Tiurleik

I dag fikk jeg melding fra Ole Martin Dahle om at de første paringene hadde funnet sted på tiurleiken. Denne leiken har vi fulgt over flere år, og vi kan slå fast at den er ganske stabil på dato. Bildet under er tatt i 2006 da den første paringa også fant sted på nøyaktig samme dato.


I 2005 lå jeg mange netter på denne leiken, og røyene begynte å legge seg til allerede den 28. april, men også det året skjedde de første paringene helt på slutten av april. Det er ei ubeskrivelig opplevelse å ligge helt innpå disse fuglene når dette eventyret utspiller seg. Det er en merkelig stemning når røyene breier ut vingene og sier fra at de er klar, mens staskaren bare tripper omkring uten å bry seg. Også plutselig bestemmer han seg for å bestige en av røyene. Det de har ventet på er over på noen sekunder, hun rister seg og reiser ut i skogen. Nå er det bare å gjøre klar et reir til eggene. Det er helt utrolig å få oppleve noe sånn på to meters hold.


Dette er dessuten en leik som sjelden blir avsluttet før lang utpå dagen når den er på det mest intense. I dag hadde sjefen sjøl drevet på helt frem til klokka 11.30 Bildet under er fra 2005, og det ble tatt den 29. april. Da spilte tiuren til klokka 13.00 en av dagene.


Har også lagt med et filmklipp som jeg laget fra denne leiken. Det er tatt med et lite videokamera, med en helt standard zoom.

Tiurleik from Kjartan Trana on Vimeo.

Jeg håper det blir tid til å besøke en leik i år også. Det kribler alltid ekstra mye i blodet til en naturfotograf i disse dager.

Endelig!

Det gikk mot den siste natta i Finland, men nå begynte jeg å skjønne at jeg faktisk ikke kom meg hjem på en enkel måte. Nyheten om vulkanutbruddet på Island hadde omsider nådd ut til oss, og jeg hadde begynt å planlegge retur med buss og tog. Vi dro i skjulet og fikk bare vente på hva natta hadde å by på av både rovdyr og nyheter om askeskyer.

Etter mye dødtid i skjulet så var forhåpningene våre små, men klokka 20.10 dukket det faktisk opp en bjørn i skogkanten.

Det var i siste øyeblikk, på blender 5.6 og med 2000 iso så hadde jeg 1/6 sekund som lukkertid. Bjørnen lusket frem og tilbake i skogkanten, vi tok noen bilder, men alle ventet på at den skulle komme ut på mya. Det skjedde ikke, den hoppet over ei grøft og luntet tilbake mot øst. Likevel var det herlig å få se et av de store rovdyrene i kveldslyset.

Når mørket hadde senket seg oppdaget vi en ny bjørn på vei ut på myra, den var da bare 20 meter unna det nye elgkadavret som var dratt ut. Jeg tok ett bilde, og bjørnen reagerte spontant på klikket. Den snudde brått og føyk tilbake i skogen. De er altså svært sky de rovdyrene vi går omkring å frykter her i landet.

Det ble ikke mer denne natta, og det ble ikke mer selv om vi fikk en ekstra sjanse mens vi ventet på muligheten til å ta buss og tog. I det hele var utbyttet fra turen nokså magert, men slik er det når man jobber med å ta bilder av ville dyr.

Søndag morgen reiste vi hjem. Turen gikk slik: 2 timer drosje til Kajaani, 27 timer i buss til Sundsval via Haparanda også 9 timers togtur til Værnes, der fant jeg bilen min sent mandag kveld. På reisen hjem fikk vi høre at både jerv, ulv og bjørn hadde besøkt myra vår når vi hadde dratt. Se bilder på: http://viiksimo.blogspot.com/.

Vi får bare si; bedre lykke neste gang.

Kjedelige greier

Klart for nok en kveld og natt i det store skjulet, med bjørnebesøk og ulvehyl ferskt i minnet hadde vi igjen litt håp da vi satte oss inn. Etter noen timer var kveldslyset helt utrolig, Det eneste som manglet var dyr og fugler. Ja, selv ravn og kråke var forsvunnet fra myra. Noe måtte ha skjedd for nå var det virkelig tamt der ute.

Vi har to teorier. På dagen hadde guiden flyttet på åtet og lagt ut en ny elg. Ofte tar det tid før åtselfuglene går ned på disse, de merker at noe er forandret. En annen teori er at ulvene vi hørte hadde revet en elg eller en rein på den andre siden av åsen. Vi så at flere ravn fløy i den retningen så vi holdt en knapp på dette. Det var bare å vente å se. Etter fire ganger 15 timer her de siste dagene kan det bli litt kjedelig å stirre ut på de samme furutrærne i time etter time, men dagene er ikke brødre. De er alle så forskjellig og snart må vel lykken snu. Hva om det skjer nå når lyset er slik. Da blir det fort fullklaff.

