Jordugla

Tidlig i vår så jeg til min store glede jordugler, de var faktisk på samme plass som i fjor. Det er lite mus her i Namdalen i år, men det var tydelig at disse uglene hadde funnet et sted der de fant nok mat til å slå seg ned to år på rad. Jeg drømte om å sette opp en kamuflasje å få noen bilder, men en dag i mai fant jeg restene av den ene ugla. Det var tydelig at reven hadde tatt fuglen. Fjær som er bitt av ved fjærskaftet er et godt tegn på det. 

Det er selvfølgelig enkelt å si noen stygge ord, også sverge på å ta livet av den revefanten. Men jeg kikket meg litt rundt og så at det over alle disse uglefjærene som lå på bakken var strekt en høyspentledning. Reven gjør bare det som skaffer den maten på enkleste måte, den patruljerer linjenettet og finner alt fra hubro til jerpe, fra tiur til jordugle. 

Linjenettet er en nok den styggeste fuglefella som noen gang er laget, og den skiller ikke mellom rødlistearter og jaktbart vilt. Fotsaksene var noe jævelskap, men vingeklipperne som er satt opp med vår velsignelse er på ingen måte bedre.

For en generasjon siden ble det brukt millioner av kroner på å bekjempe hønsehauk og andre rovfugler. De ble slaktet ned, og det ble betalt ut store summer i skuddpremie i den tanke at det skulle gi oss mennesker et bedre jaktutbytte. Den teorien slo feil, det må alle fuglejegere nå innse. Det ble aldri mere jaktbart småvilt, mindre hauk ga bare mer mår og kråke. Mindre ørn ga mere rev, mindre mår mer røyskatt. Ekornet, som det ble flere av, de spiste fugleegg. I områder med store rypebestander kom det inn sykdommer. 

Naturen er så kompleks at den ikke kan styres av mennesker. Det eneste vi kan gjøre er å la den være i ro, ikke bygge ut hyttefelt, veier, strømlinjer og vindmølleparker. 

Nå er tanken å legge en enorm høyspentlinje fra Roan kommune på Fosen til Namsos. Det for å få krafta fra planlagte vindmølleparker overført. For rovfugl, for skogsfugl og for naturen blir dette altså etter min mening langt verre en fotsaksene. 

Det vi gjør med naturen med slike store inngrep har uante konsekvenser. Det har historien vist oss gang på gang. 

Ha ei god helg

På rekke og rad

Jobben går mot slutten, planen er at boka om Lierne og Blåfjella/Skjækerfjella nasjonalparker skal i trykken i juli. Her om kvelden ble sidene lagt ut på rekke og rad. 

Her er det jeg og fotokollega Steinar Johansen som kikker på det som er i ferd med å ta form. Det geniale med å legge boka ut på denne måten er at man får god oversikt over både rytme, mangler og forbedringsmuligheter. Ennå gjenstår det mye designarbeid, men noen ideer begynner å falle på plass. Dette er et forslag til sidene om fjellskogen:

Vi har jobb et i mange år med dette prosjektet, først og fremst er det innsamling av bildene som har tatt tid. De to siste årene har tekstforfatter Tormod Aune også kommet inn i bildet og på nyåret har designer Steinar Olafsen begynt å kikke litt på formen. Det er Lierne nasjonalparksenter som står bak utgivelsen, og som har finansiert den. 

Skal bli spennende å holde denne boka i hånda i løpet av oktober, da regner vi med at den er ferdig og klar til salg i butikkene.

Fantastiske Flatanger II

Legger ut noen flere bilder fra en vellykket kveld i Flatanger. Jeg har vært mange steder i verden og fotografert mye, men en godværskveld her ute er blant de beste naturopplevelsene jeg har. Det er en egen verden, og jeg håper at flere åpner øynene og kikker inn. Selv tok jeg med en nevø på 10 år denne dagen. Alle unge fortjener en slik naturopplevelse, og Bjørnar satte virkelig pris på turen. For han var nærkontakten med måkene en stor opplevelse, men han var også ganske fornøyd etter første nærkontakt med ørna.

