søndag 22. januar 2017

Hulen i Varpvika, del 2

I det forrige innlegget skrev vi om en hule som ikke var så enkel å komme seg fram til uten båt, men en godværsdag i august fikk vi skyss og kunne legge ut på nok et lite hule-eventyr i Namdalen.


Vi har gått i land på Galtneset utenfor Salsnes. Jeg kikker ut på Folla, mens Alette er mest opptatt av å kikke på de store gravhaugene som en gang lå her. Det er flere av dem, men folk har gjennom tidene kastet på steinene og gravd. Nok et godt symbol på at ingenting er hellig i jakten på rikdom.

Det er stille, virkelig stille på havet, men to gråmåker kjemper om en småsei. Tenk at folk kan synes at måker er gjerrige bråkebøtter. Sannheten er vel at det man irriterer seg over - er det som gir gjenklang i den som irriterer seg. Måker henter i hvert fall ikke milliarder ut av oppdrett og har gullkraner på badet.


Men nå skal vi bare nyte stunden og ikke tenke for mye på en rar verden. Bare være på tur og oppleve, fylle opp noe inne i oss med denne lykken av en godværsdag.

- "Ja, ho e blank no Folla, berre helgedagen. Men du ska få sjå henne ein dag når ho snakkar alvor, da er ho eit vaksemenneske.” Jeg siterer Olav Duun og smiler, det gjør Alette også. For dette sitatet er det som oftes plukkes frem her ute på kysten. I fjor fikk vi det servert ni ganger på samme tur, av den samme gamle karen -  Sitatet det hadde gjort inntrykk og satt godt, selv om korttidshukommelsen begynte å svikte!


Vi traver rolig gjennom et vilt landskap, først fra nesset og inn i Varpvika, også følger vi bekken videre oppover i fjellet. Vi møter på en varslende gjerdesmett, men ser ellers ingen mennesker på denne turen - som faktisk skal ta hele dagen.


Vi tar oss tid til å smake på bekken, virkelig smake og bli kjent med den. Nippe til den med tørre lepper og kjenne den friske og runde signaturen. Lytte til den og se på hvor vakker den er. Bare slik fylles vi opp av å være ute. Det nytter ikke å haste gjennom landskapet, man må virkelig kjenne på hva disse detaljene betyr.

Årets siste blomstrende blåknapper blir også undersøkt av et annet lite kryp på denne jord. Insektenes dorske gange om høsten er kanskje for oss slik vi er for trærne og som de er for steinene og fjellene? Det er mye å filosofere over i et slikt landskap, når man føler at man virkelig har tid til det.


Jeg tror det finnes nok av mennesker som bor der ute ved en bekk eller ved en blomstereng, som aldri har tatt seg tid til å ta noe av dette inn over seg.


Vi kommer stadig nærmere hulen der oppe i fjellsiden, den samme hulen som vi så ned på sist vi var her. Å være amatører i oppdagelser og huleforskning kan virkelig ta tid det. Noe denne dobbel-turen til Salsnes illustrer ganske godt.


Når vi endelig kommer fram kan vi slå fast at det er en ganske stor hule. Den er langt fra så dyp som Windfieldhula, som ligger på den andre siden av fjellet, men den er likevel kanskje 30-40 meter dyp og 10 meter høy under taket. 

Hulen har helt sikkert blitt benyttet som skjulested og som oppholdsrom gjennom tidene. Vi finner mange beinrester og flere rester etter bålsteder. Vi er godt fornøyd med å ha besøkt dette hullet i verden, som så langt ikke er registrert noe sted.


Mens vi ser oss rundt her inne, kommer vi igjen inn på Platon og hans hulelignelse. Den er fortsatt veldig relevant, snart 2500 år etter at den ble skrevet ned.

- Folk flest er ifølge Platon kun opptatt av de daglige gjøremål i dette livet, sier Alette. - De er slavebundet til en annenrangs virkelighet, de tenker ikke, de følger bare sine følelser. Sint, sulten, gjerrig eller søvnig. - Vanlige mennesker er, i følge Platon, ikke i stand til å oppnå mystisk kontakt med de virkelige, fundamentale prinsipper som kun er tilgjengelige i den reelle virkelighet.
 

Hva er det vi leter etter på alle disse turene våre? Er det ikke en liten flik av virkeligheten bortenfor alt det "menneskeskapte" og nye. Noe som varer og har vart. Noe som kan redde oss fra de materialistiske kreftene som hele tiden lokker oss inn dit vi egentlig ikke vil?

Når vi nærmer oss bilen går høstsola ned i havet og farger fjellene slik at det varmer rundt hjertet.


Det er virkelig gull der ute i skogen, men ikke den typen gull de fleste forbinder med ordet. Vi må bak ordene og bak tankene.

mandag 9. januar 2017

Hulen i Varpvika, del 1

Jeg liker å kjenne hvor jeg setter ned foten, virkelig kjenne etter hvordan sko, fot og kropp beveger seg i ett med naturen. Kjenne hvordan hvert eneste fottrinn er forskjellig her ute i skogen og fjellet. Fotsålen møter underlaget, mykt eller hardt - og pusten min som går lett eller tungt.


