mandag 25. januar 2016

Høytid ved kirka

Det er stille i sentrum av Namsos, det er søndag. Bare noen få sjeler med hund er ute og spaserer. Disse små flokkene av liv markerer brøyteskavlene med gule flekker, men i en av disse skavlene ligger også hundrevis av bær. 



Som naturfotograf vet jeg at det er nå jeg må kikke opp. På vinteren er det nemlig fult mulig å være fuglefotograf i byen, spesielt når svensk asalen langs gatene har hatt et så godt år som 2015. Troster, finker, meis, stær, sidensvans og selv konglebit kan dukke opp midt i byen, og nå står jeg her foran en stor flokk med sidensvans.



Jeg følger med på fuglenes bevegelse, ser mønstret i aktiviteten deres, og kjenner på at jeg har godt av å stå slik. Tankene legges til side, men likevel flyger det en og annen tanke-rest forbi i mitt indre. Dette er vel også en slags avlegger av det som populært kalles mindfulness. Nå dukker det opp fragmenter av ting jeg har sett og hørt den siste tida, det stokkes og sorteres. Hvor ofte tar du deg tid til dette?


Når vi er stille og fredelig lenge nok drar vi bort ganske mange forheng i vår tankeskapte verden. Vismenn hevder at vi i vår kjerne kan komme dit at vi kan se livet, og kjernen slik det også er i alt annet liv rundt oss. Jeg synes det er godt forklart, for det er noe slikt jeg har opplevd på mange av mine turer ut i naturen - I ett med alt.



Det er morsomt å observere, ikke bare sidensvansen, men også meg selv i naturen. Bruker ikke vi mennesker litt for mye tid på å organisere verden, på fuglebøker og latinske navn? Vi snakker om kamera og objektiver, lager klokker og kalendre, planlegger og analysere. Vi  prøver å forutse været og vinden, farer og frykt. Men hvilken del av livet har vi virkelig kontroll over? 

Kanskje er det slik at den rasjonelle tenkningen ødelegger min sjel. Hva om vi velger å tro på at vår tanke er fri, og velger å tro på en virkelighet som vi helt og holdent skaper selv? Er vi gale da? Er det ikke bedre enn et liv i fortvilelse og sorg over meningsløshet?



Her ved kirka i Namsos havnet jeg inn nok en gang inn i disse temaene som er så viktig. Vår forestillingsevne og vår tro, den åndelige siden av livet. Jeg retter 500 millimeteren på støle armer mot fuglene. Som et pust går en liten undring gjennom meg: Er det vi som lever dette livet - eller livet som lever oss?



- "Sirr-sri-sririririri", lyden forteller meg at flokken med sidensvans snart skal ta til vingene igjen. Oppsøke et annet tre med bær eller en hvileplass med litt mer ro - Også slår små, raske vinger i lufta, forplanter lyden inn i trommehinnene mine og hvisker noe om selve livet til meg, om hva vi kom fra -og går til - Om fred og ro.



1 kommentar:

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan