Harbakhula

Det er ikke alltid like lett i våre hektiske liv å velge riktig mellom det som haster og det som virkelig er viktig.  Det er alt for lett å hele tiden velge ut i fra hva som haster mest; å svare på e-post, å sende den meldingen, å gjøre ferdig en rapport, å reparere noe i hjemmet. Vi er skrudd sammen slik at vi MÅ adlyde det som haster først, men er det nødvendigvis dette som er det viktigste? NEI!

Det som er viktigere enn noen gang er å gå turer, være i ro, se skyene gli forbi, ha rolige samtaler med venner,  ta seg tid til å puste inn – og puste ut, bare kjenne at man lever. Dersom man bare gjør det man MÅ og ikke det som er viktig, så skjer det ikke noe på kort sikt. Likevel vil det sakte, men sikkert, litt etter litt, skje noe med livet. Det vil miste sin glans, bli trist, eller forunderlig meningsløst.

Det hjelper å sette av plass i livet til det man virkelig har lyst til. Et godt alternativ til å stadig kjøpe seg nye ting, for å tilfredsstille et indre jag, det er å leve i øyeblikket - gjør gode ting. Det er viktig når samfunnet gjør inngrep i alt som gir oss ro, fra kystfjell til søndager.

Vi tok oss en slik pause her om dagen, da vi skulle holde foredrag i Åfjord.  Vi la inn en huletur på planen, da vi først var i dette spennende området. Harbakhula er imponerende stor både på avstand i inni.

 

Hula er grei å komme seg opp til, enkel å ta seg inn i og hele 130 meter lang. Du trenger altså lommelykt i de innerste rommene, men til gjengjeld får du litt av en følelse når du står der og lyser 40 meter opp i taket. Med et kjenner du en liten samhørighet med alle de som tok seg inn hit gjennom mange tusen år, kanskje til og med før siste istid? Ja, hvem vet hva denne hulen har rommet i tiden?

Det vi alle vet er at det moderne samfunnets stillesitting har skapt et treningsbehov, samtidig som overdrevne ytre påvirkninger har vekket et meditasjonsbehov i sinnene våre. Litt hverdagsmeditasjon kan man på en god måte få ute i naturen, ved et slikt lite hule-eventyr.

Legg igjen mobilen hjemme, nye undersøkelser viser at vi ser på telefonen gjennomsnittlig hvert sjette minutt! Det er jo ikke såååå lenge siden vi klarte oss med fasttelefon, og i de tider var det nok litt mindre uro. Hvordan var det da for 2000 år siden, da noen bygde denne muren inne i Harbakhula?

Den ble nok bygd for beskyttelse. Vi bør nok også av og til beskytte oss mot det utrettelige maset fra det ”moderne samfunnet”. Det betyr å kutte ut alle inngrodde vaner som ikke er gode for oss, som å skru på radio, tv, pc og mobil - ute å tenke over det. Det er mye fint å se på tv og høre på radio, men å ha på støy bare for å overdøve den indre støyen vil bare gjøre det verre.

Hvis vi ikke tar oss disse pausene så forsvinner gleden i oss mennesker og i verste fall gjør det oss syke. Det er ikke dumt å gjøre en og annen dag om til et lite eventyr. Vårt besøk i Harbakhula ble nettopp det.

 

Takk til alle i Sørdalen i Åfjord som tok godt i mot oss, ikke minst Arne som lånte oss gamma si!

Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015

Bak tid og rom

Vi har drasset med oss denne kolossen av en bok (400 sider..!) på ganske mange fjellturer det siste året. Bak tid og rom av Erik Dammann, gitt ut i 1987. Vi har kost oss med den i teltet på Træna, i Børgefjell og noen sene kvelder hjemme i Namsos. Erik Dammann er stifteren av organisasjonen ”Fremtiden i Våre hender” som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. ”Bak tid og rom” ligger der som en grunnstein i denne tekningen.

Det var et gigantisk prosjekt Dammann gjennomførte med denne boken. Grunnideen har vært å finne ut om forskningsresultater kan gi oss et nytt og anderledes syn når det gjelder menneskets forholt til sin egen virkelighet. Han tar opp spørsmål om vår frie vilje, bevissthet og meningen med livet. Fundamentale problemer som forskere, filosofer og teologer har tumlet med gjennom hele menneskehetens kulturhistorie.

