torsdag 14. september 2017

Børgefjell 2017, del 3

Vi har tatt det litt rolig ved Rotnan i Børgefjell, og slappet av et ekstra døgn. Det er slett ikke vanskelig å få tida til å gå når man er inne i fjellet, for det er langt fra kjedelig. Vi starter dagen med et friskt bad, også går det slag i slag.


Vi har fisket og kikket oss rundt, men først og fremst har vi bare gjort akkurat det kroppen trengte nå. Det er sjelden man tar seg tid til å lytte skikkelig til hva den ønsker. Derfor har vi brukt mye tid i soveposene, lest og dormet, fulgt samme rytme som ulvehunden Baffin. Strukket på beina når det krevdes – eller når lyset ble så fint at man bare måtte ut for å få med seg naturens storhet.


Uansett hvor fjernt vi står fra naturen i vår hverdag, så er vi alle avhengige av det tynne sjiktet som dekker klodens landareal og som kalles jordsmonn. Det er så selvfølgelig at vi glemmer å reflektere rundt det, men det er innlysende på disse langturene vi har i fjellet. 

Naturen renser lufta vi puster inn, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Den gir oss alt vi trenger for å leve - og alt leveres gratis. Men det som er gratis har mennesket tydeligvis store vanskeligheter med å verdsette. 


Det er selve samspillet mellom dyr og planter som er grunnlaget for menneskets eksistens. Vi trenger både ulv og rådyr, bier og blomster. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen hvor alt henger sammen med alt, sammen danner dette økosystemtjenester som sikrer mennesker liv og velferd. Man kan ikke forvente at alle forstår dette, men er det ikke en alt for viktig sak å overlate til ufaglærte? Eller til at naturen skal rydde opp?


Vel, da er det på tide komme seg videre etter to netter her inne, og vi har planer om å gjøre en skikkelig etappe når vi nå har fått hvilt oss litt. Planen er å gå til Ranseren, også ta turen videre helt innerst i Raentserenmehkie. Vi må imidlertid ta en stopp i den legendariske Ranserbua. Det er ikke bare på grunn av at vi er våte, men også slitne etter å ha passert hengebrua over elva.


Jeg har ingen bilder av brua, det var rett og slett nok å komme seg over. Ekvipasjen med Baffin, sekk og Alette var sikkert litt i tyngste laget, for det falt av flere bolter og planker på veien over. Baffin fikk bena hengende ned under brua og det ble litt dramatikk. 

Heldigvis gikk det bra for oss alle. Vi fikk roet oss ned og tørket opp i Ranserbua. Fikk også lest litt mer av Dag O. Hessen:

Vi har i løpet av ytterst få generasjoner, ofte fra en generasjon til den neste, gått fra en fysisk krevende tilværelse til et liv i byen - gjerne sittende foran ulike skjermer. En stor, og stadig økende del av verdens befolkning har aldri sett stjernehimmelen, aldri vært utenfor byen, aldri opplevd stillhet. Tilsynelatende går det greit, vil tilpasser oss det meste. Det er også slik at det man ikke kjenner til, kan man heller ikke bevisst savne. Det betyr imidlertid ikke at det ikke ville berike livet dersom muligheten for denne opplevelsen var til stede. Tilpasning og overlevelse er heller ikke ensbetydende med trivsel, livsglede og et rikt liv. 


Så går vi videre, og nå kommer sola, mygga og en herlig kveld ligger foran oss. Det blir en flott vandring inn mot solnedgangen og neste teltplass i Børgefjell. Akkurat her har vi aldri plantet våre fjellsko tidligere, og da blir vi også litt mer oppmerksom på hvor vakkert det faktisk er.


Når vi finner den "perfekte teltplassen" er det igjen klart for litt glede over å få av sekkene. Sola er på veg ned, det er slitne og lykkelige skapninger i lyngen. Glad for å være til i dette eventyrlige lyset, lykkelig for å kjenne at man lever. Sånn er ferien på fjellet.



Ordene fra det vi har lest blander seg sammen med inntrykk vi opplever denne fantastiske kvelden ved Raentserenmehkie. Alt blir stille rundt oss, selv mygga tar en liten ferie.

