Dette temaet er evig, jeg tror dessverre aldri det tar slutt. Forurensing, flatehogster, utbygging eller nedslakting (se innlegget om vandreduen den 25. oktober) Vi mennesker ødlegger gjerne naturen rundt oss for å skaffe oss noen sekunder lykke, det slår selvfølgelig tilbake på oss. La meg gi et glimrende eksempel.

Dioksiner er en betegnelse på 75 giftige kjemikalier. Dioksinene oppstår blant annet ved forbrenning av søppel. Det finnes millioner av anlegg rundt i verden som driver med søppelforbrenning og mange har nå blitt ganske flinke på å unngå utslipp til luft. I asken som blir igjen i ovnene kan det imidlertid samles slike giftstoffer.
Noen smarte industriledere, som er mest opptatt av resultatet på bunnlinja, tilbyr denne asken som jordforbedringsmiddel til bønder. Kanskje er det til og med mulig å tjene noen kroner på asken, og i hvert fall bli kvitt den gratis. Alt for å skaffe seg noen kroner til å kjøpe noe nytt, nok et øyeblikk av falsk lykke.
For hva skjer egentlig når giftig aske spres ut på jordene der dyra skal beite eller kornet skal såes?

Jo, selvfølgelig blir dioksinene med gjennom næringskjeden, de binder seg til jord, luft og vann. Vi får dritten i oss gjennom det kornet, kjøttet og den fisken vi spiser. 1/1000 gram av den giftigste dioksintypen er nok til å drepe et menneske. Verden har allerede sett mange forurensingskandaler med dødelig utfall på grunn av dette, og vi vil se økende kreft og misdannelser.
Likevel fortsetter det. Vi produserer stadig mer søppel i vår lykkelige del av verden. Store skogeiere hugger ut trær for å lage "utvikling", noe som igjen ender i et økende forbruk. Vi ødelegger egentlig naturen bare for å produsere mer søppel.
Det verste er likevel at det jeg skriver her ikke bare benektes, men bekjempes i de fleste land. En journalist i Sør-Amerika ble funnet med ei kule i pannen etter å ha påpekt at giftstoffer fra en fabrikk kan havne i kroppen til barna i området. Nylig leste jeg også om en russisk journalist som ble banket med jernrør for å ha skrevet kritisk om en skogshogst.

Takk for at jeg lever i Norge! Her kan jeg i hvert fall skrive om dette uten å få et jernrør i panna. Men hjelper det egentlig å skrive? Jeg har på følelsen at vi alle, uansett får skikkelig tungmetall i hodet en vakker dag. Kanskje er det sånn at vi fortjenner det?