Børgefjell 2018

Bjurelvens naturreservat må jo være et perfekt sted å starte årets fjellferie på. Her begynner eventyret for oss på denne 6. langturen vår i Børgefjell nasjonalpark. Naturreservatet, som ligger like opp til norskegrensa, er en vakker perle å gå gjennom på veien inn mot fjell, fugler, fiske og enkelt friluftsliv.

Det tar oss noen timer å sno oss langs elva som forsvinner ut og inn av bakken. Det svenske naturreservatet er formet i kalkgrunn som gir både frodige vekster og spennende detaljer i landskapet. De fem første kilometerne fra parkeringsplassen ved Leipikvatnet er det ordnet med både trapper og sti, men snart blir sporene etter menneskelig aktivitet mer usynlig.

Sekkene er alltid ekstra tunge på den første dagen av en langtur. Jeg blir gående og se på denne elva som forsvinner ned i bakken og dukker opp igjen som en kilde. Det rører noe i meg, jeg får en klar og bevist opplevelse av å være til. Hva er bevissthet? Smaken av blåbær etter en utmattende tur i fjellet. Kan en dessert på kjøpesentret erstatte det? En kilde i skogen når du er tørst. Kan en robot noen gang forstå? Bålets varme en februarnatt i storskogen. Kan du spille deg til den følelsen på PC?

Er ikke denne bevisstheten et samspill mellom rota og urskogen, mellom elva og meg, mellom de kildene som skaper alt dette grønne. Et skjørt og skjelvende samspill som det nærmest er umulig å beskrive. Her tar mennesket ofte fram sitt vakreste ord for å prøve å forklare. Forklare det som er så vanskelig å få en liten, men viktig smak av i hverdagen. Det er varmt akkurat denne sommerkvelden, noen innsekter suser rundt ørene og noen fugler er å se, inkludert en nydelig toppand som det er mulig å snike seg litt nærmere. Det gule i øyet fester seg i meg. Det blikket! Herlig!

Jeg går gjennom det lange gresset og ser på kveldslyset, tenker på naturen utenfor og naturen i meg. På lyset utenfor og lyset i meg. På livet utenfor og livet i meg. Hvordan alt henger sammen og hvorfor vi går her på disse lange turene i ferien hvert eneste år. - Vi går på tur for å ikke miste oss selv, sier Alette. Det er noe å tenke på, for i hverdagen føles det ofte som vi har mistet kontakten med naturen - både den utenfor oss og den i oss. Det er vel derfor vi trenger ferie, for å komme litt nærmere miraklet som vi alle er en del av.

Vi slår leir akkurat på riksgrensa. Alette har med seg et helt bibliotek i sekken, flere kilo som skal bæres gjennom fjellet. Aldri en dag uten bøker i hennes liv, og jeg er så heldig at jeg får bli en del av det når vi legger oss i soveposene. Hun leser fra Walden av Henry David Thoreau, en bok skrevet i 1854:

- Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter - slik det står skrevet i en gammel bok - som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.

- Overflødig rikdom kan bare kjøpe overflødigheter, leser Alette før hun legger ned boka. Vi lytter til elva og en klagende strandsnipe før vi sovner inn.