Den man elsker skal man ikke skade

I USA bruker barn og ungdom opptil 95% av tiden sin innendørs. Gutter i tenårene bruker etter skoletid gjennomsnittlig 5 timer foran skjerm. Antallet barn her hjemme med psykiske problemer har eksplodert.

Vi ser det også i språket, før var det vanlig å ha kjennskap til navn i naturen. Nå kjenner en gjennomsnittlig 14 åring til mer enn 1000 logoer, men mindre enn 10 navn på planter og dyr i nærmiljøet. Når man ikke har ord på ting i naturen, så kan man heller ikke tenke på det eller bry seg om det.

Den industrielle revolusjon og fremveksten av skoleverket på 1700-tallet førte til at barn og unge lærte mer og mer av abstrakte disipliner og ble frarøvet naturen og det praktiske arbeidet med å skaffe seg mat.

Tusenvis av små skritt i feil retning har ført oss til de store natur og miljøproblemer vi ser i verden i dag. Tusenvis av små skritt må nå føre oss ut av det. Men da må vi stå sammen om å gå denne veien.

Vi er inne i en tid med de største utfordringene i menneskehetens historie noensinne. Overbefolkning, arealødeleggelser, massive tap av arter osv. Vi har sprengt grensene for jordens ressurser.

I dagens skole lærer barn ukritisk om det andre har gjort og tenkt, men de lærer ikke hvordan de selv kan bli medskapere og medtenkere i en bedre verden.

I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går barn og unge seg ville. For hvordan kan man finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap? Hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, fiskens øyne og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske. Jorden som ga oss, tar oss og på sin måte viderefører oss i livet.

Vi har som mennesker havnet i et følelsesmessig uføre som har sitt opphav i den økende avstanden til naturen. Når vi ikke lenger sanser, så mister vi også forbindelsen til vårt opphav. Da forsvinner også evnen til å navigere etter vårt indre kompass for rett og galt. Øye til øye med de andre arten, så vil de aller fleste mennesker kunne kjenne ærefrykt for livet. Øye til øye, hvis vi virkelig tar oss tid til å se, så vil vi ikke klare å ta liv for moro skyld.

I vår rasjonelle tidsalder kan vi ikke argumentere med følelser for å si at noe er viktig, det må være et tall. Eller helst to tall målt opp mot hverandre.

Men kjærligheten til naturen kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger. Da må vi legge vekk det rasjonelle og la barn selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. For det man elsker – det skader man ikke.

Heilhornet

En vakker høsthelg i slutten av september bestemte vi oss for å ta turen opp på Heilhornet i Nordland. Dette fjellet som skyter 1058 meter over havet kan sees fra store områder i Nord-Trøndelag og det er derfor et markert landemerke. 

Vi har flere ganger drømt oss opp dit fra ulike teltplasser, både i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten. Beliggende ved havet, og vesentlig høyere enn fjellene i nærheten, ruver fjellet godt i kystlandskapet. Sammen med de to markante naboene utgjør de tre taggene virkelig noe å feste øynene på.

Vi har godt mye i fjellet i år og tar derfor dette som en lett tur, men det skal vise seg å være feil. Vi starter nesten på havnivå før det stiger rett til værs. Opp de første metrene går det lett, vi snakker som vanlig om naturen og naturvern.

Jens Stoltenberg kom nylig med en biografi hvor han tar opp problematikken med de ”grønne sertifikatene”. Med utsikt mot flere utbyggingsområder for vindkraft er det lett å komme inn på dette. Stoltenberg sier nå at han angrer på at han fikk Norge med i dette sertifikatsystemet.

- For hvordan kan vi egentlig være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler? Spør Alette, og forklarer at det er det faktisk er det han skriver, ordrett. - Regjeringen har ikke noe sted antydet hvor mye klimagassutslippene i utlandet går ned som følge av Norges miljøødeleggelse.

Jeg har lest det jeg også, og ber henne innstendig om å kikke seg rundt og se på landskapet, nyte naturen, ikke tenke på alle disse ødeleggelsene, som egentlig bare gjør oss fortvilt. Denne toppturen er tross alt ca fem kilometer hver veg. Til å begynne med stiger det ganske rask opp gjennom skogen til ca 300 meter, og så flater det ut innover og rundt selve fjellet. 

