Det finnes historier vi bør fortelle om og om igjen, plage oss selv med gang etter gang. En av disse er historien om det som en gang var verdens mest tallrike fugl, vandreduen.
Jeg husker at jeg leste denne historien for mange år siden, og jeg husker at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Det vi gjorde mot vandreduen må vi aldri glemme, det er ei historie vi må lære av.
Ingen vet hvor mange vandreduer som en gang fantes i Amerika, men beskrivelsene av flokkene gir et inntrykk av mengden. Allerede på 1500-tallet skrev flere ned sine opplevelser av det de så. Kanskje ikke så rart, for vi skjønner at det gjorde inntrykk:
“Det er et slikt utrolig antall fugler, helt utenfor det du kan fantasere om. Flokkene er så tykke at de dekker himmelen helt, selv om duene flyr fort så kan det ta en halv dag før de har passert.” Dette skriver en nybygger i New York i 1637.
Etter 1820 ble det gjort flere seriøse forsøk på å beregne størrelsen på flokkene. En observatør beskrev en 385 kilometer lang flokk som må ha innehold nær tre milliarder fugler.
Den kjente ornitologen John J. Audubon kom frem til over en milliard vandreduer i en flokk han observerte rundt 1840.
Noen mener den samlede bestanden kan ha vært nær åtte milliarder fugler, mer beskjedene anslag sier tre milliarder. Uansett snakker vi om verdens klart mest tallrike fugl. Våre 500.000 kråker eller fire millioner bokfink blir en fjert i havet i sammenligning.
Vandreduene hadde en svært spesiell biologi, de var tilpasset livet i flokk. Når de slo seg ned for å hekke okkuperte de enorme skogområder. De hekket tett, opp til 100 reir i ett tre. Skogen og skogbunnen der de slo seg ned ble sterkt preget av fuglenes aktivitet. Både fugleunger og voksne fugler var en ressurs som mennesket høstet av i mange år.
Men fra 1850 til 1900 skjedde det altså noe dramatisk, mennesket utryddet verdens mest tallrike fugleart. På 50 år var hele bestanden borte. En av grunnene var ødeleggelser av skogene, men først fremst var det jakt og fangst som tok knekken på arten. Et masseslakt uten sidestykke ble satt i gang i disse årene. Den 23. juli 1870 ble 235.200 duer drept i et område i Michigan. Slik foregikk det, dag etter dag, år etter år. Duene ble solgt på markedene i de store byene, en billig og lett tilgjengelig kjøttressurs, raske penger til de store selskapene som sto bak.
Det ble aldri gjort noe skikkelig forsøk på å få fredet fuglearten. Hver gang noen forsøkte å fremme en lov som regulerte jakten kom motstanderne på banen. Argumentene var at det var så enorme mengder av disse fuglene, over så store deler av landet, at de aldri ville trenge noen form for fredning.
I 1900 var himmelen helt tom, da ble den siste ville vandreduen skutt av en 14 år gammel gutt. En gang var de flere milliarder fugler, nå var de borte. Noen hevdet at det var et mysterium, men sannheten er at det kan forklares på en enkel måte. Det kalles grådighet.
Noen få vandreduer fantes i fangenskap. Disse ble donert til Cincinnati Zoo som hadde både hann og hunn fugler frem til 1912, da den siste hannen døde. Hunnen som var igjen fikk navnet Martha, hun ble dermed den siste gjenlevende av det som en gang hadde vært klodens mest tallrike fugleart.
Vi bør tenke på vandreduene hver dag når noen sier at en art ikke kan utryddes, når noen hevder at ressursene er utømmelige, når noen påpeker at pengene og arbeidsplassene er verd mer enn advarslene.
Klokka 12.30, den 1. september i 1914 falt Martha ned fra sittepinnen.
Monotypi
for ett år siden