tirsdag 12. januar 2010

Er det noe mer?

En gang kom det en åtte år gammel gutt bort til meg, og gråt sine modige tårer. - "Pappa sier at det ikke er noe mer etter døden", kunne han fortelle. Åtte åringen hadde nettopp mistet bestefaren sin og var selvfølgelig veldig lei seg. - "Hva er egentlig vitsen?", spurte han gjennom tårene. Jeg reagerte voldsomt på det jeg opplevde akkurat da.

Jeg kom ikke på noe annet enn å dra frem Stephen Hawkings bok - Universet i et nøtteskall, og fortelle gutten at dette var verdens klokeste mann. - "Selv han har ikke noe svar, men han kan fortelle oss at det er mye mer rundt oss enn hva vi ser." - "Det er mye vi ikke vet. Og de spørsmål du kommer med, de kan hverken Pappa eller Hawkings gi noe svar på", sa jeg med skjelvende stemme. Hvorfor ble jeg så engasjert og opprørt? Jeg skal forklare.


Er det noe mer? Finnes det en mening? Dette er nemlig spørsmål jeg selv har gått rundt og grublet på i mange år. Da jeg var sju år gammel mistet jeg min mor, og veldig lite av det som ble sagt og forklart ga meg den gangen noen mening. Ja, jeg husker at jeg gråt i mørket og skrek ut mot den gud som var så urettferdig at han hadde "tatt henne med seg hjem". Prest, barnetro og kirke, jeg mistet all tro på det jeg hadde lært. Jeg ble bare så fortvilt.


Bildet over viser meg, søstra mi og mamma på hytta. I skogen rundt her begynte jeg å trampe for meg selv når hun hadde død. Sakte, men sikkert fant jeg en egen mening og jeg fant den i naturen. Jeg så på de små ting, og jeg undret meg mye. Jeg følte meg i ett med det som var rundt meg, og jeg fant en ro der ute blant trær og steiner. Jeg ble oppslukt av fuglene, og jeg hadde en far som lot meg fly fritt omkring, og som lyttet interessert når jeg kom hjem med nye opplevelser.

Jeg ble nok sett på som en særing, og det er jeg sikkert den dag i dag. Men en ting er sikkert, jeg føler at jeg skylder naturen rundt meg veldig mye. Jeg vet at natur og naturopplevelserer er viktig for mennesket, og det er noe jeg vil dele med alle og fortelle til de som har tid til å lytte.


Utover i ungdomsårene leste jeg mye om natur og vitenskap. Om hvordan alt hadde blitt til, men jeg hadde en følelse av at vitenskapsmenn også sliter med forklaringer, og jeg begynte å tro på at det kanskje var noe mer likevel. Kanskje så jeg det allerede når jeg fartet rundt i skogen som liten gutt? Ute i det store systemet er det virkelig mye å undre seg over. Vi kan se det når vi kikker på de små maurene eller når vi kikker opp på himmelen. Jeg kan også føle det når jeg sitter i ro der ute i naturen. Kanskje var det derfor jeg mange år senere reagerte sånn på den pappaen som fornektet alt og sa han hadde en facit. Det har vi nemlig ikke!


Et av de vakreste sitater jeg kjenner kommer fra et av de største hodene menneskeheten har fostret, Albert Einstein:

”Alt er forutbestemt, både begynnelsen og slutten, av krefter som vi ikke har noen kontroll over. Skjebnen er lagt for både småkryp og for stjerner. Mennesker, vekster eller kosmisk støv, alle danser vi til en mystisk tone som spilles i det fjerne av en usynlig spillemann.”

I likhet med mange tenkere drar også han frem at det må finnes "noe". Selvfølgelig ikke en gud med skjegg, men ett eller annet her som vi faktisk ikke finner svar på.


Mange år etter at denne gutten kom springende hjem til meg møtte jeg en annen tenker og en stor menneskekjenner, Joralf Gjerstad fra Snåsa. Han satte en god del ting på plass for meg, og koblet det åndelige med naturen på en måte som har gjort meg enda mer "sikker" og enda mer undrende over livet. Noen svar har jeg fortsatt ikke, for vi blir til det siste et mysterium også for oss selv.

