mandag 29. november 2010

Vinterørn

I år har Ole Martin Dahle dratt kundene ut på havet langt ut i november, og ryktet gikk om at det var rock & roll for alle som ble med ut. Dermed kunne ikke jeg heller la sjansen gå fra meg, litt tidligere i måneden dro jeg derfor til Flatanger for å fotografere havørn mot snødekte holmer.


For bildenes del skulle jeg gjerne ha hatt enda mere snø, og et mer vinterlig vær, men ellers stemte det meste på denne turen. Ørnene sto nå nærmest i kø for å komme ned for å hente fisk, territoriegrensene er tydeligvis litt mer utvisket på dene tiden av året.


Skal jeg være ærlig så er det slik at de fleste av bildene fra denne dagen ikke skilte seg spesielt mye ut fra de som er tatt i 20 grader og sønnavindsbris. Demed var vel dette kanskje ikke helt vellykket for mitt fotografiske ego, men morsomt er det uansett med 30 ørnestup på noen timer.


Kunne jeg så ha gjort noe for å fått bilder som viste vinteren bedre? Tja, svaret vil vel være at man må vente på været og de rette forholdene. Slik det er akkurat nå frister det overhodet ikke med en ny tur på havet. Brrrr...



Men du verden som jeg ser frem til en fin julikveld på havet i Flatanger.

torsdag 25. november 2010

Gratulerer Ketil og Ketil

Da er resultatene for Fotojakta 2010 klare. I år havnet mitt bilde fra Formofoss som nummer to i Villmarkslivs fotokonkurranse, og det gir en flott premie. Klær for tusenvis av kroner fra Bergans.


Formofoss er jo et litt uvanlig "fotojaktbilde" og morsomt er det at det bare skilte 0,1 poeng opp til Ketil Olsens harebilde, som stakk av med seieren. Gratulerer Ketil! Du kan se lista her.

Gratulerer også til Ketil Knudsen som stakk av med den gjeveste premien, han vant konkurransen sammenlagt. For meg endte det opp med fjerdeplass i år. Se hele resultatlista her.

mandag 22. november 2010

Måken Jonathan

I 1970 skrev Richard Bach sin store bestselger, en historie om en måke som ville fly fort og som dermed brøt ut av mønstret til de andre i flokken. Jeg tenker fortsatt av og til på boka når jeg ser og fotograferer måker. Jonathan ble en suksess fordi han hadde noe viktig å fortelle oss.


“Se, Jonathan,” sa hans far. “Vinteren er ikke langt unna. Det vil bli ferre båter, og fisken i overflata vil søke lengre ned i vannet. Om du virkelig må drive å studere, så studer mat og hvordan du kan få tak i den. Det er vel og bra å være flink til å fly, men du kan ikke leve av glideflukt, vet du. Du må ikke glemme at hensikten med å fly er å finne mat."


Men Jonathan fløy og snakket til de andre i flokken: "Åhh, hvor mye mer livet har å tilby. I stedet for at vi driver å flakser oss frem og tilbake til disse fiskebåtene så har livet endelig fått en mening! Vi kan løfte oss ut av uvitenheten, vi kan se oss selv som fantastiske skapninger med inteligens og ferdigheter. Vi kan være fri! Vi kan virkelig lære å fly!"


Boka handler vel i grunnen om at man kan bli akkurat det man vil bli, og at ingen, verken en selv eller andre, bør få sette begrensninger for en. Det gjelder enten man er måke eller menneske.


Måker er herlige! I vinterdrakt ser det ut som om gråmåkene har fått lua tredd nedover hodet.

søndag 14. november 2010

Grådighet og natur

Dette temaet er evig, jeg tror dessverre aldri det tar slutt. Forurensing, flatehogster, utbygging eller nedslakting (se innlegget om vandreduen den 25. oktober) Vi mennesker ødlegger gjerne naturen rundt oss for å skaffe oss noen sekunder lykke, det slår selvfølgelig tilbake på oss. La meg gi et glimrende eksempel.


Dioksiner er en betegnelse på 75 giftige kjemikalier. Dioksinene oppstår blant annet ved forbrenning av søppel. Det finnes millioner av anlegg rundt i verden som driver med søppelforbrenning og mange har nå blitt ganske flinke på å unngå utslipp til luft. I asken som blir igjen i ovnene kan det imidlertid samles slike giftstoffer.

Noen smarte industriledere, som er mest opptatt av resultatet på bunnlinja, tilbyr denne asken som jordforbedringsmiddel til bønder. Kanskje er det til og med mulig å tjene noen kroner på asken, og i hvert fall bli kvitt den gratis. Alt for å skaffe seg noen kroner til å kjøpe noe nytt, nok et øyeblikk av falsk lykke.

