søndag 19. juni 2016

Hoddøya

I 1922 ble en av Europas største og vakreste spydspisser i bronse funnet på Hoddøya i Namsenfjorden. I helga dro vi tilbake til funnstedet for å se oss rundt, og prøve å forstå hvorfor et enormt spyd fra yngre bronsealder hadde havnet akkurat her.


Hoddøya er i dag fraflyttet og ligger ganske langt unna allfarvei, men rett etter krigen bodde opp mot 100 personer her. Det vesle samfunnet hadde både skole, postkontor, butikk og veg. 

Hvor lenge det har vært bebyggelse her på øya vet ingen. Det er svært få kulturminner eller funn gjort utenfor det vi nå omtaler, men bosetning på Hoddøya finnes i skriftlige kilder tilbake til 1530. Ved litt leting på dyrkamark kan man nok slå fast mer.


Det var under bygging av vegen mellom Ytre og Indre Hoddøy i 1922 at et av namdalens merkeligste arkeologiske funn ble gjort. Oppe på øya, like ved Svartvatnet ble spydspissen funnet. Den var satt ned mellom tilpassede steiner, og det var også lagt en flat stein på toppen - som et slags lokk.

Bildet er hentet fra NTNU/Vitenskapsmuseet: Spydspiss av bronse, en av Nord-Europas største, 58 cm lang, falen er 20,5 cm. Falen og bladet er ornamentert med meanderbord og konsentriske halvsirkler. Funnet på Hoddøy i Namsenfjorden. Offerfunn fra yngre bronsealder.


Vi slår opp teltene ved Svartvatnet på fredagskvelden, tar en rask tur rundt vannet og diskuterer litt rundt det merkelige funnet. Alettes historisk interesserte far, som er med på denne turen, konkluderer som andre med at spydet må ha blitt lagt ned i myra ved vannet som en offergave, men hvorfor akkurat her? I dag er dette nesten ødemark.


Ser man på kartet er imidlertid Hoddøya svært sentral i Namsenfjorden, og har en del spesielle trekk. Dype viker og våger som nok har gitt god beskyttelse, og Svartvatnet er kanskje et vann som en gang i tiden kunne ha hatt en nesten magisk beliggenhet.

Den indre Hoddøyvågen gikk nok den gang som en kile hele vegen inn mot stedet, og bare det å ro båtene inn her kunne nok føles som en reise inn mot det hellige. Nesten slik det er når vi våkner ved Svartvatnet denne helga, med regntåke, myrull og et par smålom på vannflata.



På bildet over ser du teltet i skogen i midten bak vannet, mens veien der spydet ble funnet ligger helt til høyre i bildet. 

En lang rekke funn av gjenstander fra våt­marks­om­råder i Norden vitner om at myra ble ansett som hellig. Den kan ha blitt oppfattet som et overgangssted, en slags port, hvor man kunne nå guder på den andre siden og overføre gaver til disse for å blidgjøre dem.

Gamle skrifter kan også tyde på at det å tvette et offer i en bortgjemt og hemmelig sjø, en gang i tiden var tenkt på som en takk til Moder Jord. Kanskje ligger det mye gjemt rundt og i denne sjøen, en liten runde med metalldetektor avslører at det i hvert fall er noe her.



En gammel ring med et stykke tøy finner vi helt i vannkanten, mens det som ligner på en pilspiss blir funnet på vegen. I den henger magnetene - så den er metalisk. Vi skal naturligvis gi dette videre til noen som kan vite mer om det, men hva Svartvatnet ellers skjuler får ligge der som et stort mysterium.


Til vanlig fikk gudene noe man kunne unnvære, som takk. I alvorlige krisesituasjoner var det nødvendig å gi det beste man hadde for å gjenopprette balanse. Ved mer spesielle anledninger ble unike og spesielt kostbare ting ofret, eller til og med mennesker.