Mens vi venter kan jeg fortelle om festeordningen for stativhoder i skjulet. Dette var en ny løsning for meg, og den var ganske fiks. Jeg likte den godt. Hodet ble festet på en tung metallplate som hadde en gjengeskrue skrudd ned på midten. Under platen av stål var det limt fast filt, slik at hele opplegget både var stødig og lydløst.

På bildet under ser du at denne stålplaten hadde et stort bord den kunne stå på. Dermed kunne hele kameraet skyves frem og tilbake, og settes dit det passet for den som fotograferer. Et snedig opplegg som vi sikkert kan ta i bruk her i landet også. Ingen av oss hadde problemer med ustødighet, selv på Sigma 300-800mm sto hele greia fint på bordet.

Men både natt og morgen gikk igjen, uten at vi hadde et eneste dyre- eller fuglebilde på brikken. Nå begynte det å se ganske mørkt ut, det gikk mot en skikkelig bomtur. Nå hadde jeg bare en natt igjen. Trøsten fikk være at selskapet, servicen og maten var helt suveren. Likevel skal du snart få høre at mye skjedde det siste døgnet.

Følg bloggen i morgen, da blir det endelig bjørnebilder i dagslys her!

Fucking idiot

Tunge sukk og gjesp, noen stygge ord høres i mørket, også går glidelåsene igjen på fem soveposer. Hele den tredje kvelden i Finnland har gått uten at vi har sett håret på et eneste rovdyr på denne turen. Vi har nå fått en ny mann i skjulet, Pascal fra Belgia har kommet til, under sitter han i en tenkende positur sammen med Kurt.

Klokka 22.45, bare noen minutter etter ar vi gikk til køys, må Tom opp. Det er bare slik med velvoksne karer, kaffen må ut. Likevel er det en uventet lyd som brer seg i skjulet. En sur Canon begynner å smatre, det er bjørn i mørket utenfor. Vi kommer oss alle opp og får sett dyret på få meters hold. Det er kanskje mulig å få noen litt alternative bjørnebilder i mørket.

Vi knipser i vei og kikker på bjørnen, helt til belgieren plutselig drar frem noe som han lyser med gjennom vinduene. En dårlig Canon og et sterkt ønske om å ta nattbilder slår feil. Bjørnen tar av som en rakett bortover myra. Terje Syltes stemme gjaller gjennom mørket: ”You fucking idiot!” Og slik endte vårt første bjørnemøte denne våren.

Den påfølgende morgenen går, uten at vi ser noe mer enn to kongeørn, en havørn og de alltid tilstedeværende kråkefuglene. Likevel er det klart at ulven er i nærheten. Klokka 06.00 høres hylene fra flokken. De strømmer ut fra skogen bak åsen som ligger i myrkanten. Spennende er det selvfølgelig, men dyrene viser seg ikke. Klokka 09.00 blir vi igjen hentet ut av skjulet.

Tilbake på basen går timene fort. God mat, småfuglfoto og redigering av bilder. Snart skal vi ut igjen. Vår venn fra Belgia legger igjen lommelykta, og vi håper selvfølgelig på et glimt av den ulveflokken. Følg med videre her i morgen.

I svarte natta

Jeg våkner før klokkealarmen, og ligger å lytter etter lyder fra skogen. Den andre natta i Finnland er over. Vi hadde litt av et lys i går kveld, men ingen rovdyr var å se før vi krøp ned i soveposene. Likevel var det en fin kveld, vi er privilegert som kan sitte slik i time etter time og bare følge sola som maler varme farger på trær, røtter og mose. Noen bilder må man også knipse for å prøve å formidle noe av stemninga.

Morgentimene i skjulet går ikke akkurat fort. En kjøttmeis er den eneste gjesten i denne skogteigen. Vi hører også en enslig ravn, men ellers er det stille. Klokka 09.00 kommer guiden å henter oss ut. Nå er vi spent på om Terje og Kurt har vært heldigere enn oss. Vi blir fortalt at ferske bjørnespor går i retning av det store skjulet der de har brukt sine timer denne natta.

Når vi kommer frem får vi høre at de ikke har sett noe. Likevel er det tydelig at bjørnen har vært på besøk. Terje som bare har sovet mellom klokka 23.00 og 02.00 må ut på myra for å sjekke. Bamsen var der på svarteste natta, og det er utrolig hvor stille den karen kan bevege seg. Litt skuffet setter vi oss inn i bilen og kjører mot basen.