Vi har langsomt blitt klar over det moderne industrisamfunnets utfordringer i forhold til naturen og miljøet rundt oss. Tidspresset gir oss stress og sykdom, gift for kroppen. En rekke udiagnostiserbare sykdommer kommer krypende inn på oss, men vi blir jaget videre både samfunnet og vi. 


Forbruket er ødeleggende og selvdestruktivt, men det er vanskelig å gjøre noe med det. Alle er vi medansvarlige, ingen er syndebukk, ledelse, politikere eller arbeidstakere.


God natt igjen Børgefjell. Takk for at du finnes!

tirsdag 5. september 2017

Børgefjell 2017, del 2

Den andre dagen av vår fjellferie våkner vi til strålende vær. Vi tar oss derfor god tid med frokost, kaffe og et lite dykk ned i bøkene som er med på fjellet. Det er Dag O. Hessen, "Natur - hva skal vi med den?" og det er Jón Kalman Stefánsson, “Fiskene har ingen føtter.”



Utpå formiddagen pakker vi sammen teltet og gjør oss klar til neste etappe av turen. Vi smetter under reingjerdet og inn i selve nasjonalparken. Vi har bestemt oss for å gå mot Rainesklumpen, også ta ned vest for denne godt synlige kjempen her nord/øst i Børgefjell. Da vil vi i løpet av dagen være nede ved Rotnan, et system av vann, kulper og bekker som isen har lagt igjen i 1000 meters høyde. 


Der skal vi slå leir neste gang tror vi, for etter tre - fire timers vandring er det forandring i planene. Vi har akkurat satt oss ned for å koke en sein lunsj når en gigantisk vegg av skyer trekker mot oss fra sør/vest. Det er bare å slå opp teltet igjen, dette vannet ønsker vi helst ikke å ha i hodet her oppe i høyden.



Vi ligger i teltet og hører på vær og vind. Plukker frem boka og leser mer av biologen Dag O. Hessen. Han skriver:
"Opphold i natur det krever ikke, det bare gir. Eller det krever en mer spontan oppmerksomhet og det involverer mer av de gamle hjerneavsnittene ”reptilhjernen”.

Det er mental batteriladning når disse gamle hjerneavsnittene avlaster de overstimulerte moderne hjerneavsnittene. Konklusjonen er ikke at vi skal leve hele liv isolert i skogene og fjellene fri fra strømmen av e-poster og meldinger, men kanskje av og til.

En rekke helseundersøkelse slår ensidig fast at å oppholde seg i natur gir en mental pluss effekt.
Mange av oss vet ikke om noe mer stressfremmende enn den frihetsberøvelse som følger av et par timer på et kjøpesenter, for eksempel på en lørdag mens sola skinner ute. Dette er nå også vitenskapelig bevist. Høyt blodtrykk og hodepine er veldokumenterte effekter av mylder og innestengthet på kjøpesentre." 


Etter et par timer med regn, lesing og en liten høneblund så er været bedre. Blå skyer har trukket over oss og har lagt seg lengre opp i Nordland. Vi pakker sammen, for andre gang denne dagen, og begir oss videre i vår ferd mot Rotnan. 14 dager i Børgefjell skal også gi litt tid til lesing - eller bare det å sitte stille og lytte til fjellets så forsiktige og vare lyder. Det er et språk der som vi nesten har glemt i vårt støyende samfunn.

En sandlos varsomme pip i fjell-brisen rører en streng inne i oss, en som vi nesten hadde glemt fantes der. Kald vind og surt vær forteller oss at vi faktisk tåler mye mer enn det vi til daglig blir utsatt for. Vi hører hjemme her i naturen, vi har savnet dette.


Utpå kveldinga er vi kommet til målet for etappen. Vi er slitne etter å ha båret på disse litt for tunge sekkene, men vi bruker likevel litt ekstra tid på å lete opp en skikkelig teltplass.

Det blir nok mye regn det kommende døgnet og da er det greit å ha god jord under oss. Vi snakker om og forbereder oss på å bli liggende i ro her ved Rotnan.

Dagen slutter med at Alette leser høyt fra Islendingen som har blitt med oss på turen: ".. han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på."

