Hulen i Varpvika, del 1

Jeg liker å kjenne hvor jeg setter ned foten, virkelig kjenne etter hvordan sko, fot og kropp beveger seg i ett med naturen. Kjenne hvordan hvert eneste fottrinn er forskjellig her ute i skogen og fjellet. Fotsålen møter underlaget, mykt eller hardt - og pusten min som går lett eller tungt.

Slik blir man også oppmerksom på mye mer, på lyder, naturens forsiktige språk. Brisens svake rasling i bladene, noen dråper som faller, en humle som summer. Den virkelige lykken ligger i det å være ett med dette, de uanselige, små tingene som omgir oss.

Nå er vi på vei mot et nytt eventyr; en hule vi ikke har besøkt før, men som ligger på et ganske utilgjengelig sted. Vi har fått tips om å kikke ned i Varpvika ved Salsnes. Der er det egentlig lettest å komme til med båt, men vi er nysgjerrig og litt spent - og har altså lagt ut på tur denne augustdagen i 2016.

Vi må gjennom myrer, gammel granskog, opp langs en bekk og over et fjell. På ferden skremmer vi to elg på flukt over kystfjellene, vi kan bare beundre hvor fort de tar seg fram i det kronglete terrenget. På noen minutter har de tilbakelagt en imponerende avstand og fjernet seg fra oss. Det har jeg full forståelse for at de ønsker. Når du setter foten varsomt ned i skogen, og er litt oppmerksom, så skjønner du også at vår brutale framferd mot dyrene har en pris. Alt vi gjør har en konsekvens.

Noen fugler har vi derimot litt nærmere møter med. Det er fuglekongen som også er nysgjerrig når han hører jeg plystrer, en ung flaggspett som sitter stiv som en saltstøtte og tror det gjør han usynlig. Her er det mye å se, blåbær, sommerens siste blomster og en mengde små detaljer i naturen.

På de mange turene våre har vi ofte snakket om spiraler. Naturens eget mønster, helt fra de store galaksene ned til de minste kryp og vekster finnes spiraler. Et symbol mennesket også har hatt med seg lenge før de inntok hulene langs norskekysten.

Spiralen er livets syklus, utvikling, pust og kraft, et symbol fra tidligere tider og fra alle verdens hjørner. På megalitter og steinoppstillinger, som i dag virker helt mystiske, kan spiralmønstrene i helleristningene kanskje symbolisere veien inn i labyrinten, til døden, og eventuelt tilbake igjen, skapelse og undergang. Livets pust.

- Hegel og Marx mener at historien også er en spiral, sier Alette.
Vi har tatt en pause ved et lite vann. - Tesen møtes av sin antitese og ender i en syntese, som igjen fører til nye spiraler. Historien er en utviklingsprosess, som går frem og opp, i stadige motsetningers møte. 

- Nå går dette kanskje litt for fort, svarer jeg. Henger vi med på runddansen?

Som problemløsere er vi mennesker eksperter. Møter vi frykten i en mørk hule så slår vi bare på lommelykta. Synteser på løpende bånd har ført hos dit vi er, men kanskje har vi i det siste glemt å rette lommelykta litt innover i oss selv. Ved å skyte det vi frykter, hugge det som står i veien og høste det vi klarer – Ja, så har vi glemt at vi selv er en del av spiralen. Å sage av greina man sitter på har også en konsekvens.

Nå står vi på en fjelltopp og skuer utover mot Nærøy og Vikna, havlandet ligger i vest, og rett nedenfor oss ligger Varpvika. Vi kan faktisk se hulen fra der vi står, men vi må innse at det vil ta veldig lang tid å komme seg ned dit i dette ville landskapet. Om noen timer kommer høstmørket krypende og kanskje er det ikke smart å fortsett nå. Det er tross alt naturen vi har med å gjøre.

Hulen får vente til neste helg, kanskje kan vi ordne båtskyss da? I mellomtiden kan du tygge på et lite dikt av Arnold Eidslott:

En tyv har tatt det beste fra meg

og båret det langt bort han har tatt

det beste men jeg vet ikke hva det er

men at det er det beste vet jeg fordi

mine fylte hender ikke gir meg glede