Mysteriet i hula

En av de første dagene i 2016 dro vi på eventyr i Namdalens skoger. Vi er så utrolig heldige som bor her hvor storskogen fortsatt vaier i den bitende østavinden. På et sted der mystikken fortsatt finnes rett utenfor stuedøra - Det skulle vi virkelig merke på denne turen.

40 minutters kjøring fra huset i Namsos og et par timers trasking ut i terrenget. Plutselig befant vi oss i eventyret igjen. Vi var sammen med mosegrodde kjempesteiner, lavdekte trær og merkelige lyder skapt av både vinden, isen og livet rundt oss.

Plutselig får vi se elgen dra avgårde som en skygge gjennom granbaret. Han har nok stått der og sett på oss, to merkelige skapninger som plutselig kom å forstyrret den lange fredsperioden som den nå har hatt.

De namdalske skogene kunne godt ha vært brukt i en eventyrfilm i Hollywood. De er virkelig noe å være stolt av, for her finner vi et biologisk mangfold som forvaltninga har satt merkelappen "av internasjonal verneverdi" på.

For oss har denne skogen så mange verdier. Den gir ly mot vinden, gir Europas friskeste luft, det reneste vann og den er en genbank, en opplevelsesbank - et mysterium på sitt vis. 

Hvor mange ganger har jeg ikke gått på denne mosen i drømmene mine, lett etter huler og hørt hviskende stemmer.

Målet for denne turen er bare å være ute, oppleve, oppdage og ta noen bilder. Vi har ikke med oss mat eller vann, for vi har ikke tenkt å bli så lenge. Vann får man foresten tak i selv nå på denne kaldeste tida av året. Det klukker og renner under isen, selv om temperaturen kryper ned mot - 15 grader.

En annen ting vi ikke har med oss er lommelykt. Vi skal hjem før det blir mørkt og vi hadde jo ikke tenkt oss på noen grottevandring. Men som sagt: - Skogen er som en fantasiverden, og ting skjer på slike eventyr.

Plutselig står vi ovenfor et stort område med skikkelig grov steinur og huler. Dette er ikke registrert noe sted, men vi ser tydelige spor etter gammel bruk. Her er det kullrester etter bål, trepinner som er spisset og mange andre tegn på gammel aktivitet.

Alette bruker mobilens kamera som lyskilde i av de dypeste hulene vi går inn i. Den blinker noen ganger, tar bilde og blinker på nytt. Det er egentlig umulig å se noe der inne, samtidig streiker batteriet i kulden. - Uten at vi nå er klar over det så er mysteriet fanget!

Vi bestemmer oss for å komme tilbake hit en gang, det er på tide å dra hjem. Det mørkner fort på denne tiden av året.

Når vi er trygt hjemme får Alette strøm på mobilen igjen. Hun ser over og sletter de bildene som hun tok i den hulen der ute i skogen. Til vår store overraskelse dukker dette opp på et av bildene. Det er ingen tvil om at det er "noe", men hva???

Fra vi er små av lærer vi viktigheten av å skille mellom fantasi og virkelighet. Er det egentlig så lurt? Er ikke fantasi og virkelighet to viktige deler av livet? Er ikke eventyret, drømmene og leken noe vi trenger for å leve? 

Albert Einstein sa, "Ingen av mine oppdagelser har jeg kommet fram til gjennom rasjonell tenkning." Det er noe å ta med seg inn i natta og i dagene fram til vi igjen oppsøker hula i storskogen. Du skal få høre hva som ligger der, om du vil da? 

Fantasien og drømmen om en skatt er nok egentlig mye mer verdt. Har du tenkt på det? Det gode er jo at vi har så mange eventyr å ta av, om vi bare velger det.