Hulen i Varpvika, del 2

I det forrige innlegget skrev vi om en hule som ikke var så enkel å komme seg fram til uten båt, men en godværsdag i august fikk vi skyss og kunne legge ut på nok et lite hule-eventyr i Namdalen.

Vi har gått i land på Galtneset utenfor Salsnes. Jeg kikker ut på Folla, mens Alette er mest opptatt av å kikke på de store gravhaugene som en gang lå her. Det er flere av dem, men folk har gjennom tidene kastet på steinene og gravd. Nok et godt symbol på at ingenting er hellig i jakten på rikdom.

Det er stille, virkelig stille på havet, men to gråmåker kjemper om en småsei. Tenk at folk kan synes at måker er gjerrige bråkebøtter. Sannheten er vel at det man irriterer seg over - er det som gir gjenklang i den som irriterer seg. Måker henter i hvert fall ikke milliarder ut av oppdrett og har gullkraner på badet.

Men nå skal vi bare nyte stunden og ikke tenke for mye på en rar verden. Bare være på tur og oppleve, fylle opp noe inne i oss med denne lykken av en godværsdag.

- "Ja, ho e blank no Folla, berre helgedagen. Men du ska få sjå henne ein dag når ho snakkar alvor, da er ho eit vaksemenneske.” Jeg siterer Olav Duun og smiler, det gjør Alette også. For dette sitatet er det som oftes plukkes frem her ute på kysten. I fjor fikk vi det servert ni ganger på samme tur, av den samme gamle karen -  Sitatet det hadde gjort inntrykk og satt godt, selv om korttidshukommelsen begynte å svikte!

Vi traver rolig gjennom et vilt landskap, først fra nesset og inn i Varpvika, også følger vi bekken videre oppover i fjellet. Vi møter på en varslende gjerdesmett, men ser ellers ingen mennesker på denne turen - som faktisk skal ta hele dagen.

Vi tar oss tid til å smake på bekken, virkelig smake og bli kjent med den. Nippe til den med tørre lepper og kjenne den friske og runde signaturen. Lytte til den og se på hvor vakker den er. Bare slik fylles vi opp av å være ute. Det nytter ikke å haste gjennom landskapet, man må virkelig kjenne på hva disse detaljene betyr.

Årets siste blomstrende blåknapper blir også undersøkt av et annet lite kryp på denne jord. Insektenes dorske gange om høsten er kanskje for oss slik vi er for trærne og som de er for steinene og fjellene? Det er mye å filosofere over i et slikt landskap, når man føler at man virkelig har tid til det.

Jeg tror det finnes nok av mennesker som bor der ute ved en bekk eller ved en blomstereng, som aldri har tatt seg tid til å ta noe av dette inn over seg.

Vi kommer stadig nærmere hulen der oppe i fjellsiden, den samme hulen som vi så ned på sist vi var her. Å være amatører i oppdagelser og huleforskning kan virkelig ta tid det. Noe denne dobbel-turen til Salsnes illustrer ganske godt.

Når vi endelig kommer fram kan vi slå fast at det er en ganske stor hule. Den er langt fra så dyp som Windfieldhula, som ligger på den andre siden av fjellet, men den er likevel kanskje 30-40 meter dyp og 10 meter høy under taket. 

Hulen har helt sikkert blitt benyttet som skjulested og som oppholdsrom gjennom tidene. Vi finner mange beinrester og flere rester etter bålsteder. Vi er godt fornøyd med å ha besøkt dette hullet i verden, som så langt ikke er registrert noe sted.

Mens vi ser oss rundt her inne, kommer vi igjen inn på Platon og hans hulelignelse. Den er fortsatt veldig relevant, snart 2500 år etter at den ble skrevet ned.

- Folk flest er ifølge Platon kun opptatt av de daglige gjøremål i dette livet, sier Alette. - De er slavebundet til en annenrangs virkelighet, de tenker ikke, de følger bare sine følelser. Sint, sulten, gjerrig eller søvnig. - Vanlige mennesker er, i følge Platon, ikke i stand til å oppnå mystisk kontakt med de virkelige, fundamentale prinsipper som kun er tilgjengelige i den reelle virkelighet.

 

Hva er det vi leter etter på alle disse turene våre? Er det ikke en liten flik av virkeligheten bortenfor alt det "menneskeskapte" og nye. Noe som varer og har vart. Noe som kan redde oss fra de materialistiske kreftene som hele tiden lokker oss inn dit vi egentlig ikke vil?

Når vi nærmer oss bilen går høstsola ned i havet og farger fjellene slik at det varmer rundt hjertet.

Det er virkelig gull der ute i skogen, men ikke den typen gull de fleste forbinder med ordet. Vi må bak ordene og bak tankene.