Det pågår til stadighet en diskusjon om alle ørnebildene som nå blir tatt. Norsk naturfoto har stagnert i disse ørnevingene blir det hevdet. Vel, det kan så være - Bedre enn rennede bekker og blå runde steiner i mine øyne, og for 10 åringer er ørna også noe litt mer enn naturen i hagen. Slik vil det nok alltid være. Ser frem til å snakke mer om dette på Biofotomøtet i Østlandsavdelingen førstkommende onsdag. Dit kommer jeg sammen med Stian Holmen og Ole Martin Dahle for å vise frem Namdalens natur.

Det er foresten rart med måker, det er ikke bare 10-åringen som blir imponert over nærkontakten med de stor hvite havmåkene. Etter et halvt minutt i båten i Flatanger er man trollbundet. Det er som man blir hypnotisert og glemmer alt annet i verden. Der sitter man i virkelig nærkontakt med det levende havet og noen av de skapninger som lever der. Her føler jeg at jeg kan levere noen stemningsbilder som på min måte kan beskrive denne maikvelden.

Ha en god kveld!

Fantastiske Flatanger!

Jeg har vært der siden jeg var liten. Jeg har sett ørna ta fisk ved båtripa i mer enn 30 år. Jeg har fotografert der sammen med Ole Martin i flere år før han startet som guide. Jeg kommer igjen år etter år, gang etter gang og det er alltid en like stor opplevelse. Få steder gir så mange gode bilder som Flatanger. Her er et lite utvalg fra EN kveld på sjøen i forrige uke.

Vi startet med noen av disse nå så velkjente måkene i motlys. Trikset er å finne sol/skyggekant fra en mørk bergvegg og fotografere der sola kommer inn. Her er det undereksponert ganske kraftig, -2,7. Dette blir litt "art by accident", men veldig morsom fotografering.

Også var det tid for litt ørneaction. Har ingen anelse om hvor mange stup vi hadde denne kvelden, men kan garantere at det var snakk om mer enn 30, fra mange forskjellige fugler. Selv ungfuglene var nede å prøvde seg.

Selv prøvde jeg meg med en Nikon 200 - 400 mm, den ble brukt mens lyset var brukbart, og det er uten tvil et kvalitetsobjektiv. Det henger med det ypperste jeg har brukt både når det gjelder autofokus og skarphet.

I tillegg hadde jeg en 300 mm f 2.8 og en 70 - 200 f 2.8. Problemet er bare at man nesten ikke får tid til å skifte objektiver. Det skjer noe hele tiden.

På slike toppkvelder er det ofte sol og bris fra nord/vest. Fuglene går inn mot vinden og får altså sola (som er på vei ned i nord/vest) i rett vinkel. Når forholdene er slik trengs det mye mat til fuglene og mange minnekort.

Alle bildene ligger ute i større versjoner. Klikk på det om du har lyst til å se det litt større.

Utover kvelden blir lyset virkelig slik at det innbyr til kreativitet og lange lukkertider både på måker og ørn.

Skal legge ut flere av bildene fra denne kvelden i morgen kveld. Følg med!

Ugler og andre fugler

Det har den siste uka vært mange timer og netter ute i felten for meg, uten at jeg synes det sitter igjen så alt for mange gode bilder. Slik er det å være naturfotograf, det er ofte langt mellom de dagene at jubelen står i taket for noe som sitter på brikka. Likevel er det denne jobbinga som bygger arkivet og som fører frem til blinkskuddene. Viser frem noe av det som har blitt plassert på harddiskene de siste 4-5 dagene.

Det er et elendig museår, men jeg har likevel kommet over en god del svartspetthull som er opptatt av perleugler nå i mai. Samtidig hører jeg også perleugler på en rekke steder når jeg nå er ute om natta. Kanskje blir det et oppsving i smågnagerbestanden snart?

