Rennende vann

Rennende vann er spennende! Rent fotografisk er det noe av det morsomste du kan leke med. Allerede som barn blir vi alle fasinert av små bekker, elver og store fosser. Som kraftkilde er disse blodårene i naturen unik - og som inspirasjon er de nærmest uvurderlige.

"Har du lytta til elvene om natta?

De taler om andre ting.

(---)

Ting som er heimløse i dagene,

ting som er aldri og ingen ord.

Lytter du til elvene om natta,

lenge,

er det til slutt som om sjelen

gåttefult minnes sin framtid."

Hans Børli, fra diktet Har du lyttet til elvene om natta? 1958

Siden år 2000 har over 300 småkraftverk blitt bygd ut rundt om i norske elver og vassdrag, og over 700 nye står i kø for en avgjørelse. Antallet søknader har hatt en enorm økning de siste årene. Vassdragsutbygginga er på ingen måte over, den ligger egentlig i startgropa.

Er ikke det bra da? Tja, vi må kan stille spørsmål ved hva det gjør med naturen vår. Har du tenkt på at ei stor vasskraftutbygging - gir like mye kraft som 1000 småkraftverk spredd utover i norsk natur? Ved hvert småkraftverk skal det gjøres inngrep. Det må veier inn i urørte områder, det må kabler opp i lufta og demninger i elva. Vannet flyter ikke lenger fritt, livet i og rundt vassdraget påvirkes.

"Å leve som elver", heter en av de beste bøkene som er skrevet om vassdragsvern og naturvern her i landet, med en fantastisk tekst av Jon Bjartnes. Boka kom ut på Artemis forlag i 2003 og anbefales til alle som er opptatt av natur her i landet. Jeg ble i hvertfall enda mer fasinert av vann etter å ha lest den, og i høst har jeg virkelig brukt tid på rennende vann. 

Legger med et lite sitat fra boka, med disse bildene:

"Nå har vi sagt at elvene og vi er i slekt på en måte. Da kan vi vel også prøve å være som elvene er: 
               Slenge oss utfor et skummelt stup og fylle oss selv med luft, vaske landet, overraske omgivelsene med en fryktelig flom nå og da, gli stille og mykt under tette greiner, være dypere enn noen kan se, speile månen når det passer oss, synge vår egen sang og ingen annen...
             - og alltid, alltid være på en vei mot noe støre enn oss selv."

Tragedie i tollskogen

Her i Namdalen finnes det fortsatt urørt skog. Store og små naturresservater som er bevart for framtida, men også små lommer der man kan gå på oppdagelsesferd i det som føles som helt uoppdaget natur. I bratte daler ligger det skog som skjuler herlige fotomotiver - og naturlige tragedier.

Å følge en skogsbekk med kamera og stativ gir meg stor glede. Her kan jeg drømme meg bort, bruke masse tid og bare se, utforske og være. Som naturfotograf kan man jo glede seg over alle typer vær. Våt høst gir mettede farger, samt bekker som strømmer over av vann - som tar seg godt ut på bilder med lang lukkertid.

Jeg har brukt noen timer på denne måten i høst, og her om dagen tuslet jeg rundt i den mest praktfulle skogdalen du kan tenke deg. Ikke en stubbe, ikke et spor etter mennesker, bare vill natur. Kystgranskog av den typen som kun Namdalen og deler av Helgeland har å by på. Lite viste jeg om hva jeg skulle finne lenger opp i dalen.

Det finnes vel ikke vakrere sted å ta kaffepausen enn dette? Gammelgrana henger som en paraply over meg, fjellveggen gir ryggstøtte og lyng og mose gir en myk madrass. Man føler seg liten i trollskogen, her kunne man godt gli ned mellom noen storsteiner og forsvinne for alltid.

Vider opp i dalen blir landskapet villere, trærne ligger hulter til bulter og snart blir det store steiner og bratt. Her jakter nok hubro og gaupe i nattemørket, her er det ferske spor etter mår og elg. Jeg varierer teknikkene. Det lette stativet, kombinert med 50 iso, gir mulighet for eksponeringer helt ned mot fire sekunder. Jeg dobbelteksponerer og leker meg med motivene, fryder meg!

Plutselig kjenner jeg den stramme lukta av dødt dyr, nedtrampede felt viser at det har vært aktivitet her - også ser jeg den unge elgoksen som høsten er i ferd med å føre tilbake til jorden. Sporene i området viser at den har hatt en vond og langsom død. Det er tydelig at den har falt og slått seg, blitt liggende å kave i dødskamp med brukkede forbein.

