mandag 27. august 2018

Børgefjell 2018 - 5

Vi har allerede bestemt neste leirplass, vi skal til toppen av Lotterfjellet for å slå opp teltet. Tar du en kikk på kartet så ser du at det ligger to vann der oppe i 1000 meters høyde, rett ved siden av hverandre. Det er ikke så ofte at det er fint å slå leir så høyt til fjells, men nå er det virkelig vær til å stikke opp i høyden.


På veien finner vi noen forfriskende kulper i Lotterdalen, og vannet i Børgefjell har aldri vært varmere enn i år. Det er bare å dykke ned i det krystallklare vannet. Etterpå lener vi oss mot en stor stein og tørker i solen.


Alette forteller meg et lite indianereventyr som jeg kommer til å huske:

- En gang oppsto det en stor skogbrann, og alle dyr og fugler flyktet. Men en liten fugl dro til elven, og hentet en dråpe med vann som han slapp over skogen. De andre fuglene lo da de så dette. - "Hva gjør du?" spurte de. Og den vesle fuglen fløy videre mens den kvitret: - "Jeg gjør det jeg kan."



Det blir en forholdsvis lang og varm etappe opp til toppen, men møter med noen fugler som fjellrype og fjelljo gir oss glede på vegen.


Når vi har fått opp teltet er vi enige om at vi har verdens beste teltplass. Det tar ikke lang tid før vi igjen er på vandring. En slik fantastisk kveld må nytes her oppe i høyden.


Vi går til toppen av Lotterfjellet og kan så vidt skimte teltet vårt der nede. Vi leter i huler og sprekker, finner noen tydelige tegn på gammel samisk aktivitet og blir sittende å se på at sola går ned.



Det er forresten så stille at det nesten er vanskelig å sitte stille. Insektene på bakken har endelig funnet en kveld når de kan dra på jakt her oppe i høyden, det er tydelig at vi er deres byttedyr nå.


Alette kryper inn i teltet til sitt lille bibliotek i sekken. Koker en kopp te og finner frem et sitat hun kan dele med meg når jeg kommer hjem fra fotojakt, for jeg klarer ikke helt å slippe denne utrolige augustkvelden.


Det blir noen bilder før jeg også finner ut at det er best å krype inn sammen med henne, hunden og den deilige lukta av varme krydderurter – og dette sitatet fra Walden: «Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?"

lørdag 25. august 2018

Børgefjell 2018 - 4

Sola skinner gjennom skylaget, og det ser ut til å bli en fin dag for å gå på tur, men det avhenger jo også litt av hvilken veg man velger - Ikke sant?


Turen vår går nå videre langs fjellsiden med en fantastisk utsikt til Orvatnet, snart ser vi også Getsvatnet der inne i Orvassdalen. I løpet av morgenen har vi kokt kaffe og prøvd å planlegge den videre ferden litt. Det er jo godt å ha en plan på hvordan vi skal gå, og løypa ser omtrent slik ut.


Det kjedeligste vil bli slutten, med mer enn to mil langs vegen på svensk side for å hente bilen igjen, men samtidig er det alltid litt mer givende å slippe å trampe i sine gamle spor på slutten av turen.


Det viser seg snart at valget om å gå langs fjellsiden var litt dårlig. Det blir bratt, skulle jeg ha solgt inn denne historien kommersielt, kan jeg godt si at jeg ser døden i hvitøyet. Jeg får nøye meg med å fortelle at det går bra, det gjør alltid det når man tar litt fornuftige valg og har en rolig fjellfrøken med på turen.


Turen blir litt enklere når vi kommer bort fra dalsiden og Luvlije-Sjeavrije (Luliefjellet), da flater terrenget mer ut og blir hyggeligere å gå i. Nå begynner vi også å møte litt andre fugler. Både snøspurven, boltiten og fjellrypa har hatt vellykkede hekkinger og har unger her oppe i høyden. I den frodige dalen nedenfor Såålejaevrie (Holmvatnet) er det virkelig godt å være. Her blir det en skikkelig rast denne feriedagen.