Fotojakt på morgenkvisten, var ute sånn i 03-04 tida på lørdag uten at det ga så mye mere enn denne hegren som satt i dette vakre speilbildet av skogen.

Nesten elg i solnedgang ble det også. Det viktigste med å være ute på vårmorgenen er alle opplevelsene på denne tida, de lever jeg lenge på.

Denne lavskrika kom flyvende å prøvde å sette seg på teltet mitt. Grei vekkerklokke som fikk noen brødbiter og ga meg noen bilder som betaling.

Vi sees snart! Har mye stoff på lager til bloggen, det er bare det å få tid til å skrive når det skjer så mye i naturen rundt oss.

Katten og trosten

Det finnes over en halv million katter i Norge, i flere år har det gått en diskusjon om disse utgjør en trussel for fuglelivet. Litt tidligere i vår så jeg en katt som ekspederte to gråtroster i løpet av en kveldstime. Denne katten hadde en stor jaktiver og lekte seg lenge med byttet, og det ble til at jeg også dokumenterte noe av det som skjedde. Det er bilder som jeg ikke har i arkivet fra før av, og som sikkert kan brukes en gang i fremtiden.

Søren Svensson, forsker ved Universitetet i Lund, har regnet seg frem til at svenske katter tar om lag rundt 10 millioner småfugl hvert år. Det er et siffer som ikke er tatt ut av luften. Han har sammenlignet engelske, amerikanske og svenske undersøkelser, men synes ikke at den svimlende sum av 10 millioner småfugl er alarmerende. "Det er bare en brøkdel av fuglebestanden i landet", sier Svensson.

- Katter forekommer kun rundt bebyggelse. På steder med mange katter kan det innvirke på fuglebestanden, men vi behøver ikke være urolige for fuglenes eksistens, hevder forskeren.

Denne gråtrosten bør imidlertid være bekymret selv om bildet kan virke "litt koselig". Norske ornitologer har også dokumentert at katter tar noen av de få åkeriksene som spiller rundt om i landet. De er lett å snike seg inn på, og det er mange katter som går fritt rundt på norske gårder. Dermed utgjør den en trussel for en utryddningstruet fugleart.

Er katten så en fremed art i vår natur? Det spørsmålet lar jeg henge.

Men når Gerd Liv Valla sa - "Jeg er ingen pusekatt", så synes jeg hun brukte feil metafor. Hun mente vel at hun ikke er en liten kosebamse, snill og stille. Pusekatten er imidlertid et rovdyr, en snikende drapsmaskin som leker med sine ofre i timesvis.

Hvilken fugl?

Det hender jeg får det spørsmålet fra folk her i Namdalen. Mange er interessert i fugler og det hender jo folk ser ting som de ikke kjenner igjen fra tidligere turer i marka eller fra fugleboka. I kveld ringte en kar fra Overhalla og lurte på hvilken fugl som gikk bak fjøset hans. Han beskrev den som: - "Litt mindre enn ei måke, brunsvart, men med noe hvitt ytterst på vingene." Den hadde gått på åkeren et par dager og var forholdsvis tam. Jeg klarte ikke å komme frem til arten over telefon og noen kontrollspørsmål hjalp heller ikke. Her var det en kar som viste forskjell på heilo og kaie så det var bare å hoppe i bilen. På åkeren var det denne karen som møtte meg. Beskrivelsen som var gitt var helt blink, men hvem tenkte på denne arten på et jorde langt oppe i Overhalla?

For fuglekjennere er det, selv ut fra det dårlige bildet, greit å se at det er en tyvjo av mørk fase. En art som har tilhold på havet og langs kysten. Tror det må være første registrete observasjon av denne fuglen i Overhalla kommune. Ikke den store bomben, men morsomt å igjen erfare at alt er mulig i fugleverden.