Det som forundrer meg mye i dag er at vi ikke ser den verdien naturen har og at vi faktisk bare er en liten del av dette store systemet. Jeg blir nesten sprø av å se naturødeleggelser og uforstand, rovdyrhat og griskhet. Men som Gjerstad sier, vi er nok for små til å forstå.

Og til de som sier at de er i ferd med å gi opp naturverntanken, og tenker at det er nytteløst, så kom det noen ord til meg en dag her:

"Det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket." (Konfucius)

Det er også ord som passer godt til historien om åtteåringen som kom gråtende til meg.

29 kommentarer:

  1. Sterke saker min venn!! Må lese mere om dette og man får tenke litt selv.Det er ikke lett og plassere sine tanker noen ganger.Hans Rotmo sa en gang " Det er meir mellom himmel enn på jord". Får ta fram Arne Ness sin "Livsfilosofi" igjen.Go natt der ute. Ole M

    SvarSlett
  2. Hei
    Meget sterkt og godt skrevet!
    Jeg tror nok at vi har vår tilmålte tid her nede..har vi den troen i oss vil vi bli mye mer avslappet over alt som er farlig i dette livet. Vi må leve mens vi er her! Å at det er mer mellom himmel og jord er også sikkert med opplevelser jeg selv hadde da min mor døde brått bare 57 år!

    Du nevner dette sitatet
    "Det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket." (Konfucius)

    Så sant så sant!

    monika

    SvarSlett
  3. Her er det mange kjente tanker og tema... Tror vi må ta en tur i skjulet igjen snart:) Det er ikke så ofte folk deler slike tanker med omverden, men jeg tror mange, ja kanskje de fleste har tanker som streifer i samme baner som det du er innom her.

    Om det ikke er slik hele tiden, så har vi vel alle perioder i livet der eksistensielle spørsmål dukker opp. Det er interessant og meningsfylt å snakke om.

    Vi fødes inn i denne verden som små hjelpeløse skapninger som med litt starthjelp helst bør vokse opp og gjøre noe meningsfylt med livene våre før vi igjen forlater verden og går over i??? -Ja jeg tror på et liv etter døden. Det gir meg mening og svar på mye. Eller for å si det på en litt annen måte; det gir meg den tryggheten, roen og tilhørigheten jeg kjenner behov for for å leve et godt liv.

    Takk for interessang lesning!

    SvarSlett
  4. Hei Kjartan.

    Interresant og sterk lesning.
    Om det er noe mer? Vel, det er vel ingen som har svaret på det...

    Det statlige systemet som har hatt dette som oppgave igennom tidene, med forskjellige tiltak for delvis å tvinge dette på befolkningen, påberoper seg uforbeholdent å sitte på svaret.
    For meg blir reaksjonen noe av den samme som du opplevde med faren som mente han satt på faciten:-)
    Selvsagt respekterer jeg de som tror på et liv etter dette, og til tider kan jeg kanskje føle et stikk av misunnelse til de som oppriktig tror at det kommer mer! Selv tror jeg nok mest mine atomer og molekyler vil leve videre i det store systemet, gå inn i naturens kretsløp. I hvilken grad min sjel og tanker lever videre skal jeg nok ikke begi meg ut på...

    Alle søker vi vel etter en overordnet mening med vår tilstedeværelse på jorda. Evig liv eller liv etter døden gir nok denne meningen for en god del mennesker. Nå skal jeg ikke vandre ut i en religionsdebatt jeg ikke har forutsetning for å gjennomføre.

    Personlig har jeg nok vanskelig for å se at mennesker er noe mer enn et pattedyr, nesten på linje med andre pattedyr. Jeg sier nesten....det som skiller oss fra alle andre arter, er vel vår "intelligens". En intelligens som vi med åpne øyne og full bevissthet bruker til å drive oss selv mot utryddelse. Ikke mange dyrearter som kan vise til slikt:-)
    Et lite sidesprang , men dog.

    Om det gir livet mening å erkjenne at jeg nok bare vil inngå i det store systemet? For min del like stor mening som å prøve å lure meg selv å tro at jeg skal få et nytt liv etter døden, i den forstand at jeg skal få et liv hvor jeg har tanker og følelser. At mine molekyler og atomer lever videre i andre individ eller organsimer kan vel tenkes, og således er vel også det noe mer?