- Tenk at han nå skriver følgende, sier jeg når vi kommer opp på den første myra: «Dette var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg aldri mer skulle la meg presse til å godta forslag jeg var intenst imot.» Jens Stoltenberg, stolte berg... - Faan, det gjør meg rasende. Naturen vår!!! Nesten snerrer jeg, mens Alette smiler. - Nå skulle vi nyte utsikten, sier hun mildt.

Ulvehunden Baffin bidro med god drahjelp de første tunge hundremeterne. Han må imidlertid gi opp nesten på toppen. Det blir vanskelig for en så stor hund å forsere de bratte steinblokkene på slutten, hvor man egentlig er avhengig av hender for å komme seg opp.

I de bratteste partiene på slutten er det et gelender å støtte seg til ved behov. Vi møtte noen her som synes dette ble for ”luftig” for dem. De skulle aldri tilbake hit! Folk er forskjellig, for vi tenkte iallfall at dette er en topp det virkelig er verdt å besøke flere ganger. Det er vidt utsyn i alle himmelretninger når vi spiser nista på toppen. 

Der oppe møter vi også to hyggelige damer, som selvfølgelig begynner å snakke om vindmøller. Vi prøver å ikke bli for engasjert, ingenting ødelegger en god naturopplevelse og tapper meg mer for energi, enn disse kraftfabrikkene i fjellet. Asfalt, stål og betong, drepende utbygging i bytte mot penger. Bare mennesket får til noe så idiotisk som å fortsette ødeleggelsen av natur - mens de hevder at de redder den. Vindmøller passer i byene og industriområdene, der vi allerede har satt våre fotefar - Der har jeg litt mindre i mot dem. 

 
Mot vest er det fri sikt langt utover havet utenfor Leka, mot nordvest sees Torghatten og De syv søstre, mot nordøst Okstindene, og mot øst Børgefjell i grensetraktene mot Sverige. Sørover er landskapet stort sett lavere enn Heilhornet og på folkemunne heter det at man kan se spiret av Nidarosdomen i Trondheim fra toppen av Heilhornet. Så får tida vise hva mer vi kan se herfra neste gang vi kommer på besøk.

Kjærlighet til høsten

Det er så stille i skogen, så stille at skrittene i tørre høstblader føles som støy. Nå er vinteren snart her igjen, og det virker som om livet har gitt opp.

Når jeg stopper opp kan jeg imidlertid høre lyden av små meiseføtter som treffer de spinkle, tomme kvistene i trærne. Så stille er det at jeg hører når de små vingefjærene slå i lufta over meg. – "Vrrrip, vrrrrip", sier det.

Selv den vesle blåmeisa som gjennom vår og sommer har kvitret i det grønne bladverket har stilnet, resignert med den grønne fargen som forsvant fra løvskogen. Nå er det bare noen svake pist og vingeslag tilbake.

Jeg blir litt svimmel når tanken slår meg: Kanskje er jeg som har endret meg, for høsten er her igjen og jeg må bare innse at også jeg har mistet noe – Eller kanskje heller bør være takknemlig for det jeg har fått?

Plutselig føler jeg at noen ser på meg, og mellom trærne skimter jeg to dyr som kikker mot meg. To hjortekoller som sikkert også gjemmer nytt liv inni seg. Høststormer i bladverket og hjortebrøl i skogen er en forsikring om at liv skal komme tilbake.

Dyrene trekker seg varsomt unna, så utrolig stille. Det slår meg at høsten kan sees på mange måter. Den er både livet som gir opp - og den tida da alle blader blir til fargerike blomster.

Høsten er stillhet og varsel om en kommende vinter, eller tegn på at en ny vår og fuglesang snart er på veg. Vi kan velge å hate høsten, men gjør lurt i å omfavne den. Slik vi gjør lurt i å omfavne alt som finnes i denne verden.

Det gir jo egentlig liten mening det jeg ser utenfor meg og det jeg fortviler over: - Treet som knakk i vinden, hauken som tar meisa, havet som fylles med søppel og krigen som fortsatt raser flere steder der ute. Det er en gal verden ut fra vår tenkning, det gir ingen mening å forsøke å forstå. Men det er all grunn til  å gi plass til det som virkelig betyr noe.