Livet i fjellet

Sitter for tida å jobber mer med tekster til boka om Blåfjell/Skjækerfjella og Lierne nasjonalparker. Her går det både kvelder og netter, men så er det godt når jeg føler at jeg har skapt noe som kan bli stående. Deler forslaget til åpningstekst til kapitlet om "Livet i fjellet" her på bloggen og håper å få en kommentar. Legger også ved et par bilder som ikke får plass.

Det er en sterk livskraft som ligger under isen, i vinden og på steinene. Det er ikke bare liv i fjellet, det er som om selve fjellet lever, det pulserer med årstidene. Det er vår, sommer, høst og vinter, rolige tider og aktive tider. Generasjoner som kom, bygde og dro. På vinteren kan det føles tomt, stille og ensomt, som en ørken av snø og is. Det er da man går der og lengter til det våkner igjen.

Også en dag dannes ei brun rand langs landet, og det ringer i små sølvbjeller inne i det tette krattet nede ved vannkanten. - Ding, ding, ding. Lyden er så spesiell at en hver fjellvandrer må stoppe opp for å lytte. - Trrri-trrri-trri-tri-tri, fortsetter blåstrupen som kanskje gir deg et varsel. For plutselig kan du oppleve at det vrimler med smågnagere, rovfugl og rype, slik ingen har opplevd det de siste årene. På en slik dag er det lett å skjønne at noen tilba dette og følte seg liten i de mange miraklene som  åpenbarte seg. Fjellet er et sted der man fort begynner å undre seg, der man virkelig blir interessert i det som skjer og der det hos de fleste oppstår beundring for det man står ovenfor. Hvor kommer alt dette livet fra? Og når man står der på en helsvart jaktdag spør man like fort: Hvor ble det av? Nå er man nær det virkelig store mysteriet. Og det eneste du kan si sikkert er at det en dag kommer en ny vår. 

Sædgås

Her om dagen fikk jeg til min store overraskelse og glede se 15 sædgås på og i nærheten av et vann i Røyrvik kommune. Sædgåsa har blitt en sjeldenhet i fjellet og er plassert på den norske rødlista over trua og sårbare arter. 

I dag hekker det meste av bestanden i Finnmark, men det er kjent at grenseområdene mellom Nordland og Nord-Trøndelag også har en liten bestand som på en merkelig måte har klart å bite seg fast. Da miljøvernministeren sendte postkort til Røyrvik var motivet nettopp sædgås. Den var i tidligere tider tallrik i fjellet og hekket da en rekke steder i Trøndelag. Men vår griskhet og jaktiver, kombinert med gåsenes sårbarhet under mytetida, gjorde at det gikk som det bruker. Vi klarte ikke å forvalte disse fjellgåsene på en skikkelig måte.

Navnet Sædgås kan for mange virke rart, men sæd eller sæden er fra gammelt av det man sår. Det er altså frøene som skal i jorda når gåsa kommer. Navnet spiller nok på det eller at sædgjess er glad i de nysådde frøene. Sammen med dverggåsa utgjorde den en gang i tiden noe helt spesielt i fjellene våre. Collett skrev i 1921 at dverggåsa finnes ”i mengder” flere steder, og at det i Børgefjell er myteflokker på flere hundre individer. Sædgåsa finnes det enda mer av. Nå er altså dverggåsa borte og sædgåsa meget sjelden.

Årsakene til denne dramatiske nedgangen er sammensatte, men nedgangen hos både dverggås og sædgås ble innledet med den hensynsløs nedslaktingen av mytende gjess som pågikk i våre fjellområder fram til midten av 1900-tallet. Som et eksempel kan det nevnes at det ble funnet 270 nylig ihjelslåtte dverggås på et mytested rett over grensa så sent som i 1940. 

Nå får vi bare håpe at sædgåsa er på vei tilbake, observasjoner fra overvintringsområden i Danmark de siste årene kan tyde på det. I tillegg er det oppmuntrende å se at disse 15 fuglene nå lå å ventet på at snøen skulle forsvinne i Børgefjell.