    Ha en fin dag:-)

    SvarSlett
  5. Sterke og reflekterte tanker Kjartan, takk for et bra innlegg. Uten å gå i detalj her, så har jeg veldig like opplevelser fra barndomen der naturen bli "den som forstår meg".

    Oss særinger imellom - Andreas.

    SvarSlett
  6. Bjørn Aksel Bjerke13. januar 2010 kl. 10:45

    Rørende og sterkt skildret! Sitter med en tåre i øyekroken etter å ha lest innlegget ditt. Nesten en kopi av min egen oppvekst der det i mitt tilfelle dreide seg om min far som ble revet vekk.

    mvh
    Bjørn A

    SvarSlett
  7. Det er heldigvis ingen som vet hva som skjer men det skjer det som skjer. Noe må det være for når en ser skygger, hører folk springe i trappene og slenge igjen ytterdøren etter å ha kommet seg ut UTEN å lage spor i nysnøen.. Men jeg tror ikke på det.. :)

    SvarSlett
  8. Spennende å se at flere her har samme opplevelse ved sorg.
    Da min far døde så alt for tidlig måtte jeg ta den fjellturen som var den første jeg husket ilag med han. Gikk ut på en lengre fjelltur samme natt som han død. Men det var naturen jeg og flere her søkte til. Hvorfor?

    SvarSlett
  9. Den siste var fra Ole M

    SvarSlett
  10. Takk, det er givende å blogge når man får så mange gode tilbakemeldinger. Dette er vel egentlig ikke slikt stoff som så mange skriver om, men jeg synes selv det er greit å dele noen slike tanker også.

    Ofte handler hverdagen både i familien, venneflokken og i media om helt andre ting. Vi blir lett slukt av hverdagsmas, problemer, slit og jag... Av og til er det deilig å bare legge bort tankene og føle litt på helt andre ting. Eller å bare slippe sperrene og skrive om noe som jeg mener er viktig. Takk igjen!

    SvarSlett
  11. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  12. I also look to nature to help heal my sadness and fill spiritual void, but I also find the assurance that there is something bigger and better than myself at work in the world.

    Like you, I would describe a life path which winds through various pains and pleasures, realizations and teaching. Here, I prefer to say simply how much I appreciate you sharing your thoughts such a beautiful way. What a delightful place to come and spend hours looking, reading and smiling.

    SvarSlett
  13. Kjartan!
    Mina ord räcker inte till för att skriva en vettig kommentar till dina stora tankar. Men, vill ändå säga tack och att du berör mig starkt.
    Lev väl,
    Lars-Eric

    SvarSlett
  14. Interessant innlegg her Kjartan.

    Det blir tidvis mange slike tanker foran leribål og primus, spesielt når man er alene på tur. Du har så klart helt rett i at ingen kan påberope seg noen sannhet i disse spørsmålene.
    Når man mister personer som har vært nære og viktige er det godt å tenke at det er noe mer, at det finnes en fortsettelse, at de kanskje følger med på hva vi gjør og at en kanskje skal møtes igjen.
    Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at disse forestillingene er noe vi mennesker lager oss, mer eller mindre i alle kulturer og religioner, fordi alternativet er for skremmende. For et så selvbevisst vesen som mennesket er det rett og slett vanskelig å forsone seg med at verden skal fortsette uten en selv...
    På sett og vis er det også lettere å forsone seg med at verden i bunn og grunn er uten mening og styring - all den tid verden er som den er...
    Dette kan kanskje synes som et trist syn på livet, men i den andre enden av skalaen må det jo være ganske trasig å se på dette livet utelukkende som en forberedelse til det neste...


    Randulf

    SvarSlett
  15. Seraffyn: I am glad that you get something out of this blog. That inspires me to keep writing. Thanks!

    Lasse: Jeg sier bare takk til den jeg, godt å høre at du hadde en slik opplevelse med teksten.

