mandag 28. desember 2015

Det stille språket

Her om dagen gikk turen vår til ei stor furu i skogen. – Skal vi høre hva furua forteller oss? Spurte jeg, til protester fra ungene. – Trær kan jo ikke snakke!



Når vi står der, i fjellskogen, slår det meg hvor opptatt samfunnet er av ord, og at vi så til de grader glemmer å tenke på all den andre kommunikasjonen som finner sted mellom oss mennesker, og mellom alt annet liv ute i naturen. Farger, lukt, lyd, berøring, blikk og kroppsspråk. Se bare til fjellreven eller hunden din, den sier så mye uten et eneste ord.



Alt dette er i grunnen bare en strøm av nye ord som skal beskrive litt av det jeg forsøker å fortelle: At hvert eneste levende vesen kommuniserer uten ord, og at vi mennesker er veldig ubevisst den siden av oss selv. For vi er også av de som kikker inn i flammer, tier, brøler, nikker, vinker, lukter, setter oss, reiser oss, kjøper telefon, bil, møbler, hus og klær - uten å være bevist det at vi egentlig driver kommunikasjon.



Hver gang du reiser deg under middagen og tar mobiltelefonen, hver gang du kikker inn i skjermen i stedet for å se på ungene, så forteller du noe til de som sitter igjen der. Vi må bli bevist det! At både handlinger, utrykk og stemmeleie sier mer enn ord.



Og vi må forstå at omgivelsene gjør noe med oss, vi blir påvirket og natur påvirker oss. Du er vel ikke i tvil om at du føler noe annet i en travel storby enn i ei blomstereng på landet? Du vet at forskning viser at pasienter med utsikt til en park blir raskere frisk enn de som stirrer inn i betong?

For å prøve å si dette på et vitenskapelig vis, på det språket som i dag er mest moderne, så blir det noe slikt: - "Speilnevronene i hjernen har en spennende funksjon knyttet til forståelsen av andres intensjoner og våre omgivelser". For å si det på den gamle måten: - "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum".



Jeg vet at andre menneskers væremåte gjør noe med meg, og at mørket, lyset, myra, treet, bekken og rypa jeg møter på turen har noe å fortelle meg. At naturen gjør noe godt med meg, gjør meg hel. I dag har det dessverre blitt slik at de fleste smiler av dette, og synes det høres litt forskrudd ut.

I skogen ligger sporene etter de som tok dette veldig alvorlig, men som i dag er helt mosegrodd.



Det bringer meg tilbake til den gamle furua og ungene. – Vi kan snakke uten ord, forklarer Alette dem. – Vi snakker på en måte i flere etasjer inne i oss. Ungene ser rart på henne og smiler. – Akkurat det er det beste beviset på å snakke uten ord, sier hun. – Smilet!

Husk det du som nå leser, SMIL! Og kom deg ut i det nye året, gå på besøk til de gamle trærne.

tirsdag 15. desember 2015

Julefred på Leka

Ei mørk helg i desember tok vi turen til Leka lengst nord i Trøndelag på jakt etter julefreden. Denne øya er kjent for sin spennende historie og et geologisk særpreg. Leka er faktisk kåret til Norges geologiske nasjonalmonument på grunn av den spesielle serpentin-steinen som gir berggrunnen den gule fargen. 


På våre mange små eventyr de siste årene har vi funnet ut at slike små utfarter kan gi oss utrolig mye. Det er ikke bare lov, men ytterst nød seg litt fri. Å ta vekk tankene gir fred og ro før jul. Du kan kjenne at noe skjer inne i deg når du kan være ute, oppleve de korte dagene og de lange nettene, være en del av desemberlyset.


Tenk, vi stresser alle rundt, henger dompap og nisser i granbar, drysser på med hvitt jule-glitter på boks, mens vi egentlig har alt dette vakre rundt oss i naturen. Hva er det egentlig vi driver med? Gaver, vask, handel og stress – Mens det vi egentlig alle søker er fred og ro. Småbjørk med rimfrost, fjellsko mot frossen lyng og kråker som flakser i rosa lys over fjorden.