Vi kan bare drømme om at noen en gang rodde med spydet inn i den da så dype Hoddøyvågen, førte det til det hellige Svartvatnet. Slik var det da, i dag er mye endret. I Håkilan like vest for vatnet ser vi at det ikke blir noe problem å finne ting etter oss i framtida - og at lite i naturen i dag er hellig.


mandag 13. juni 2016

Ørn og måke

Havørn og måker lever side om side langs det meste av kysten vår, av og til skjer det imidlertid at den store rovfuglen får tak i en måke. Her om dagen kom vi kjørende opp i en slik situasjon, der havørnparet nylig hadde slått kloa i en gråmåke.


Hvordan gråmåken ble drept vet ingen, den kan ha vært skadd, den kan ha blitt skutt eller den kan rett og slett ha blitt bytte for rovfuglen. Naturen og livet det er slik, noen dør andre får mat. Våre vestlige hoder har dessverre vanskelig for å akseptere det. 



Drar du til India er det ikke bare døde måker, men også døde mennesker i gatene - og rovfugler som henger over. Mens det hos oss nesten har blitt slik at folk bare er glad i søte hunder og hagebusker med lilla blomster. Alt annet er forferdelig. 

Er noen uheldig og tramper i en søledam så må vi skynde oss å finne synderen. Det skulle jo vært rydda opp her! Hvor er advokaten! Vi skal ta synderen for at noe uheldig skjedde oss.


Tar ørna en sau som har blitt syk, som har falt ned et stup - eller rett og slett blitt bytte for rovfuglen, ja da er det bare å finne synderen. Her skal ikke slikt forekomme, og at de små lammene som både får mark og faller over ende snakker vi ikke om. 

De ligger snart  i kjøleskapet som lammerull, det snakker vi heller ikke om! Nevn for all del ikke at en stor del av kjøttet i plasten også blir kastet. Både hjemme og fra butikkene. Nei skjerm oss fra det vonde og dumme.


Jeg spør meg: - Hvor fritt blir livet når vi får det til å fremstå på denne måten? Når livet ikke skal få lov til å utspille seg slik livet gjør? Når noen andre alltid skal ha skylda! Og vi skal være så perfekte.

Vi som bor her i et skjermet slott får jo sjokk når vi våkner opp og beveger oss ut i den virkelige verden. Når folk sulter og flykter på grunn av det livet vi lever i rikdom. Når naturen rundt oss blir utarmet og syndere for vår griskhet. Det er jo slik det er!

Er det ikke alltid vondere å leve i uærlighet? Svir det ikke alltid mer når sannheten en dag går opp for oss? Bør vi ikke gi mer rom for rovdyr, for døden, for alt som hører livet til? Det blir ikke så trangt og ufritt å leve da.


At ørna tar måker er ikke dagligdags. Ole Martin Dahle, som ga oss nok en rundtur på havet i Flatanger, forteller at han svært sjelden har sett noe slikt. Han er nok ute å følger med havørna mer enn noen annen her i landet. 


Men det skjer altså, slik livet faktisk gjør. Fødes og dør - som motoren på båten som starter og stopper. Turen blir til mellom dette, så takk for at den ble så fin denne kvelden også.


Og en bit av en større helhet...

lørdag 11. juni 2016

I Solsemhula

I 1912 gikk noen unge menn fra Leka ned i en utilgjengelig hule ovenfor Solsem. De måtte bruke tau for å fire seg ned, men det var verd strabasene. I skinnet fra lyktene sto de ovenfor de første hulemaleriene som var oppdaget i Nord-Europa.



Siden den gang er det funnet hulemalerier i 11 forskjellige huler her i landet, fra Nærøy i sør til Lofoten i nord. Det er merkelig røde seigmenn, noen få dyrefigurer og et kors. De fleste er malt akkurat i skillet mellom lys og mørke i disse hulene.

I sommermånedene er Solsemhola på Leka den eneste av hulene som er åpen og der det tilbys omvisning i Trøndelag. Her får du en underlig følelse når du går ned i mørket, mens guiden snakker om de utrolige funnene som ble gjort da arkeologene undersøkte hula. 