For de fleste av oss godtar at det finnes høst, død og lidelse i denne verden - så lenge vi erkjenner at alt dette faktisk har noe å lære oss om kjærlighet.

Svartomn og Elie Wiesel

Svartomn er en av de største grottene langs kysten av Trøndelag, den ligger i fjellet nord for Rossvika i Leka kommune. Innerst i dette mørket satt vi 2. juli i år, samme dag som fredsprisvinneren Elie Wiesel døde - Slike historier har det med å havne på denne bloggen.

La oss starte med hulen, den er det nesten umulig å gi et inntrykk av gjennom noen bilder og ord. Svartomn er stor, den er dyp og mørk. Den må oppleves for at du skal forstå, men vi kan prøve å fortelle litt om turen ned bak skyggene.

Turen opp til denne huleåpningen tar ikke lange tida, og er heller ikke av de mest krevende. Det er en stigning på omlag 100 meter i litt ulendt land. Turen tar omtrent 30 minutter og går gjennom typisk namdalsk kystterreng. Det er frodig, grønt og fylt med moser, lav, planter og trær. Det er vakkert og spesielt, det er det ingen tvil om.

Spesielt er det også når vi står foran åpningen og ser alt liv forsvinne der inne. Alt grønt og frodig blir slukt av mørket. Sprekka innover i berget er trang og lang, det sies at den er minst 200 meter. Det har kanskje vært med på å gi denne brenningsgrotten et såpass dystert navn. 

Gangen innover er de første hundre metrene litt kaotisk, det er noen områder der det har rast store steiner ned fra vegger og tak. Det kan være litt ubehagelig å ta seg fram, men det er slett ikke umulig med fjellsko og klær som tåler litt støv, gjørme og kvasse steinkanter.

Omtrent halveis ned finner vi et lite hulrom under rasurda, et hulrom som tar vegen bakover igjen. Her ligger det mye som man kan undres over, treverk, albueskjell og bein som vi gjerne skulle ha fått datert. Det kan være svært gammelt det som noen en gang har dratt med seg fra havet og opp hit.

Hvem var det som satt her en gang i tiden, fyrte bål og lagde seg mat? Hvorfor hadde dette mennesket søkt tilflukt her? Langt inne i mørket? Hva var det denne personen var redd for? 

Hadde man gjort grundige undersøkelser av Svartomn så hadde man sikkert kunne fått noen flere svar. Blant beinene finner vi blant annet overkjeven av en liten fisk. Dette var nok ikke store matbiten for en sulten person, men likevel verd å dra med inn hit for å steke og spise, sammen med skjell og andre delikatesser fra fjæra.

Nå blir den smale gangen snart litt mer spennende. Fjellsidene blir slette og myke som fra den gangen havets brenninger vasket ut denne grotten. Millioner av år, kanskje har mennesker vært her og satt igjen noen spor i de siste små blinkene av denne historien. Vi bruker "lang" tid, og leter med lykter langs veggene.

Mens vi står her i mørket snakker vi om det vi har hørt på radioen, Eli Wiesel er død - Hans reise inn i mørke var ubeskrivelig dypere en Svartomn. Vondere og dypere enn noen kan forstå, skrev han i sine svært viktige bøker. Som overlevende  fra Auschwitz og andre utryddelsesleire gjorde han det klart at det ikke fantes ord for det som hadde skjedd. 

Vi har mange bilder på mørke og ondskap, men selv helvete var alt for mildt i forhold til det som skjedde - for i helvete havnet de som hadde fortjent det - I gasskamrene havnet uskyldige kvinner og barn. Dermed fantes det ingen ord man kunne bruke for å beskrive råskapen. Du må faktisk ha opplevd det for å forstå, skrev Wiesel.

På norsk har hans viktigste fortelling fra holocaust fått navnet: "Natten". At vi må tilgi, men aldri glemme, det er hovedbudskapet fra Elie Wiesel, men minst like viktig er det å stille spørsmål. Hvorfor? Han brukte hele sitt liv på å utfordre den barndommens Gud som døde i flammene i krematoriene, og kom fram til det viktigste - Å fortelle historien, stille spørsmålene, for at det aldri skal skje igjen.

Vi leter oss gjennom veggene i Svartomn. Setter lys på deler av huleveggen, men finner ingen spor fra de menneskene som søkte tilflukt her. Det er spennende å sette lys på de svarte veggene, både de utenfor og de inne i oss. Rette lyset mot det aller mørkeste. 

Kanskje er det slik som fredsprisvinneren fra 1986 kom fram til, at det ikke finnes noen person som kan hjelpe oss. Frelseren er inne i oss alle, og at vi må hjelpe han til å hjelpe oss. Hjelpe til med å svare på spørsmålene.

Da må vi appellere til vårt felles erindringsmateriale, bare historien kan redde mennesket fra lignende skjebner i framtida. Vi har mørket i oss, selv om vi til daglig ikke går rundt og tror det. Elie Weisel sa: - Vi må være varsomme - ellers blir vi alle offer for vår egen likegyldighet. 

Innerst i Svarthola har noen skrevet navn og årstall på veggen, skriblet over det som kanskje en gang lå der som et budskap til oss. Er ikke det også et godt bilde på alt det vi har snakket om på turen innover? Er ikke hele denne turen et godt bilde og en god historie om det vi ikke kan tro har skjedd - og vil skje igjen.

På vei ut er det godt å se de første tegn til livet igjen, noen sporer på en mose som strekker seg mot dagen der ute. Hva står mennesket ovenfor nå? Hvilket mørke og natt er på vei? Med den likegyldigheten vi viser i forhold til naturødeleggelser og tap av det uskyldige livet rundt oss? 

Hvorfor skjer det? Er vi varsomme? Spørsmålene kom ut fra Svartomn den dagen Elie Wiesel døde.

Verden er merkeligere enn du tror

- Oi, oi, oi!!! Se på himmelen, roper Alette i det vi kommer ut fra skogen. Vi har nettopp stått under ei stor furu og avsluttet boken "Sju korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, i stupende mørke. Livet er det eventyret vi gjør det til, ikke sant? 

Nå danser nordlyset over himmelen, nesten som om at partiklene fra sola vil være med på å understreke alt det rare vi nettopp har lest. Slik er det naturligvis ikke - Eller kanskje er det det? Verden er mye merkeligere enn vi tror.

Her har vi altså et univers som har gått fra å ligge over en evig, flat jord til å omslutte alt. Fysikken og vitenskapen har ført oss til stadig nye fortellinger om oss selv, og Rovelli tar oss i denne lille perlen av en bok ut på reise i denne historien.

Vi får først høre om relativitetsteorien som setter lysets hastighet som maksimum fartsgrense i verdensrommet, men vi får også høre om kvanteteorien som sprenger grensen for alt det vi lærte i den første. Det er to motstridende teorier som begge lever like godt i dag. 

Naturen behandler oss som den gamle rabbineren som to menn oppsøker for å løse en tvist. Den vise hører på den første mannen og sier: - "Du har rett!" Da den andre mannen legger frem sin versjon, hører rabbineren på han og sier: - "Du har rett du også!" Da roper konen til den kloke mannen: - "Men de kan da ikke ha rett begge to!" Hvorpå rabbineren tenker, nikker og konkluderer med: - "Du har rett du også!"

Verden er altså så merkelig at lys kan ha begrenset fart i en del av det universet vi snakker om, mens det i en annen del kan befinne seg på flere plasser samtidig. Høres alt dette uvirkelig ut så er det bare å legge til at teoriene brukes for fult i teknologien som omgir oss i dag.

Fysikerne prøver nå å binde dette sammen gjennom en sløyfeteori, der hovedvisjonen er at rommet  består av et flettverk av forbindelser. Ubeskrivelig små romkvanter som ikke finnes i rommet - De er selve rommet, og rommet skapes av samspillet. 

Nok en gang pekes det på at vår merkelige verden ikke handler om objekter, men av samspillet og forbindelsene.

Så poenget i alt dette er vel at vi både er store og små, at det kan føles som om vi ikke betyr noe, men at vi egentlig betyr alt. Verden er ikke helt på trynet, den er bare så mye, mye merkeligere enn vi tror. 

La oss aldri slutte å diskutere, undre oss, bry oss og engasjere oss. La oss kjempe for det vi kjenner er det viktigste i våre hjerter. Dersom vi en dag gir opp så kan det tenkes at den verden vi lever i slutter å eksistere.

"Her, på grensen av det vi vet, foran havet av alt det vi ikke vet, lyser verdens gåte, verdens skjønnhet, og det tar pusten fra oss." - Carlo Rovelli.

10 netter i Byrkije - 10

Det er klart for siste etappe på denne turen i Børgefjell. Det finnes ingen måte å beskrive en slik tur på, den må oppleves, men vi har forsøkt å fortelle deg noe. Håpet er at det kan lokke deg ut på tur, det er så viktig - på mange måter.

Vi forflytter oss nå fra Vestre Sipmeken, langs elva og ned mot grensa som deler Østre-Sipmeken i to. Her skal vi ta turens siste overnatting, før vi går ut på vegen og følger asfalten til bilen i morgen.

Det er flere fugler å se her i de litt lavere strøkene av Børgefjell. Turens første fjelljo, en myrhauk, heipilerker, små trosteflokker, ja selv en gjøk suser forbi oss. Denne skal snart fly langt mot sør sammen med de fleste fuglene vi har sett her i fjellet. Det er en stor verden, men passering av svenskegrensa minner oss på noe.

Det finnes en rekke definitive grenser som vi ikke må overskride om vi vil at jorda skal være beboelig for mennesker i det lange løp. Disse grensene er der fordi jorda er rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse. Alt på denne vakre planeten har sine grenser. Denne turen, denne sommeren og disse livene som har gått gjennom fjellet noen dager. Et drag av høst blåser gjennom vierkrattene når vi setter opp teltet denne kvelden.

Her står vi i naturen, ved en stor fjellsjø med rent vann og fisk, en enorm rikdom som vi kanskje ikke helt evner å se? Slik er mennesket, det vi har mye av rundt oss - det betyr egentlig ikke så mye. Vi tror det er helt ubegrensa. Fra generasjon til generasjon har vi fråtset og ødelagt resursene - og sett at det er mye å ta av, men er det egentlig det?

Jorda i seg selv har nok, den er selvregulerende, til livets beste. Ja, tenk på det! Vitenskapen har også bevist at vi alle er i slekt på dette støvfnugget i universet, vårt DNA har klare likhetstrekk. Likevel er mennesket i en stadig kamp mot alt fra ulv til brunsnegler.

Det kommer en tid i alles liv da vi blir voksne, og de fleste innser da at de ikke er sentrum i universet. Vi tilhører noe som er mye større enn oss selv. I vitenskapen skjedde dette på 1500-tallet, da man innså at alt ikke dreide seg rundt denne planeten. Likevel tar det lang tid før hver enkelt av oss modner og forstår.

Jo, mange politikere har begynt å snakke varmt om klima og miljø, og tar i bruk ord som "det grønne skiftet" men oppfører seg fortsatt som om menneskene er naturens herskere og som om jorden ikke er begrenset. Så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke.

Landarealet på jorda utgjør omlag 150 millioner kvadratkilometer, eller litt over 20 dekar pr person. Det burde holde, om det ikke var for ett problem: Hele vårt vestlige samfunn er bygget på at veksten ikke må stoppe, for da går økonomien i stå. Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi ser ikke endringene annet enn ut fra oss selv, vår "base-line". En 20-åring vil i høst synes at han vasser i rype, sett i forhold til høsten 2014.

Bildene over er funnet på nettet, de viser noen andre, men de angår oss og de er også oss - den gangen vår natur var så rik. De er bilder på hvordan vi behandler naturen. Ikke bare de, men vi. Fugler, bekker, elver, fjell, skog - Alt rundt oss behandler vi slik.

Det aller største problemet i dag er tap av natur. -Tap av myr, skog, fjell, planter, insekter, fugler og dyr. Det lyser rødt i alle varsellamper når det gjelder tap av arter og deres leveområder. Det vil kreves en langsiktig innsats uten sidestykke å snu denne utviklinga, en endring som altså starter med oss selv. Vi kan ikke fortsette som før, for vi har mer enn nok, vi har tatt nok, kjøleskapet er fult, vi kaster nok og har ødelagt nok.

Vi kan aldri klare å beskrive naturen, ikke i en blogg, ikke vitenskapelig, ikke med ord. La oss likevel prøve å fortelle deg noe her på slutten av turen. Naturen handler om oss, beskriver oss og er oss. Uten den finnes vi ikke og uten oss kan den aldri beskrives. Kom deg på tur, forstå og fortell!