Havørna er en kjent del av Lekas historie. Vi velger derfor å dra uten ungene på disse turene til saga- øya. Lokalbefolkningen er standhaftig og sikker på at ørnerovet har funnet sted, dermed er det best å la frykten vinne.

Men natta er uansett trygg og god, så på denne lille øya var det vi fant årets julefred. Vi valgte bort forventninger, kultur og alt det samfunnet rundt oss krever, alt vi selv tenker - også tente vi lys i natta.


Julefred er egentlig et gammelt begrep som før i tiden innebar at man skulle la strid og konflikter ligge og at man ryddet plass til hvile slik at en kunne samle seg rundt feiring sammen med sin familie. 
Dyr skulle også ha fred i jula, både husdyr som fikk ekstra mat til jul, fugler som fikk julenek, og rovdyr skulle få være i fred. 
Vi kan jo alle bidra til å skape litt ekstra julefred. Ved å være romslige og gode mot hverandre. Tenk litt oftere: Er det egentlig så nøye alt? Ørnerov eller nisser, religion eller penger. 
Husk det viktigste julebudskapet er: Fred! Det betyr fred med naturen, med verden, med virkeligheten – fred i deg selv. Så kan vi jo alle i dette forsøke å lande litt og kjenne etter hva som virkelig betyr noe for oss. 


Når 400 millioner år gammel serpentingul stein dekkes og forandres av ren, hvit snø sier det noe. Det snakker til oss om hvor små vi er i de kreftene som finnes ute i naturen, det sier noe om at vi må velge rett. At vi må velge fred og tenne lys.


Husk: Det beste kameraet er det du har med deg - De beste tankene er de du har lagt bort.

fredag 27. november 2015

Børgefjellboka

Så skal den altså være tilgjengelig på alle landets nettbutikker, hos alle bokhandlere som har et godt utvalg og alle med muligheter for å bestille bøker for deg. Børgefjellboka er på plass, over alt, og den får god mottakelse.


For oss er det ei gåte hvordan Norges nest eldste nasjonalpark har unngått å få sin egen praktbok for lenge siden. Som du ser, kan det umulig skyldes mangel på kvaliteter. Ser vi bort fra de mest brukte innfartsområdene, er dette en stiløs verden. Her finnes ikke merkede løyper, og hytter skal du lete lenge etter. 

Bua ved Gaukarn

De få som eksisterer, stammer fra tida før fredninga, og kan telles på en hånd. Derfor krever Børgefjell også et visst minimum av ferdigheter og utstyr av sine gjester. Her ligger det til rette for et enkelt friluftsliv der den besøkende selv må ta ansvaret for egen sikkerhet og velvære. Til gjengjeld blir du invitert inn i en tilnærmet urørt natur med storslåtte naturopplevelser som belønning for innsatsen. 

Fra Golvertind, Foto: Steinar Johansen

Vi skriver tilnærmet urørt, selv om parken også dessverre blir berørt av de store endinger i klima og utslipp av giftstoffer som vårt forbruksamfunn har gitt omgivelsene. 


Urørt kan også virke ulogisk, da dette egentlig er et gammelt kulturområde og en travel arbeidsplass: Børgefjell er sørsamisk kjerneområde og sommerbeite for store reinflokker. Saken er bare den at flere hundre års virksomhet har satt minimale spor, og i dag har vi alle et ansvar for at slik skal det fortsatt være. 

Merking av reinkalv, Foto: Steinar Johansen
Dermed er vi også inne på vår misjon som fotografer og forfattere. Vi ønsker at flest mulig skal se denne storheten. At flest mulig skal sette pris på den rikdommen som finnes i urørt natur. For du misshandler ikke en du er glad i. Du mobber ikke en gammel venn. 


Det er egentlig et tankekors at vi i det hele tatt må værne naturen ved lov. Vi vet jo at om mennesket kutter navlestrengen til den, så får det konsekvenser. 

Se på krefttallene fra Bejing, økningen i forkomster av astma og allergier i norske byer, tallene for kriminell og asosial adferd i de europeiske storbyene og tilstrømningen til private psykologer i New York og LA. Det logiske hadde vært ei folkereisning mot dagens kapitalstyrte forbrukersamfunn. I stedet slåss vi for å berge de siste villmarkene, og livsgrunnlaget for dem som lever der. 



På tross av dette er denne boka ment å være ei vandring i lyse kapittel. Ei reise i en drømmeverden som fremdeles er virkelig og oppnåelig. Inn i en natur som har gitt oss så mye at vi alltid vil komme tilbake så lenge beina bærer og ryggen tåler en sekk.

(Et utdrag fra bokas etterord)

søndag 1. november 2015

Binormal

Regnet har trommet på teltet gjennom hele natta, jeg hører at den store hunden begynner å bli urolig i forteltet. Da strekker Alette seg over meg og kikker inn i soveposen, smiler til meg gjennom mine søvnsmale øyeglugger.

- Jeg drømte at jeg skulle gi deg to ord, sier hun. - Binormal og trekant. - Det er rart for det kom en stemme til meg i drømmen og forklarte meg dette så tydelig, også legger hun til et spørsmål i det hun skal smette ut av teltåpningen:

- Har du hørt ordet binormal før?



Jeg begynner å tenke på ordet, binormal. Er det et matematisk begrep? Noe i psykologien? Nei, jeg tror ikke jeg har hørt om binormal.

I søvnørska ruller jeg meg over på Alettes underlag og blir liggende der å tenke på dette; binormal og trekant. Hun kommer noen ganger med de rareste ting ut av drømmene sine. Det gjør dagene morsomme og spennende, når man bare tar seg tid til å reflektere over det.

Noen ganger har hun også “sett” ting i drømme som vi har opplevd senere. I hvert fall har hjernene våre koblet det slik. Jeg er ingen person som slår fast at det er slik - eller slik. Jeg bare observerer og lever. Denne gangen er det altså to ord jeg skulle få som gave helt på starten av dagen.



- Ligger du på min plass du da, sier hun når hun kommer inn i teltet igjen. Da er det som om det lyser opp for meg innvendig. Jeg ser at vi alltid følger våre fastlagte mønstre, vi sitter på den faste siden av bordet, vi har den samme måten å stå opp på, ligger på den samme siden av senga, tenker på samme måte om venner og fiender, vi følger alltid normalen.

Som et lyn kommer all denne forståelsen til meg: Pascals trekant! Er en + en lik to?

- Nei, selvfølgelig ikke. Noen mennskere går bra sammen, andre dårlig. Noen team og par er fenomenale, andre fungerer ikke. Ved å prøve og feile bygger vi erfaring.

En pluss en er to når vi går i mønster og gjentar det samme gjennom livene våre. Vi er normale, men ved å være binormale så bryter vi ut av mønstret.



Når vi gjør noe på en ny måte så har vi plutselig mer å spille på, som i Pascals trekant - Vokser vi. En + to er tre, tre pluss tre er seks. Å bryte mønster er viktig for å vokse. Eureka! Gjennom Alettes drøm har jeg fått en teori om det binormale!



Å bryte mønster er viktig, det vet vi, men kanskje trenger vi ikke å gjøre så alt for store ting? Som å hoppe i fallskjerm eller klatre i Trollveggen.

Kanskje er det nok å bare gjøre noe helt normalt på en litt annen måte? Se verden fra et litt annnet ståsted. Vi vokser som mennesker ved å være binormal, gjøre ting på forskjellig måte. Tenke på en litt annen måte om et menneske, se verden fra en annen topp enn den vi altid har stått på.




Også kommer det så klart for meg at det er enda viktigere å forstå at dette ikke bare gjelder den verden som er rundt oss, men at vi må vende hele denne teorien om binormalitet innover mot oss selv.

Der inne i våre sinn har vi også mulighet til å være binormal. I stede for å bli sint så kan vi jo håndtere følelsen på en like normal måte. Vi kan puste dypt og rolig, gå en tur eller bare gråte.

Da har vi gjort noe som fortsatt er helt normalt, men det at du velger binormalitet gjør at du vokser på dette. Det viser deg en ny muligheter og gjør livet bedre.