Her ble det tatt opp over 1800 beinrester av sjøfugl, sel, geit, ku, hest, mennesker og fisk. Utgravningene ga også musikkinstrumenter, pilspisser og et smykke som forestiller en geirfugl.
Funnene og maleriene har gitt rom for flere tolkninger, men de fleste arkeologene ser ut til å enes om at Solsemhola byr på minner etter en religiøs eller magisk kultur. 

Både norske og internasjonale forskere mener hulene var egnet som arena for ritualer som ga menneskene en endring i bevissthet. Det er kraftfulle steder som kunne bidra til å endre tilværelsen for mennesker som gjennomgikk prosessene som kalles overgangsriter. 

Vi, som har besøkt en rekke av disse hulene, kan underskrive på at de fortsatt har sin virkning! Maleriene, lyset og mørket snakker fortsatt til den som vil høre.


- Kem va dem, koffer va dem her, ka gjor dem her? Vår guide spør spørsmål som ikke kommer fra løse lufta, men etter mange runder ut og inn av denne hula. Jeg begynner å lure på hvor spørsmålene kommer fra? Er det omgivelsene som snakker eller er det dypet i mennesket? Det som kom er i hvert fall store spørsmål, som vi gjerne skulle ha vrengt og rettet mot oss selv den dag i dag:

- Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva gjør vi med livene våre? Hvor ble det av disse store og viktige spørsmålene i vår verden? Her har vi allerede en av mange bunner i disse hulene - og i oss selv. De får oss til å innse at tilværelsen har mange gåtefulle sider, som vi alt for sjelden rører ved i dag.
Hulene endrer oss!

Gjennom en rekke blogginnlegg har vi prøvd å påpeke at disse besøkene i hulene faktisk gjør noe med oss. Overnattinger i mørket avdekker vår frykt som tankeskapte illusjoner, erfaring hjelper mot negative tanker og viser frem hjernens forestillingsevne. Undring over lys og mørke leier oss mot større bevissthet rundt verden og naturen - og ikke minst mot JEG.

Kan vi bare få prøve å dele noe av det sinnet fikk tilført under besøket i Solsemhola? Bli med på denne korte hulevandringen, en vei vi alt for sjelden tramper på i den materielle verden vi i dag har 
rundt oss.


For mens lyktene danset over gruppen i rødt på huleveggen, dukket dette opp:

- Er ikke vi også to forskjellige univers – skilt av huden. Vi har en verden i oss og en verden utenfor.
- Hva skjedde om vi studerte våre følelser like godt som vi nå betraktet bildene på veggen?
Hva om vi så på vår “åndelige” verden like godt - Så på det som skjer inne i oss som noe helt nytt og unikt. Gjør sinnet oppmerksom på det, gjør det virkelig – slik at jeg virkelig kan ta det til meg og behandle det. Hva om jeg er urolig og engstelig?

Hvilken farge har det jeg føler nå? Hvilken overflate har det? Rører det seg? Hvilken form?Hvilket bilde ville det ha?

Nå ser jeg på det bildet som følelsen gir. Studerer det som en egen separat ting - Et slags mentalt bilde som kan snakke til meg - eller deg, om du vil være med på det.

Still det spørsmål som: Hva er dette jeg har i mitt indre nå? Hva skal du forstille – eller representere? Hvorfor er du her nå? Hva vil du at jeg skal vite? Hva er sannheten som jeg ikke kan innrømme eller forklare akkurat nå? Har jeg vært ærlig med meg selv?

Svarene som nå kommer må jeg være minst like engasjert i som disse hulemaleriene. Begynner du og jeg nå å se noe nytt om disse hulene? Det er ganske morsomt!

