Svart fredag

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.

Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.

Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.

I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?

Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.

Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.