mandag 11. november 2019

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.


Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.


Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.


Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.


Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.


Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975


(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

mandag 4. november 2019

Tur i fredslandet

Det kakker hardt i treverket og jeg skvetter til. Det har vært så stille i skogen denne novemberdagen. Jeg har gått å undra på om alt livet er sugd ut av naturen rundt meg og har havna inn i fryselager, datamaskiner, sportsbutikker, mobiltelfoner og sivilisasjonens støy. Men nå sitter det altså en vakker medskapning her i skogen sammen med meg.


Det er en tretåspett som bor her inne, under fjellhenget, tre timers vandring fra vegen. Fuglen har blåst seg opp i de fire kuldegradene, og den ser kraftig ut der den hopper nedover i gammelgrana. En art som har overlevd istider, stormer, snø og uendelig mer rovfugl enn det som finnes i dag. En skapning som på linje med oss mennesker har karret seg fast i denne naturen. Mens vi har endret oss på alle utenkelige måter så har denne fuglen fortsatt sitt livsprosjekt slik den alltid har gjort, i en sameksistens med den skogen den er helt avhengig av.


Jeg blir stående å se på fuglen med en liten tåre i øyekroken. November-lyset og gammelskogen har allerede risset sine evighetstanker inn i sjela mi. Det er så harmonisk og fredelig. Det blir så sterkt å møte på en ekte urinnvåner etter en lang vandring i stillheten. I helga har Alette og jeg nemlig vandra rundt i Lødding og Ekorndalen naturreservater. Vi har gått på frossen myr, sett isen begynne å legge seg på vann og i små elver, kjent på hvor korte dagene er.


November - den vakreste av alle, som alle andre måneder for oss som elsker helheten. Vi blir sikkert sett på som noen raringer som trasker rundt her i gammelskogen, uten mål og mening. Likevel kan vi begge underskrive på at det er meningsfylt, ikke minst når de hvitkledde fjelltoppene bades i gyllent solnedgangslys og rimet i myrgresset blinker som diamanter. Da dunker det hardt i brystet, en følelse som vi kunne ønske at alle andre også kunne oppleve. Det er lykken av å være til på denne uendelig vakre planeten som sprenger i brystet.

Vi har bestemt oss for å prøve å slutte å kalle disse små naturreservatene i nærområdet for villmarka. Vi kan heller kalle det vi opplever for fredslandet eller harmonien. Inspirert av Jean-Jacques Rousseau går vi nå over til å kalle de store byene for «villskapens landskap». Det er tross alt der mye av galskapen i verden produseres. Ikke på en frossen myr i Namdalen eller i en tørrgran med en tretåspett.


Under en av helgas kaffepauser forteller Alette meg om filosofen fra 1700-tallet. Bålet varmer og kaffen smaker ekstra godt når det er kuldegrader i skogen.

Rousseau, som var far til «frihet, likhet og brorskap» og til ideen om folkestyre, var usedvanlig glad i å vandre rundt. Han sa at han var ute av stand til å tenke uten de lange turene, og kunne bli kvalm bare av synet av et kontor. Han prøvde å finne tilbake til det mennesket som kunne være samstemt med trærnes alvor, som kunne være broren til de engstelige dyrene - og han lette etter noe i seg selv som kunne være naturlig.

- «Ro finnes også i fangehull, men er det nok til å gjøre det til et attraktivt sted å være», sa filosofen som vandret rundt i Frankrike. For egen del slukker vi bålet og går hjemover mot den røde kveldshimmelen.


«Jeg liker å vandre der det faller meg inn, og stanse når jeg føler for det. Å gå til fots uten hast, i godt vær på et vakkert sted, og ha som mål for turen en god opplevelse. Av alle måter å leve på, er dette den som passer meg best.» J-J. Rousseau, Bekjennelser (1765)