Mange mener tidligere samfunn hadde en helt annen kontakt med sin indre stemme. Noen sier at pyramider og templer er bevis på at man dyrket dette på en måte som er nært uforståelig for oss i dag.
Endring i tilværelsen oppstår ved å begynne å være virkelig ærlig med oss selv. Det er en grunn til at ordene: “Kjenn deg selv” sto oppført ved inngangen til en av de mest kjente hulene i Hellas. (Ja, Templet til Oraklet i Delfi var bygd opp rundt en hule)

Vi som i dag har fått undertrykt den svake stemmen inne i oss, fordi alle andre har sagt at vi skal høre på dem. Her har vi noe å lære? 
Hulene - og de små røde menn på veggen - har lært oss at vi må være tålmodig med den indre stemmen vår. Den - og mye annet - har blitt tydeligere i mørket.
Les gjerne: 

NIKU har skrevet svært grundige rapporter om Solsemhula og Fingalshula:

onsdag 8. juni 2016

Stille fjell

Det er stille på fjellet i år, det føltes i grunnen merkelig. I de krattene som blåstrupen og lappspurven har tonesatt, der vi i mange år har opplevd yrende liv, der fant vi i år tomhet og stillhet. 


Det skjedde noe i høyfjellet under den rare våren og sommeren i fjor. Fra før var det kjent at fjell-fuglene har blitt drastisk redusert av en eller annen årsak, men fjorårets uår bidro nok dessverre som en lusekam gjennom vierkrattene. 

Slik er naturen - og stillheten kan jo også brukes til noe fornuftig. Bare det å sitte slik å se på fjellet som forandrer seg, gjør noe med oss. Det snakker til oss i bilder om krefter som er langt større en det vi fatter, om tid som overgår vår fornuft og om stadig endring og påvirkning.


Helt svart er det heller ikke, for i solnedgangen litt tidligere på kvelden kunne vi dele noen små øyeblikk både sammen med liryper og fjellryper. Stillhet sammen med rypa gjør også noe med et stakkars menneske, som har begynt å lytte til en svak, hviskende stemme i seg selv. 

- Rypa min elskede, tenk at jeg har klemt livet ut av de glitrende øynene dine på mange jaktturer. Stoppet i høstlynget og bøyd meg ned, mens fuglen flakset skremt med vingene. Hvorfor? Var det egentlig høydepunktet på turen? 



Var det for at jeg ikke hadde mat nok? For å føle meg som en jeger? For å holde liv i en gammel tradisjon? 

Jeg har svaret, men ærlighet er en sak mellom meg og meg. Bevissthet kommer ut fra stillhet og ærlighet - Ut fra mange, mange dager og netter i naturen.


Det blir alltid tid til å prate på slike turer også. Prate om jakt på sangfugler, om rype og om skadefelling av kongeørn. Det er mer enn nok å bli forferdelig trist og lei seg av. Nettopp fordi vi helt ubevisst har satt oss over alt annet liv på denne kloden. Vi som innerst inne - og uten denne store hjernen - også bare er liv.


I stillhet - og ekte ærlighet har jeg funnet et slektskap til disse fuglene. Ikke det at jeg ikke ville gått av veien for å spise ei rype om jeg virkelig trengte det, men fordi vi i vår grådighetskultur har gått glipp av noe viktig. Det biologiske mangfoldet tappes fordi vi går på autopilot og tror vi kan fortsette slik vi alltid har gjort - og nå helt uten både ærefrykt og takk. 


Vi kan egentlig bruke fuglene som et instrument for å ”måle” hvordan det står til med moder jord, på samme måte som de gamle gruvearbeiderne brukte kanarifugler for å se om det var farlige konsentrasjoner av metangass, før de selv merket det. 

Vi kan snakke om naturvern og nyttigheten av naturen langt inn i solnedgangen. At vi er en del av naturen, ikke guder som skal legge asfalt over lyng og hei. Ta over utmarka og behandle alt som en pest og en plage. 

Selv har vi nok begynt å innse at det faktisk er et psykologisk problem. Vi trenger egentlig psykologer hele gjengen - eller lange fjellturer på blå resept.


De fleste her i lille Norge har vel vokst opp med å være stolt av landet sitt. Av den vakre naturen, de høye fjellene, de fantastiske og livgivende fjordene - og de frodige skogene.