Det er fint å se på hvordan noen av fuglene spiller sitt teater foran oss for å lokke oss bort fra ungene. De ser virkelig skadet ut der de kryper og sleper vingene langs bakken. Boltiten gjør mange rare bevegelser og fanger raskt oppmerksomheten med lyder og flaksende vinger. Ulvehunden lar seg straks lure og vil mer en gjerne se hva som foregår der borte i lyngen.


Kanskje var dette det første teater vi mennesker lærte en gang i tiden? Nå spiller vi på hele verdensscenen i våre fjonge klær og masker. Hva kan vi gjøre med det alle ser, men ingen snakker om? I fjellet kan vi i hvert fall finne oss et sted der vi ikke forstyrrer fuglene når vi tar lunsj.



Vi bestemmer oss for å gå et lite stykke til, opp til et navnløst vann som ligger på omlag 900 meter, prøve fiskelykken og slå leir der for natta. Det er en fin leirplass, den vakre sommerkvelden forstyrres imidlertid av tåka. Ikke et napp og plutselig er det surt og kaldt. Det er vel bare å krype inn i teltet.



Alette har kommet seg langt ned i dunposen og har åpnet sin miniutgave av Andre Bjerkes «De dødes tjern». En klassiker hun har gått glipp av, og som hun nå leser høyt for meg. Selv syntes jeg dette var veldig spennende lesing da jeg hastet meg gjennom boka et sommerdøgn for mer enn 20 år siden. Den er minst like bra nå, og vi blir liggende lenge å lese om mysteriet ved tjernet.


"Uhyggefølelsen har ikke noe med en ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd, den ubevisste, døde delen av seg selv. Den som plutselig får nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: Ødeleggeren, morderen, rovdyret, alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd eksisterer ikke", hevder psykoanalytikeren Kai Bugge i boka.

onsdag 22. august 2018

Børgefjell 2018 - 3

Skyene trekker seg tilbake, sola gløtter frem, det er en varm dag, nærmest dampende etter alt regnet i går. Vi er på vei fra Henrikvatnet mot Orvatnet, der vi skal ta en lengre lunsj. Det er fint å ha noe slikt å se frem til når sekkene er tunge, kanskje blir det varmt nok til et bad også.


Både Alette og jeg noterer ofte på disse turene, tanker, drømmer og tema som kommer opp mens vi er i fjellet. - Beherske/begrense, har hun notert ned i boka, mens jeg har skrevet to sider om nesten det samme.


Det gjør noe med oss å være ute i dette landskapet. I regnværet i går kom det så klart for meg at vi mennesker egentlig har vokst opp i et miljø som sjelden har gjort oss fornøyd. Når det regner ønsker vi oss sol, når det blir for mye sol vil vi ha skyer. Når det blåser vil vi ha vindstille, men da kommer jo disse hersens stikkende insektene. Vi blir ikke helt fornøyd, men kanskje er det greit å være bevisst denne nedarvede følelsen?


Vi har gått en stund og diskutert denne konstante lengten etter en annen tilstand. Denne trangen i oss som sjelden fører til noe godt, dette ønsket om endring har ført oss langt av gårde. Kanskje for langt i noen retninger? For vi klarer vel ikke å beherske og begrense oss, vi har søkt beskyttelse og komfort, men slikt har alltid en konsekvens. Nye følelser som gjør oss misfornøyd, naturen har skapt oss slik. Jeg lover Alette å lese litt fra notatboka når vi får av oss sekkene og får noe i turkoppene. Nå er det på tide å lese landskapet og gå litt i stillhet, for vi gjør ofte det også.


På veien mot Orvatnet kommer noen rein helt innpå og kikker på oss. Det synes Baffin er veldig spennende. Her møter vi også  våre første fjelljoer denne sommeren. Det skal vise seg at vi får se mange av dem i år, de har tydeligvis hatt et godt år. De fleste parene vi møter har to unger på vingene. Fjelljoen skaper mye liv i fjellet med sin flyge akrobatikk og sine tydelige lyder.


Det går fort nedover fra høyfjellet nå, gjennom kratt, kvist og skog, for vatnet ligger bare 540 meter over havet. Alette og Baffin er raskest i vannet for å avkjøle seg, men jeg kan skryte på meg flest bad i løpet av den to timer lange ferielunsjen på stranda. 


Vi får tid til å spise, snakke og sove en dupp. Før vi pakker sammen drar jeg opp den grønne notatboka vår og leser: 

- "I fjellet kles vi naken og nærmer oss kjernen av det vi er. Sansene blir sterke og klare, og det er jo egentlig gjennom disse sansene vi lever. Naturen står klarere fram nå og de lovmessigheter vi bærer på trer ut og kan beskrives: Vi er en art som sjelden helt fornøyd! Dette fører til en evig dans, kreativitet, komfort, hus, tak, møbler, biler, mobiltelefoner og savn. Savn etter det opprinnelige, savn etter stillhet, etter mindre jag og fred, men for fredelig må det ikke bli. Dette er beskrevet som ying og yang, balansen, kampen for å beherske og begrense seg."


"Gjennom utviklingen har vi kjørt kampen mot denne uroen i oss langt, kampen mot det naturlige. Vi har bygd oss bort fra ubehaget - tror vi, men har glemt naturens lov, uroa er skapt i miljøet vi kommer fra og den slipper ikke taket. Vi er misfornøyd med NÅ om vi ikke kan le litt av det som danser i oss. Denne dansen går uansett hvor vi er, på fjellet, i bilen, i varmen, i regnet og i sola. Hva skjer med deg som et levende vesen etter to år i en storby? Etter to år med for mye mat? Etter to år i pendler-kø?"

"Det er rart, men vi har kanskje glemt at vi må danse. Vi tror det er bedre foran skjermen, mer komfortabelt i en krok, i en myk stol – Langt, langt unna virkelighetens ballsal. Snart byr fru Natura meg, deg og oss alle opp til dans igjen. Det trenger ikke å bli den valsen vi liker best."

Vi har gått opp lia og satt opp teltet på snaufjellet like nord for Orvatnet. I kveld er det solnedgang og ufattelig vakkert i Børgefjell, en stor kontrast til gårdagen selvfølgelig. Men det er jo nettopp det som gjør disse turene så utrolig god for kropp og sjel. Vi er med på den dansen vi en gang ble født inn i - og vi ser den utfolde seg utenfor og inn i.


Alette avslutter dagen med noen ord fra «Walden» igjen: "Den enkle livsførsel som preget de såkalte primitive tider, medførte i det minste den fordel at mennesket kunne ferdes som kun en flyktig gjest i naturen. Når man hadde styrket seg med mat og søvn, tenkte en igjen på den videre ferden. Mennesket bodde så og si i telt her i verden, og vandret gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap! Vi slår ikke lenger leir for som en natt, men har slått oss ned på jorden og glemt himmelen".

søndag 19. august 2018

Børgefjell 2018 - 2

Vi våkner, pakker sammen teltet og begir oss inn mot det sør/østelige hjørnet av Børgefjell nasjonalpark. Det er andre dag på langturen vår denne ferien og vi skal ikke gå mange meter før vi igjen er i Norge og i Børgefjell. Med huset og senga på ryggen skal vi leve et enkelt liv noen dager, et liv uten så mye luksus, materielt mas og tidstyver.


Akkurat her på grensa ligger en vakker foss i elva, som har fått det enkle navnet Storfossen i Storelva. Litt lengre nord på kartet ligger Litlelva. Enkle navn som sikkert ble laget en gang da verden var mindre og folk slett ikke hadde så mye. 

