Børgefjell 2018 - 4

Sola skinner gjennom skylaget, og det ser ut til å bli en fin dag for å gå på tur, men det avhenger jo også litt av hvilken veg man velger - Ikke sant?

Turen vår går nå videre langs fjellsiden med en fantastisk utsikt til Orvatnet, snart ser vi også Getsvatnet der inne i Orvassdalen. I løpet av morgenen har vi kokt kaffe og prøvd å planlegge den videre ferden litt. Det er jo godt å ha en plan på hvordan vi skal gå, og løypa ser omtrent slik ut.

Det kjedeligste vil bli slutten, med mer enn to mil langs vegen på svensk side for å hente bilen igjen, men samtidig er det alltid litt mer givende å slippe å trampe i sine gamle spor på slutten av turen.

Det viser seg snart at valget om å gå langs fjellsiden var litt dårlig. Det blir bratt, skulle jeg ha solgt inn denne historien kommersielt, kan jeg godt si at jeg ser døden i hvitøyet. Jeg får nøye meg med å fortelle at det går bra, det gjør alltid det når man tar litt fornuftige valg og har en rolig fjellfrøken med på turen.

Turen blir litt enklere når vi kommer bort fra dalsiden og Luvlije-Sjeavrije (Luliefjellet), da flater terrenget mer ut og blir hyggeligere å gå i. Nå begynner vi også å møte litt andre fugler. Både snøspurven, boltiten og fjellrypa har hatt vellykkede hekkinger og har unger her oppe i høyden. I den frodige dalen nedenfor Såålejaevrie (Holmvatnet) er det virkelig godt å være. Her blir det en skikkelig rast denne feriedagen.

Det er fint å se på hvordan noen av fuglene spiller sitt teater foran oss for å lokke oss bort fra ungene. De ser virkelig skadet ut der de kryper og sleper vingene langs bakken. Boltiten gjør mange rare bevegelser og fanger raskt oppmerksomheten med lyder og flaksende vinger. Ulvehunden lar seg straks lure og vil mer en gjerne se hva som foregår der borte i lyngen.

Kanskje var dette det første teater vi mennesker lærte en gang i tiden? Nå spiller vi på hele verdensscenen i våre fjonge klær og masker. Hva kan vi gjøre med det alle ser, men ingen snakker om? I fjellet kan vi i hvert fall finne oss et sted der vi ikke forstyrrer fuglene når vi tar lunsj.

Vi bestemmer oss for å gå et lite stykke til, opp til et navnløst vann som ligger på omlag 900 meter, prøve fiskelykken og slå leir der for natta. Det er en fin leirplass, den vakre sommerkvelden forstyrres imidlertid av tåka. Ikke et napp og plutselig er det surt og kaldt. Det er vel bare å krype inn i teltet.

Alette har kommet seg langt ned i dunposen og har åpnet sin miniutgave av Andre Bjerkes «De dødes tjern». En klassiker hun har gått glipp av, og som hun nå leser høyt for meg. Selv syntes jeg dette var veldig spennende lesing da jeg hastet meg gjennom boka et sommerdøgn for mer enn 20 år siden. Den er minst like bra nå, og vi blir liggende lenge å lese om mysteriet ved tjernet.

"Uhyggefølelsen har ikke noe med en ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd, den ubevisste, døde delen av seg selv. Den som plutselig får nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: Ødeleggeren, morderen, rovdyret, alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd eksisterer ikke", hevder psykoanalytikeren Kai Bugge i boka.