Kveld med måkene

Viser noen måkebilder fra en kveldstur til Flatanger denne uka. Det ble en flott kveld med fint lys og godt, kreativt selskap. 

Det første bildet er tatt med Nikons 14 - 24mm, jeg fant ut at dette objektivet er fint å fore fuglene med. Under demonstrer Tommy Solberg måkeforing fra vidvinkel.

Ørnemannen har nesten fortjent navnet måkemannen etter denne turen. Tenk å få gråmåkene til å pare seg på hodet sitt, på komando - og det nå på høsten!

Noen måker i kveldssol ble det selvfølgelig også tid til å ta, samt noen i havdønningen fra Folla.

Nå må det legges til at jeg tok langt flere ørnebilder enn måkebilder på denne turen også. De får jeg vise frem en annen gang. I dette innlegget får måkene stå i sentrum, herlige fugler!

Vi trenger alle slike opplevelser, vi trenger naturen på alle måter. La det ikke bli ord i festtaler, men la det skinne gjennom når nye inngrep planlegges. 

Takk for turen - og takk for at du tok deg tid til å se på bildene. 

Fjellryper

Legger ut noen bilder av fjellrype tatt i juni år. Mens lirypesteggen kan lokkes med lyd på våren, så er fjellrypa ikke spesielt enkel å hisse opp med "knarring".

Finner man først et fjellrypepar er de imidlertid ofte ganske uredd, og bruker man litt tid sammen med fuglene blir de fort vant til at du er der, og lar rypelivet gå sin vante gang.

I år har det vært virkelig sein vår i høyfjellet i Trøndelag. Det har ført til at fjellrypene har lagt eggene veldig seint. Under takstering av ryper er det fortsatt små pipkyllinger å finne i høyfjellet.

Vi får tro at noen av disse berger over manngarden av folk som snart legger inn over i fjellet med hagla klar. Det er virkelig flotte fugler!

Kjøttmeis forer blåmeis

En litt morsom sak jeg lagde for NRK Trøndelag denne uka. I Namsos har to kjøttmeis deltatt i foringa av en blåmeisfamilie i sommer.

Bildet er fra ei fuglekasse med kamera, og videoopptakene viser at blåmeis og kjøttmeis fløy ut og inn av kassa uten at det ble noen konflikter ut av det. Blåmeisungene fikk bare ekstra godt med mat.

Les forklaringen og hele saken på NRK Trøndelags nettsider - om du er like forundret og interessert i slike ting som det jeg er.

English: Great tits feeding blue tits chicks. Use Google translate if you want more information.

Døden i skogen

I år har det vært tøft for fuglene i skog og fjell. Sammenbruddet i smågnagerbestanden tidlig i vår gjorde at mange smårovdyr var på utkikk etter egg og fugleunger.

Selv hakkespettene har problemer når mår og røyskatt er på ferde. Disse tretåspetten som ble fotografert i Grong, og som jeg tidligere har vist bilder av her på bloggen, var noen av de som ikke fikk ut sine unger i år.

Oddvar Moa, som fant reiret i ei gammel gran, satte ut et viltkamera for å følge med aktiviteten. Ungene til tretåspetten holder seg i reirhullet i mellom 23 og 25 dager, og alt var som normalt helt til det gikk mot slutten av oppholdet i reirhullet.

Tretåspettens unger blir veldig høylydte den siste tida i reiret. de siste dagene henger alltid en unge ut av åpningen og skriker høyt. Den kan egentlig høres ut som en varslende gluttsnipe, lyden bærer i mange hundre meter.

 

Tretåspetten på bildet over er fotografert i Snåsa i 2007. Her berget ungene seg ut, men på bildet under ser du hvordan det gikk med reiret i Grong i år. En mår fant frem til ungene, den gikk nok etter lyden, gnagde ut hullet og fikk tak i godbitene.

Slik er naturen bygd i år etter år. De sterkeste overlever - og nå er det smårovdyras tur til å oppleve en tøff vinter. Også der vil bare de smarteste og sterkeste overleve. Neste år er det nok større sjanse for at tretåspetten får frem sine unger.

Et vrak

Dette vraket ligger utenfor Utvorda i Flatanger, der har det stått på grunn siden krigens dager. 

Etter 70 år det allerede i ferd med å bli en del av naturen. Kanskje ikke så rart at vi også blir litt furet og værbit med årene.

Tretåspett

Den har bare tre tær, to framtær og en baktå, mens alle de øvrige hakkespettene har fire. Det er likevel flere ting som er verd å merke seg med denne sjarmerende og tilitsfulle fuglen.

Tretåspetten har det med å sette tydelig merker etter seg i skogen. Ringene i barken lager fuglen for å få frem saften som tyter ut av treet. Mye tyder på at fuglene bruker denne næringa mest på senvinteren og våren, for det er billelarver som står på hovedmenyen, og det er disse ungene i hovedsak blir foret med.

Forskning har vist at denne fuglen er en av de beste indikatorene på en rik gammelskog, og at arten er en av de første som blir påvirket av moderne skogbruk. Tretåspetten er helt avhengig av døde og døende trær, som gir godt grunnlag for granskogens biller. Den er altså en skikkelig gammelskogsart.

Hannen er den eneste spetten med gul isse, mens hunnen ikke har spor av denne. Som du ser på bildet over, er den imidlertid enkel å kjenne igjen. I motsetning til de spettene den kan forveksles med i forbifarten - mangler den rødfarge, den er bare svart og hvit.

Selv om tretåspetten har vært i tilbakegang og regnes som en sjelden art, så er den relativt vanlig fra Trøndelag og nordover. Mine bilder er denne gangen tatt i Grong og Lierne, jeg har prøvd å la lys og skogstemning utgjøre en viktig del av det som formidles.

Utslitt

Nylig besøkte jeg Flatanger sammen med gutten. Det er alltid morsomt å ha med 5-åringen på tur, han synger og leker seg gjennom dager og kvelder. Vi startet med seks timer på havet sammen med Ole Martin Dahle på lørdag. 

Fiske av agn, fotografering, mating av måker og setting av kveiteline. Ikke noe problem for en tålmodig liten kar, som synes det er morsomt med det som skjer rundt oss her ute i havgapet. Selv måkenes skrik vekker latter, og er ikke det en vekker for oss som ikke legger så godt merke til slikt lenger?

Ekstra spennede er det jo at disse glupske fuglene kommer helt opp i båten for å få en brødbit, men litt skummelt kan det være å håndfore de store gråmåkene. En ting er sikkert, kaffepausene og kveldsmaten blir aldri kjedelig i Flatanger.

På søndag startet vi med en formiddagstur opp på Storfjellet ved Lauvsnes. Gutten ble med helt til toppen og fikk en luftig start på dagen. Når det litt senere ble tur på sjøen igjen, fikk jeg også luftet telelinsa på havørna. Fartsfylt og morsom fotografering, her er havørna panorert på 1/60 sekund.

Kveitelina ga som vanlig dårlig med mat for oss mennesker. Ole Martin er verdens beste ørneguide, men ligger nok langt nede på lista over gode kveitefiskere i Flatanger. Hans venner, måkene var de som ble mest fornøyd. Enorme mengder uspist agn ble litt av et kveldsmåltid.

I solnedgangen, med måkenes skrik som bakgrunnslyd, fant 5-åringen ut at det var på tide å ta kvelden. Det kan vel ikke bli stort bedre dager enn dette? Takk nok en gang Wenche og Ole for fine minner som vi kan putte i sekken.

Risvær

Helt nord i Nærøysundet ligger Risvær, midt i skipsleia. En gang var dette et maritimt sentrum i Namdalen. I hundrevis av år gikk livet sin gang her ute - i takt med dønningen fra storhavet. Her la hurtigruta til ved kai, her kom pakker til postkontoret og her gikk barn på skolen.

Solnedgang over Risvær

Rød jonsokblom i tømmerkassen

Nikon D4, 17-35 mm

I dag er det stille på Risværet - eller stille er kanskje feil. Naturen har tatt øygruppa tilbake, slik den har gjort på så mange øyer langs kysten vår. I sommer hadde jeg ei fantastisk natt her ute, sammen med fuglene, blomstene, dyrene - og minnene om det som en gang var.

Grunnmuren etter skolen på Risvær

Unge av småspove

Mink

Einer

Det siste huset det bodde folk i

Rundt 1960 flyttet de siste fastboende fra øygruppa i Nærøy. Siden den gang har forfallet preget alt det menneskene reiste fra. 

Rødstilk

Rødstilken og månen over huset er fotografert med Nikon D4 og 300 mm

Nå har det seg slik at en kar fra Namsos har kjøpt Risvær, 20 øyer med to falleferdige hus. Haldor Holien har blitt væreier - i en rekke som i historiebøkene kan skrives helt tilbake til starten på 1600-tallet. - Galskap, sa han selv da vi drev omkring på været i sommer.

 

Jeg synes slik galskap er morsom, så jeg takker for turen og opplevelsen med disse bildene på bloggen. Håper det nå kan skapes litt nytt liv her ute, og at jeg kan få komme tilbake for å tenke litt på den evige havbåra - som kommer og går, som formes av vær, vind, sol og skyer. Den speiler oss mennesker.