tirsdag 29. mars 2016

Ukjente huler i Flatanger

Eventyret ligger rett foran føttene våre, men vi evner ikke alltid å se det. Er det ikke egentlig slik at vi må gå av stiene som så mange har tråkket før oss for å finne de virkelige skattene i livet?



Etter at ”familiepåsken” var ferdig for denne gang, pakket vi teltet i storsekken og kjørte til et spennende utgangpunkt for leting etter nye og ukjente huler i Flatanger. Vi gikk inn fra Bjørgan, og inn mot Langskardet. Et terreng som garantert ikke lokker noen ut på søndagstur, for her er det vilt, helt vilt!



Flatanger er en kommune som er rik på kulturminner og her har det vært mye menneskelig aktivitet i over 10 000 år. Da landet hevet seg etter istiden, ble mange av de hulene som vannet hadde gravd ut tilholdssted for våre forfedre. Trøndelags eldste boplasser er funnet nettopp i Flatanger. Vi vandrer i fotsporene til våre forfedre i dette landskapet og kommer på en måte litt nærmere dem. Det er spennende for to selverklærte huleforskere som oss.

Kraftig vind fra sør gjør at vi velger teltplass for natten inn i furuskogen, like ved det som er et flott utgangspunkt for hulesøk neste dag.



”Lite vet mennesket” er noen fraser som har surret og gått i tankene de siste dagene. Disse ordene ble skrevet på en planke funnet i Osebergskipet som ble bygget i år 820. Det er ikke vanskelig å forstå ordene utifra den verden vi lever i nå, men hva mente egentlig den som skrev det for over 1000 år siden?

Kanskje noe om menneskelig ydmykhet? Vi mister mye av helhetstankegangen med våre analytiske bruk av hjernen, men det verste er kanskje at vi ”tror” vi vet alt.



Menneskesinnet har en enorm rekkevidde og storartede muligheter, men de aller fleste stivner til i sine vaner. Stivner i sin tilværelse og da minker mulighetene, for hvert år som går. Tankens vidstrakte vidder går over til ørken eller forsvinner.



Vi føler oss virkelig som eventyrere når vi kan klyve, lete og utforske nye områder etter huler og spor slik vi har gjort denne påsken i Flatanger. Vi har hoppet av stiene, ut av komfortsonen og inn i eventyret.





Vi fant mange spennende områder og en ny veldig stor heller sør for Sitter som vi ikke finner informasjon om andre steder. På bunnen av denne var det 1000-vis av dyrespor, men ikke ett eneste avtrykk etter mennesker, det er nok svært lenge siden noen var her.





Flere steder ligger det store samlinger med knokler, skaller og rene hauger av dyrebein. De fleste stedene er det da også rovdyr som har dratt dette inn i sprekkene, men av og til kan vi også registrere splittede margbein, rester etter kull og klart rydda liggeplasser. Her har våre forfedre hatt sin bolig.



Det kjennes fortsatt i ømme lårmuskler alle turene opp og ned urer og berg. De fleste sprekkene man undersøker er jo ikke huler, men god trim og flotte naturopplevelser er det uansett. Kjøttmeis, gråspett, svartmeis og gjerdesmett synger om tidlig vår, og over oss henger nesten alltid en eller flere havørn på store vinger.





Den andre dagen flytter vi teltet til en ny plass i det samme storslagne området. Dersom du åpner oversiktsbildet over kan du se teltet som en gul prikk til høyre og Alette som en blå prikk til venstre nede i ura. Det sier litt om dimensjonene, og at vi selvfølgelig aldri vil få lett gjennom alt her ute.





Vi fant imidlertid en virkelig fin hule midt i det det enorme Langskardet. Den hadde helt klart områder som var rydda for å skape fine liggeplasser. Kulturlaget virket også tykt og spennende. Hulen er utrolig langt utenfor det som kan kalles allfarveg, og er ikke registrert noe sted før nå.



En av dagene gikk vi rundt hele Mursteinen ytterst på Sitter og det var en flott tur. Vi fulgte et hjortetråkk øverst langs fjellveggen. Til tider litt utfordrende og skremmende, men luftig og spennende!

Vi hadde sett på kartet at det var en plass lenger vest som het Sandhallaren og det stemte; det var en stor og fin heller der med kløyvde beinreister og et miljø preget av menneskelig aktivitet lang tid tilbake.



Vi føler oss alltid rikere etter slike flotte opplevelser og netter ute i naturen. Det er en stor verdi i seg selv å kunne våkne til havørnas krangling med naboen og vandre i gamle dyrefar i et område som hittil er ubesudlet av store naturinngrep.

Men her truer også det grådige og enspora menneskets inntog i villmarka. Innvordfjellet vindpark planlegges akkurat i dette området, hvor vi hadde vårt stille eventyr denne påsken.



Mens vi vandrer gjennom dette landskapet som på mange måter ligger slik som innlandsisen etterlot seg det, så er det lett å føle på naturens storhet. Det er ufattelig å tenke at noen ønsker å ødelegge dette, uten engang å vite hva de egentlig har her.

torsdag 10. mars 2016

Våren kommer nå!

Jeg lå flat ut og syk på tredje dagen da jeg plutselig begynte å kjenne på den, livskrafta i meg som ikke ønsket å visne i ei seng. Den ville løpe, den ville fly, den ville strekke seg mot sola og oppleve nye vårer. Denne livskrafta, har du kjent på den i det siste? Vi er nok ikke så opptatt av akkurat det, vi blir jo sjelden syk, og vi har slett ikke tid til å sette oss ned å kjenne på noe inne i oss. Vi løper bare videre i livene våre.



– Du kan da ikke sitte der å snakke som en indianer i dag. Verden har forandret seg!

– Du er i ferd med å bli så spesiell at andre snart ser deg som spedalsk!

Ja, jeg har hørt det mange ganger. Jeg er nok en særing, men jeg har også hatt mange spennende samtaler. Noen av de beste har jeg hatt med trær.

Jeg har skrevet om dette før, men jeg gjentar det gjerne. Flere enn du tror har spurt meg:

- Hvordan klemmer jeg et tre?
- Hvordan kan jeg snakke med ei furu?

Vel, heng med så skal jeg dele noe virkelig rart med deg, du som også er sær nok til å lese dette.



Martin Luther King, for en taler han var på sitt beste! Likevel kan han ikke slå en rødkløver, og slett ikke ei gammel furu. For meg har trær alltid vært noen av de aller beste talerne. Jeg beundrer de når de står der i sine flokker, sine små indianerstammer og familiegrupper.

Ingenting viser slik fantasi og slik en livsutfoldelse som en skog. Der har vi mennesker virkelig mye å lære om vår egen lille hjerne, den strekker ikke til. Den ser ikke at vi står på skuldrene til så mange andre livsformer, den har glemt hvor vi kommer fra.



Kanskje derfor er det enda mer beundringsverdig å se trær som står alene, da er det enklere å høre hva de sier til meg. Dette er ikke eneboere som har rømt ut og flyktet fra samfunnet, men trær som kan sammenlignes med stolte kvinner og menn. De få som virkelig lar løvet i de øverste greinene spre sin raslende lyd utover verden, og som strekker sine røtter inn i evigheten.



Hver eneste gammel gårdsgutt og speider vet at den hardeste veden er den som har de tetteste årringene. Det er på høyfjellet, i det mest karrige terrenget at hard ved blir til, der står de trærne som tåler mest og er sterkest. Likevel er det også slik at i myra, i de svarteste hullene, der finner du den seigeste veden. Disse trærne som du kan lage bue av, de som kan bøyes og tvinnes, uten å knekke. De har stått i blautmyr hele livet. Sier det deg noe?

Eller når du ser et lite tre stå i skyggen av et større? Når et annet ligger der knekt etter en storm. Når nye livsformer tar plass på stammen. Hva taler det om? Søk etter det i stillhet og det du søker vil finne deg. Ser du det gode? Har du fred nok til det? Er du sær nok?



Du skjønner at vi også kan være som trær. De er veldig følsomme, de kommuniserer under bakken med røttene sine. De hvisker med greinene. Du bør sitte rolig så lenge at du merker treets livskraft. Den er ganske lik den jeg beskrev fra sykesenga i starten, men det er en stor forskjell. Treet bruker all sin kraft på en eneste ting, å være seg selv!

Det bruker all sin tid på å kjenne sine grenser og strekke seg innenfor det festet og det livsgrunnlag som er gitt det der det står. Det vil være et tre, ikke mer - ikke mindre. Trær vil være den form de ble gitt, og de er så utrolig ærlige mot deg.



Når noen har saget ned et tre så viser det hele sitt banesår for dagen. Du kan lese dets historie, hver årring og hver vekstsesong er rispet inn i veden. Alle dets sår, de vindvridde greinene, sykdommer, lidelse og gode vårdøgn kan leses av.

Naturen har skrevet det ned i trevirket. Stormene som traff, angrep som det motsto. En kjerne er gjemt i hvert eneste tre, nye frø, nye tanker.



Sjefsøkonomen som står frem og forteller oss at de gode tidene er over her i landet. Hva er egentlig forskjellen på han og en tresopp? På samfunnet vårt og lagene med liv i en skog? Hvorfor skal vi lytte til alle disse negative stemmene når sannheten ligger her så åpenbar foran oss, fortalt av skog og trær.

Kun det du er inderlig forbundet med vil du komme i et dypere forhold til. Takker du skogen eller driver du flatehogst? Er det pengene eller livet du er forbundet til? Ser du det skogen har å fortelle, hvilken dybde det har i forhold til det analytikeren hoster opp?



Når vi blir slått til bakken av følelser, når vi ikke kan holde ut livet lenger, da har treet virkelig noe å si oss: - Vær stille! - Vær stille! Se på meg!

Livet er ikke enkelt, livet er ikke vanskelig. Det er umodne tanker fra menneskets hjerne. La heller stemmen fra evigheten snakke i deg, slik at du også kan lære å la tankene dine vokse seg inn i stillheten. Nå snakker du med trærne.

Så sett deg ned nå og lytt, under den strålende vårsola, hysj! Treet hvisker til oss:

- Jeg er liv fra det evige livet. Den evige mor, naturen i oss, hun tok litt av en sjanse. Tenk vår felles mor, hun tok en stor risiko og skapte meg så unik. For helt spesiell det er mine greiner, min form, mine årer, min bark.

Unik er hver enste rasling av løv i vinden, hver eneste bevegelse bladet gjør eller måten barnålen bøyer og vrir seg på. Jeg kom til livet i denne form - og livet formet meg slik. Som tre ble jeg slik for å vise deg det evige som har formet meg, og som speiles i hver liten detalj i meg.



De som forstår hvordan de skal snakke til trær, de som skjønner hvordan man skal lytte, kan lære sannheten. Trær er helligdom større en noe vi mennesker har bygd og laget. De skriker ikke til deg, de preker ikke med frykt i stemmen, de står ikke der som en sur lærer.

Trær analyser ikke og de lager ikke forutsetninger, forventninger og ønsker. Alt slikt naivt tankegods er skrellet bort. Trær snakker til oss gjennom livets eldgamle lover.



Hysj, det hvisker til deg i vinden: - Jeg vet ingenting om mine foreldre, ikke noe om mine tusenvis av mulige barn. Ikke noe om insektene som bor i meg eller fuglen som bygger sitt rede her. Jeg lever bare for det mysteriet som ble plantet i meg gjennom et lite frø en gang, og jeg trenger ikke å bry meg om noe annet.

Min styrke er tro, og jeg tror at helheten finnes i meg. Jeg tror at det jeg gjør for verden er viktig. Ut fra denne troen lever jeg, vokser jeg og råtner jeg.



Du og jeg som er så redd for at våre skritt fører oss bort fra vår mor og bort fra vårt hjem. Nå kan trærne få lov til å fortelle oss at hvert skritt og hver dag fører deg tilbake mot dette hjemmet og den evige mor.

Hjem er hverken her eller der, det er ingen av de stedene du løper og stresser mot. Du vet det så godt. Det er Alkymistens lærdom, igjen og igjen. De som låste seg inne på laboratoriet og forsøkte å bli en del av prosessen som utviklet gullet. De som forsto at når de utviklet seg så utvikles også alt rundt dem. De har vel hørt på trærne som hvisker: - Hjem er i deg - hvis ikke finnes det ikke noe hjem!



- " Hvis du hører en gitar i kveld ved huset der du bor. Er det jeg som drar forbi og tar farvel". Åpningslinjene på Stein Ove Bergs sang – "Våren kommer nå", sier mye om det som hviskes rundt oss. Vær stille!

En lengsel etter å dra avgårde river i hjertet når vårvind rasler gjennom det gamle løvet. Lukten fra nye knopper blander seg inn i lukta av råttent liv. Hører du etter lenge nok og er stille nok, da kan du kanskje finne kjernen i denne lengselen, i denne livskraften, det finnes en mening der. Det handler ikke om å springe fra det vonde i livet, selv om det først kan føles slik.

Nei, det er lengselen etter å komme hjem som rusker i greinene - og i deg. Selvfølgelig er det slik, det er minnet om den evige mor, en lengsel etter nye utrykk og nye former for liv. En lengsel etter naturen.



"Alt dette leder hjem. Hver eneste sti, hver eneste dag går den veien. Hvert skritt er en fødsel, hvert skritt er en ny død, hver grav er din mor", skrev Hermann Hesse. Jeg forstår stadig nye lag i hans ord, nå som jeg har trasket mange år rundt i naturens laboratorier.

Så river altså vinden i trærne på kvelden, gnir i greiner, bar og løv, mens vi står her med våre barnslige tanker. Du ser vel nå at vi faktisk kan si at trærne har mer "voksne tanker" enn oss? Langsom og rolig står de der, med liv som er mye lengre enn våre. De har mer livsvisdom enn det vi kan tenke oss, i hvert fall når vi ikke en gang tar oss tid til å lytte til dem.



Men når du nå har lært deg kunsten å lytte til trær, da kan du legge fra deg mye av stresset, hasten og de umodne følelsene og tankene du bærer i deg. Da kan du pluselig kjenne på denne store, sanne gleden. For den som har lært seg å kommunisere med trær han ønsker på ingen måte å være et tre, det er ingen drøm for et menneske.

Vi vil bare lytte og forstå. Forstå at alt, absolutt alt er skrevet og tenkt før i denne enorme naturen. Forstå at det eneste vi faktisk kan være er noe helt unikt, noe som ble født og formet av dette. Vi kan ikke være noe annet enn oss selv. Det er hjem - og det er lykke!

- Takk himmel'n for det huset som du har. Våren kommer nå!

mandag 7. mars 2016

En gud drømmer

Tenk at vi skulle få bli Guder på denne vakre planeten. Tenk at vi etter 4.5 milliarder år skulle få lov til å gå rundt her å bestemme hva som skal få leve og hva som må dø!


Så fint at vi kan gjøre parasitter til vår fiende, legge rovdyr for hat og bygge ut fjellet for penger. Så godt det er å føle seg større enn havet, sterkere enn fjellene og mektigere enn den rare naturen. Den som vi ikke skjønner noe av, den som vi helst vil rydde og stelle - og kjempe kampen mot.


Gift, skudd, brann, sag, asfalt, fly og bomber. La oss bruke alt det vi har mot det livet som har vært med å skapt oss, la oss legge det under oss. Ikke kom her å snakk om noen helhet og hellighet. La lus, mygg, knott og alle våre fiender falle som utøy til jorden. La denne krigen dra med seg alt fra de mindre bitene til de større skapningene. Alt det som vi ikke liker, og det som vi liker, inn i det evige mørket.


I en drøm så jeg mennesket synke ned i havet, fingrene som holdt så hardt rundt pengebunken ble nappet i av små krabber og spist av leppefisk. Disse rare, sprukne ape-leppene våre, de som analyserte og snakket om naturen. De vakre leppene som kysset, og som i soverommets mørke hvisket om kjærlighet. De ser jeg nå råtne under stein og jord. Jeg vrir meg i vemmelse!


I det jeg våkner har det festet seg på innsiden av øyet. Alt dette livet, i alle sine merkelige former, det trykket seg gjennom betong og smilte mot meg i slutten av drømmen. Hva vil det oss alt dette rare livet i havet, i skogen, i himmelen og på fjellet? Har det noe budskap til oss? Apeguden med rifle, atombombe og boksen med uttøy-kverk?

torsdag 3. mars 2016

Grønnvasking

Det pågår for tiden en omfattende grønnvasking av ødeleggende naturinngrep. Konsulentselskaper og korrupt forskning brukes for å fortsette galskapen som kalles økonomisk vekst. Det sprenges og legges asfalt over blomster og lyng, gjennom skog og fjell, mens det største miljøproblemet på jorda egentlig er tap av natur.



Vi må ikke tro at å bygge ut naturen på noen måte vil redde den, at å drepe naturen med gift vil gi oss ei bærekraftig framtid. Vi må ikke glemme at vår rett til en intakt natur er grunnlovsfestet i Norge.

Dette står det i §112:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.



Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Vi har faktisk rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og virkninger av planlagte inngrep. Og hva med de langsiktige virkningene av veiutbygginger, kraftutbygginger, sprøytemidler, giftbruk, matprodusentenes industrielle herjinger i fjord og jord? Det er mange store tema å ta tak i med denne paragrafen som ledende for oss alle.



For kan vi egentlig stole på at de selskapene som et utbyggerselskap betaler for å kartlegge natur, kommer opp med realistiske og nøytrale kartlegginger? Eller er det grunn til å tro at de blir farget av hvem som betaler? Miljødirektoratet kom høsten 2015 med krass kritikk av den norske konsesjons praksisen. Utbyggere får i alt for stor grad styre utredningene.

Det står i grunnloven vår at naturens ressurser SKAL disponeres langsiktig - ikke utifra et kortsiktig ønske om å tjene penger.



Det står i dag 4438 arter på den norske rødlista. 1235 av disse er klassifisert som nært truet. Fjellrev, ulv og lomvi er noen av artene som er kritisk truet.

Arealendringer og ødeleggelser av artenes leveområder er den viktigste årsaken til at arter kommer på rødlista og dør ut i Norge. Likevel fortsetter oppsplittingen og ødeleggelsen av nye viktige naturområder i en enorm fart. Nå kalles ødeleggelsene altså for GRØNNE - hvis det er snakk om utbygging av vindkraft, småkraftverk eller andre fornybare energikilder. De eneste sikre måtene å få ned utslipp av CO2 på er som kjent fortsatt å slippe ut mindre. Ikke å ødelegge enda mer natur.



Vi har en rett til et sunt miljø - alle vi som bor i Norge - og ikke bare arten homo sapiens. For vi er alle en del av et større hele.

Kjære naturelsker, vær oppmerksom. Uansett hvilke biologiske, naturlige, grønne ord som brukes så kan det aldri rettferdiggjøre nok et inngrep i naturen. Stopp grønnvasking av naturødeleggelse!