Det hjelper på når ”no problem man” Kari forteller at han har en overraskelse til meg. Han har laget en liten fotoplass for småfugler utenfor den nedlagte grensestasjonen, akkurat som jeg ønsket meg dagen før. Etter frokost blir det derfor nok en tur ut for min del, mens de andre karene sover, knipser jeg småfugler i fem strake timer. Det gjelder å bruke tida godt.

Det blir en mange bilder av dompap og gråsisik. Jeg er også så heldig at en hann grankorssnebb stikker innom for å se hva som skjer. Litt rart å sitte i Finnland å knipse disse fuglene, men endelig blir det noen bilder som jeg kan legge i arkivet

Klokka 16.00 tar vi igjen turen ut til det store skjulet, og nå skal vi endelig få vårt første møte med bamsen. Følg bloggen videre i morgen.

Natt i Finland

Så var den første natta i skjulet i de finske skogene over. Etter noen fine kveldstimer uten noe annet enn ravn, kråke og skjære foran gluggene, begynte sannheten å gå opp for oss: Dette ville ikke bli enkelt. Klokka 22.00 var det for mørkt selv for en Nikon D3s. Og klokka 04.00, da lyset kom tilbake, var det ikke et eneste nytt spor i snøen utenfor.

Hele morgenøkta gikk også uten tegn til rovdyr. Høydepunktet var en duetrost som sang noen strofer fra ei tørrgran 100 meter ute på myra. Bildet av skjæra under var det beste jeg fikk ut av disse 15 timene i skjulet (og det sier jo litt om et magert utbytte).

Tilbake på den gamle vokterstua fikk vi frokost, ei god seng, tid til litt søvn og mye fotoprat, før det var tid for middag. Og det kan jeg bare si med en gang, maten var super og servicen helt topp. Dermed var vi motivert for nok ei økt i skjulene.

En skuffelse var det å se at våren hadde kommet så langt her øst i Finland. Veiene var nesten ufremkommelig, og enda verre var det ute på myrene. Den verste våren på 10 år ble det sagt fra flere av de som kjørte på oss. På turen ut til jerveskjulet fikk vi oppleve hvordan disse områdene kan bli når snøen smelter fort.

Ikke de beste forholdene for fotografering på snø, og da vi kom frem til skjulene som nå skulle testes var det barmark utenfor gluggene. Terje og Kurt bestemte seg derfor for å prøve ei ny natt i det store skjulet, mens jeg og Tom ble igjen ute i skogen. Det var fristende å prøve noe annet. Dessuten er det jo spennende å dele seg opp for å se om noen kan ha lykken med seg.

I åtte varmegrader satt vi der å kikket på et flott landskap i et vakkert lys. Det eneste som manglet var å få jerven, eller en bjørn, inn mellom disse trærne. Åtet var lagt ut bare 10 meter unna, dette kunne virkelig bli bra.

Vil noen av oss lykkes denne vakre natta. Følg med i bloggen her i morgen så får du svaret.

Bjørn, ulv og jerv

Mandag 12. april klokka 02.30 satte jeg meg i bilen og kjørte til Værnes. Det var starten på en fotoreise som skulle bli noe lengre enn vi hadde trodd. På ettermiddagen hadde jeg koblet meg sammen med tre naturfotografer fra Romsdal, og vi landet trygt i Kajaani i Finland.

Guiden var på plass og han kjørte oss to timer lengre øst, helt til grensa mot Russland. Snart skulle vi være i skjulet, der håpet var å få tatt noen bilder av både jerv, ulv og bjørn på snø. Forventningene hadde vi selv skrudd ganske høyt, og det er ikke alltid så lurt når man fotograferer ville dyr.

Boreal Wildlife Center er et helt nyoppstartet firma som er i ferd med å bygge seg opp her i grenseområdet. En av eierne er naturfotografen Kari Kemppainen som har levd av å lage naturfilm her i mer enn 20 år. Basen er den gamle stasjonen for grensevaktene ved Viiksimo. Her er det ingen internettforbindelse, men om du ønsker så skal du få følge turen her på bloggen dag for dag, noe forsinket. Kanskje kan det gi et lite inntrykk av ”hvor enkelt det er å ta slike bilder av rovdyr”.

Om stasjonen ikke var så vakker på utsiden ennå så var det topp standard inne i bygget. Hele tiden mens vi var på stedet ble det jobbet med å skru sammen møbler og å pusse opp nye deler av anlegget. Dette er altså et helt ferskt sted som det garantert vil bli snakket mye om i naturfotomiljøet i årene som kommer.

Ved skjulene var det ferske ulve- og bjørnespor, noe som ga direkte innsprøytning til fotodrømmene som allerede var på høyt turtall inne i hodene våre. At det bare dreide seg om noen få bjørner som hadde stått opp fra vinterdvalen, og ett døgn gamle ulvespor gjorde ingenting. Nå var det bare å sette seg ned å vente.

