Børgefjell 2018 - 5

Vi har allerede bestemt neste leirplass, vi skal til toppen av Lotterfjellet for å slå opp teltet. Tar du en kikk på kartet så ser du at det ligger to vann der oppe i 1000 meters høyde, rett ved siden av hverandre. Det er ikke så ofte at det er fint å slå leir så høyt til fjells, men nå er det virkelig vær til å stikke opp i høyden.

På veien finner vi noen forfriskende kulper i Lotterdalen, og vannet i Børgefjell har aldri vært varmere enn i år. Det er bare å dykke ned i det krystallklare vannet. Etterpå lener vi oss mot en stor stein og tørker i solen.

Alette forteller meg et lite indianereventyr som jeg kommer til å huske:

- En gang oppsto det en stor skogbrann, og alle dyr og fugler flyktet. Men en liten fugl dro til elven, og hentet en dråpe med vann som han slapp over skogen. De andre fuglene lo da de så dette. - "Hva gjør du?" spurte de. Og den vesle fuglen fløy videre mens den kvitret: - "Jeg gjør det jeg kan."

Det blir en forholdsvis lang og varm etappe opp til toppen, men møter med noen fugler som fjellrype og fjelljo gir oss glede på vegen.

Når vi har fått opp teltet er vi enige om at vi har verdens beste teltplass. Det tar ikke lang tid før vi igjen er på vandring. En slik fantastisk kveld må nytes her oppe i høyden.

Vi går til toppen av Lotterfjellet og kan så vidt skimte teltet vårt der nede. Vi leter i huler og sprekker, finner noen tydelige tegn på gammel samisk aktivitet og blir sittende å se på at sola går ned.

Det er forresten så stille at det nesten er vanskelig å sitte stille. Insektene på bakken har endelig funnet en kveld når de kan dra på jakt her oppe i høyden, det er tydelig at vi er deres byttedyr nå.

Alette kryper inn i teltet til sitt lille bibliotek i sekken. Koker en kopp te og finner frem et sitat hun kan dele med meg når jeg kommer hjem fra fotojakt, for jeg klarer ikke helt å slippe denne utrolige augustkvelden.

Det blir noen bilder før jeg også finner ut at det er best å krype inn sammen med henne, hunden og den deilige lukta av varme krydderurter – og dette sitatet fra Walden: «Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?"