    Randulf: Takk for en god kommentar, de fleste rundt meg tenker som du. Det har blitt den nye folkereligionen at vi mennesker tror vi vet alt, at vitenskapen har alle svar og at det ikke er noen mening i kaoset. Og det aksepterer jeg fult ut, selv om jeg kanskje synes det er litt trist.

    Jeg finner trøst i at de fleste forskerne ved CERN har en annen tro. De som kikker inn mot hvordan dette startet, finner bare enda flere spørsmål, og det synes jeg det er spennende å følge med på.

    Jeg har også et spørsmål: Hvor mye har folk egentlig lest og lært rundt dette temaet i dag? Har de fått med seg at fysikerne beviselig kan regne ut at vi har 11 dimensjoner rundt oss? Mange ler av begreper som engler, ånder og usynlige krefter, og det skjønner jeg også. Men har de tenkt på at dette er noe som er vanskelig å sette ord på, og at det fort kan virkelig latterlig å beskrive noe slikt i de få bokstavene vi har til rådighet i alfabetet.

    Når vi snakker om energier, følelser og gode krefter tror jeg ord har en tendens til å virke dumme. Slik mye av det som er skrevet i mange religioner også virker gammeldags i dag, selv om det egentlig prøver å forklare mye av det samme.

    Også spør jeg; hvor mange mennesker har egentlig forsøkt å være en sjaman i noen dager i skogen? Lekt litt ekte indianer og lett etter noe annet enn tankene, som egentlig bare er noe som er lært oss. Kan du kjenne etter hva du var før du fikk alle disse tankene.... Hva jeg må ha, hvordan må jeg være, hva må jeg oppleve for å kjenne lykke?

    Hvor mange av skeptikerne kjenner Jungs annerkjente teorier om jeget og selvet?

    Slipp tankene, kjenn etter. Ja, jeg vet fortsatt at dette høres sprøtt ut, men det jeg skriver om her er noe som er langt unna det som kalles å være religiøs. Det handler om vårt evige jag etter mere. Den evige jakten på penger og makt, en funksjonsfeil som har ledet mennesket inn i ødeleggelser,kriger og drap.

    Det handler i grunnen om søken etter en lykke som vi ikke finner noe annet sted enn inne i oss selv, når vi forstår at vi er en del av noe virkelig stort. (Jeg kaller det naturen, noen kaller det altet - ord blir igjen vanskelig).

    Vel, det handler om bevisthet, og jo flere mennesker som blir bevist dette, jo bedre vil det være for naturen og da selvfølgelig for oss. Det høres faktisk fjernt og sært ut når jeg leser det nå, men sånn er det jeg klarer å skrive dette ned akkurat nå i kveld.

    Les gjerne mere om dette, for kanskje tennes det et lite lys?

    Ps! Det hadde vært morsomt å tatt det som en diskusjon ved leirbålet en gang.

    SvarSlett
  16. Og et nytt ps! Jeg har ingen facit, og heller ofte mot de tankene du har. Jeg tror ikke på fjærkledde engler og alver i skogen, men jeg åpen og undrende til alt. Jeg vil ikke være med på å latterliggjøre noen i et slikt vanskelig tema. Også et nytt Einstein-sitat:

    Den dypeste kilden til inspirasjon er møtet med det mystiske.” ”Det skjønneste vi kan oppleve er det hemmelighetsfulle. Den følelsen utgjør voggen for sann kunst og vitenskap. Den som ikke kan kjenne dette og ikke lenger forundrer seg, er nesten død, og øynene hans er lukket.

    Å vite at det som er ugjennomtrengelig for oss likevel virkelig finnes og åpenbarer seg som den høyeste visdom av den mest strålende storhet, som våre sanser bare klarer å oppfatte de enkleste formene av, den vissheten, den følelsen, er kjernen i all sann religiøsitet.