"Fiskene har ingen føtter", er en bok om å gå seg vill i livet, i hverdagen og i trivialitetene. Hva skjer når vi glemmer hvorfor vi lever? At vi er en del av et prosjekt som er langt større enn oss selv. Blir vi fanget i det vi kaller skjebnen, kommer vi til å gå rett på veggen. For vi har faktisk muligheter til å velge, vi kan velge livet, naturen, skjønnheten og det gode, selv om denne elendige hjernen vår prøver å fortelle oss noe annet på mange forskjellige måter. 


Neste dag roter vi bare rundt ved Rotnan, vi treffer to fiskere som har tatt en litt lettere vei inn. De har blitt fløyet med helikopter til svenskegrensa. Ja, det er også et valg og en mulighet.

søndag 3. september 2017

Børgefjell 2017, del 1

Bilturen har vært lang, men nå er vi endelig på plass øverst i Susendal i Nordland. Langs vegen har vi sett folk med myggnett og hettene trukket godt nedover ørene. Vi skjønner hva som venter, sola skinner fra en lav vinkel innover Børgefjellmassivet og det sitrer litt i kroppen. Forventning, spenning og glede - for snart er vi på langtur igjen. 14 dager med telt og sovepose i Børgefjell nasjonalpark.


Det er en lørdagskveld i slutten av juli at vi starter ut fra Storvollen. Det er nå femte året at vi legger ferien vår hit til fjellet, men for første gang starter vi langturen fra Susendal. I år har vi egentlig ikke de store planene, vi skal bare på tur for å se hvor formen og lysta, naturen og været fører oss. Det er alltid spennende å være i nytt terreng, vi følger en sti i flott fjellbjørkeskog langs Tiplingelva innover mot Østre Tiplingen. Sekkene er tunge, selv ulvehunden Baffin bærer tungt nå de første dagene – 14 kilo med hundemat.


I skogen hopper små gråtrostunger, bjørkefink og gråsisik rundt oss. En grå fluesnapper har også fått ut ungene og en dvergfalk er på jakt etter en strandsnipe ved elva, men først og fremst er det biologiske mangfoldet preget av mygg. Det er i grunnen ikke så rart at fuglene trives her og kommer hit hvert år for å gi livet videre til nye generasjoner av fjærkledde små mirakler.


Hvorfor er vi på fjellet i ferien? Hvem er vi her ute? Vi er løsrevet fra tiden, titler, arbeidspress og klokkeslett. Vi er bare liv sammen med alt det andre livet. Her oppe innser vi at vi ikke er bedre eller større enn mygg og myrull. Vi er alle liv som vil leve og vi er sammen om det alle i fjellet. Det er godt å kjenne på tidløsheten i dette landskapet, i en natur som har vært uforandret i hundrevis, ja tusenvis av år.

Kan vi virkelig leve gode liv i en natur uten heiloen som skriker sin såre røst på fjellet, uten bjørnen som legger seg fredelig til søvn hver høst for å stå opp igjen neste vår, uten jaktfalken, hare og rype? Alle disse står på den norske rødlista over arter som står i fare for å bli utryddet.

Ferien i fjellet forteller oss så mye om hvem vi er og hva vi gjør. Tiden strekkes og det blir sannhet i ordene: De timer som teller er de timer som ikke telles.


Etter en kort vandring langs elva, har vi nå kommet fram til Østre Tipplingan. Vi tar en liten hvil, men mygga gjør den nok mye kortere enn hva vi hadde tenkt og trengt. Et bilde opp mot kveldshimmelen viser hvorfor vi allerede nå bestemmer oss for å brekke av oppover mot fjellet og litt mer åpent terreng. Forhåpentligvis kan det være en litt mer hjelpende vind der oppe i høyden. Myggmidler har vi ikke med oss på tur, vi er ikke av de som tror på at bruk av gift mot naturen er den rette vegen å gå, mygga er også liv som vi trenger her på jorda – selv om vi akkurat nå kunne ønsket at det var litt mindre av den.


Når terrenget åpner seg, og noen små vann dukker opp i landskapet, begynner vi å snakke om å finne feriens første teltplass. Vi ser også for oss et lite bål og litt mat til kvelds, og akkurat slik ender den første dagen av årets ferie. Vi blir fort enige om at dette er den fineste starten vi noen gang har hatt på en langtur i fjellet.


Fortsettelse følger....