St.Hans

Nå er det lange, lyse sommernetter og det er mulig å fotografere hele døgnet her i Namdalen. Sender bare en liten midtsommer-hilsen her på bloggen og forteller dere at jeg tar mye bilder for tida. Det har faktisk også blitt en del brukbart av både dyr og fugler, nye motiver og gode historier. Skal bli mye foto her når tida bare strekker til, akkurat nå prioriterer jeg fotograferinga.

Overraskelse

Da jeg kom hjem i kveld lå det en hyggelig overraskelse å ventet på e-post. Dette var en flott melding å avslutte helga med:

Heisan Kjartan Trana. Jeg har gleden av å meddele deg at havørnbildet ditt som ble presentert i Fotojakta, også har vunnet en intern utmerkelse her i huset. Hjemmet Mortensen AS kårer hvert år de beste bidragene både av tekst og bilde blant sine egne blader, og der vant ditt bilde prisen ”Årets fotografi”. Dermed kommer det to diplom, krystallvaser + 10 000 kroner til deg.


Ps! De som sier at verden er lei av ørnebilder tar selvfølgelig feil.

Journalistikk og naturvern

Kan en journalist være for naturvern? Skal ikke en journalist være objektiv? Jeg får mange spørsmål rundt mitt engasjement for naturen vår, noen rister også på hodet over de sysnpunktene som jeg gir så klart utrykk for. Derfor har jeg lyst til å forklare litt av bakgrunnen her i bloggen.


Selv om naturen kan være både rå og tøff er den også uskyldig. Måltrosten, med reiret langt inne i skogen, har liten evne til å forsvare seg mot oss. Men dens sang og den naturfølelsen som den sprer utover et uberørt landskap er beroligende for meg. Jeg kan sitte der på en stubbe med den samme følelsen som når jeg kikker inn i øynene til et nyfødt barn. Der ute ligger naturen vår, med sine vann, skogteiger og myrer, innhyllet i trostesangen i kveld, alt forsvarsløst som et lite spebarn. Man mishandler da ikke et spebarn uten at det reageres!


Gjennom hele skolen, som Staten Norge ga meg, lærte jeg viktigheten av at vi skal gi jorden videre slik vi arvet den. Vi lærte å kalle den vår mor, og man slår da ikke en gammel mor uten at en journalist også reagerer. Naturen er vår felles eiendom, vi er helt avhengig av den, vi kan ikke sitte å se på at vi frarøves bit for bit av det som er vårt. Smålomen forsvinner, gjøken blir borte, laksen, fjellreven, snøugla, rypene. Skulle man ikke reagere og stille svært kritiske spørsmål?


Vi lever i en verden drevet av fremgang og utvikling, en verden der vår økende velstand går på bekostning av naturen. Vindmøller må til, ikke for å stoppe utslipp og forurensende kraftproduksjon, men for å drive oss fremover og inn i enda mer fremgang. Større kjøpesenter, større sykehus, rikere mennesker, Rikere, men på hva? Kan vår fremgang drive oss mot stupet? Hvem drar i håndbrekket?


- Naturen har ingen talsmenn, det sa den gamle sjefen i "Ut i naturen", Hans Christian Alsvik, til oss som jobbet der. Han snakket om hvordan kapitalkreftene overkjørte alt. - Vi skal være naturens talsmenn og advokater, sa den kloke journalisten. Jeg lever etter hans ord helt til dette livet er over. Noe annet er utenkelig.

Må vi?

I de siste dagene har jeg hørt påstandene i media: Vi går mot kraftkrise! Norge produserer minst alternativ energi i Europa! Det var vel derfor ikke overraskende at nyheten om Fosen kom i dag.

Folket har blitt godt forberedt og smurt med påstandene, men spør deg selv og spør gjerne naboen, er det egentlig dette vi vil? Ønsker vi steinhauger, veier og industri der stillheten og smålomen hadde sin bolig? Kunne vi spart strøm? Kunne vi fornyet kraftnettet? Kunne vi ha opprustet vannkraftverkene? Kunne vi ikke klart oss godt uten å ta enda et jafs av det vi en gang skal gi barna våre?


Må vi virkelig ha mere kraft? Må vi ha flere lysende butikker? Må vi kjøpe mer? Må vi bygge større hus? Må vi ha enda større bil? Må vi pumpe opp mer olje? Må vi ødelegge mer natur? Blir vi virkelig lykkeligere nå?

Lever vi egentlig i et demokrati?

På en slik sorgens dag for naturen synes jeg det er på plass å stille spørsmålene? Les mer om utbyggingen på Fosen, sett deg inn i det som skjer:

330 nye vindmøller
Raser mot vindkraft
Stian Holmens blogg

I natt legger jeg meg med synet av vindmøller og oljedruknet sjøfugl på netthinnen. Hva gjør vi egentlig med jorda vår?

Laksestart i Namsen

I natt gikk startskuddet for årets laksesesong i Namsen. Det er spesielt å bo nært ei så stor elv, man får et forhold til både fisket og livet langs bredden. Laksestarten og startskuddet har jeg hatt med meg i mange år.


I natt var det i grunnen merkelig å komme til elva. Det var stille og lite folk, det som i mange år har vært en folkefest var plutselig redusert til en stille kveld. En kveld til ettertanke for noen av de som hadde møtt frem og flere av grunneierne.


Det ble som vanlig tatt godt med laks under de første timene med fiske i Namsen, men hvorfor har den folkelige interessen rundt åpninga blitt borte? Har fisket blitt for eksklusivt? Har store firma og rike fiskere skjøvet de lokale fiskerne bort fra de beste valdene? Har lokalbefolkninga mistet kontakten med livet i elva og åpningen? Eller har fokuset på en presset villaks ført til at folk ikke vil møte opp å feire en laksestart?


Jeger og fisk kan gjerne si noe annet, men fakta er at de beste valdene er for de rikeste. Det blir stadig strengere reguleringer i elvene, og stadig vanskeligere å slippe til for vanlige folk på de virkelig gode plassene. Festen er over, og hvilken betydning får det egentlig når vanlig folk ikke bryr seg om laksen?

Er det rett at de store valdeirne skal bestemme over en resurs på denne måten? Gidder vi egentlig å bry oss om det er laks i elva om 20 år, når Staten i tillegg ikke gir klar beskjed til de store oppdrettsselskapene. Det virker jo ikke som om så mange bryr seg om denne villaksen uansett.


I natt opplevde jeg at fiskeren som tok denne flotte fisken ikke hadde noen tanker om å ta den med seg hjem. Når villaksen var slept opp på land og drept var leken over for fiskeren. Han ga bort laksen. Ei natt ved Namsen gir egentlig litt for mye å tenke på.