Spennende tanker? Tenk, jeg fikk dem her på morgenen mens jeg fortsatt ligger i soveposen i vill norsk natur.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært normal og oversett dem. Ikke brydd meg om de to ordene fra Alettes drøm, men heldigvis er jeg ikke helt normal. Jeg er binormal!



Derfor ble dette også skrevet ned i notatblokka før frokost.

lørdag 31. oktober 2015

Helhet

Hvordan kan helheten være mer enn delene den består av? Det er et spørsmål det er lett å svare på om du bare tar deg tid til å reflektere litt over ordene, men ofte er det lettere når vi billedliggjør slike filosofiske spørsmål.


Kutt en strømledning i to, del et tre opp til vedkubber eller spreng en vei gjennom et fjellområde. Vi klarer nesten ikke å se omfanget av det vi gjør ved å redusere helheten.

Kanskje forstår vi det bedre ved å tenke oss at vi tar foten av et menneske, nå har vi fjernet så mye mer enn foten - Det skjønner vi. Mennesket er påført enorme tap av den helheten det var, bevegelighet og psyke blir sterkt påvirket. Relasjoner rundt dette mennesket får skader. 


I vår del av verden er vitenskapen den store sannheten i dag. Der ser vi hele tiden på deler. All forskning studerer deler, vi behandler symptomer, tar bort smerte og hugger oss inn i skog og fjell, mens vi bare ser på delene. Aldri på helheten. - Det er vel slik hjernen vår er laget, vi ønsker at det skal være enkelt.

Arne Næss har i sin dypøkologi påpekt at; mennesket ikke er en ting i et miljø, men et knutepunkt i et relasjonssystem, uten bestemte grenser i tid å rom. Det gir virkelig noe mer å tygge på for de små grå.


Husk at en lang tur i fjellet kan være både tung, smertefull, kald og slitsom. Helheten etter en slik tur kan imidlertid gi en følelse av lykke. Det er verd å ha med seg på vår ferd gjennom livet.

tirsdag 27. oktober 2015

Børgefjell - Mot slutten

Det går nå fort mot lansering av den nye boka om Børgefjell. Dermed går det også mot slutten for mange års arbeid med dette prosjektet. Det har vært ei fin tid, og en rekke innholdsrike turer er over.


Her på bloggen har du kunne fulgt mye av det vi har gjort, og nå er det på tide å ta dere med på det siste stykket av årets ferietur i fjellet. 


Teltet ved Gaukarn ble pakket ned, og i løpet av formiddagen har vi tatt oss opp på Tunnurfjellet. Ved røysa som markerer fylkesgrensa mellom Nordland og Trøndelag får vi igjen mobildekning. En liten sjekk på yr.no forteller oss at det blir et skikkelig drittvær de kommende dagene.

Vi har tid til å stå han av, vi kan godt vente på at det lysner opp igjen. Nå har vi vært her i åtte døgn og vi blir gjerne litt lenger. Stresset og maset er lagt unna, den gode fjellpulsen har sneket seg inn i kroppene våre. Det er like greit å slå opp teltet nå mens sola skinner.


Det tar ikke veldig lang tid før været skifter. I Børgefjell skjer det alltid overraskende fort når lavtrykk velter inn fra vest. Nå kommer det til å bli godt om tid til å filosofere, lese og sove. 

Noen ville sikkert blitt irritert over at været skal slå seg så vrangt i ferien, men egentlig er vi jo bare heldige som kan få ligge her å slappe av nå.


Det trommer på taket gjennom hele ettermiddagen og natta. Det  tar liksom aldri pause, det er et ork å gå ut for å pusse tenner eller gjøre andre relaterte og nødvendige ting i det store dusjrommet - Og det fortsetter like intensivt utover neste dag.


Det er nå det er på plass å tenke over turen vi har vært på - og den verden vi snart skal tilbake til. Alette forteller meg at det er anslått at vi mennesker og våre husdyr utgjorde omtrent en prosent  av jordens biomasse for omlag 10.000 år siden. I dag er dette helt snudd på hodet! 