Vi har mange ganger lurt på om man var lykkeligere den gang, da man kunne glede seg over et eple eller et par nye ullstrømper. Disse turene har gitt oss et innblikk i akkurat det, gleden i de små ting - Noe har vi uten tvil mistet i vårt overflodssamfunn, sier Alette. Jeg må bare si meg enig. - Svært bortskjemte mennesker er sjelden fornøyd. Det er en stor glede å ha et telt når uværet kommer.  


Det er noen fugler å se på veien opp den bratte lia mot snaufjellet, det er bjørkefink, blåstrupe, gulerle og ei røy med noen unger. Turen er varm, men våt. Det kommende døgnet har meteorologene lovt mye regn, derfor nevner jeg uværet. Vi har tenkt å ta en kort etappe i dag, få opp teltet ved Henriksvatn før de verste tordenbygene kommer rullende over himmelen. Bare ligge under teltduken å høre på at regn og torden hamrer løs utenfor. Lese litt i ei bok og være takknemlig for det lille man har. 


Så holdt jeg litt rundt denne siste store bjørka nede ved elva. Uten å at jeg ba om å få noe sa jeg stille, takk. Du har allerede gitt litt never til noen som trengte det. Du har gitt oss luft, ny jord og boligtomt til en gråtrost. Takk for at du er så fin hvisket jeg. Også fikk jeg et lysende smil tilbake. En ekte sannhet på min veg.


Ikke mang tar seg i dag tid til å tenke over sammenhengene og takke for at vi er her. Takke for regnet som endelig kommer, for månen på himmelen som rører rundt i verdens hav og er med på å skape vår verden. Det er vel lenge siden vi fikk takket for sola som tørker oss opp og får fuglene til å synge igjen, takke for hjertet som slår og føttene som går, for den lufta vi kan puste inn og den maten vi kan spise.


Når vi sitter der i teltet leser Alette litt fra Walden igjen, den 150 år gamle boka som Henry David Thoreau en gang skrev: En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere. Slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, og dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe. Og at vi ikke bruker så mye tid på å gjøre bot for våre forsømte muligheter, på å gjøre det som vi betegner som plikt. Vi vasser jo nær sagt i vintersnø selv om sommeren er her. 


Neste formiddag skinner sola igjen på fjellene rundt Henriksvatn. På tide med en litt lengre etappe.

fredag 17. august 2018

Børgefjell 2018

Bjurelvens naturreservat må jo være et perfekt sted å starte årets fjellferie på. Her begynner eventyret for oss på denne 6. langturen vår i Børgefjell nasjonalpark. Naturreservatet, som ligger like opp til norskegrensa, er en vakker perle å gå gjennom på veien inn mot fjell, fugler, fiske og enkelt friluftsliv.



Det tar oss noen timer å sno oss langs elva som forsvinner ut og inn av bakken. Det svenske naturreservatet er formet i kalkgrunn som gir både frodige vekster og spennende detaljer i landskapet. De fem første kilometerne fra parkeringsplassen ved Leipikvatnet er det ordnet med både trapper og sti, men snart blir sporene etter menneskelig aktivitet mer usynlig.


Sekkene er alltid ekstra tunge på den første dagen av en langtur. Jeg blir gående og se på denne elva som forsvinner ned i bakken og dukker opp igjen som en kilde. Det rører noe i meg, jeg får en klar og bevist opplevelse av å være til. Hva er bevissthet? Smaken av blåbær etter en utmattende tur i fjellet. Kan en dessert på kjøpesentret erstatte det? En kilde i skogen når du er tørst. Kan en robot noen gang forstå? Bålets varme en februarnatt i storskogen. Kan du spille deg til den følelsen på PC?


Er ikke denne bevisstheten et samspill mellom rota og urskogen, mellom elva og meg, mellom de kildene som skaper alt dette grønne. Et skjørt og skjelvende samspill som det nærmest er umulig å beskrive. Her tar mennesket ofte fram sitt vakreste ord for å prøve å forklare. Forklare det som er så vanskelig å få en liten, men viktig smak av i hverdagen. Det er varmt akkurat denne sommerkvelden, noen innsekter suser rundt ørene og noen fugler er å se, inkludert en nydelig toppand som det er mulig å snike seg litt nærmere. Det gule i øyet fester seg i meg. Det blikket! Herlig!


Jeg går gjennom det lange gresset og ser på kveldslyset, tenker på naturen utenfor og naturen i meg. På lyset utenfor og lyset i meg. På livet utenfor og livet i meg. Hvordan alt henger sammen og hvorfor vi går her på disse lange turene i ferien hvert eneste år. - Vi går på tur for å ikke miste oss selv, sier Alette. Det er noe å tenke på, for i hverdagen føles det ofte som vi har mistet kontakten med naturen - både den utenfor oss og den i oss. Det er vel derfor vi trenger ferie, for å komme litt nærmere miraklet som vi alle er en del av.


Vi slår leir akkurat på riksgrensa. Alette har med seg et helt bibliotek i sekken, flere kilo som skal bæres gjennom fjellet. Aldri en dag uten bøker i hennes liv, og jeg er så heldig at jeg får bli en del av det når vi legger oss i soveposene. Hun leser fra Walden av Henry David Thoreau, en bok skrevet i 1854:


- Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter - slik det står skrevet i en gammel bok - som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.


- Overflødig rikdom kan bare kjøpe overflødigheter, leser Alette før hun legger ned boka. Vi lytter til elva og en klagende strandsnipe før vi sovner inn.

søndag 12. august 2018

Spinoza på tur

Vi er på reise ut for å fotografere fugler for nå nærmer det seg vår, likevel har skogen fortsatt et vinterlig preg utenfor vinduene på bussen. Jeg tenker gjennom om jeg har husket alt av utstyr, men blir fort klar over at det uansett er for sent nå - og prøver derfor å vende tilbake til boka om filosofen Baruch Spinoza.


Ved siden av meg på bussen sitter en mann. Han har i lang tid latt fingeren gli over skjermen på den store mobiltelefonen. Han klarer tydeligvis ikke å bestemme seg for om han skal trykke ”liker” på et bilde av noen muffins. Kanskje vurderer han fram og tilbake om hva andre vil synes om at han trykker? Han analyserer tydeligvis, lar bildet forsvinne ned på siden, men blar opp og tilbake flere ganger. Fingeren rykker mot skjermen, og etter flere slike merkelige bevegelser bestemmer han seg raskt og lar fingeren prikke inn en ”like” på bildet.

Forundret har jeg blitt observatør til det mange i dag bruker mye av sin mentale kraft på. Det handler om egoet, om meg og mitt, hvem man er - eller rettere sagt; hvem man ønsker å framstå som. Livet begrenser seg ganske mye når du er mest opptatt av et bilde av en muffins, når du blir irritert over at butikken har sluttet å selge den ostetypen du er glad i eller at vegen din har for mange humper nå på våren. Det er sterke følelser knyttet til dette.


Det vi burde vært opptatt og opprørt over er jo at arter forsvinner fra naturen vår. At det brukes millioner av kroner på subsidier for å sprenge bort og asfaltere kystfjellene våre, reise vindmøller i urørt natur, skyte bjørnen fra helikopter - når den nå kommer våryr ut av hiet. Vi burde gråte over tapene, være opprørt over at det blir færre insekter og færre fugler, mindre liv rundt oss. Men det er vi altså ikke!

Moralen i oss, den gylne regel, den gjelder tydeligvis ikke for våre medskapninger. Vi er mest opptatt av meg og mitt, selv om vi vet at det vil straffe seg på sikt.

