søndag 29. november 2009

Novemberhelg

Så går det mot slutten av den siste helga i november. Selv om jeg har hatt ei rolig helg med familien så blir det alltid noe fotografering og noe fotorelatert virksomhet. På lørdag dro vi på førjulsmartnad på Snåsa, bakgrunnen for turen var først og fremst at det skulle være boksignering. Det har vært en del av disse, og det kommer flere i tida fremover, men det er jo morsomt så lenge vi selger godt med bøker. Forrige helg solgte og signerte vi over 100 bøker på ei time i Lierne. Ikke fult så travelt på Snåsa, men bra var det uansett!


På veien hjem kjørte vi inn i tåke og en fantastisk vinterhimmel som av og til slo igjennom i de grå/blå dottene som hang både høyt og lavt. Måtte selvfølgelig ta en "kort" tur ut av bilen og knipse noen bilder av dette landskapet.


Men da jeg kom tilbake til bilen var det dette synet som møtte meg.


Akkurat der og da var det dette motivet som var dagens beste for meg. Kanskje litt personlig, men noen ganger er det godt å stoppe opp og kjenne på det man har også. Det er vel da man kan sette alt det man driver med i et perspektiv.


Ellers fikk jeg beskjed om at det ble en 2. plass i Villmarkslivs konkurranse, NM i naturfoto i år. Får gratulere Anders Seland som vinner, det har vært morsomt å knive med han gjennom 10 runder, med tilsammen 60 bilder. Jeg fikk også med meg en 6. plass i konkurransen om årets bilde, og det for den jerpa med kylling som er vist her på bloggen tidligere.

Konkurransen er som vanlig helt uforutsigbar for meg. Å få sine bilder bedømt kan av og til være en hoderystende opplevelse, men samtidig er det motiverende for selve fotograferinga. Også får man bare innstille seg på at flere av bildene ikke blir likt av juryen og ta det hele med et smil, hvis ikke bør man la være å stille opp på slike ting.

Den største overraskelsen i år var at bildet under falt helt igjennom hos juryen. Etter min mening er det et bilde som setter i gang følelser. Det er også et uvanlig naturbilde, men folk er forskjellig!


Min kommentar til store flatehogster ble kanskje ikke oppfattet slik jeg hadde håpet da bildet havnet på bordet under juryemøtet. Men det er ikke første gang at jeg overraskes og det blir nok ikke den siste så lenge jeg deltar i fotokonkurranser.

fredag 27. november 2009

Bra bilder 1

Indianerne mener at vi kan snakke med naturen. Yanomamiene forteller oss at vi faktisk kan kommunisere med områder, dyr og planter. Jeg er ikke i tvil om at de har rett, det er vel bare snakk om hva du legger i ordet kommunikasjon. Jeg tror det handler om å legge bort de vanlige tankene og kjenne etter. Jeg tror faktisk også at et godt naturbilde fanger opp noe av dette og snakker sitt eget språk til betrakteren.


Av og til kan det være både morsomt og lærerikt å ta frem noen av sine virkelig gode bilder og tenke gjennom hvorfor man "hadde hellet med seg" når det ble tatt. Hvorfor kommuniserer nettopp dette bildet så godt? Hva gjorde jeg egentlig de gangene jeg klarte å fange noe unikt i kameraet mitt?


Bildet av disse ternene er noe av det jeg har fått god respons på (se noen tilbakemeldinger på Foto.no). Det ble tatt en sen sommernatt da de andre familiemedlemmene gikk til sengs på hytta. Jeg tok båten og dro alene ut på Namsenfjorden, sommernatta var så utrolig vakker. Jeg ble sugd inn i stemninga, og var på leting etter motiver. Stillheten var helt spesiell, jeg følte meg alene med omgivelsene. Egentlig var det for mørkt til å fotografere flyvende terner, men fuglene fenget og jeg måtte bare prøve noe jeg ellers hadde trodd var umulig. Det var først når jeg kom hjem igjen at jeg ble klar over at bildene var virkelig bra.

Selv om det ikke finnes regler for hvordan man tar et godt naturfoto så kan jeg jo gi et sammendrag av hva dette lærte meg:
  • Dra ut når du selv føler for det.
  • Dra ut til tider da du og andre egentlig ikke tar bilder.
  • Bruk tid alene og sett deg inn i en stemning.
  • Let etter det som får deg til å stoppe opp.
  • Ta bilder selv om du tror det er umulig.
Dette blir det første i en serie av bra bilder som jeg innimellom vil legge ut her på bloggen. Fint å spinne noen tanker rundt hva de bildene egentlig lærte meg. Hvem vet, kanskje lærer både jeg og du noe av det?

onsdag 25. november 2009

Kongeørn på nye måter


Plutselig våkner jeg og registrerer stemmer. Jeg kaver meg opp fra den tykke dunposen og kikker fortumlet rundt i mørket. Er det morgen? Kan klokka være sju alt? Vi ble nok sittende å snakke om naturen og livet litt for lenge i natt. Her kommer Ole Martin Dahle og hans gladlatter rungende inn dørene til skjulet, like bak hører jeg Stian Holmens lett gjennkjennelige dialekt. Stativer, telelinser, fotobagger og kaffelukt fyller snart den tette lufta mellom treveggene. Snart er også de første nøtteskrikene på plass utenfor fotogluggene.


Jeg har gjort dette besøket i kongeørnskjulet ganske mange ganger de siste årene, men det er faktisk alltid like spennende å sitte slik å vente. Det er også trivelig med selskap. Ingen vet hva de neste timene vil bringe på et slik sted.

Det er dager her da det skjer lite, andre dager kan man fylle alle minnekort. Noe er det uansett å ta med seg av bilder og opplevelser.

Rundt klokka halv ti, når vi begynner å tvile, brytes stillheten av et sus i store vinger. En voksen kongeørn stuper nærmest ned på åtet.


Man skal være på hugget skal man få med seg en slik innflukt. Her ble det bom på oss alle. Ørna sitter der på reven i 70 minutter, og denne tiden gir en naturfotograf rom til å eksperimentere litt. Bildet øverst i dette innlegget er et forsøk på å gjøre noe annet og uventet. For selv om kongeørna er flott, og opplevelsen stor, så skal det noe til å få nye bilder ut av en slik situasjon. Da må det flere ørner og litt action til før noe virkelig bra kan festes på brikka. Det skjer ikke, ørna vagger seg mett av reven og flyr avgårde på skrå bort. Alle mine drømmer om litt adferd, eller kongeørn i et av de flotte trærne, forsvinner med den.


Nå blir det tid til å ta noen hundre bilder av de seks nøtteskrikene som er faste gjester på foringsplassen. Det er alltid morsomt å prøve å fange de i flukt eller i rare positurer. Vi sitter så lenge å leker med disse nøtteskrikene at vi går lei, matpakkene kommer frem og kaffe blir kokt. Gjennom kameraøyet ser jeg en nydelig ung kongeørn seile rolig inn på åtet. Det er et flott lys, den bretter ut vingene, og den strekker ut føttene, men selv om jeg trykker skjer det ingenting.

Det viser seg at utløsersnora mi henger og dingler. Brødskiva med ost blir derimot trykt helt flat uten at jeg får et eneste bilde. Fattig trøst er det at alle de andre også feiler.


Ungørna blir sittende på reven hele dagen, vi snakker timevis. Den kikker av og til opp, det er andre fugler i luften, men det skjer ingenting.

Det er på tide å dra frem litt av det jeg har lest om på bloggene den siste tida. Inspirert av Dag Røttereng og Terje Hellesø sine skriverier om multieksponeringer i kameraet drar jeg i gang eksperimentering med flere bilder på samme fil. Et skarpt av ørna, et skarpt av skogen bak og en eksponering som er totalt uskarp blir komponert inn i samme bilde. Etter noen forsøk med forskjellig lukkertid på hver av eksponeringene blir resultatet ganske spennende og tiltalende.


Takk for turen til dere som satt sammen med meg, og takk også til dere som delte opplevelsen ved å lese her på bloggen. Legg gjerne igjen en kommentar. Det inspirerer meg til å skrive oftere.

lørdag 21. november 2009

Hvorfor naturfoto?

Hvorfor driver du med naturfoto? Tenker du over det noen ganger? Ja, jeg regner jo med det, og jeg regner også med at det finnes en mengde gode grunner til at folk som leser denne bloggen fotograferer natur. Noen ganger tror jeg imidlertid du bør stoppe opp for å tenke litt ekstra over det du gjør.


Hvorfor er dette så morsomt da? Hva vil jeg med det jeg driver med?

Det virker som om enkelte kjøper det beste utstyret, dundrer i vei på søken etter anerkjennelse og drar på jakt etter vinnerbilder, uten at de egentlig har en baktanke med det de gjør. Noen vil tjene seg rik (ha, ha), mange bruker krefter på å bli kjent og aktet blant andre fotografer, mens enda fler bare har det gøy.

(Faksimile fra VG)

Det er sikkert ikke så farlig, men jeg savner faktisk at et enda større antall av naturfotografene viser et brennende engasjement for naturen, at enda flere tør stå frem og si i fra når natur går tapt. Jeg savner flere fotografer som bruker bildene sine til å fortelle om hvorfor naturen gir dem så mye, og at de tar sjansen på å vise følelser og gråte en skvett når nok en gravemaskin skjærer en vei inn i uberørt landskap. Naturen vår trenger flere talsmenn. Stemmene, bildene og innleggene trengs alle! Vi trenger minst 1000 nye Jon Østeng Hov!


Så fortell meg, hvorfor fotograferer du?

torsdag 19. november 2009

Under vann

Sammen med Bjørn Oddvar Landsem har jeg nå gått til innkjøp av et skikkelig undervannshus til speilreflekskameraet. I dag fikk vi oss en tur ut for å prøve dette på skikkelig vis.

Bakgrunnen for at vi har spleiset på huset er at portfolioene mangler undervannsbilder, og fylket vårt er jo virkelig et sted der man kan finne motiver under vann. Her er det lakseelver, fiskevann, fjorder og hav med tusenvis av motiver. Tror dette kan være bilder vi vil få bruk for i årene som kommer, men det er en forholdsvis dyr investering og såpass spesielt at vi godt kan starte med et hus sammen for å se hvordan det utvikler seg.

Bjørn Oddvar er tidligere yrkesdykker, med bakgrunn fra forsvaret, så det kan jo godt bli til at han utvikler dette til sitt spesialområde innen naturfoto. Samtidig har jeg også tatt en del bilder med undervannsbag tidligere og jeg synes det er morsomt å jobbe under vann. Det gir også artikler eller bilder fra et område en ekstra dimensjon.

Her er en parr som Bjørn Oddvar knipset under testen i ei lita lakseelv i dag. På 800 iso var det tilstrekkelig lys selv nå på den mørkeste årstida. Dette blir nok morsomt fremover!

Mens han var i elva kikket jeg litt langs elvebredden, og det er alltid noe å finne for den som leter. På denne mosegrodde stammen fant jeg flere som fulgte med på det som skjedde i elva.

søndag 15. november 2009

Havørn og høst

Det har vært en fantastisk søndag her i Namdalen. Nesten 10 grader og klarvær er et merkelig novembervær, men vi kan jo ikke gjøre annet enn å nyte det. Høstfargene er bort nå, men her på bloggen kan jeg jo mimre litt over den varierte høsten vi har hatt med alt fra sommervarme til regn og snø. Fargerikt har det også vært.

Vi starta denne flotte novemberdagen med å dra opp i skjulet. Konstaterer at måren er der og forsyner seg rikelig hver natt, foret småfugler og tente bål til pølser og kaffe i skogen et stykke unna. Vi ble en hel gjeng og hadde ei trivelig stund. På ettermiddagen var vi på besøk i fjøset hos en kjenning. Også det likte gutten godt. Det er morsomt å se at han har sånn interesse for alt rundt seg. Må nok kjøpe en Nikon D3s til han før jul!

Ellers var det en ny omtale av boka, denne gangen i lokalavisa NA, nå i helga. Du kan lese den og se noen bilder her: http://www.namdalsavisa.no/kultur/article4704062.ece

fredag 13. november 2009

Ingenting varer

Alt er i forandring. Ingenting varer. Legg godt merke til denne sannheten. Selv fjellene, det mest uforanderlige vi ser, vil en dag være forandret. Livene våre blir korte i denne sammenhengen, og det kan være vanskelig å finne en mening i det som skjer rundt oss. Med daglige doser av krig, ødeleggelser og død finner jeg likevel en slags mening i naturen. Hvordan?


Hjorten i myra blir snart en del av massen den ligger på. Ingen kan fortelle oss hva denne hjorten er om 1000 år. Steiner som blir knust kan bli til ei nydelig sandstrand, men den vil forandres igjen. Selv den klokeste mann mangler svar på hva som skjer. Hvordan kan "gud" la barn død i sult og krig? Jeg svarer med å vise til sanden på stranda, vi har ingen svar i dette systemet. Vi blir faktisk selv så små som sandkorn, i det naturfolket kalte for det store mysteriet.


I naturen gir livet nytt liv. Det er en evig puls med en sannhet i hjerteslagene, ingenting varer. Likevel velger folk å ødelegg naturen på søken etter rikdom, de bruker livene til å bygge opp formuer, sprøyter inn kjemikalier i rynkene sine. De lytter ikke til sin egen puls og pust. De undres ikke over den kraften som må til for å skape alle endringer. Men kanskje er vi her for å lære?

torsdag 12. november 2009

Nytt opplag!

Mindre enn 10 dager etter at boka om Lierne og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalparker ble lansert er det klart at det må bestilles et nytt opplag. Vi har solgt 3200 av 4000 bøker!

For å være sikker på at det er bøker igjen til julesalget vil bestillingen på 2000, eller kanskje så mye som 3000 nye bøker bli sendt i løpet av få dager. Dermed kan vi vel trygt si at dette har blitt en suksess og at vi har truffet midt i blinken. Det er godt å tenke på etter alt det arbeidet som er lagt ned i forbindelse med denne utgivelsen.


Bildet over viser fotokollega Steinar Johansen på Søndre Gauptjørnaksla i 2003. Det ble tatt av meg med lysbildefilm (vi skulle jo aldri bli digital) året før parkene ble åpnet. Bak han ser vi hjertet av den gamle Gressåmoen nasjonalpark som nå er innlemmet i den mye større Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.

Svært få av de mange lysbildene ble brukt i produksjonen. Scannede bilder har en helt annen tidskoloritt enn de digitale bildene. De ser allerede gamle og svært annerledes ut på trykk.

onsdag 11. november 2009

Nøtteskriker

Noen bilder av nøtteskrike på bloggen i dag. Ikke fordi jeg trenger å fortelle så mye om disse kjente og kjære fuglene, men fordi jeg fikk lyst til å vise frem noen bilder av gransjura, som den kalles flere steder i landet.

Nøtteskrika er jo svært aktiv på denne tida av året og vi ser den ofte på flukt over vei, åker og eng i disse dager. Det er nå det skal hamstres til vinteren virkelig setter inn.

Dermed er det også enkelt å lokke fuglen akkurat dit jeg ønsker å ha den. Her er det noen nøtter jeg lurte inn i et kvistehull som har lokket fuglene opp i det gamle treet. Det er fint å gjemme unna nøtter litt, for disse fuglen gir seg ikke så lett, de liker en utfordring.

Legg gjerne igjen en kommentar om du er inne å kikker på bildene. Det er hyggelig!

tirsdag 10. november 2009

Små ting i livet

Vi mennesker er skrudd sammen på en merkelig måte. Mange av oss jager etter noe som vi ikke kan beskrive, vi har en indre uro som søker etter små glimt av lykke. Vi tar et godt bilde og tror vi får en smak av det, vi kjøper et nytt klesplagg og tror vi føler det. Noen flytter til et nytt sted, noen bytter ut ektefellen eller bilen, starter et nytt prosjekt. Men det er egentlig ingen ting som nytter. Snart jakter vi på et nytt bilde eller er på vei ut i butikken på leting etter den perfekte kjolen. Hva søker vi etter?


Den som finner gull i bekken blir heller ikke lykkelig. Arne Paasche-Aasen skrev om det i sangen "De nære ting", mens åndelige veiledere tjener seg rik på å fortelle oss det. Først når hver enkelt av oss blir klar over at vi har det slik, og kan stille spørsmålet, hva leter jeg etter? Ja, da begynner vi å nærme oss noe som ikke er så farlig for omgivelsene og skadelig for naturen.

For egen del tror jeg svaret ligger der ute i det store systemet. Jeg prøver å tenke på det hver dag, oppleve og leve her jeg er. Lyset som faller gjennom skodda på en gylden høstmorgen gir meg en følelse av det storslåtte, månen på himmelen gir meg undring og små meiseføtter på fingrene gir glede.

Det er ikke så enkelt å huske det i hverdagen, men det er de små ting som teller.

mandag 9. november 2009

Sove med ørner

Ryktet har gått om noen flotte dager ved skjulene som Ole Martin Dahle har i Flatanger. Den svenske naturfotgrafen Brutus Ôstling har hatt workshop der ute i forrige uke, og deltakerne har reist hjem med smil om munnen. Det har vært bra fart både ved kongeørnskjulet og hos hønsehauken.

Derfor bestemte jeg meg for å prøve lykken i dag. Pakket sovepose, mat og foto-utstyr sent i går kveld og reiste ut for å overnatte i skjulet. Etter ei natt uten så alt for mye søvn våknet jeg med baksing i vinger lenge før det var fotolys.

Dette var altså synet som møtte meg da lyset kom. Ei ung kongeørn satt på rypa som jeg hadde rigget opp på ti meters hold utenfor skjulet. I tillegg var det ørn i lufta, både ei voksen havørn og flere kongeørner. For å gjøre ei lang historie litt kort her på bloggen, det ble en fin dag.


Denne ungørna dukket opp en time senere, den var betydelig mindre enn den som allerede satt på åtet. Den plasserte seg i et tre og pusset fjærdrakt og så seg omkring i to-tre timer. Klokka 11.30 var endelig den første ørna ferdig med å spise, men nå plasserte den seg på en halv rev som lå igjen utenfor bua. Der ble den sittende å stirre ut i lufta på typisk rovfuglvis, mens jeg faktisk sovnet i stolen med de to ørnene som selskap.

Det var behagelig å sove med ørner.

Da jeg våknet var den største fuglen igang med å forsyne seg av reveskrotten. Og etter mer enn sju timer med kongeørn fant jeg ut at det var på tide å forlate denne fantastiske plassen.



Ps! Herr Dahle har noen ledige dager i november. Men du, ikke bestill alle da, jeg vil også tilbake!

lørdag 7. november 2009

I naturreservatet

I dag tok jeg med meg min 2 år og 7 måneder gamle gutt til Dølaelva naturreservat på Klinga. Dette barskogsreservatet ligger lett tilgjenngelig like ved RV 17 utenfor Namsos. Synd ikke flere er her og tar en titt.


Å ta med seg en liten gutt ut gir en fin og spesiell ramme for skogturen. Bare det å prøve å forklare hvorfor løva er på dette skiltet for naturreservatet, drar naturvern ned på et helt enkelt og viktig plan. - Dette betyr at skogen er vår, den tilhører dyrene og oss alle, Hans-Tore. - Det er ingen som kommer hit for hugge og tjene penger på den.


Mens gutten sitter der å ser seg rundt, tenker jeg på at denne skogen faktisk skal få stå her og råtne. Her skal nytt liv vokse opp fra det gamle, her skal naturen få være seg selv i hele denne guttens levetid. Jeg har tro på vern, jeg tror det er eneste vei å gå for å redde noe natur fra det pengekjøret den blir utsatt for. Samtidig skal vi selvfølgelig ikke verne store deler av skogen vår, den kan og den skal brukes. Men noe må vi ta vare på, se bare på hva som kommer frem når naturen får stå slik. - Oi, oi. Masse sopp!


Det er mange som hevder at gammelskogen blir vanskelig å gå i når den får stå slik å råtne på rot. Det stemmer overhodet ikke, i forhold til planteskogen blir den åpen, mosegrodd, spennende og fin for en liten gutt.

- Ha det skogen - Ser deg snart, sier Hans-Tore når vi går hjem. - Ha det løva på skiltet!

Sammarbeid

Jeg har nå sammarbeidet med fotograf Steinar Johansen her i Namsos på to større bokprosjekter. Vi har hatt utstillinger og flere salgsprosjekter sammen. Nå har vi bestemt oss for å utvide dette sammarbeidet for å prøve å få ekstra dreis på bildesalget. Sammen mener vi at vi står sterkere opp mot potensielle kjøpere av bilder. Vi har i hvert fall litt av et bildeutvalg og bilder som passer som hånd i hanske i et større arkiv. Kobler vi Steinars landskap, folk og bilder fra arbeidslivet sammen med mine bilder fra naturen blir det ganske innholdsrikt.


Vi har laget en web-side med et lite utvalg fra arkivene våre. Du finner den her på adressen: www.focusnorway.no, dersom du har lyst til å ta en titt. Det vil bli fylt på og endret litt på galleriet etter som dagene går. Vi har også laget en liten brosjyre og samlet noen tanker om hvordan vi kan øke salget av bilder.


torsdag 5. november 2009

Meiser i skogen

Fikk noen fine timer i skogen på slutten av dagen i dag. Brukte denne tiden til å besøke foringsplassen for å fotografere meiser. Det er alltid morsomt med disse kvikke fuglene som skvetter hit og dit. Med å flytte litt på solsikkefrøene, og bre over den vanlige foringsautomaten, kan jeg få fuglene til å komme akkurat dit jeg ønsker.


Selv om dette er bilder som mange har tatt før meg så er det nettopp disse fuglene som skapte min sterke naturinteresse. For meg blir det aldri kjedelig å sitte å se på livet i skogen, det gjør meg rett og slett glad. Dessuten er det jo mulig å prøve å tilføre noen litt vanskeligere ellementer i bildene. Dra inn både bevegelse og godt lys så blir det i hvert fall severdige bilder i mine øyne.