For hva skjer egentlig når giftig aske spres ut på jordene der dyra skal beite eller kornet skal såes?


Jo, selvfølgelig blir dioksinene med gjennom næringskjeden, de binder seg til jord, luft og vann. Vi får dritten i oss gjennom det kornet, kjøttet og den fisken vi spiser. 1/1000 gram av den giftigste dioksintypen er nok til å drepe et menneske. Verden har allerede sett mange forurensingskandaler med dødelig utfall på grunn av dette, og vi vil se økende kreft og misdannelser.

Likevel fortsetter det. Vi produserer stadig mer søppel i vår lykkelige del av verden. Store skogeiere hugger ut trær for å lage "utvikling", noe som igjen ender i et økende forbruk. Vi ødelegger egentlig naturen bare for å produsere mer søppel.

Det verste er likevel at det jeg skriver her ikke bare benektes, men bekjempes i de fleste land. En journalist i Sør-Amerika ble funnet med ei kule i pannen etter å ha påpekt at giftstoffer fra en fabrikk kan havne i kroppen til barna i området. Nylig leste jeg også om en russisk journalist som ble banket med jernrør for å ha skrevet kritisk om en skogshogst.


Takk for at jeg lever i Norge! Her kan jeg i hvert fall skrive om dette uten å få et jernrør i panna. Men hjelper det egentlig å skrive? Jeg har på følelsen at vi alle, uansett får skikkelig tungmetall i hodet en vakker dag. Kanskje er det sånn at vi fortjenner det?

søndag 7. november 2010

Fjellvåken

På 80- og 90-tallet var det alltid fjellvåk i berget ovenfor hytta vår utenfor Namsos. Helt fram til 2002 holdt den alltid til her med sine utstrakte rovfuglvinger og jamrende skrik. Den kom alltid mot slutten av april og la de første eggene rundt 5. mai, det var noe spesielt med å komme til hytta og høre fjellvåkens skrik på våren. Det er vel nettopp derfor jeg savnet den så mye når den ble borte.


De siste åtte årene har det vært stille i bergveggen. Det kan jo være terrenget som endret seg, jorder som grodde igjen og småskog som voks opp, men jeg har et inntrykk av at det ble mye mindre fjellvåk over alt. Fuglene forsvant fra de kjente hekkeplassene. Helt til i år, da var de plutselig tilbake i et stort antall.


Vi jobbet i sommer en del med fjellvåken, både fjernstyring og teler ble benyttet, uten at de helt store bildene kom ut av dagene. Men du verden hvor morsomt det var å oppleve denne fuglen i lavlandet i Trøndelag igjen. I bergveggen ovenfor hytta vår var den dessverre ikke. Jeg krysser imidlertid fingrene for at det skal skje neste år. Ingenting er som å bli ønsket velkommen til hytta med den sørgelige "mjauende"-lyden.


Ellers kan jeg raskt ta med at både foredrag og boklansering de siste dagene har vært meget vellykket. Mye folk og gode tilbakemeldinger. Ingenting er vel bedre enn det (foruten en fjellvåk mot blå junihimmel:)

onsdag 3. november 2010

Boklansering og foredrag

Lørdag 6. november er det klart for boklansering i Kulturhuset i Namsos. Sammen med Ola Flyum skal jeg holde et foredrag om arbeidet med den nye boka, "Slagmark Trøndelag". Boka kommer inn hos de fleste bokhandlere i Trøndelag i løpet av de nærmeste dagene.


Under lanseringen som starter klokka 11.00 vil det også bli musikk, Tine Skolmen skal synge kjente sanger fra krigsårene. Håper noen lesere av bloggen har tid og mulighet til å stikke ned i Kulturhusets konsertsal på lørdag. Fint å få med seg litt gratis underholdning og lære om vår nære historie på formiddagen.


Du kan foresten lese mer om boka hos Bly forlag eller på Facebooksida til Trio Media.


Ellers er det travle dager, med mange foredrag de kommende ukene. Det starter allerede i morgenkveld med et besøk på NINAs hjorteviltseminar i Stjørdal. Flere foredrag den nærmeste tida er også åpen for alle, blant annet Søndag 14. november på IN-Messa i Grong og på NOFs høstmøte i Levanger der jeg ser frem til å vise bilder sammen med Stian Holmen.


Ørnebildene er fra arkivet og aldri vist tidligere. Ser frem til å komme meg ut å oppleve kongeørna igjen snart.