Alle organismer står på skuldrene til sine forfedre. De inngår i en evolusjonær bevegelse, en saktmodig prosess av endring og tilpasning, et slektsledd etter det andre. Det som driver denne modifikasjonen er ikke at man lærer av andres feil. Det er ikke tid til det i naturen.
En stor tabbe til feil tidspunkt kan i naturen bety at man blir spist eller taper kampen om å videreføre sine gener. I naturen lærer man dermed av det som gjøres riktig, man utvikles ved å få det som fungerer til å fungere enda bedre. Dette er en prosess som så fint kalles for rekursiv (noe som gjentar seg).
Hvordan er vi mennesker i den vestlige verden? Fokuserer vi for mye på det som går galt? Hvor flinke er vi til å lære av det som faktisk er bra for oss og da gjenta dette? De fleste vet at frykt er en følelse som står i veien for å føle ekte glede og kjærlighet. De aller fleste av oss vet at sinne og hat er en meget tung byrde å bære, og at indre fred er det som gir oss gleden og lykken. Likevel skvetter mange av oss rundt helt ute av stand til å finne varig tilfredsstillelse, med frykt for det meste.
Sett deg ned, ta deg tid, se på naturen og lytt til det den forteller. Ved å studere oppdager du stadig noe nytt, ikke minst om deg selv. Noe viktig som de fleste i dag haster forbi.
Det finnes ingen strategidokumenter i naturen, ingen langsiktige fremtidsanalyser eller planer for rasjonalisering. Naturen er her og nå, i alle sine fantastiske, merkelige, klumsete og flotte varianter. En tradisjonell misforståelse av evolusjonen handler om at den sterkeste overlever. Sannheten er at det er den som er akkurat god nok som overlever. Akkurat god nok til å vokse, reprodusere seg og løse de utfordringer som måtte komme.
Vi har en tendens til å tenke på arter som hundre prosent tilpasset sine omgivelser. Men det er ikke perfeksjon som gjelder i naturen. Hvis gaupa var den perfekte jeger ville den løpt enda fortere, men hva hadde vært vitsen med det? På et tidspunkt blir kostnadene ved å søke mot det optimale høyere enn gevinsten.
Tenk om vi mennesker kunne vært mer fornøyd med en tankegang om at passe er bra nok. I vår vestlige verden blir 16-åringer utbrente og liggende på mørke rom i årevis, fordi de har kjempet en kamp for å bli mye mer en bra nok.
Å inkludere opplevelsene man får i naturen i seg selv, er en visdomskunst som er på veg til å gå tapt. Tenk å sette seg ned på en stubbe og studere en edderkopp spinne sitt nett en rolig morgen i september. Det er kanskje mye stress på jobb og man har en følelse av å ikke strekke til inni seg. Du observerer at vevet blir strukket og revet i av vinden, men den ryker ikke.
Edderkoppen blir ikke irritert av vinden, den gjør bare det den må gjøre som edderkopp. Dette bildet kan være fantastisk å ta med seg tilbake i hverdagen, når en så tynn tråd kan være så sterk hvordan kan jeg da som menneske være tålmodig i mitt arbeid med alle trådene i hverdagen. Kanskje må man lene seg litt tilbake for å se det vakre nettet man faktisk har spunnet i livet sitt og ikke være så opptatt av små feil og mangler?
Mennesket haster alt for fort fra det ene inntrykket til det andre.
Hvor kommer min og din virkelighet fra? Har du tenkt på det? Den kommer kanskje fra vår kultur og oppvekst, fra pengemakt og skjønnhetsjag. Men du, hva om du så det på en annen måte? Hva om virkeligheten kommer fra naturen?
Hvis vi åpner sansene våre for det som ligger bakenfor ordene og bakenfor logikken, så kan vi oppleve det stille språket som naturen snakker.
Når du tar deg tid kan du faktisk se alt på en annen måte! Det er en skatt bare å vite dette. God tur ut!
Du skriver reflektert og godt Kjartan,tenk om menneskesinnet en gang kunne lært seg litt måtehold, at passe er nok.
SvarSlettTusen takk Kai! Ja, tenk om...
SvarSlett