Hva er det med oss mennesker egentlig? Hva er det vi ikke forstår? Det opptar meg og derfor leser jeg mye filosofi. Nå skal jeg skrive litt om Spinoza, slik at både du og jeg kan huske hva han prøvde å fortelle oss 350 år før Iphone fantes.


Baruch Spinoza

Spinoza er den største panteisten (Gud er i alt og Alt er Gud) blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer. Våre egne naturfilosofer som Arne Næss og Arne Johan Vetlesen har mange ganger referert til denne filosofen. For Næss ble han en del av livet, og spørsmålet: Hva er det jeg dypest sett står for? Henger igjen etter ”vennskapet” mellom de to.


- Følelser og emosjoner ligger til grunn for vår tenkning og for menneskets utforskning av virkeligheten, leser jeg. Spinozas filosofi har mye til felles med stoismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår. Utvikling er å forstå mer av dette samspillet.

Spinoza sier på en måte det Freud senere kom til å si; at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet.


Frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse

Må vi bruke timevis på sosiale medier? Eller kan det være at vi med innsikt forstår og skjønner at det finnes mange viktigere ting, tenker jeg. Det å vise barna våre at vi bryr oss, ta dem med ut i den naturen som har ført oss hit, la dem forstå at smaken av blåbær oppstår mellom deres sansing og smaksstoffene i bæret. At en million Iphoner aldri kan forklare deg hvordan denne smaken av blåbær er. At Facebook aldri kan gi deg smerte og sorg, sult og kulde, slik den virkelige verden faktisk kan.


Kanskje Spinoza har rett, at alt i naturen er besjelet og en del av helheten. Gud manifesterer seg gjennom naturlovene, er noe av det viktigste filosofen skrev inn i vår virkelighet. Dermed ansees ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han er verden sier filosofen. «Causa sui» som betyr «årsak i seg selv», er hans Spinozas ord.

Naturen i seg selv - og alt den den inneholder har en egenverdi, slik alle våre tanker også har en egenverdi. De fører oss videre, slik alle handlinger fører til nye handlinger, leser jeg. Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza. De to fremtredelsesformer er sjel og legeme, ånd og materie.


Spinoza hevdet at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge han bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil hjelpe oss å leve med dem. Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, «sub specie aeternitatis», blir ofte benyttet fremdeles.


Mannen ved siden av meg, med fingeren på bildet av denne muffinsen hadde egentlig hatt godt av å lese dette. Spinoza lærer oss hvordan følelsene gir mening til menneskelivet og hvordan følelser kan ødelegge for oss. Spinozas filosofiske innsats består blant annet i at han nekter å skille hjerne og kropp. Vi kan tenke oss syke, vi kan gjøre skade om vi ikke reflekterer. Han er virkelig en helhetstenker. Hva gjør det med oss når Facebook blir viktigere enn sommerfugler?


Noen av Spinozas sitater som jeg ikke har oversatt fra min engelske bok:

• If you want the present to be different from the past, study the past.

• The more you struggle to live, the less you live. Give up the notion that you must be sure of what you are doing. Instead, surrender to what is real within you, for that alone is sure....you are above everything distressing.

• We are so constituted by Nature that we easily believe the things we hope for, but believe only with difficulty those we fear, and that we regard such things more or less highly than is just. This is the source of the superstitions by which men everywhere are troubled. For the rest, I don

• Nothing in nature is by chance... Something appears to be chance only because of our lack of knowledge.

• The more clearly you understand yourself and your emotions, the more you become a lover of what is.

• In the mind there is no absolute or free will; but the mind is determined to wish this or that by a cause, which has also been determined by another cause, and this last by another cause, and so on to infinity.



Bildene ble tatt på turen som ellers inneholdt, kulde, fuglesang, diskusjoner, smil, vask av hytte, god mat, stiv rygg, trøtte øyne og en god smak av helheten.