fredag 23. november 2018

Svart fredag

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.


Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.


Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.


I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?


Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.


Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.

mandag 29. oktober 2018

Børgefjell 2018 - 8

Så regner det i Børgefjell, det høljer ned og det blåser, og her trasker vi på sommerferiens siste dager. Er det egentlig noe å skrive om?


Her er ingen heltedåd, ingen livsfarlige stunt, her er ingen prisvinnende bilder, bare noen ubehageligheter som folk helst vill slippe unna - og noen tanker som kanskje er verdt å dele?

Vi har pakket sammen teltet ved Vierma. Gått over isbreen som er merket av på kartet, men som ikke finnes lenger. Vi er på veg mot Jetnamsvatnet og drømmer om en natt i reingjeterhytta. En natt for å tørke litt og få igjen litt krefter – før de siste etappene mot bilen og samfunnet.


Det herlige samfunnet! Det helvetes samfunnet! Verden slik vi kjenner den, en uforklarlig institusjon formet av kampen for behaget, kampen for ressursene, frykten, misunnelsen, hatet, grådigheten og kampen mot naturen. Men også kjærligheten til denne - og kjærligheten til hverandre, filosofien, kunnskapen og sannheten.


Mennesket lærer mer og mer om alle disse sidene i oss, og i omgivelsene, for hver dag vi tråkker rundt på denne vakre planeten – Denne vakre jorda, vår mor, som vi er i ferd med å voldta og ødelegge. Jo tristere det blir, jo mer lærer vi. Mest lærer vi personlig kanskje på disse lange turene i Børgefjell. Dager som denne da ei plankebu med noen vedskier er toppen av lykke - og gjør oss glad.


Vi fyrer opp i ovnen, jeg går ut for å ta noen bilder og hente litt vann. Ser på det grå og triste været, lytter på tankestrømmen i hodet: - Hva i svarte lærer vi egentlig da? Tror vi at vi er noe her vi går rundt i Fjellrevenbukser og leker overlevere i dette fjellet? Skriver kloke ord og kjører bil? Styrker egoene våre ved å legge ut fine bilder og vise bekjentskapskretsen hva vi har gjort?

Ja, slik kan man jo også tenke – ikke sant? Tenke med den svarte siden. Ja, klart man kan! Vi forstår det. Men det viser bare at man må passe på, lytte med de rette ørene. Den hvite ulvens ører, med den gode siden, Jesus, lyset, eller kall det nå hva pokker du vil!


Alt dette er i oss, gull og gjørme, lykke og smerte, Jesus og djevelen, hvit ulv og sort ulv, barndoms- lek og dødstanker. Ikke prøv å lyve for deg selv. Ingen av oss er harmonisk, eller mestere i selvkontroll og beherskelse. Vi er lik en fugl i stormen i fjellet. La det storme! Det er deilig å komme frem til hytta. Kjør på med vind! Men jeg ser faktisk at fuglen der ute klarer seg bedre enn meg. Det gjør meg både glad og urolig. Men jeg ser også at solen kommer frem snart igjen. Kanskje allerede i morgen?


- «Vi ser ting på to måter, vi driver to butikker. Begge er virkelig, begge er viktig. Men prøv å steng den butikken som selger fiskekroker, sier 1200-talls dikteren Rumi. Vi er jo fritt svømmende fisk.» Vel, fritt svømmende skal det mye til å være i dag. I dette samfunnet. Vi er jo møtepunktene med alt rundt oss. Jeg, som ser på meg selv i speilbildet i vannbøtta er alle de møtene jeg har hatt. Med dette samfunnet, med dette fjellet, med mennesker og med mitt speilbilde.


Men for Guds skyld, slik ser jeg også at jeg ikke er den vise mannen, den lykkelige, opplyste mannen. Jeg er en vandrer på veg. - Likevel er jeg heldigvis en litt bedre utgave enn for noen år siden. Jeg er møtet med mange kloke mennesker, mange fine bøker, mange vakre fjellturer, fugler og natur. Likevel må det sies: Hvilken dårlig ape, hvilken urolig sjel, for en forskrudd art vi er - spesielt meg selv!


Derfor tror jeg det er viktig å dele litt tanker, skrive noen ord, være en motkraft, moralisere og gi fra seg noe av det man bærer i seg. Ta sjansen på å være en kriger for lyset og livet – selv om man altså ikke er perfekt. Verden trenger ikke mer grådighet, hat, bitterhet og krig. Den trenger det motsatte fra oss alle, tenker jeg. Åpner døra og ser Alette smile mot meg fra ei varm hytte. Uten henne var jeg ikke den jeg er.

søndag 7. oktober 2018

Børgefjell 2018 - 7

En dag i august bærer vi de tunge sekkene over Viermafjellet og passerer grensa til Nordland. Vi har gått ei uke gjennom de sør/østlige delene av Børgefjell nasjonalpark og kommet frem til feriestedet vårt. Her har vi vært hver sommer de siste fem årene.


Allerede før vi la ut på årets tur så hadde vi bestemt at det måtte bli noen netter i teltet og noen dager i terrenget akkurat her. Området rundt Vierma har både godt med fisk og et vilt og variert landskap. Det er aldri kjedelig å våkne opp til en ny dag i dette eventyret.


Vi slår opp teltet på den faste plassen, finner steinene som vi brukte på storm-mattene i fjor. Det er tidlig på dagen så det er mulig å prøve fiskelykken for å se om det kan bli middag ut av det som lever i elva. Her oppe er det alltid matfisk å få, selv midt på dagen, når man bare har blitt litt kjent med mulighetene i elv og vann.


Dagen går fra solfylt til skyet og vindfull, etter maten blir vi derfor stort sett liggende i teltet. Alette har begynt å lese høyt fra «Omtrent på størrelse med universet» av islendingenJón Kalman Stefánsson.


- Er ikke dette forresten noe dere diktere burde hjelpe oss med - og kanskje forklare, ja, sånn i forbifarten, hvorfor det er så vanskelig for mennesker å være lykkelige; jeg mener, hva skal vi med diktere hvis de ikke kan hjelpe oss å leve? Leser Alette.



Gjennom bildene fra disse dagene ved Vierma kan jeg i hvert fall prøve å vise hva som gjør oss lykkelig. Det er sol, det er skyer, det er regn, fugler, vann, mørke, steiner, mose, blomster, hele denne utrolig naturen som vi kommer fra. Denne naturene som vi har vært nødt til å verne fra våre stadige angrep og inngrep.




Hubert Reeves påsto at mennesket må være jordens mest vanvittige art. En art som tror på en usynlig Gud og ødelegger den naturen vi har rundt oss. Blind for at den naturen som blir ødelagt faktisk er denne Guden.