Dammann tar for seg emner som kvantefysikk, parapsykologi, meditasjon mm, og gjør det blant annet ved å oppsøke og intervjue ledende vitenskapsmenn over hele verden.

I 15 år hadde Dammann skrevet for å skape bevissthet om det umenneskelige, ja UMULIGE, i å fortsette en utvikling som kveler både livsgleden og ansvaret for hverandre og naturen. Det ble etter hvert vanskelig for ham å tro på en forandring, uten at vi går inn i oss selv og starter forandringen der. Vi må først og fremst tørre å ”TRO” på at vi som enkeltmennesker kan være med å gjøre denne forandringen.

Vi må tørre å tro at vi er noe mer enn viljeløse offer for en blind utvikling som fører oss rett utfor stupet.

Et lite utdrag fra kapitelet ”Utgangspunktet for menneskets ånd og frihet”:

”Ikke-tidsplanet kan like lite være utenfor vår bevissthet som det kan plasseres snevert i eller utenfor noen som helst del av universet. Det kan heller ikke være noe som er forårsaket av vår hjerne, like lite som det kan være forårsaket av noe annet materielt. Etter det jeg mener å ha konstatert, er det tvert i mot nødvendig å anta at det er i ikke-tidsplanet vi må søke det som forårsaker og virker inn på det fysiske, og gir det form og mening”..

Klinkende klart påviser han hvordan den materialistiske virkelighetsforståelsen som rådde grunnen gjennom hele forrige århundre, fikk nådestøtet like etter århundreskiftet gjennom Plancks og Einsteins radikale nytenkning. Kniven ble vridd helt rundt med kvantefysikken - som snur vårt verdensbilde helt på hodet.

Det er vår vestlige kultur som henger etter, som fremelsker det materielle, det ”fornuftige”, det du kan tjene penger på. Vi vil fortsatt ikke se annet enn det vi kan se. Verdi og lykke sitter bare i det som har "vestlig verdi".

Hvor skal vi få et verdimessig holdepunkt fra, i et samfunn hvor etablert viten sier at konkurranse og egeninteresse er menneskets dypeste natur? Innerst inne VET vi jo alle at ansvaret for hverandre og naturen er viktigere moralske verdier enn snever egeninteresse.  Når vi ikke våger å bruke denne indre viten som rettesnor, så er det vel nettopp fordi de som hevder å vite bedre har utviklet en vitenskap som sier at utvikling ved konkurranse er en ”universell lov”, og at menneskets ånd er underlagt den mekanistiske determinismen. Det skjer dermed en intelektuell undertrykking av en almennmenneskelig erkjennelse.

På denne måten mener Dammann at den høyre hjernehalvdelen til store deler av vår befolkning har blitt avstumpet. Går det an å snu dette? Å trene opp den høyre hjernehavdelen igjen. Svaret i ”Bak tid og rom” er ja.

Man kan gi seg tid til å føle, til omsorgsarbeid, til å søke dypere opplevelser i kunst og natur, til å balansere sin intelektuelle aktivitet med praktisk håndverk og være seg bevisst det ”NUET” man er i. Men også slike sysler kan vise seg å bli mer preget  av intelektuell forståelse enn av direkte opplevet erkjennelse, hvis sinnet på forhånd er ensidig overtrent for analytisk tenkning.

Dammann følger opp med et sitat fra Darwin, skrevet kort tid før han døde etter en årrekke med intelektuell ”venstre-hjerne-analyse” av utviklingens årsaker og virkninger:  ”Nå har jeg i mange år ikke kunne utholde å lese en linje poesi. Sist jeg prøvde å lese Shakespeare fant jeg ham så utrolig kjedelig at jeg likefrem fikk vondt av det.  Jeg har også fullstendig mistet sansen for malerkunst og musikk... Jeg har bevart en smule sans for naturskjeønnhet, men heller ikke her finner jeg den store nytelse som jeg gjorde i gamle dager.. Dette merkelige og beklagelige tap av all høyere estetisk sans… min ånd synes å være blitt en slags maskin.. tapet av disse evner er et tap av lykke og kan kanskje være skadelig for intelligensen. Skjønt rimeligvis mer skadelig for den moralske karakter, i det våre naturlige følelser avstumpes…”

Darwin beskriver her helt direkte den følelsen han har av å ha mistet evnen til den dype helhetsopplevelsen som spesielt kreves overfor natur og kunst. Selvfølgelig er dette en forenklet forklarling. Det finnes også mange konservative vitenskapsmenn som er opptatt av kunst og natur, men det er grunnlag for å kunne hevde at den inntense nå-opplevelsen, hinsides all refleksjon, blir sjeldenere og vanskeligere tilgjengelig etter lange perioder med ensidig analytisk tenkning.

