Lavørn

I Flatanger har Ole Martin Dahle fått spesiallaget en stol som han kan henge på utsiden av båten. Bakgrunnen er at flere ønsket å komme seg enda lavere ned mot havflaten når de fotograferte havørn, og nå har alle altså muligheten. Sammen med Stian Holmen var jeg i går ute på en prøvetur.


Det var en rar opplevelse å sette seg ned i havet med vadebukser og kamerautstyr til nesten 100.000 kroner mens bølgene skvalpet. Likevel gikk det ikke veldig lang tid før vi følte oss komfortable ned i innretningen, som Ole Martin selv har tegnet. Når de første bilden begynte å ry inn på kortet så vi også at dette virkelig hadde noe for seg, det ga et nytt perspektiv.


I går var vi uheldig med både lys og vind. På en stille sommerkveld kan man komme seg enda nærmere havoverflaten, mens lyset selvfølgelig vil gi bildene et ekstra løft.


Jeg vil tilbake bare for å teste måkene i solnedgangen. Dette var morsomt! Det nye kampropet er: Go low like a pro! La havørn bli lavørn.

Væromslag

Det kalde vårværet og den fuktige lufta skulle endelig byttes ut med sol og varme. Væromslaget skulle komme på morgenen, og jeg lå å lytta til fuglesangen. Av erfaring vet jeg at slike brytninger i naturen må oppleves så jeg måtte bare opp, selv om det har blitt alt for lite søvn denne våren også. Jeg var våken flere ganger i løpet av morgenen, men hadde vanskeligheter med å stå opp fra den varme senga. Klokka seks var imidlertid lyset så forandret og fuglesangen så intens at jeg reiste meg opp med et rykk.


Synet som møtte meg der ute ga meg nesten gåsehud. Ja! Man skal selvfølgelig bruke de erfaringene man har dratt med seg. Det var helt rett å prioritere bort senga. Væromslag fra kaldt og rått til tørt og varmt gir alltid spennende stemning. Nå var det bare å prøve å få med seg noe ut av dette fantastiske tåkelandskapet. Jeg koblet på en forholdsvis lang tele og begynte å plukke ut detaljer. Etter å ha knipset noen hundre bilder (man må ofte fotografere seg litt varm) begynte jeg å tenke på nye måter å bruke landskapet på. Jeg begynte å se etter fugler som passerte ute på fjorden. Kunne jeg kanskje være heldigå få noen av de inn i de mest spennende detaljene som jeg nå hadde gjort meg kjent med?


Joda, jeg synes virkelig det var verd å stå opp tidlig denne dagen også.

Bjørkefink bonanza

Våren er en travel tid. Det er ikke mye tid til å skrive blogg, det gjelder å være ute for å oppleve og å ta bilder. Også får man presentere noen nye innlegg når det er et smutthull. Her er noen bilder fra fjellbjørkeskogen nå i mai.



Å ha tilgang på en foringsplass høyt til fjells på denne tida av året er virkelig noe spesielt. Artene som besøker plassen er gjerne fugler du sjelden fotograferer eller treffer på i lavlandet. Her var både lappspurv, snøspurv og vierspurv på besøk, men først og fremst var det bjørkefink i store mengder. Det ga selvfølgelig mye action og mange fotografiske muligheter.

På leik igjen

I går bestemte jeg meg for å ta ei natt på tiurleiken. Samboeren og et hull i vaktplanen på jobben ga meg mulighet for å stikke til skogs. Det har vært en rar vår med kjølig vær og snø langt ute i kystfjella nå i starten av mai. Egentlig burde tiurleiken være på skikkelig nedtur her i ytre strøk av Namdalen, men jeg hadde en følelse av at det fortsatt kunne være noe som skjedde. Det skulle vise seg å stemme. Det var slett ikke dumt å dra på leik natt til 4. mai.


Klokka 03.10 i natt dundret en stor tiur ned på leikområdet så nysnøen skvatt til sidene. Skulle ønske jeg hadde filmet det råe synet som åpenbarte seg i nattemørket, men jeg fikk da med en flik av stemninga på et bilde tatt på 10000 iso. Fra jeg la meg inn i teltet på kvelden hadde jeg hørt at det var mye fugl som slo inn i trærne rundt i området. Litt kneping var det også, men det var nå på den tidligste morgenen at det virkelig begynte å skje. Plutselig ramlet det på med røy som storkaren paret litt for raskt for min smak. Han formelig høvlet over de hunfuglene som viste seg, og det skjedde altså litt for tidlig, mens det nesten ikke fantes fotolys.



En litt kald vår, med nysnø på leiken, bremset altså ikke hormonene i denne karen. Her var det om å gjøre å få tingene unna. Det skal foresten noe til før tiuren gir opp leikaktiviteten på denne tida. Mye vind og kraftig regn kan sette en midlertidig stopper for en tiurleik, men selve paringa kommer ganske regelmessig hvert år. Høneuka, som vi kaler denne tida, er nok både bestemt av lyset og vegetasjonens utvikling i området rundt leiken.


Forskning har vist at blomstringa på myrull har mye å si for hunnfuglene. Denne planten blir brukt som næring i tida før egglegginga, og når de første plantene spirer i området rundt leiken kommer gjerne røyene på besøk. De første spirene finner man forøvrig ofte i kantene på skogsbilveger, det er nettopp derfor man nå på våren ser mye røy langs veiene i skogen.


Mildere klima har nok ført til tidligere blomstring av denne planten, og de plantene som ellers er viktig for storfuglen, derfor har høneuka også flyttet seg litt i Trøndelag de siste 20-30 årene. I år er det imidlertid en mer normal vår. Tiuren på den leiken jeg besøkte i natt ble ikke ferdig med paringene. Han ble for opptatt med å kjempe med naboen. I mellomtiden gikk flere hunnfugler i området hans og lokket. Da han endelig kom tilbake, sammen med fotolyset, hadde de utålmodige røyene forlatt stedet.


Jeg har tipset Stian Holmen om at det er en ny mulighet i kveld, håper han benytter sjansen. Jeg hadde i hvert fall noen fine timer på leiken.