søndag 25. november 2018

Å la noe være i fred

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.


Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.


Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være. 


Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike. 


Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten. 


Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.



Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke. 


- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.

fredag 23. november 2018

Svart fredag

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.


Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.


Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.


I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?


Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.


Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.