Etisk dilemma

I helga har det vært et hardt vintervær som har herjet i naturen her i Namdalen. - 17 grader og kuling fra sør/øst i to dager, det er tøft for mange. På formiddagen i dag merket jeg at fuglene rundt huset var rastløse og jeg så at skjæra føyk inn i de tetteste buskene i nabolaget. Et sikkert tegn på at det er rovfugl i nærheten.

Ikke lenge etter så jeg en ung hønsehauk som gjorde flere dårlige forsøk på å slå fugl. Både kråker og skjærer flakset omkring og lette etter gjemmested. Hauken vimset rundt i trær og busker, og den flotte fuglen så nesten desperat ut i kulda. Jeg hadde forlengst koblet på en tele og sto på trappa å kikket på det som skjedde. Plutselig så jeg at den store hauken slo ned og fikk tak i en grønnfink! under naboens fuglebrett. Hønsehauken oppførte seg som en spurvehauk i kulden.

Dette kunne bli et godt fotomotiv fra en uvanlig situasjon, men jeg fikk meg faktisk ikke til å gå nærmere fuglen. Den fikk sitte der å samle krefter og spise den lille matbiten sin i fred og ro. Jeg har jo mange bilder av hønsehauken i arkivet.

Selv har jeg alltid ment at det beste er å sitte i en kamuflasje og la fuglene komme til meg som fotograf. Andre liker å dra rundt med teleobjektivet på jakt etter fuglene, men min mening er at det ofte forstyrrer både fugler og dyr. På en dag som denne, da vinteren herjer, var det for meg helt greit å gå inn, hente et bilde av en hauk ved åtet fra arkivet og ha god samvittighet for at jeg ikke skremte bort den som akkurat hadde fått seg en livsviktig matbit. Naturfoto er fylt med små etiske dilemma hele tiden.

PS! Nå har jeg fått opp en god link med oversikt over Norske naturfotografer. Håper flere av dere kan lenke opp til den og fortelle flere om at siden finnes.