Vi fikk et godt tips om hvor vi skulle dra, og fant boltiten etter litt leting. Det vi trodde skulle bli enkelt - skulle imidlertid vise seg å bli litt utfordrende. For det første kom tåka sigende veldig fort da vi endelig hadde funnet fuglene, samtidig var de vanskelig å komme nær. Vi hadde jo hørt at de var så tilitsfulle.
Vi bestemte oss for å ta oss noen timer med søvn, mens vi ventet for å se om tåka lettet. Den ble nemlig så tjukk som graut. I fjelldukene, med fotoutstyret stående klart, inntok vi horisontalen. Alle våknet vi av regnet, det høljet virkelig ned. Øyvind bestemte seg for å krype inn i bilen, men jeg og Bjørn Oddvar ville prøve å knekke koden med fuglene, så vi tørket opp utstyret og gikk på med friskt mot!
Etter litt prøving gikk det mye enklere enn vi hadde trodd, for koden den var faktisk å gå rett på, rett inn mot fuglene. Kvelden før hadde vi satt oss ned på godt hold, og håpet at boltiten nærmet seg. Det fungerte ikke, fuglene fløy bare - eller de gikk unna. Nå viste det seg at vi bare kunne gå så nær som fem meter og sette oss ned sammen med dem.
Boltitene så ut til å oppføre seg vanlig, pusse fjær, søke mat - og de kom til og med nærmere noen ganger, tok en nysgjerrig titt på oss. Jeg hadde ringt en av ringrevene i det ornitologiske miljøet - for å være sikker på at vi ikke gjorde noe galt, med en art som jeg ikke har så mye kunnskap om. Ut fra hans opplysninger hadde fuglene ikke gått til hekking ennå, men var i ferd med å etablere seg.
Å møte boltiten slik var i hvertfall en fantastisk opplevelse for meg. Takk igjen for hjelpa til Knut Sverre Horn og Per Gustav Thingstad.
