Børgefjell 2017, del 1

Bilturen har vært lang, men nå er vi endelig på plass øverst i Susendal i Nordland. Langs vegen har vi sett folk med myggnett og hettene trukket godt nedover ørene. Vi skjønner hva som venter, sola skinner fra en lav vinkel innover Børgefjellmassivet og det sitrer litt i kroppen. Forventning, spenning og glede - for snart er vi på langtur igjen. 14 dager med telt og sovepose i Børgefjell nasjonalpark.

Det er en lørdagskveld i slutten av juli at vi starter ut fra Storvollen. Det er nå femte året at vi legger ferien vår hit til fjellet, men for første gang starter vi langturen fra Susendal. I år har vi egentlig ikke de store planene, vi skal bare på tur for å se hvor formen og lysta, naturen og været fører oss. Det er alltid spennende å være i nytt terreng, vi følger en sti i flott fjellbjørkeskog langs Tiplingelva innover mot Østre Tiplingen. Sekkene er tunge, selv ulvehunden Baffin bærer tungt nå de første dagene – 14 kilo med hundemat.

I skogen hopper små gråtrostunger, bjørkefink og gråsisik rundt oss. En grå fluesnapper har også fått ut ungene og en dvergfalk er på jakt etter en strandsnipe ved elva, men først og fremst er det biologiske mangfoldet preget av mygg. Det er i grunnen ikke så rart at fuglene trives her og kommer hit hvert år for å gi livet videre til nye generasjoner av fjærkledde små mirakler.

Hvorfor er vi på fjellet i ferien? Hvem er vi her ute? Vi er løsrevet fra tiden, titler, arbeidspress og klokkeslett. Vi er bare liv sammen med alt det andre livet. Her oppe innser vi at vi ikke er bedre eller større enn mygg og myrull. Vi er alle liv som vil leve og vi er sammen om det alle i fjellet. Det er godt å kjenne på tidløsheten i dette landskapet, i en natur som har vært uforandret i hundrevis, ja tusenvis av år.

Kan vi virkelig leve gode liv i en natur uten heiloen som skriker sin såre røst på fjellet, uten bjørnen som legger seg fredelig til søvn hver høst for å stå opp igjen neste vår, uten jaktfalken, hare og rype? Alle disse står på den norske rødlista over arter som står i fare for å bli utryddet.

Ferien i fjellet forteller oss så mye om hvem vi er og hva vi gjør. Tiden strekkes og det blir sannhet i ordene: De timer som teller er de timer som ikke telles.

Etter en kort vandring langs elva, har vi nå kommet fram til Østre Tipplingan. Vi tar en liten hvil, men mygga gjør den nok mye kortere enn hva vi hadde tenkt og trengt. Et bilde opp mot kveldshimmelen viser hvorfor vi allerede nå bestemmer oss for å brekke av oppover mot fjellet og litt mer åpent terreng. Forhåpentligvis kan det være en litt mer hjelpende vind der oppe i høyden. Myggmidler har vi ikke med oss på tur, vi er ikke av de som tror på at bruk av gift mot naturen er den rette vegen å gå, mygga er også liv som vi trenger her på jorda – selv om vi akkurat nå kunne ønsket at det var litt mindre av den.

Når terrenget åpner seg, og noen små vann dukker opp i landskapet, begynner vi å snakke om å finne feriens første teltplass. Vi ser også for oss et lite bål og litt mat til kvelds, og akkurat slik ender den første dagen av årets ferie. Vi blir fort enige om at dette er den fineste starten vi noen gang har hatt på en langtur i fjellet.

Fortsettelse følger....