Hvordan det gikk den første natta kan du lese i morgen.

Sør-Spania

Oddvar Moa er pensjonist og fuglefotograf fra Grong. Vi har hatt noen fine turer sammen tidligere, men nylig hadde han en flott tur til Sør -Spania sammen med 11 fuglekikkere fra Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Oddvar har nemlig avsluttet og bestått kurset "fuglekjennskap" som arrangeres av Høgskolen. Turen var et punktum for studiet, og her kommer en liten raport fra Sør-Spania som er en liten perle for fuglefotografer. Tilsammen ble det observert omkring 160 arter. Her er det sikkert tips å hente for andre naturinteresserte.

Turen gikk fra den 19. til den 25.mars, en fin tid for å besøke Sør-Spania. På første dag tok gruppen seg til Tarifa ca 200 km sørvest for Malaga. I de kommende dagene ble det mye kjøring, tre til fire timer per dag. Den fuglen de så mest av var kuhegre. Der det var storfe , var det og kuhegre.

Det var ikke så lett og komme nært fuglene, men i Dragados forteller Oddvar at de kom nært Skallet ibis, en fugl som regnes blant de sjeldneste i verden. En merkelig skapning som kommer til å bli husket i lang tid.

Da noen skulle bruke både teleskop og kamera så ble det travelt, og fuglen de venter som regel ikke på deg. Oddvar anbefaler de som har planer om en tur å dra i en mindre gruppe dersom det skal satses på foto, to personer er egentlig nok. Det anbefales lån av en leiebil, da det ikke koster så mye.

Det var mange fine plasser som egna seg for foto på denne turen, men El Rocia og Vaverde var av de bedre plassene, raporterer Oddvar. Han forteller om eksklusive og sjeldne arter som svartvingeglente, tårnugle, vannpiplerke, blåskjære, blåtrost, slangeørn, alpekråke og hvithodeand. Under ser du en rødhodevarsler.

Til fugleintreserte anbefaler han virkelig kurset "fuglekjennskap", det er altså noe å tenke på om du er hobbyfotograf, jobbsøkende eller pensjonist. Jeg takker for gode tips og flotte bilder som Oddvar har sendt fra turen. Alle fuglefoto i dette innegget kommer fra han.

Ny fjellopplevelse

I påska stakk jeg igjen innom guttene i Fjellopplevelse for å se hvordan det sto til med karene der oppe på grensa mellom Lierne og Røyrvik. Erlend og Kyrre har etablert seg på en gård som egentlig ligger ganske langt ut i ødemarka, men når du ser skogen, fjellene og fuglelivet rundt huset så skjønner du hvorfor de kom hit.

Erlend har noen fine foringsplasser ved gården, og vi besøkte en av disse for å se på livet. Da guttungen var med ble det bare en kort smakebit, men det er mye liv der det er mat å finne for fuglene. Det er vel noe med all den snøen som er i Indre Namdal på denne tida. På 30 minutter tok vi en rekke bilder av gråsisik, dompap og meiser. Her er det også spetter og lavskrike som faste gjester.

Fordelen med å la et kamuflasjetelt snø ned på denne måten er at du får en fin kameravinkel, nær fuglene, og for småen var det selvfølgelig spennende.

Jeg har skrevet mer om Fjelloplevelse her på bloggen tidligere. Har du lyst kan du lese mer fra et overnttingsbesøk i dette innlegget.

Lavskrike

Den er egentlig en drømmeart for en naturfotograf. Lavskrika er tillitsfull, fargerik og den kommer dit du legger en godbit. Under noen fridager i Børgefjellsentret i Røyrvik hadde vi en liten familiegruppe på besøk utenfor hytteveggen hver dag.

Den er ikke bare hyggelig å jobbe med, men den er også en trivelig fugl å møte på. Kjent som jegerens og tømerhuggerens venn, fuglen som dukker opp når matpakka åpnes. En lykkebringer for de fleste i fjellskogen.

Fra fjellgrana slipper de seg ut en etter en, som et lite tog kommer de flyvende mot den provisoriske foringsplassen utenfor hytta vår. Det er fem fugler i rekka.

Lavskrikefamilien småpludrer seg i mellom hele tiden mens den er på besøk. Fuglene etterligner både fjellvåk og granmeis. Med et kommer en varseltone som jeg raskt kjenner igjen, den hører jeg når skrikemor har bestemt at det er avreisetid, og vips så har fuglene forsvunnet.

Disse bildene ble til ved å legge ut noen pølsebiter på et fast sted. Etter to dager ble en grangrein satt opp i snøen der fuglene fant maten. På den tredje dagen brukte jeg et par timer på å fotografere fuglene. Enkelt og greit!