    SvarSlett
  17. Joda Kjartan, du sier:
    "Det har blitt den nye folkereligionen at vi mennesker tror vi vet alt, at vitenskapen har alle svar og at det ikke er noen mening i kaoset."
    Når man har begått en doktorgrad i metallurgi så vet man iderlig godt at vi er langt unna å vite alt. Jeg husker veilederen min, som er verdensledende på sitt område, kommenterte utviklingen i ekstrudering av aluminiumsprofiler. Det var da snakk om tynne profiler med innvendige langsgående kanaler. Hans kommentar var: "Jeg forstår ikke at aluminiumet finner seg i det! Her sliter vi med å forklare en enkel spennings- tøyningskurve også så kan man faktisk gjennomføre en slik prosess!"
    De færreste som har jobbet med vitenskap tror jeg innbiller seg at alt er forklart og forstått. Samtidig kan jeg ikke unngå å bli provosert av folk som trekker den stikk motsatte sluteningen: Siden det er ting vi ikke vet, så vet vi ingenting.
    Når det snakkes om folkereligion, så syns jeg det i like stor grad er et tegn i tiden med engler, ånder og "energi" - og dessverre klare tendenser til profittering på folks nyreligiøsitet.
    Ellers er det godt med bålved i Finnmark - her og der. Du er hjertlig velkommen oppover på tur. Når passer det?

    Randulf

    SvarSlett
  18. Ja, ja -der er vi enig. Folk skal tjene mer penger på alt, om det nå er aluminium eller engler. Den andre påstanden om at vi ikke vet spesielt mye handler vel for meg mere om å ha en ydmyk holdning til livet. Jeg vet en del ting, men jo mere jeg vet - jo mer forstår jeg faktisk at jeg ikke vet.

    Tja, Finmark? Passer gjør det jo sjelden, men jeg skal ha deg i tankene når lysta drar meg nordover igjen. Også får du ta kontakt om du trekker til Trøndelag.

    SvarSlett
  19. Hei Kjartan.
    Ja det er store ting du berører med tankene dine og det den rørende historien om gutten som mistet en forelder.
    Dette er spørsmål som har opptatt menneskeheten fra tidenes morgen.
    For min egen del har jeg funnet en stor ro og trøst i det kristne budskapet, og har forsonet meg med at min tro må bli nettopp det, en tro.
    For ingen har møtt sannhetsvitner fra den andre siden som kan fortelle om hva som åpenbarer seg etter våre dager her på jorden, og det vil heller aldri skje. Derfor forblir det kun en tro. Likevel kan mange fortelle om erfaringer og opplevelser som har forsterket troen, ja gjort den om til en sterk overbevisning.
    Når jeg sitter med mine to eldste sønner på 4 og 5 år ved et leirbål å skuer etter duppene der ute på vannet, har jeg ofte tatt meg selv i å tenke tanker i de baner vi her snakker om. For meg fremstår naturen så fantastisk sammensatt og velfungerende, at jeg nesten må beundrer de som tror at alt dette er kommet fra ingenting. At det ikke står en slags skaper og arkitekt bak. Hvordan kan tilfeldigheten ha ført til at en ørliten celle fra meg og en like liten celle fra min kone, kan smelte sammen og bli til våre vindunderlige velfungerende barn, hvor alle er perfekte små mennesker med organer og systemer som fungerer som de skal. Hvordan har tilfeldighetene ført til at trekkfuglene finner frem og tilbake til de samme stedene på hver side av vår enorme klode, år etter år. Hvordan har tilfeldighetene ført til laksen som klekkes ut i Tømmeråsfossen i Sandøla, etter å ha vandret ut i de store verdenshav, etter flere år finner tilbake til nøyaktig samme kulp hvor den selv ble født. Nettopp alle disse fantastiske og vakre siden av vår mangfoldige natur er med å bekrefte min tro på at noe større og mer kraftfullt står bak.
    Har man erkjent at alt dette fantastiske ikke kan ha blitt til ved tilfeldigheter, har man samtidig erkjent at det står en skaper bak. Tenker man at det står en skaper bak, berører man med en gang det kristne budskapet, som også forteller noe om livet etter døden.

