tirsdag 1. februar 2011

En spurv til jorden

Jernspurven kan være en tøffing, noen ganger overvintrer den i Trøndelag, men den må nesten kan kalles en sommerfuggel i vinterland. Denne lille krabaten holdt ut gjennom iskalde dager i desember. En fast gjest på foringsplassen dag etter dag så kom mildvær og regn, og spurven ble borte.


Da snøen begynte å smelte dukket en svart liten klump opp der ute i det hvite. Jenspurven hadde gjort et dårlig valg da den bestemte seg for å prøve seg på en overvintring. En slik hendelse gjør meg litt tankefull. Skal tro hvor mange fugler som stryker med i det ustabile klimaet vi har hatt de siste vintrene?


Jernspurven minnet meg på et dikt som har gitt mange trøst gjennom tunge stunder. Ingeborg Prytz Fougner skrev det i 1948. Diktet har også noen gode naturskildringer.

Ikke en spurv til jorden
 uten at Gud er med.

Ikke en sjel mot døden 
uten hans kjærlighet!

Ikke en blomst er visnet, 
ikke en tåre falt

uten at Gud vet om det,
 han som er over alt.


Tro det når stormen herjer 
bladløse vintertrær!

Tro det når brenning bryter
 over de nakne skjær!

Tro det når ubeskyttet
 midt i en kamp du står.

Tro det når helt alene 
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
 uten å vokse frem.

Tro det når noen mister 
det som var alt for dem!

Tro det når håp går under 
uten å reise seg:

Ikke en spurv til jorden!
 Det er et ord til deg.