mandag 25. oktober 2010

Vandreduen

Det finnes historier vi bør fortelle om og om igjen, plage oss selv med gang etter gang. En av disse er historien om det som en gang var verdens mest tallrike fugl, vandreduen.

Jeg husker at jeg leste denne historien for mange år siden, og jeg husker at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Det vi gjorde mot vandreduen må vi aldri glemme, det er ei historie vi må lære av.


Ingen vet hvor mange vandreduer som en gang fantes i Amerika, men beskrivelsene av flokkene gir et inntrykk av mengden. Allerede på 1500-tallet skrev flere ned sine opplevelser av det de så. Kanskje ikke så rart, for vi skjønner at det gjorde inntrykk:

“Det er et slikt utrolig antall fugler, helt utenfor det du kan fantasere om. Flokkene er så tykke at de dekker himmelen helt, selv om duene flyr fort så kan det ta en halv dag før de har passert.” Dette skriver en nybygger i New York i 1637.

Etter 1820 ble det gjort flere seriøse forsøk på å beregne størrelsen på flokkene. En observatør beskrev en 385 kilometer lang flokk som må ha innehold nær tre milliarder fugler.

Den kjente ornitologen John J. Audubon kom frem til over en milliard vandreduer i en flokk han observerte rundt 1840.

Noen mener den samlede bestanden kan ha vært nær åtte milliarder fugler, mer beskjedene anslag sier tre milliarder. Uansett snakker vi om verdens klart mest tallrike fugl. Våre 500.000 kråker eller fire millioner bokfink blir en fjert i havet i sammenligning.


Vandreduene hadde en svært spesiell biologi, de var tilpasset livet i flokk. Når de slo seg ned for å hekke okkuperte de enorme skogområder. De hekket tett, opp til 100 reir i ett tre. Skogen og skogbunnen der de slo seg ned ble sterkt preget av fuglenes aktivitet. Både fugleunger og voksne fugler var en ressurs som mennesket høstet av i mange år.

Men fra 1850 til 1900 skjedde det altså noe dramatisk, mennesket utryddet verdens mest tallrike fugleart. På 50 år var hele bestanden borte. En av grunnene var ødeleggelser av skogene, men først fremst var det jakt og fangst som tok knekken på arten. Et masseslakt uten sidestykke ble satt i gang i disse årene. Den 23. juli 1870 ble 235.200 duer drept i et område i Michigan. Slik foregikk det, dag etter dag, år etter år. Duene ble solgt på markedene i de store byene, en billig og lett tilgjengelig kjøttressurs, raske penger til de store selskapene som sto bak.

Det ble aldri gjort noe skikkelig forsøk på å få fredet fuglearten. Hver gang noen forsøkte å fremme en lov som regulerte jakten kom motstanderne på banen. Argumentene var at det var så enorme mengder av disse fuglene, over så store deler av landet, at de aldri ville trenge noen form for fredning.


I 1900 var himmelen helt tom, da ble den siste ville vandreduen skutt av en 14 år gammel gutt. En gang var de flere milliarder fugler, nå var de borte. Noen hevdet at det var et mysterium, men sannheten er at det kan forklares på en enkel måte. Det kalles grådighet.

Noen få vandreduer fantes i fangenskap. Disse ble donert til Cincinnati Zoo som hadde både hann og hunn fugler frem til 1912, da den siste hannen døde. Hunnen som var igjen fikk navnet Martha, hun ble dermed den siste gjenlevende av det som en gang hadde vært klodens mest tallrike fugleart.

Vi bør tenke på vandreduene hver dag når noen sier at en art ikke kan utryddes, når noen hevder at ressursene er utømmelige, når noen påpeker at pengene og arbeidsplassene er verd mer enn advarslene.


Klokka 12.30, den 1. september i 1914 falt Martha ned fra sittepinnen.

onsdag 20. oktober 2010

Svalbard på kjøpesenter

I kveld har jeg hengt opp 32 Svalbardbilder på Amfi-sentret i Namsos. Kjøpesentrene ønsker jo alle slags aktiviteter velkommen, de prøver å skape litt liv og røre, så hvorfor ikke vise frem bildene der folket er.


Sentret har i forbindelse med utstillinga kjøpt to bilder i størrelsen 140 x 100 cm som skal gies bort til to institusjoner i Namdalen. Det er kundene som skal få lov til å stemme på hvem som bør få de. Det synes jeg er en god ide som andre gjerne kan ta med seg fra denne bloggen.


Utstillinga åpner klokka 18.00 med et kort bildeshow. I løpet av de 14 dagene bildene skal henge vil mange tusen ha tatt en titt, og det er jo ikke dårlig.

tirsdag 19. oktober 2010

Mer om mår

I kveld var Ut i naturen på besøk i mårskjulet hos Terje Sylte, dersom du er interessert i natur og foto så er det innslaget virkelig verd en kikk. Du kan se programmet i NRKs nett-tv


Forer fortsatt på måren selv, men bare med to bokser honning i uka. Litt vedlikeholdsforing nå, jeg ser vel egentlig frem til at snøen kommer og miljøet endres litt på stedet.