    Å forklare en ikke-troende om tanker og erfaring knyttet til den åndelige delen ens liv, blir som å prøve å forklare en blind hvordan rød ser ut. I og med at det ikke finnes en slags fasit på hvem som står bak, og hva som kommer etter døden også videre, må man nesten ha de samme erfaringene for å kunne forstå hverandre.
    Om jeg likevel skulle prøve å sette noen "logiske" ord på dette med livet etter døden, må det bli at vi mennesker bærer med oss en personlighet/ånd/sjel/vesen som er 100% unik på godt og ondt. Sidene ved min personlighet blir jeg ikke kvitt. Jeg er jeg 100%. For meg synes det nesten litt rart at denne kraften/sjelen/ånden skal opphøre bare fordi blodet slutter å gå rundt i årene mine.
    Hvordan et liv etter døden vil utarte seg og i hvilken form det vil fremstå er selvsagt noe man kan forundre seg over til evig tid.
    Det viktigste for meg meg er likevel trøsten i slike sorgtunge situasjoner som du Kjartan her beskriver, og ikke minst håpet om en gjensynsdag på et annet sted enn den jorden vi lever på nå

    Michael Ulriksen

    SvarSlett
  20. Takk Michael for et grundig svar fra en med klippefast tro. Fint å få noen synspunkter fra begge sider i diskusjonen her.

    Uansett hvilke holdninger man har til dette, så er det noe man funderer på oppgjennom livet. Kanskje er det en mening i det også?

    Det gjør det, uansett hva du tror, mer spennende å leve når man grunner litt på de store spørsmålene. Og troen din Michael kan andre bare misunne deg. Den store helseundersøkelsen, HUNT, har vist at folk med en slik tro lever bedre og lengre enn andre. Så dumt er det selvfølgelig ikke, på noen måte!

    SvarSlett
  21. Michael,

    vet du om noen som virkelig tror det er tilfeldigheter som gjør at trekkfugler og laks finner hjem?

    Ingen biologer tror det.

    Vitenskapen kaller det evolusjon gjennom naturlig utvalg. Hvis du tror at det er synonymt med blind tilfeldighet, vil en god bok om emnet - for eksempel Jerry Coynes "Why Evolution Is True" - lære deg noe nytt og spennende.

    Kjartan,

    har du en kilde for Einstein-sitatet ditt?

    Nettet flommer over av falske Einstein-sitater, og jeg mistenker at dette er ett av dem. Om det er rett sitert, er det likevel pussig at du trekker det fram: Hvis alt er forutbestemt, er det også forutbestent at du skal tenke som du gjør. Hvis du ikke kan gjøre deg opp dine egne meninger, men bare må skrive det skjebnen har bestemt for deg, er denne diskusjonen temmelig absurd, ikke sant?

    Selv synes jeg det er ganske deprimerende å forstille seg at det er noe på den andre siden eller et liv etter dette. Hva i all verden er galt eller mangelfullt med dette livet? Hvis du ikke tåler tanken på at dette er den ene sjansen du får, burde det være en oppfordring til å leve annerledes - ikke bedrive ønsketenkning om nye muligheter.

    Kan man ikke oppleve ydmykhet i møte med naturen eller stjernhimmelen uten å dikte om at at det er enda mer bakom?

    Med Douglas Adams ord: Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?

    Eller med Tim Minchins:

    Isn’t this enough?
    Just this world?
    Just this beautiful, complex
    Wonderfully unfathomable world?
    How does it so fail to hold our attention
    That we have to diminish it with the invention
    Of cheap, man-made Myths and Monsters?


    For øvrig: Helseeffekter av tro er nok helst knyttet til det å være integrert og tilhøre en majoritet i et religiøst (lokal)samfunn. Man finner helseeffekter av kristen tro i et land som USA, men det er mye vanseligere å finne det samme i relativt sekuariserte land som Danmark og Nederland. (Tror det var Respectful Insolence-bloggen som kommenterte dette nylig.)

    SvarSlett
  22. Hei Knut Sverre, og takk for at du blir med og diskuterer.

    Siatet er ekte. Det er fra 1929, og primærkilden min står i bokhylla. Du finner det blant annet i The Emperor's New Mind av Roger Penrose (som kom ut på forlaget, Oxford University Press).

    Et søk på nettet viser også at dette sitatet ikke har noen anklager om falskneri rundt seg, men at det tvert i mot er refferert i flere seriøse publikasjoner, også på norsk:

    http://www.viten.no/binfil/download.php?did=600

    Siatatet du peker mot er nok det om bier som gikk rundt på nett her i sommer. Det var vistnok falskt ja.