En kampestein 20-30 meter unna ble nok som en felle, som den gled ned fra. Sporene viser at elgen først lå under denne i lang tid. Senere har den slept seg opp og død mellom grantrær, som også er på vei tilbake til jorden. Den ene framfoten på dyret er brukket rett av og henger bare i en skinnfell, den andre er vridd på en grotesk måte.

Naturen vår er nok fylt med slike tragedier, som vi aldri oppdager. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg fikk et glimt av denne. Ja, naturen og denne skogen er både brutal og vakker. Fylt med kontraster som høsten - og som livene våre.

Rapport fra rypejakta

Tradisjonen tro, så har vi også i år besøkt Lierne noen dager for å jakte rype. Eller rypejakt er vel egentlig bare en unnskyldning for å komme seg ut i fjellet, det blir mest fotojakt på disse turene - Og i år ble det virkelig lite rype, men desto flere bilder.

Det er en drøm å komme til Lakavatnet og Sørli når naturen hilser oss på denne måten, med blikkstillevann, høstfarger og et fantastisk kveldslys. I år hadde vi også med oss to personer fra NRK "Ut i naturen" som sydde sammen et av høstens magasiner rundt jakta vår.

Den første kvelden serverte naturen en fantastisk oppvisning i speilinger, farger og stemninger. Vi fant vel alle fred i sinnet etter å ha boltret oss med kamera noen timer i dette landskapet og lyset.

Den første dagen, på langtur i fjellet, ga vel akkurat det som var forventet. Mye trasking og langt mellom fuglene. En sein vår og krakk i smågnagerbestanden har ført til det dårligste rypeåret vi har opplevd her inne, i plommen av norsk rypeterreng. Noen små kull og enslige par kom vi over, kanskje 30 til 40 fugler i løpet av en ni timers marsj.

Det føltes absolutt ikke som om vi høstet fra noe overskudd i naturen i år. Denne høsten var det nok minus på kontoen allerede før den første jegeren skjøt sitt første skudd. Når jaktlaget består av fugleinteresserte naturelskere så gjør det ingenting. Vi hadde nok kommet hit selv om kvotene var satt til null.

Det var tydelig at fuglene i den høyeste delen av jaktterrenget hadde hatt det vanskeligst med den seine våren. Dag to løsnet vi ikke ett eneste skudd, selv om vi gikk i terreng der vi alltid har sett godt med fugl. Kun par uten kull og enslige fugler var å se. Jeg bestemte meg for å legge bort hagla, og bare satse på kamera resten av turen.

Så her på bloggen kan jeg dele fangsten med dere alle. Håper noe av det jeg har med hjem smaker bra. Skal gi et pip før programmet kommer på lufta i NRK1.

Torghatten

Helgeland er et eventyrlig sted, og det er tatt mange fantastiske naturbilder fra området. Det er likevel morsomt å prøve med nye teknologi og nye vinkler. Her et bilde fra Torghatten i høst. Fjellet med hullet er et nasjoalt symbol, kjent i både inn- og utland.

I følge sagnet ble hullet i Torghatten skapt da Hestmannen skjøt en pil etter Lekamøya som rømte fra ham. Kongen i Sømnafjellet så dette og kastet hatten sin imellom. Pilen gikk tvers gjennom hatten og dannet hullet... Så rant sola, og alle ble til stein. 

Nøttekråker

Nøttekråka var en virkelig sjelden gjest i Trøndelag før 1995. Det året var det en kjempestor invasjon av sibirske nøttekråker, og flere steder etablerte og formert fuglene seg. Dermed har de blitt en del av naturen vår.

I Namsos har nøttekråkene etablert seg, og jeg får ofte inn meldinger fra folk som har sett den. Nylig tok jeg en liten ettermiddagstur til en hage der fuglen var observert, og den dukket umidelbart opp. Disse invasjonsfuglene fra de sibirske skoger er slett ikke sky. Da jeg kastet ei kongle på gresset, bare 10 meter unna meg, kom det straks en fugl og hentet godbiten.

Som du ser er kongla uvanlig stor, og forklaringa følger: På sensommeren og høsten kan nøttekråka sees mange steder i bebygde områder og bystrøk, der den oppsøker den sibirske furutypen - sembrafuru. Dette er et tre som blir brukt i hager og parker hos oss. Sembrafurua gir store kongler, og disse inneholder frø som er en livrett hos denne østlige fuglearten. 

Mange tror det er nye fugler som oppsøker hagene hvert år, men fakta er at denne sjarmerende, skrikende fuglen altså er et fast innslag hos oss nå. Den vises imidlertid best på høsten når den kommer for å hente godbitene den savner fra sitt opprinnelige levested.

Det blir vel som om at vi skulle ha flyttet til tundraen og oppdaget at det hver høst fløt over med trøndersodd i spesielle områder. Klart vi ville ha oppsøkt disse stedene...