Det stille språket

Her om dagen gikk turen vår til ei stor furu i skogen. – Skal vi høre hva furua forteller oss? Spurte jeg, til protester fra ungene. – Trær kan jo ikke snakke!



Når vi står der, i fjellskogen, slår det meg hvor opptatt samfunnet er av ord, og at vi så til de grader glemmer å tenke på all den andre kommunikasjonen som finner sted mellom oss mennesker, og mellom alt annet liv ute i naturen. Farger, lukt, lyd, berøring, blikk og kroppsspråk. Se bare til fjellreven eller hunden din, den sier så mye uten et eneste ord.



Alt dette er i grunnen bare en strøm av nye ord som skal beskrive litt av det jeg forsøker å fortelle: At hvert eneste levende vesen kommuniserer uten ord, og at vi mennesker er veldig ubevisst den siden av oss selv. For vi er også av de som kikker inn i flammer, tier, brøler, nikker, vinker, lukter, setter oss, reiser oss, kjøper telefon, bil, møbler, hus og klær - uten å være bevist det at vi egentlig driver kommunikasjon.



Hver gang du reiser deg under middagen og tar mobiltelefonen, hver gang du kikker inn i skjermen i stedet for å se på ungene, så forteller du noe til de som sitter igjen der. Vi må bli bevist det! At både handlinger, utrykk og stemmeleie sier mer enn ord.



Og vi må forstå at omgivelsene gjør noe med oss, vi blir påvirket og natur påvirker oss. Du er vel ikke i tvil om at du føler noe annet i en travel storby enn i ei blomstereng på landet? Du vet at forskning viser at pasienter med utsikt til en park blir raskere frisk enn de som stirrer inn i betong?

For å prøve å si dette på et vitenskapelig vis, på det språket som i dag er mest moderne, så blir det noe slikt: - "Speilnevronene i hjernen har en spennende funksjon knyttet til forståelsen av andres intensjoner og våre omgivelser". For å si det på den gamle måten: - "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum".



Jeg vet at andre menneskers væremåte gjør noe med meg, og at mørket, lyset, myra, treet, bekken og rypa jeg møter på turen har noe å fortelle meg. At naturen gjør noe godt med meg, gjør meg hel. I dag har det dessverre blitt slik at de fleste smiler av dette, og synes det høres litt forskrudd ut.

I skogen ligger sporene etter de som tok dette veldig alvorlig, men som i dag er helt mosegrodd.



Det bringer meg tilbake til den gamle furua og ungene. – Vi kan snakke uten ord, forklarer Alette dem. – Vi snakker på en måte i flere etasjer inne i oss. Ungene ser rart på henne og smiler. – Akkurat det er det beste beviset på å snakke uten ord, sier hun. – Smilet!

Husk det du som nå leser, SMIL! Og kom deg ut i det nye året, gå på besøk til de gamle trærne.