    Ellers anbefaler jeg at du ikke tar ting så bokstavelig, at du ikke tolker disse ordene slik det passer deg. Som jeg har skrevet tidligere så er vi inne på noe som er vanskelig å sette ord på, og da selvfølgelig enda vanskeliger å diskutere over nettet. Jeg går da ikke rundt å tenker at vi ikke har en fri vilje.

    Dine sitater er også fine, og passer meg meget godt. Livet er nå! Alt som betyr noe er gutten som jeg nettopp kom inn døra med. Han lærer meg mye om undring, og alt det jeg i dag tar som en selvfølgelighet: Månnen på himmelen og fisken i sjøen. Det er det jeg mener det handler om, å være åpen og undrende til alt fra evolusjon til tørrfisk.

    Fra innlegget over har jeg fått en følelse av at du har stengt noen dører. Er det etisk riktig av deg som journalist? Når det gjelder måten din å føre diskusjonen på så ser det ut som om den tilhører jeget og ikke selvet. (men det handler vel om hvordan jeg tolker ordene :-) Peace man, chill out !

    SvarSlett
  23. Ja, det er absolutt etisk riktig å holde ubevisbare spekulasjoner på god avstand. Myter er ikke bare bygget rundt koselig ting. Noen handler om at den germanske rase er overlegen, andre om at de som ikke deler et bestemt livssyn gjør seg fortjent til helvetes evige pinsler, atter andre legger grunlaget fo at kyniske spekulanter kan flå godtroende mennesker med alternativ "medisin" som ikke virker. Det siste er milliardindustri...

    Jeg holder meg til David Humes ide om at styrken av en overbevisning skal stå i forhold til bevisene (bevis som i evidence, ikke som i proof). Eller at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis, som Carl Sagan parafrasert det.

    SvarSlett
  24. Og der er jeg selvfølgelig helt enig med deg. Åpen og undrende betyr ikke å være dum, men også like undrende og åpen til alle påstander som ikke er grundig bevist. (Ja, selv faktisk å snu litt på disse og se det hele fra en annen side.) Tror egentlig vi er ganske enig.

    Men jeg kan love deg en ting: Uansett hva folk sier de har sett eller opplevd så vil jeg aldri starte med å avføye påstandene som tull og fjas, som et utgangspunkt.

    - "Vil mennesket komme til klarhet over seg selv, så må det stadig på ny rive seg løs fra den mangfoldighet som dens viten og tenkning utgjør, og besinne seg på de første, umiddelbare og urokkelige kjensgjerninger i sin bevissthet." - Albert Schweitzer

    En dag kommer det til deg også :-)

    SvarSlett
  25. Du rører ved noe her..godt å lese. Har selv begynt å fundere på de store spørsmålene. Og tror vi mennesker har et mye større potensial i å skape det gode selv, en bedre verden. Forskere vet bare hva vi bruker 10 % av vårt DNA til..Hva med resten ? Hva er de ment for ? Leser akkurat nå " ørnen og kondoren " av Jonette Crowley. Anbefales. H

    SvarSlett
  26. Den som undrer seg over tilværelsen søker gjerne mot naturen. Den som søker mot naturen undrer seg over tilværelsen. Flott at du viser oss at du selv er et eksempel på det, Kjartan.

    Den som er nysgjerrig søker svar. Men hva gjør vi med alt det ubesvarte? Jeg har aldri hørt om en oppegående vitenskapsperson som påstår at moderne naturvitenskap vet alt. Tvert i mot, som regel er vitenskap tydelig på sine egne grenser. Ny kunnskap avdekker ofte nye myriader av ubesvarte spørsmål.

    Akkurat som når våre erfaringer i skog og mark øker. Jo bedre vi skogtravere kjenner naturen, desto klarere ser vi hvor mye som er ukjent. Et hvert svar avføder minst to nye spørsmål. Hva annet kan vi smykke oss med enn en mer innsiktsfull uvitenhet...?