Meisene er noen fantastiske små skapninger som klarer seg der ute i vinterskogen. Har du ikke lest om professor Svein Haftorns studier av meisene så bør du virkelig gjøre det. Han forklarte gjennom en rekke vitenskapelige artikler hvordan de forskjellige meisene kan overleve og sameksistere gjennom den harde norske vinteren. Vår fremste ornitolog var den første vitenskapsmann som beskrev dette, og det er fasinerende lesning. Men først og fremst er det en opplevelse å dele noen timer sammen med disse små vidundrene ute i skogen.

onsdag 4. november 2009

Naiv

Nå har de første omtalene av den nye boka begynt å tikke inn. Namdalsavisa hadde en og en halv side med fin omtale av selve bokslippet. Trønderavisa gravde opp et poeng ut av det som ble sagt, og de laget denne gode vinklinga og overskrifta:
Fuglearter truet av klimaendringer

Har du lyst kan du lese Trønderavisa omtale her: http://www.t-a.no/kultur/article96749.ece

Det er topp med slike saker som lager blest rundt boka, men samtidig blir det ofte overforenklet når journalister tar i stoffet. Jeg vet det, jeg er journalist selv, og jeg håper også at andre er klar over at det er slik.

På et av innleggene under artikkelen ser jeg derimot at det ikke er slik. Jeg blir kalt naiv, når jeg mener at årsaken til nedgangen i fjellrypebestanden er klimaendringer. Vel, det tåler jeg godt. Jeg vet jo hvordan det er å stikke frem hodet. Det fine med det er at man ser at journalistisk vinkling og spissing av saker ofte fører til misforståelser og ergrelse blant folk. Også har jeg prøvd å forklare meg enda litt mer tydelig:

Det blir alltid litt forenklet journalistikk når man prøver å skrive om naturen i en kort avisartikkel. Det er en selvfølge at alt henger sammen med alt der ute i fjellet. Det handler om jakt, det handler om forstyrrelse, det handler om rovdyr, det handler om miljøgifter og det handler om klimaendringer - når det handler om fjellrypebestanden.

Det mange ikke er klar over er at lemenet er en veldig viktig nøkkel i det som skjer der ute i den svært sårbare fjellnaturen. De fleste forskere jeg har snakket med de siste årene er enig i det. Og ny forskning viser at nøkkelarten, lemen, er veldig utsatt på grunn av et mer ustabilt vinterklima.

En eneste mild dag med pøsregn i 1000 meters høyde, vinterstid, er nok til å ta knekken på mye av en kommende bestand. Legg merke til om vi har noen slike dager den kommende vinteren. Vi hadde to døgn med klaskende regn over 1000 meter i januar i fjor!

I de senere årene, siden 1987, har vi registrert en mer ustabil værtype i Trøndelag, spør gamle fjellfolk. Men verre er det enda lengre sør, og opp langs kysten i Nord-Norge. Det har skjedd noe. De store svingningene i smågnagerbestanden uteblir, det samme gjelder de store rypeårene. Det er motoren i det hele som er i ferd med å få en knekk på grunn av endringer i klimaet.

(På lang sikt er det kanskje ikke farlig, det har skjedd i naturen mange ganger før. På kort sikt får det konsekvenser for oss som er glad i denne naturen. Og det ser dessverre ut til at de raske endringene vil utrydde mange arter.)

Når du så ser at smårovdyrene, inkludert ravn, kråke og rev, i mangel på lemen må over blant annet på fjellrypa, så er det klart at det virker inn. I neste runde går så rovdyrbestandene ned, for det er selvfølgelig tilgang på byttedyra som driver disse opp og ned. Vi får mindre svigninger, dårligere kronår. Til slutt har vi bare mindre av alt liv i fjellet.

Når motoren på denne måten har sluknet, har vi et problem. Ja, smårovdyr må ha mat og jegerne vil ha bytte. Et økende antall jegere oppsøker fjellet, og stadig flere har de siste årene gått etter fjellrypa. Alt henger sammen med alt, og det er ennå helt sikkert mye vi ikke ser og forstår i naturen rundt oss.

Vi blir små når vi står ovenfor denne mektige naturen. Et system som har et eget liv, et spindelvev som vi ikke har vevd. Men der vi bare er en bit av en trå, og der det får så utrolige konsekvenser når vi rører ved de andre tråene.

(Det siste var noen gamle indianerord:-)

Enig? Ha en fin kveld uansett!