Slik blir man også oppmerksom på mye mer, på lyder, naturens forsiktige språk. Brisens svake rasling i bladene, noen dråper som faller, en humle som summer. Den virkelige lykken ligger i det å være ett med dette, de uanselige, små tingene som omgir oss.

Nå er vi på vei mot et nytt eventyr; en hule vi ikke har besøkt før, men som ligger på et ganske utilgjengelig sted. Vi har fått tips om å kikke ned i Varpvika ved Salsnes. Der er det egentlig lettest å komme til med båt, men vi er nysgjerrig og litt spent - og har altså lagt ut på tur denne augustdagen i 2016.


Vi må gjennom myrer, gammel granskog, opp langs en bekk og over et fjell. På ferden skremmer vi to elg på flukt over kystfjellene, vi kan bare beundre hvor fort de tar seg fram i det kronglete terrenget. På noen minutter har de tilbakelagt en imponerende avstand og fjernet seg fra oss. Det har jeg full forståelse for at de ønsker. Når du setter foten varsomt ned i skogen, og er litt oppmerksom, så skjønner du også at vår brutale framferd mot dyrene har en pris. Alt vi gjør har en konsekvens.


Noen fugler har vi derimot litt nærmere møter med. Det er fuglekongen som også er nysgjerrig når han hører jeg plystrer, en ung flaggspett som sitter stiv som en saltstøtte og tror det gjør han usynlig. Her er det mye å se, blåbær, sommerens siste blomster og en mengde små detaljer i naturen.


På de mange turene våre har vi ofte snakket om spiraler. Naturens eget mønster, helt fra de store galaksene ned til de minste kryp og vekster finnes spiraler. Et symbol mennesket også har hatt med seg lenge før de inntok hulene langs norskekysten.


Spiralen er livets syklus, utvikling, pust og kraft, et symbol fra tidligere tider og fra alle verdens hjørner. På megalitter og steinoppstillinger, som i dag virker helt mystiske, kan spiralmønstrene i helleristningene kanskje symbolisere veien inn i labyrinten, til døden, og eventuelt tilbake igjen, skapelse og undergang. Livets pust.


- Hegel og Marx mener at historien også er en spiral, sier Alette.
Vi har tatt en pause ved et lite vann. - Tesen møtes av sin antitese og ender i en syntese, som igjen fører til nye spiraler. Historien er en utviklingsprosess, som går frem og opp, i stadige motsetningers møte. 

- Nå går dette kanskje litt for fort, svarer jeg. Henger vi med på runddansen?


Som problemløsere er vi mennesker eksperter. Møter vi frykten i en mørk hule så slår vi bare på lommelykta. Synteser på løpende bånd har ført hos dit vi er, men kanskje har vi i det siste glemt å rette lommelykta litt innover i oss selv. Ved å skyte det vi frykter, hugge det som står i veien og høste det vi klarer – Ja, så har vi glemt at vi selv er en del av spiralen. Å sage av greina man sitter på har også en konsekvens.


Nå står vi på en fjelltopp og skuer utover mot Nærøy og Vikna, havlandet ligger i vest, og rett nedenfor oss ligger Varpvika. Vi kan faktisk se hulen fra der vi står, men vi må innse at det vil ta veldig lang tid å komme seg ned dit i dette ville landskapet. Om noen timer kommer høstmørket krypende og kanskje er det ikke smart å fortsett nå. Det er tross alt naturen vi har med å gjøre.


Hulen får vente til neste helg, kanskje kan vi ordne båtskyss da? I mellomtiden kan du tygge på et lite dikt av Arnold Eidslott:

En tyv har tatt det beste fra meg
og båret det langt bort han har tatt
det beste men jeg vet ikke hva det er
men at det er det beste vet jeg fordi
mine fylte hender ikke gir meg glede

søndag 1. januar 2017

Kalkun til nyttår.

I går kveld hadde vi den roligste nyttårsaften du kan tenke deg. Da jeg egentlig følte at jeg hadde spist nok denne jula, ble kalkunen festet til en tørrgadd på fjellet.



Vi lå i ei plankebu der det ikke fantes tegn til raketter eller dekning på mobilen. Nyttårsmiddagen ble rødvin, ost og kjeks, som ble servert fra kassa til det lengste teleobjektivet.


Skal tro hvor mange kalkuner som går i søpla de nærmeste dagene? Hvor mange skal rase over at noen trær, fisk, fjørfe eller annen mat går tapt til bever, oter, ørn og andre rovdyr i 2017? Grådig de dyrene ute i det ville!



Kalkunen ble vårt symbolske offer, og i dag hadde vi en herlig nyttårsdag med besøk av ørn og nøtteskriker.



Mange synes sikkert det er sykt å gi bort middagen til fuglene, men vi er vel heller av den oppfatning at vi lever i en syk verden - En egoistisk verden der mange ikke har tanke om å dele med andre, selv om vi egentlig vasser i overflod.



Kanskje 2017 kan bli året da vi tenker litt dypere på det vi gjør. Det å være helt tilpasset en syk verden er ikke et sunnhetstegn. Derfor var det herlig å starte året på denne litt helsprø måten.



Godt 2017!