    Problemet for meg er når religiøse eller nyåndelige bruker det ukjente som ARGUMENT. "Det er så mye vi ikke vet, ALTSÅ..." Altså hva da? Det ukjente er ukjent. Punktum. Den eneste måten å nærme seg det ukjente på er med ordløs undring, et åpent sinn og største ydmykhet. Den oppriktige mystikers holdning.

    Men vi er ikke så flinke mystikere. For det er notorisk fristende for menneskesinnet å fylle det ukjente med et NOE. Og så har vi det gående. Forestillinger om energier, sjelelige fenomener, guder, engler, hinsidige tilværelsesformer. Og vips, er det ikke ukjent lenger. Det er påstander om kjennskap til det ukjente. Påstander som ofte er vage og uhåndterlige, men like fullt påstander om virkeligheten.

    Det er hull i våre kunnskaper om verden. Store, avgrunnsdype hull. Hull som tiltrekker, som skremmer, som pirrer og frastøter. Jeg synes det er for lettvint å fylle disse hullene med uforpliktende, uangripelige påstander. Som nyåndelige mus på bordet i vitenskapskattens fravær.

    Den mystikeren jeg kan respektere nærmer seg det store ukjente uten argumenter. Men med poesi. Man SNAKKER ikke om det uutsigelige. Bedre å danse om det, synge om det. Bedre å meditere om det, hvile i det. Bedre å formidle gjenskinnet av det, og male det med lys. (= fotografere...)

    Hilsen Trond Berg

    SvarSlett
  27. Den som undrer seg over tilværelsen søker gjerne mot naturen. Den som søker mot naturen undrer seg over tilværelsen. Flott at du viser oss at du selv er et eksempel på det, Kjartan.

    Den som er nysgjerrig søker svar. Men hva gjør vi med alt det ubesvarte? Jeg har aldri hørt om en oppegående vitenskapsperson som påstår at moderne naturvitenskap vet alt. Tvert i mot, som regel er vitenskap tydelig på sine egne grenser. Ny kunnskap avdekker ofte nye myriader av ubesvarte spørsmål.

    Akkurat som når våre erfaringer i skog og mark øker. Jo bedre vi skogtravere kjenner naturen, desto klarere ser vi hvor mye som er ukjent. Et hvert svar avføder minst to nye spørsmål. Hva annet kan vi smykke oss med enn en mer innsiktsfull uvitenhet...?

    Problemet for meg er når religiøse eller nyåndelige bruker det ukjente som ARGUMENT. "Det er så mye vi ikke vet, ALTSÅ..." Altså hva da? Det ukjente er ukjent. Punktum. Den eneste måten å nærme seg det ukjente på er med ordløs undring, et åpent sinn og største ydmykhet. Den oppriktige mystikers holdning.

    Men vi er ikke så flinke mystikere. For det er notorisk fristende for menneskesinnet å fylle det ukjente med et NOE. Og så har vi det gående. Forestillinger om energier, sjelelige fenomener, guder, engler, hinsidige tilværelsesformer. Og vips, er det ikke ukjent lenger. Det er påstander om kjennskap til det ukjente. Påstander som ofte er vage og uhåndterlige, men like fullt påstander om virkeligheten.

    Det er hull i våre kunnskaper om verden. Store, avgrunnsdype hull. Hull som tiltrekker, som skremmer, som pirrer og frastøter. Jeg synes det er for lettvint å fylle disse hullene med uforpliktende, uangripelige påstander. Som nyåndelige mus på bordet i vitenskapskattens fravær.

    Den mystikeren jeg kan respektere nærmer seg det store ukjente uten argumenter. Men med poesi. Man SNAKKER ikke om det uutsigelige. Bedre å danse om det, synge om det. Bedre å meditere om det, hvile i det. Bedre å formidle gjenskinnet av det, og male det med lys. (= fotografere...)

    Hilsen Trond Berg

    SvarSlett
  28. Takk for at du deler slike tanker med oss. Ikke lett å svare på alle ord og tanker her føler jeg. Jeg har valgt å tro på en Gud og en frelser, den enkle versjonen, kun av nåde. Jeg finner naturen som inspirasjon på at det finnes noe som er større en oss. Tro handler om en overbevisning på noe man ikke kan se eller bevise, man må vel lytte etter sitt innerste.

    Geir

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan