Dvergmåke

Vi ligger utenfor teltet denne morgenen i juni, kjenner sola varme og snakker om hvor perfekt alt står foran øynene våre. Skogen mot de snødekte fjellene, bjørka sammen med granskogen, det klare blå vannet mot sivkanten. Paradis for den som har øynene med seg - også plutselig flakser en fugl forbi.

- Dvergmåke! Sier jeg høyt, før jeg egentlig får tenkt meg om. For noen år siden var det nærmest utenkelig å få se en dvergmåke her i Trøndelag, men det har endret seg. Den dansende, sjeldne måken har etablert seg med en liten bestand hos oss. 

I Røyrvik, der vi har vært i helga, er den observert flere ganger de siste årene. Den er nok i ferd med å bosette seg i kommunen, vi ser flere forskjellige fugler i løpet av helga. En gang har vi fire samtidig i kikkerten. 

Jeg følger fuglenes næringssøk i vinden, ser hvordan de returnerer til de samme stedene ved vannet for å snappe insekter. Dermed ser jeg også en mulighet til å fotografere den minste av måkene våre.

Så langt har ingen mennesker her i landet irritert seg over dvergmåken, den har vel ikke laget høye lyder ved soverommet MITT. Den har ikke tatt noe av maten MIN. Den har ikke kostet MEG noe og den plager ikke livene VÅRE med frykt.

Vi mennesker har skaffet oss store problemer på denne kloden. Alt er: - Ska ha, ska ha, ska ha. - Få, få, få... men slik er ikke naturen. Vannet gir ikke til insektene, fjærmyggen gir ikke til dvergmåken og den får heller ikke. Alt bare er. Ikke noe mitt og ditt. Det er bare liv. Livet bare skjer - for det er det livet gjør.

- Kekk, kekk, sier dvergmåka hver gang den drar fra vannet. For meg høres det ut som takk. Ikke for lånet av bondens vann eller møte med meg, men for noe langt større!