Å tro på huldra

Huldra er gammel, hun er ikke lenger på moten. Som tusser og troll, så er hun så langt fra "inn" som det er mulig å komme. Overtro kaller vi det i dag, men hun danser heldigvis fortsatt der ute i naturen. 

Ordet "hulder" kommer fra det norrøne "hylja". Det betyr skjult, og det sier mye om hennes historie.

Tro er et sterkt ord, det inneholder så mange dimensjoner. Skjult i en av disse finnes også Huldra, det er det ingen tvil om. For de som har møtt henne kan du ikke la være å tro på, de vet! 

Huldra har, i følge de gamle historiene, menneskelige trekk. Hun er ensom, lengtenede og sårbar. Det sies at hun ønsker seg et menneske, en kjærlighet som er så sterk at hun kan dras inn i vår verden. Kanskje lengter hun mot en som kan tilføre henne den sjelen hun ikke har. 

Huldra lever bak barken i gammelskogen, i bunnen på myrtjernet og i lyset fra kveldssola. Hun tilhører framtiden, har vært her fra verdens skapelse og hun kommer om du kaller på henne. Hun kommer om du tror. 

Vi mennesker er rare dyr i arken; vi ler av historier om huldra, om engler. Ja, mange av oss ler til og med av Jesus og kjærligheten. Legg merke til at vi i stedet velger å tro på frykten, på hatet og på "nafs" - Det egoistiske i oss. 

Vi har sluttet å tro på hjertet, vi lar bomber og våpen snakke. Det er jo egentlig det vi burde le av, den ekte galskapen i denne verden!

Vi kan høre på Farid ud-Din Attar, sufi-poeten fra slutten av 1100-tallet som sa: Hjertet og sjelen må sanse den intuitive troen - og ikke lytte til det selvet som er av leire og vann. Vi kan også høre på Noaidene som sa: Gand er alltid negativ, og negative krefter kommer tilbake til en selv. Det er vanskeligere å se de hvite kreftene.

Handler ikke alt dette om å tro? Handler ikke alt dette om å finne sin egen historie, sin egen betydning av "Jeg er veien, sannheten og livet".

Streifer du omkring i skogen ved solnedgang, er trett og har gått deg vill - Da kan det hende du er så heldig at du får et møte med huldra, og at hun vil fortelle deg noe: Noe som har med sjelen å gjøre. Ta deg da tid til å lytte, ikke vær redd for å tro! Husk at veien og stien er din. Vær stille, for den er egentlig blendende vakker.

( Huldrebildene er planlagt og fotografert i forskjellige situasjoner over ett år. Håper du liker dem. )

Via ferrata

Jag har alltid hatt høydeskrekk, det er nok en av de følelsene som jeg har hatt størst problemer med å håndtere. Det er vanskelig å tenke; du er ikke følelsene dine, når  kroppen skriker at dette er farlig!

Når Ingolv Dørum på Drageid leirskole inviterte oss til å prøve den nye "Via ferrataen" de har laget, så måtte jeg bare si JA. Det var som om underbevistheten tok over og snakket til meg, og sa: Dette må du bare gjøre! Så snart hang jeg altså der skjelvende i bergveggen med veldig mye luft under meg.

Ja, jeg var redd på vei oppover, men jeg følte meg raskt trygg og godt sikret. Alette, som er instruktør i klatrepark følte også suget i magen i denne løypa, men vi følte kontroll og hadde en fin tur. 

En "Via ferrata" kan egentlig oversettes med en jernveg. De første ble bygget i Dolomittene i Italia under første verdenskrig, det for å bedre infanteriets fremkommelighet i fjellet. I dag finnes det minst seks slike klatreruter i Norge, og en rekke spennende turer som dette i mange andre land.

Dette går ut på at et fjellet utstyres med faste sikringsmidler som stålwire, bøyler og stiger. Man kan  klatre fjellet på en mest mulig sikker måte, uten at man behøver å besitte betydelige klatreferdigheter eller klatrekunnskap. Normalt god form og motorikk er som regel nok for å gå en Via Ferrata.

Den nye ruta ved Drageid i Osen kommune er ennå ikke offisielt åpnet, men den har allerede fått mye skryt fra mange erfarne klatrere. Den har til og med blitt beskrevet som landets vakreste. Lett å forstå når man får en pause på ei hylle midt i klatringa. - "Det finnes ingen lenestol som kan måle seg med ei fjellhylle", sier Ingolv når vi sitter der.

Snart kan du leie deg utstyr på Drageid leirskole og klatre denne ruta selv, det anbefaler vi virkelig om du har lyst til å utfordre deg selv litt. Kanskje er det ikke så dumt å gjøre det, har du hørt om gymbenkprinsippet?

Det går ut på at du aldri vil ha noen problemer med å gå over en god gammeldags gymbenk når den står på gulvet, men heis den 100 meter opp i lufta og se om det er like enkelt? Det forteller deg at følelser alltid vinner, det er jo egentlig like lett å gå over benken... Greit å være bevist dette! Greit å kjenne at følelsene ikke trenger å vinne, dersom du er veldig bevist problemstillinga.

Helt på toppen kan jeg kjenne mestringsfølelsen strømme gjennom kroppen, stoffer som gir en god følelse renner gjennom blodårene. Jeg klarte det! Uten å stivne av skrekk, jeg er ikke tankene og følelsene mine. Nå vet jeg at tro kan flytte fjell, det er ingen kunst for enslik kraft!

Tro kan holde meg i lenker så lenge jeg tror jeg er i disse lenkene. Nå vet jeg at jeg er fri, ganske enkelt for at jeg ikke trodde på disse lenkene mer! Høydeskrekk er bare en følelse som kan legges bort når man er godt sikret.

Tusen takk til Ingolv som var en kjempegod guide på turen, og som var en samtalepartner vi trengte både i bergveggen og etterpå. 

"Mennesket sliter mer med de tankeskapte problemene - enn de som er reele"!