Røy på leiken

Bare en kort oppdattering på forrige blogginnlegg her. I natt var det røy på leiken i Lierne for første gang i vår. Dermed er fuglene der oppe ved Tunnsjøen virkelig seint ute i forhold til andre namdalinger i den slekta. 

27. april - 28. april var det slutt på "hønuka" ute i Flatanger/Namdalseid. Nå starter den altså i snøen der oppe. Greit å vite for de som følger med på slikt.

Fjellopplevelse

Denne helga har jeg vært på en liten fotorunde i Indre Namdal. I tillegg til å farte litt rundt har jeg også besøkt www.fjellopplevelse.no for å være litt konsulent i forbindelse med den jobben de nå gjør for å komme i gang med foto- og villmarksturer der oppe i Lierne. Det er først og fremst en tiurleik like ved gården som har blitt utforsket og utprøvd i denne omgang, som dere ser av bildene var det med hell.

Jeg kom til gården i ødemarka på torsdags ettermiddag. Fikk god servering og ble tatt godt i mot av Erlend og Kyrre. Vi dro ut ganske raskt og prøvde å bli litt mer klok på leiken som bare ligger noen hundre meter unna gården. Det viste seg å være vanskelig, det var lite spillskit og det var overhode ikke sporsnø, men Erlend hadde nettopp vært ei natt på leiken og viste litt om hva som kunne skje. Vi bestemte oss derfor for å prøve å flytte teltene til noen plasser som ut fra både spor og observasjoner kanskje kunne være strategisk bra. Gammelskogsmiljøet var det i hvert fall ingen grunn til å klage på.

Etter å ha flyttet telt og pakket inn utstyr dro vi ned til gården igjen for å snakke litt om fremtidige muligheter og om den fantastiske naturen i dette området. Klikker du på linken ser du altså hva to karer har bestemt seg for å satse på, og er du i disse traktene bør du virkelig stikke innom for å hilse på. Her er det muligheter for å få mat, en god dusj, billig overnatting eller en pakke med guiding og besøk i fotoskjul. Jeg kan jo kjapt beskrive hva jeg opplevde ei natt på tiurleik i dette området.

Jeg la meg inn i teltet omtrent klokka 20.00, to timer senere begynte den første tiuren å spille et stykke unna. Egentlig var forhåpningene til å få noe brukbart ut av denne ene natta ikke spesielt stor. Leiken var jo ikke veldig godt utredet og jeg var usikker på om høneuka var over her oppe i snølandet. Ja, for det var forholdsvis mye snø. Jeg hadde bestemt meg for å satse det meste på en liten høyde bare 10 meter forann teltet og det viste seg å være riktig.

Tiuren fartet over denne høyden flere ganger i løpet av natta, men det var dårlig fotolys og jeg ventet til jeg kunne fotografere på en iso som gjør meg litt mer bekvem. Morsomt å oppleve disse fuglene på snøen. 

Fuglene holdt det gående gjennom det meste av natta og rundet ikke av spillet før i seks - sjutida på morgenen. Selv ikke da leiken fikk besøk av en hønsehauk klokka 05.00 stoppet tiuren min opp klukkinga bak teltet. Den fortsatte som om det var den vanligste ting i verden. Like etter besøkte også tretåspetten ei bjørk i nærheten av teltet. 

Natta ga altså fine bildemuligheter på både tiur og andre arter, både Erlend og jeg traff godt med plassering av teltene. Nå skal de to karene forske litt videre på både leik, paringstid, utplassering av skjul og nye foringsplasser. Håper du også en gang kan tenke deg å oppleve noe av det dette området har å tilby. Vil du på leik er det jo bare å ta kontakt med:

http://www.fjellopplevelse.no/

Legger bare til at det er en god del skogsfugl å se langs vegene i Indre Namdal. Virkelig bra med røy, men rypa har et bunnår. Det er første gang jeg ikke har sett ryper på en vårtur her oppe. For de virkelig interessert kan jeg også legge til at jaktfalken ikke hekker i år. Den har vel også sett at dette blir et svakt og nærmest svart år i fjellet.