10 netter i Byrkije - 9

Det er klart for siste etappe på denne turen i Børgefjell. Det finnes ingen måte å beskrive en slik tur på, den må oppleves, men vi har forsøkt å fortelle deg noe. Håpet er at det kan lokke deg ut på tur, det er så viktig - på mange måter.

Vi forflytter oss nå fra Vestre Sipmeken, langs elva og ned mot grensa som deler Østre-Sipmeken i to. Her skal vi ta turens siste overnatting, før vi går ut på vegen og følger asfalten til bilen i morgen.

Det er flere fugler å se her i de litt lavere strøkene av Børgefjell. Turens første fjelljo, en myrhauk, heipilerker, små trosteflokker, ja selv en gjøk suser forbi oss. Denne skal snart fly langt mot sør sammen med de fleste fuglene vi har sett her i fjellet. Det er en stor verden, men passering av svenskegrensa minner oss på noe.

Det finnes en rekke definitive grenser som vi ikke må overskride om vi vil at jorda skal være beboelig for mennesker i det lange løp. Disse grensene er der fordi jorda er rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse. Alt på denne vakre planeten har sine grenser. Denne turen, denne sommeren og disse livene som har gått gjennom fjellet noen dager. Et drag av høst blåser gjennom vierkrattene når vi setter opp teltet denne kvelden.

Her står vi i naturen, ved en stor fjellsjø med rent vann og fisk, en enorm rikdom som vi kanskje ikke helt evner å se? Slik er mennesket, det vi har mye av rundt oss - det betyr egentlig ikke så mye. Vi tror det er helt ubegrensa. Fra generasjon til generasjon har vi fråtset og ødelagt resursene - og sett at det er mye å ta av, men er det egentlig det?

Jorda i seg selv har nok, den er selvregulerende, til livets beste. Ja, tenk på det! Vitenskapen har også bevist at vi alle er i slekt på dette støvfnugget i universet, vårt DNA har klare likhetstrekk. Likevel er mennesket i en stadig kamp mot alt fra ulv til brunsnegler.

Det kommer en tid i alles liv da vi blir voksne, og de fleste innser da at de ikke er sentrum i universet. Vi tilhører noe som er mye større enn oss selv. I vitenskapen skjedde dette på 1500-tallet, da man innså at alt ikke dreide seg rundt denne planeten. Likevel tar det lang tid før hver enkelt av oss modner og forstår.

Jo, mange politikere har begynt å snakke varmt om klima og miljø, og tar i bruk ord som "det grønne skiftet" men oppfører seg fortsatt som om menneskene er naturens herskere og som om jorden ikke er begrenset. Så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke.

Landarealet på jorda utgjør omlag 150 millioner kvadratkilometer, eller litt over 20 dekar pr person. Det burde holde, om det ikke var for ett problem: Hele vårt vestlige samfunn er bygget på at veksten ikke må stoppe, for da går økonomien i stå. Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi ser ikke endringene annet enn ut fra oss selv, vår "base-line". En 20-åring vil i høst synes at han vasser i rype, sett i forhold til høsten 2014.

Bildene over er funnet på nettet, de viser noen andre, men de angår oss og de er også oss - den gangen vår natur var så rik. De er bilder på hvordan vi behandler naturen. Ikke bare de, men vi. Fugler, bekker, elver, fjell, skog - Alt rundt oss behandler vi slik.

Det aller største problemet i dag er tap av natur. -Tap av myr, skog, fjell, planter, insekter, fugler og dyr. Det lyser rødt i alle varsellamper når det gjelder tap av arter og deres leveområder. Det vil kreves en langsiktig innsats uten sidestykke å snu denne utviklinga, en endring som altså starter med oss selv. Vi kan ikke fortsette som før, for vi har mer enn nok, vi har tatt nok, kjøleskapet er fult, vi kaster nok og har ødelagt nok.

Vi kan aldri klare å beskrive naturen, ikke i en blogg, ikke vitenskapelig, ikke med ord. La oss likevel prøve å fortelle deg noe her på slutten av turen. Naturen handler om oss, beskriver oss og er oss. Uten den finnes vi ikke og uten oss kan den aldri beskrives. Kom deg på tur, forstå og fortell!