Vi og vår matproduksjon utgjør 98 prosent av biomassen på landjorda. Bare to små prosent er i dag ville dyr. Vi har tatt over og gjort det meste av naturen om til beitemarker. Villdyra taper og er på vikende front i alle land. Det er konflikter, drap, flukt og frykt over alt. 

Viste du at tapet av regnskog først og fremst skyldes kvegdrift eller produksjon av mat til vår mat? At 1100 miljøaktivister er drept de siste årene i Sør-Amerika, fordi kreftene som driver galskapen er så sterke. Det hjelper lite å snakke om klima, vindkraft og utbygging av trikk når problemene er så omfattende.

Det må en enorm bevisstgjøring til for at vi skal endre oss og forstå at vi alle har et ansvar for det som skjer. I frykt for at "noe" truer vår eksistens går vi løs på det siste som er igjen av grunnlaget for den. 


På slutten av turen tar vi oss helt ned til Namsvatnet, men bestemmer oss for å ta ei siste natt her på grensa til nasjonalparken. Det er vanskelig å avslutte ferielivet og gå tilbake til det samfunnet som venter. 

Det er vanskelig å forholde seg til at jorda er overbefolket, mens vi feirer med kake når folketallet vokser. Det er tøft å høre at vi har vernet alt for mye, mens villmarka, naturen, fuglelivet og håpet spises opp rundt oss.


Er vi klar over at vi akkurat nå - i vår tid - flere steder er i ferd med å frarøve oss selv og barnebarna våre gleden over å oppleve urørt natur? Det bør være et spørsmål som er oppe til debatt i ethvert lokalsamfunn, i enhver bygd rundt omkring i hele landet. 

Vi mennesker legger beslag på enorme områder og villmarksområdene har i Norge blitt redusert fra å være ca 60% av landet i 1900 til å være 9% i 2013. Da ble definisjonen "villmarksområder" tatt vekk - det ble kanskje for problematisk å måtte spare de siste områdene?


Vi trenger flere tøffe politikere som ser langt frem i horisonten, som ikke blir skremt av kraftkriser, fraflytting, omorganisering, nyheter og argumenter - alt dette som kommer og går som regnbyger over Børgefjell.

En gang i tiden tok noen den vanskelige avgjørelsen om å frede Børgefjell. Er det noen i dag som synes det var feil? Det finnes helt sikkert de som kunne ha tenkt seg å sprengt, bygd og rasert dette også.


I dag har det jo gått så langt at vi til og med er i ferd med å miste vår siste fredelige dag. Det må jo jobbes og produseres om vi skal klare dette livet!

Tingenes orden burde egentlig vært motsatt - den syvende dagen skulle vært vår arbeidsdag, og de andre seks skulle blitt viet til naturen og friluftslivets gleder. Disse dagene ute gir mer enn noe annet det hele menneskeheten egentlig er på jakt etter: LYKKE!




søndag 27. september 2015

Sommerferie i Børgefjell - Del 7

Så er det endelig en godværsdag igjen, og når sola skinner finnes det ikke et vakrere sted å våkne opp.


God morgen! Nå er Børgefjell eventyret - og drømmen i dag er storfisken.

I år er det egentlig helt håpløse forhold. Kulden har gjort noe med fisken, uansett hva vi kaster ut så orker den ikke å bry seg om de lekre og farverike fjær, bly og plastdetaljer vi drar gjennom vannet.


Vel, vi må bare prøve - for nå er vi jo her - alle villmarksvandrere med litt pondus har ei god fiskehistorie fra Børgefjell - og vi har nok lest de fleste. 

Selv har jeg også samlet opp noen minner om storfisker som har dratt tauet rett av, hoppet kroken ut av kjeften eller spyttet marken mot meg. 


Nå er det på tide å spytte tilbake - tre ganger i fjellvatnet og dra krambua opp så den spriker mot sola. Det er monn i slikt, og slett ikke overtro, det lærte jeg som liten.



Kaffe blir kokt, dagen går - frosk og lav blir studert og de kikker nok på sin måte tilbake mot oss. 

Små tjern, bekker og vann blir fisket på kryss og tvers. Området mellom Litle Kjukkelen og Gaukarn blir prøvd uten hell, uten napp, men med synet av mange vak og storfisker.


Det går mot ettermiddagen, tjønna som har vært mattblå under brisen, den legger seg til ro og får en dypere farge nå, mørkner av med kvelden som kommer. 

Ut mot bekkeoset går det en strime i vannflata - en fisk skjærer opp i vår verden med ryggfinna. Kanskje er det en storaure, lubben og lang, med prikker i gullfargen - og øyne skinnende og mørke som vannflata. En skapning - like vakker som frosken, som reinen og rypa.


Den glir stille over flaksteinen på grunna her, kikker etter en matbit mot kveldslyset - i full ro og harmoni med det mørket som har overtatt både bekkesøkket og vannkanten.  

Nå ser auren plutselig en rød, irriterende smådjevel som kommer rett i mot den! - Den hogger hissig mot spinneren min, og sitter på kroken! Hurra!!!


300 gram børgefjellfisk blir dratt rett på land. Der satt den - ja, blås nå i om den var liten - det skal bli deilig med noe annet enn betasuppe i kveld. Det har vært godt å gå rundt her i eventyret i dag, drømme og bare ha det godt.


 For alt er virkelig godt - Har du skjønt det?

tirsdag 15. september 2015

Sommerfeie i Børgefjell - Del 6

Fjella i vest har solflekker på, men det ser ut som Kvigtindmassivet i nord står der og damper, det går en snøeling der inne. Fjellene ser små ut fra dette ståstedet, men alt er relativt og det trenger vi ikke Einstein til å fortelle oss her inne i Børgefjell. 


Det er et enormt landskap vi står å kikker utover, det er nesten umulig for sansene å ta dette innover seg. Vi har gått rundt Kvigtind og vet hvor stort det egentlig er - eller ikke er? Det er vel paradokset i alle slike opplevelser. Små eller store? Sammenlignet med hva? Og hvem er det som sammenligner? Børgefjell kan virke skremmende stort, men sett i forhold til tapet av villmark de siste årene er det skremmende lite.



Vi har pakka teltet og setter kursen ned til området mellom Gaukarn og Litle Kjukkelvatnet. Det skal bli godt å komme ned i litt lavere land nå. 


Snøen den ligger metertykk i flere søkk vest for Store Kjukkelelva, på en av de hvite flekkene står en svart liten dott. Det er flere hundre rein som har samlet seg. De har søkt dit for å komme unna, for over gresset og myra som lokker står lufta i et eneste kvin av mygg og brems. 

Små insekter blir store plager, mens store rein blir små i snøflatene. De samme snøflatene og den isen som er i ferd med å bli små over store deler av jorda.


Hva er rett og hva er galt? Hvordan velger vi sannhet og virkelighet? Finnes det egentlig et utkikkspunkt som gir oss mulighet til å se dette? 

Jeg tror ikke folk flest har tid til å tenke over og vurdere slike sider av livet i dag. Livet, det bare raser av sted mot slutten for de fleste. Men i den slutten ligger kanskje det beste utkikkspunktet for oss alle?


Det blir en fin kveld, det grå sløret på himmelen er revet i stykker. Sola skinner gjennom store blå revner, og jeg bestemmer meg for å ta et bad. Ikke det at temperaturen innbyr til bading, det er vel mer at kroppen trenger det. 

Det er i grunnen litt høst i lufta, kveldene og natta blir blå og kald. De to mørke delene av døgnet spiser allerede av begge endene av den lyse dagen, det merkes godt når man er ute.


Vi har vel på alle måter bare godt av noen dager eller uker her inne i fjellet. En klok mann har sagt at mørket skal bli vårt lys, mens stillheten skal bli vår dans. Børgefjellnatta i august er et greit utkikkspunkt mot det menneskeheten tåler lite av. Jeg tenker på virkelige verdier, hentet fram fra hjertet i et mørkt og stille telt - langt inne i fjellheimen. 



Dagens videoklipp viser heller ikke virkeligheten, bare et lite utdrag. I min virkelighet er det stort sett jeg som lager maten altså!
Legg gjerne igjen en kommentar. Det er trivelig det!