Verden er merkeligere enn du tror

- Oi, oi, oi!!! Se på himmelen, roper Alette i det vi kommer ut fra skogen. Vi har nettopp stått under ei stor furu og avsluttet boken "Sju korte leksjoner i fysikk" av Carlo Rovelli, i stupende mørke. Livet er det eventyret vi gjør det til, ikke sant? 

Nå danser nordlyset over himmelen, nesten som om at partiklene fra sola vil være med på å understreke alt det rare vi nettopp har lest. Slik er det naturligvis ikke - Eller kanskje er det det? Verden er mye merkeligere enn vi tror.

Her har vi altså et univers som har gått fra å ligge over en evig, flat jord til å omslutte alt. Fysikken og vitenskapen har ført oss til stadig nye fortellinger om oss selv, og Rovelli tar oss i denne lille perlen av en bok ut på reise i denne historien.

Vi får først høre om relativitetsteorien som setter lysets hastighet som maksimum fartsgrense i verdensrommet, men vi får også høre om kvanteteorien som sprenger grensen for alt det vi lærte i den første. Det er to motstridende teorier som begge lever like godt i dag. 

Naturen behandler oss som den gamle rabbineren som to menn oppsøker for å løse en tvist. Den vise hører på den første mannen og sier: - "Du har rett!" Da den andre mannen legger frem sin versjon, hører rabbineren på han og sier: - "Du har rett du også!" Da roper konen til den kloke mannen: - "Men de kan da ikke ha rett begge to!" Hvorpå rabbineren tenker, nikker og konkluderer med: - "Du har rett du også!"

Verden er altså så merkelig at lys kan ha begrenset fart i en del av det universet vi snakker om, mens det i en annen del kan befinne seg på flere plasser samtidig. Høres alt dette uvirkelig ut så er det bare å legge til at teoriene brukes for fult i teknologien som omgir oss i dag.

Fysikerne prøver nå å binde dette sammen gjennom en sløyfeteori, der hovedvisjonen er at rommet  består av et flettverk av forbindelser. Ubeskrivelig små romkvanter som ikke finnes i rommet - De er selve rommet, og rommet skapes av samspillet. 

Nok en gang pekes det på at vår merkelige verden ikke handler om objekter, men av samspillet og forbindelsene.

Så poenget i alt dette er vel at vi både er store og små, at det kan føles som om vi ikke betyr noe, men at vi egentlig betyr alt. Verden er ikke helt på trynet, den er bare så mye, mye merkeligere enn vi tror. 

La oss aldri slutte å diskutere, undre oss, bry oss og engasjere oss. La oss kjempe for det vi kjenner er det viktigste i våre hjerter. Dersom vi en dag gir opp så kan det tenkes at den verden vi lever i slutter å eksistere.

"Her, på grensen av det vi vet, foran havet av alt det vi ikke vet, lyser verdens gåte, verdens skjønnhet, og det tar pusten fra oss." - Carlo Rovelli.