Bildet over er tatt i august.

mandag 18. oktober 2010

Nye fotografer

Det kommer stadig nye fotografer til i oversikten over naturfotoblogger som jeg prøver å holde styr på gjennom lista, Norske naturfotografer. Per i dag er det 83 blogger på lista, og det er mye bra foto å se.


Noen av de siste tilskuddene er Robin Jensen, Ketil Olsen og Geir Helge Solevåg. Alle er fotografer med mye erfaring som det er verd å følge med i tida som kommer. Dersom du vil være med på lista så er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under dette innlegget.


Bildene jeg viser her er arkiv fra smålomtjønna i sommer og fra Formofoss nå i høst.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

søndag 17. oktober 2010

Små diamanter

Den har et vakkert og beskrivende navn soldoggen. Selv etter varme sensommerdager står den der og reflekter kveldssola i det som ligner på doggdråper. Det er som om 10.000 vis av små diamanter sitter fast på planten, men det er en farlig skjønnhet som står der i myra.


For det er altså ikke dogg som henger der og lokker tørste insekter til seg, det er et seigt, slimete sukkervann. Soldoggen er kjøttetende og dråpene har en høyst nyttig funksjon. De kleber matnyttig "vilt" fast i fella. Ettersom planten vokser på næringsfattige myrer så trenger den næringsstoff fra insektene den fanger. Nok en utrolig tilpassning å undre seg over i naturen vår.


Vi har tre typer soldogg i Norge, den som er avbildet her heter smalsoldogg. Den finner du ofte i utkanten av små tjønner, pytter og våte hull i myra.


Når en flue er fanget i slimet, og sparker for å komme løs, starter den selv fangstprosessen. Insektet gir stimuli til planten som etterhvert bøyer hele bladet omkring fangsten og skiller ut stoffene som løser opp kjøttet. Vi skal vel være glad for at disse plantene er små.


Bildene er tatt både i ekte kveldssol og i studio med mørk bakgrunn, det er også brukt multieksponeringer i kameraet.

onsdag 13. oktober 2010

Ny bok

I starten av november kommer det en ny bok som jeg har vært medforfatter av. Denne gang er det ikke natur og foto som står i fokus, men krigshistorien i Trøndelag. Likevel har det også denne gangen vært viktig å ha litt fotokunnskap så jeg tar med litt om boka her på bloggen.


Det aller første slaget mellom de allierte og tyskerne sto nettopp her i mine hjemtrakter, boka gir deg bakgrunnen for at det ble slik. Slagmark Trøndelag forteller den nokså ukjente og svært dramatiske historien rundt slaget og tilbaketrekningen, og den lar for første gang begge parter slippe til med sine versjoner.

En av hovedkildene på den tyske siden er Arthur von Casimir, bombepilot og leder av kampgruppe 100. Han var 97 år da jeg fotograferte han ved minnesteinen over britene som falt ved Namsos.


von Casimir døde kort tid etter at han besøkte Namsos i 2005. Bildene jeg tok den gangen er historie, slik alle bilder er når utløserknappen trykkes ned.

John Gritten som ble senket av tyskerne under tilbaketrekningen skriver i boka:

"Morfin – for Guds skyld gi meg morfin», ba han. Roberts hadde som hobby å danse ballroomdanser med sin kone i Pompey. Nå var føttene bare trevlet kjøtt og sener. Det var første gang jeg så en mann lemlestet."

Paul-Werner Hozzel som slapp den dødbringende bombelasten skriver:

"Alt vi hadde mistet var to fly med mannskap. Vi fløy i lav høyde over bølgene inn mot Namsos. På en eller annen måte oppsto det en gledesfølelse. Da jeg presset inn knappen på radiotelefonen, kunne jeg høre mine menn synge av full hals den tyske marinens sang: «Wir sind Kameraden auf See»."


I 2005 forsøkte bombepiloten von Casimir så godt han kunne å forklare:

«Dere må da forstå at dette var krig, det sto om livene våre hver eneste dag. Vi gjorde det vi måtte! Jeg tenkte jo ikke på hvor hardt det gikk utover sivilbefolkningen når vi bombet Namsos. Det var noe som måtte gjøres. Vi gjorde vår plikt, akkurat som engelskmennene og franskmennene som døde under kampene her.»

Krigens språk kan det være vanskelig å forstå i fredstid. Er du interessert i boka så får du følge med her utover i november.

fredag 8. oktober 2010

Elvenes dronning

Et bilde fra et møte med Namsen i dag. Elva her i Namdalen er et stort eventyr for en naturfotograf, nye motiver dukker opp på hvert besøk langs elvebredden.


Ha ei god fotohelg!

torsdag 7. oktober 2010

Høstnatt

Bildet fra en tur i Otterøyfjella i helga. Vi har så langt hatt et fantastisk høstvær i Trøndelag, milde vinder og fortsatt fine farger i lauvet som klamrer seg fast.


Bildet er tatt med ei lukkertid på 25 sekunder. I nedkant har jeg brukt hånda i bevegelse for å skjerme for det skarpeste lyset fra bålet, slik får jeg frem stjernehimmelen bedre. Dermed er nedkant av bildet kanskje eksponert i 15-18 sekunder, mens toppen altså har full lukkertid. Det er en morsom teknikk å bruke i mørket.