Hvorfor er ikke samfunnet lagt til rette for de verdier som flertallet setter høyest? Under trykket av at vi må ha ”vekst” så svekkes den vanlige innbyggers tro på seg selv og sine verdier, og sin intuisjon for hva som er rett og galt.

Dammann avslutter sitt verk med disse ordene:

”Hvert eneste hjem i dette landet rommer mennesker med uante muligheter for meningsfylt handlig i en verden full av oppgaver. Alt som mangler er tro på at det nytter.”

Kanskje er dette et av de mest verdifulle populærvitenskapelige verker som er skrevet her i landet?

Erik Dammann har sagt at han nå drømmer om å følge opp denne boken. Vi får håpe at det skjer, for nå har vel naturvitenskapen selv sprengt alle de fornuftige rammer som finnes. Det kan kanskje gi oss retten til å tro på at vi ikke er mekanisk styrte maskiner, på vei utfor stupet, men fritt velgende åndsvesener. En del av en større helhet - som er forbundet med alt - forbundet i en tro på at vi kan forandre vår virkelighet.

Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015

Ingen skam å snu

Dette var dagen da mange holdt seg inne. Meteorologene meldte både storm og orkan, men Trøndelag så ut til å slippe unna ganske bra. Derfor bestemte vi oss for å ta en skitur inn til Namskroken i Børgefjell, litt ruskevær bruker jo å by på noen opplevelser som er verd å ta med seg.

I Namskroken står det ei åpen tømmerkoie, fint å ligge der mens stormen "Nina" kanskje gjorde noen kast over oss - og ei lita mil på ski burde gå greit selv om det var litt løssnø å brøyte seg gjennom. 

Turen opp mot fjellet er tung, men været virker greit helt til vi nærmer oss toppen. I en liten bekkedal der snøen har lagt seg tykt blir jeg stående å bakse. Da smeller det til, som ut fra en sekk kommer stormkastene. Det er som om vinden har kommet gjenom hele Børgefjell - tatt fart over snaufjell, steinur og fjellvann - før den treffer meg så hardt at jeg faller bakover. Ulvehunden "Baffin" legger seg langflat ned, mens Alette som er forann meg forsvinner i snøføyka.

Etter nesten 10 minutter kommer jeg meg opp fra snøfonna. I normale forhold ville jeg ha brukt noen sekunder på å forsere denne lille, stigende bekkedalen, men den villskapen som vinden har er helt enorm. Jeg finner igjen Alette og roper at vi må prøve å fortsette. Vi har kommet til nasjonalparkgrensa og det er bare 1/4 av vegen igjen. Det er galskap å snu nå!

Når motvinden river meg over ende to ganger og drar oss mer bakover enn det vi klarer å kjempe oss forover. Når hunden er mer skremt enn da den så bjørn, så skjønner jeg at det er på tide å revurdere. Alette snur skiene og fyker avgårde i stormkastene. Hun blir dratt minst 100 meter før hun må sette seg ned for å få stoppet. Nå begynnetr jeg egentlig å bli litt redd. Hunden legger seg ned igjen og igjen, vi må få den med oss ned. - Vi må ikke skille lag nå, roper jeg i vinden. - Ikke mist meg av syne uansett hva som skjer. Det er jeg som går på GPS, sporene er borte for lenge siden.

Etter roping, lokking og leting i snøkava får vi med oss "Baffin" ned fra snaufjellet igjen. Han legger seg sikkert ned 100 ganger. Først etter at vi har kommet litt i ly tar jeg frem kameraet for å ta noen bilder fra infernoet. Før det var det ikke i tankene mine, og helt umulig. Det var først og fremst snakk om å redde seg ut.

Vi er alle glad når vi endelig klarer å komme oss ned til bilen, utslitt og kalde alle tre. Det sies at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag har vi lært noe annet, at fjellvettregel nr. 8 er en mye større sannhet.

Ingen kan noen gang beskrive bråket rundt ørene, følelsen av disse vindkastene i fjellet, det må oppleves. Bare slik får man erfaring og lærer, slik at man vet hva man snakker om og hva man kan forvente å møte på der ute. Som i livet ellers er stormene tøffe, men det er i de man lærer mest.