Men hva har skjedd? Vi har forvaltet bort nesten alt sammen. Det er knapt en kvadratmeter igjen som får være helt i fred. Hver en art skal ”forvaltes” av oss mennesker. Jerven får ikke grave hiet sitt der den vil og bjørnen får ikke tasse rundt og gjøre det bjørner gjør. Ikke en gang i våre nasjonalparker og verneområder får dyrelivet leve fritt. Det jaktes og forvaltes over alt, og det er vi som gjør det.


Naturen gir og naturen tar, det er virkelig tyngde i de ordene. Jetnamsklumpen har en gang for ikke så lenge siden vært dekket av en kilometer eller to med is. Reinen, blåstrupen, lappspurven og fjellrypa klarte den tunge tiden. 


Ingen vet om de klarer å komme gjennom tyngden av mennesket på toppen av hele systemet, men naturen den ordner opp igjen. Det er slik det er! - Og den stillheten og de fuglene vi opplevde i fjellet gjorde noe med oss igjen.



Artsliste denne vårhelgen i Børgefjell: Sandlo, Temmincsnipe, Linerle, Ravn, Kråke, Havelle, Blåstrupe, Vipe, Fiskemåke, Kvinand, Sangsvane, Dobbeltbekkasin, Rødstilk, Grønnstilk, Trane, Bergand, Heilo, Taksvale, Gulerle, Gjøk, Heipiplerke, Rødvingetrost, Gråtrost, Måtrost, Småspove, Brunakke, Sivspurv, Tårnfalk, Dvergfalk, Rødnebbterne, Krikkand, Låvesvale, Svømmesnipe, Svarthvit Fluesnapper, Strandsnipe, Gluttsnipe, Brushøne, Fjelljo, Lirype, Fjellrype, Svartand, Jordugle, Steinskvett, Toppand, Sjøorre, Løvsanger, Storlom, Bjørkefink, Bokfink, Lappspurv og Dvergmåke.

tirsdag 7. juni 2016

Dvergmåke

Vi ligger utenfor teltet denne morgenen i juni, kjenner sola varme og snakker om hvor perfekt alt står foran øynene våre. Skogen mot de snødekte fjellene, bjørka sammen med granskogen, det klare blå vannet mot sivkanten. Paradis for den som har øynene med seg - også plutselig flakser en fugl forbi.


- Dvergmåke! Sier jeg høyt, før jeg egentlig får tenkt meg om. For noen år siden var det nærmest utenkelig å få se en dvergmåke her i Trøndelag, men det har endret seg. Den dansende, sjeldne måken har etablert seg med en liten bestand hos oss. 


I Røyrvik, der vi har vært i helga, er den observert flere ganger de siste årene. Den er nok i ferd med å bosette seg i kommunen, vi ser flere forskjellige fugler i løpet av helga. En gang har vi fire samtidig i kikkerten. 

Jeg følger fuglenes næringssøk i vinden, ser hvordan de returnerer til de samme stedene ved vannet for å snappe insekter. Dermed ser jeg også en mulighet til å fotografere den minste av måkene våre.



Så langt har ingen mennesker her i landet irritert seg over dvergmåken, den har vel ikke laget høye lyder ved soverommet MITT. Den har ikke tatt noe av maten MIN. Den har ikke kostet MEG noe og den plager ikke livene VÅRE med frykt.

Vi mennesker har skaffet oss store problemer på denne kloden. Alt er: - Ska ha, ska ha, ska ha. - Få, få, få... men slik er ikke naturen. Vannet gir ikke til insektene, fjærmyggen gir ikke til dvergmåken og den får heller ikke. Alt bare er. Ikke noe mitt og ditt. Det er bare liv. Livet bare skjer - for det er det livet gjør.


- Kekk, kekk, sier dvergmåka hver gang den drar fra vannet. For meg høres det ut som takk. Ikke for lånet av bondens vann eller møte med meg, men for noe langt større!