Dager i januar

Vi nærmer oss slutten av januar, dagene er korte og de flyr avgårde. Likevel prøver jeg å være mye ute med kameraet i naturen. Her er en liten fotoblogg fra noe av det vi har gjort den siste uka.

Jeg og gutten dro på en liten oppdagelsesferd i kystnaturen. Det er fortsatt mye spennede å se, i fantasien til femåringen ble denne gamle bregna et skjellet av et eller annet mystisk.

Været kan jo bli litt småruskete, men er man kledd så går det bra og bakken er så froset at det er herlig å gå skogstur på beina.

Noen småpipper er det alltid å se i skogen. Her er ei toppmeis som ble nysgjerrig da jeg plystret litt i skogen. Utrolig morsomt og fasinerende for store og små å lokke inn disse meiseflokkene i en stille vinterskog.

Jeg har også testet fossekallelva i noen timer. Mye fugl, men lite lys ennå. Hit blir det flere turer når vi kommer over i slutten av februar. Flygende fossekall og bilder med litt fart i er målet denne våren.

Prøver uansett å få litt vann og bevegelse inn i fosskallbildene, også må jeg si at jeg brenner litt etter en 500 mm når jeg sitter på elvebredden. Tror det blir en liten investering snart.

Avslutter med to bilder fra gårdagen, da jeg tok noen timer alene i skogen. Perfekt start på en deilig  lørdagskveld, for det er jo også godt å fyre i ovnen og ligge under pleddet i januar. 

Håper bildene motiverer til å bruke noen timer ut i nærnaturen. Det gir en skikkelig godfølelese!!!

Lomsdal-Visten

Jeg har fortsatt mange bilder og turer jeg aldri fikk vist frem her på bloggen i 2012. Bruker januar til å dra frem noe av det som jeg har lyst til å dele. Her er noen bilder fra starten av september.

Høsten 2012 står igjen som en eksplosjon av farger på netthinnene mine. Midt inne i denne fantastiske tida fikk jeg en tur opp til Helgeland - og inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark, som regnes som et av landets råeste naturområder. Det kan jeg underskrive på, her raser fossene gjennom trange skogdaler, fjellvann speiler dramatiske fjelltopper og dalene ender i urørte fjordarmer.

Lomsdal-Visten nasjonalpark ble opprettet i 2009, og er et av landets minst brukte naturområder. Nasjonalparken ligger i Brønnøy, Vevelstad, Vefsn og Grane kommuner i Nordland. Den er altså et av få naturområder som er vernet, som strekker seg fra kyst til fjell. I tillegg grenser den til en rekke naturreservater og ikke minst inn mot Børgefjell i sør/øst.

Dersom du drømmer om villmarka, om uberørt natur og om opplevelser utenom det vanlige, så er dette et område du bør sjekke ut. Hit bør flere naturfotografer legge turen i årene som kommer. Det er ikke så enkelt å komme seg inn i de vegløse fjordene, men det finnes flere muligheter.

Jeg drømmer om flere turer hit, og fargen fra Lomsdal-Visten nasjonalpark i 2012 vil jeg ha med meg gjennom mange, lange vinterkvelder.

Finnes bomturer?

Tok en liten tur til Flatanger i helga igjen. Denne gang dro samværet med andre naturfotografer like mye som muligheten til å ta nye bilder. Når en slugger som Markus Varesvuo er i mine trakter, så er det jo en mulighet til å bli inspirert. Tom Dyring har jeg jo møtt flere ganger før, og det er alltid hyggelig. Det samme gjelder for Lars Solbakken og Marius Hoyer. De har ikke fotografert så lenge, men har allerede besøkt ørneriket tre ganger.

Dagen i skjulet startet med at ei kongeørn landet på åtet, før det hadde blitt lyst. Den satt i fire sekunder før den bestemte seg for å forlate stedet.

Dermed inntok nøtteskrikene arenaen, som i dag var kledd i et tynt lag med pulversnø. Jeg var veldig opptimistisk, utallige turer til Flatanger det siste året har endt med en mengde ørnemøter. Lars og Marius hadde imidlertid vært der to dager, uten å få ørnebilder.

Utover dagen skulle det vise seg at ørnene faktisk uteble. De holdt seg i området rundt skjulet, de satt i trær på kantene, de fløy forbi, men for oss alle endte det med bildene av nøtteskrikene.

Dermed ble det bomtur for meg for første gang på lang tid, og for Lars og Marius ble det en lang hjemreise etter tre dager uten bilder av ørn! Ja, jeg husker selv sju dager i Finland for noen år siden, det er ergelig, men det er en del av naturfotografens hverdag. Det er bomturene som gjør at man blir glad når man lykkes! Og finnes det egentlig ekte bomturer?

Jeg fikk i hvert fall noen ok nøtteskrikebilder, mye inspirasjon og lærte noe nytt igjen. Dessuten er det alltid deilig å møte likesinnede i dette nokså sære naturfoto livet. Takk for turen til alle!

Minner

I disse dagene med januar-regn har jeg blitt sittende å sortere noen bilder fra året som gikk. Jeg har jo vært ganske aktiv på bloggen, men det er langt fra alt jeg har rukket å skrive om. Det kan jo være greit å trekke frem noen minner når dagene er grå.

Målet med denne turen var også å oppsøke noen gamle minner, gå etter merkesteiner som slekta har lagt opp - for lenge siden. Fiskevannet ligger egentlig ikke så langt fra vei, men jeg valgte den ruta jeg gikk flere ganger da jeg var liten. Det er en tur som tar et par timer, i ulendt terreng.

Sist jeg lå i telt her så var jeg bare ti år gammel. Jeg var derfor spent på om jeg ville kjenne vegen, og ikke minst kjenne igjen stedene der vi brukte å slå opp teltet. Det var forbausende lett. Mens barduner og teltstenger smalt på plass, vaket ørreten i vannet til kveldssangen fra blåstrupen. Akkurat som for mer enn 30 år siden.

Utsikten fra teltet er magisk. Dette er faktisk villmark - Ut fra morkne trær, mose og lyng seiv dufta fra mange telt-turer i barndommen. Slikt setter i gang følelser og tanker. Grunnen til at det ikke ble flere turer hit med årene, var at mora mi døde så alt for tidlig. Slike hendelser får større ringvirkninger enn ørretens vak.

Livet er en konstant forandring, men her virker det urørt. Slik naturen og skogen blir, når den får stå i fred.  Jeg må si jeg var litt mer spent på fiskevannet da, mye tydet på at det ikke var så bra som det en gang var. Noen hadde til og med fått ei gammel pram opp dit.

Det blir lite tid til å sove når man er på slike turer. Jeg dormer helst litt midt på dagen, og når jeg ellers føler for det. Juni-natta må man jo helst ikke gå glipp av.

Også må man ha litt tid til å tenke på de som en gang la sitte- og bålsteiner hit. Slekta på mors-sida var virkelig med på å legge grunnlaget for naturinteressen min, blant annet med turene til dette fiskevannet.

Så var det fisket da - Det nappet fra første stund, men størrelsen var det ingen grunn til å skryte av. Selv de største var av typen morfar kalte "agn-et". (Oversatt fra trøndersk blir det: Den som spiser agnet). Tydelig at noe hadde skjedd, for her var det god kvalitet på ørreten. Fiske med garn etter de største er jo ofte en dårlig medisin for fjellvannet. Det samme er for lite uttak av fisk, når det kryr av denne størrelsen.

Men det beste med turen var uansett minnene om det som en gang var, det som fortsatt ligger der - Og ikke minst de minnene som igjen ble skapt. De er gode å ha med seg på hver eneste regnfulle januardag i livet.

Vi trenger jo egentlig ikke minner sier mange av dagens "guruer". Vi skal leve i nuet. Jeg for min del synes det er fint å huske det som var, drømme om nye turer, men leve nå, denne vinternatta.