søndag 30. desember 2018

På foringsplassen

Ekorn, flaggspett og lavskrike, alle har de sin egen måte å ankomme foringsplassen på. Ekornet hopper på tynne greiner, rister på halen og smatter. Flaggspetten kommer hakkende, flaksende og pipende langs trestammene, mens lavskrika lander lydløst på en gren.



Både for ungene og oss er det en opplevelse å sitte ved en foringsplass i skogen, se på fuglene og dyrene som kommer. Om vi er elleve år, eller har levd fire-fem ganger lenger så gjør det noe med oss. Vi har en helt annen følelse enn når vi sitter og trykker på skjermen i sofaen. 


Det er godt å gjøre både ungene og oss selv bevist den store forskjellen på disse opplevelsene – og hva de gjør med humøret og kroppen.


Vi lever i en merkelig verden, der juletrær blir pyntet med kunstige fugler og kunstige snøflak. På Instagram legger «stjernene» ut bilder av sine hjem dekorert med eventyrskog og vinterhimmel, uten at de en gang tenker over hva de etterligner og symboliserer.


Verden har gått av hengslene. Den glinsende snøen, stjernehimmelen, dompapen og rimfrosten har blitt fjern fra de fleste i dag. Alt er på vei til å forsvinne fra oss. I Storbritannia har det blitt lagt merke til at helt vanlige ord og utrykk fra naturen er i ferd med å forsvinne fra ordbøkene.


Vi har kanskje hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst. Kanskje er det som virkelig betyr noe usynlig for det blotte øyet?



Når uberørt natur blir ødelagt så mister ikke bare fuglene og de andre dyrene sine leveområder, men vi mennesker mister steder å lengte til, steder å utforske. I stedet for å bruke fuglene, freden og roa - til å reflektere over livet så har vi i dag knapt nok tid til annet enn å se på skjermer. Dermed fjerner vi oss også stadig mer fra virkeligheten – og havner over i en teknologisk verden. Er ikke det ganske skremmende!


Vi mennesker har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Og hver eneste dag på tur gjennom året som har gått har vært en mulighet til å komme nærmere oss selv og de ville dyrene. Vi trenger ikke å oppleve mer enn dette, konglebit og polarsisik. 



Tenk det da! Ingenting gjør oss lykkeligere. I det nye året oppfordrer vi deg også til å være oppmerksom på hva som virkelig gjør deg glad: Gjør mer av det!

Godt nytt år fra oss!

søndag 16. desember 2018

Ørner i advent

Det glinset både av himmelen og i snøkrystallene på bakken når vi kommer fram. I helga har vi igjen overnattet i et ørneskjul i Flatanger, det er en opplevelse vi aldri blir lei av.


Nøtteskrika skvaldrer forsiktig, det har blitt morgen og det er som om fuglene snakker til blåfargen som vekker verden denne 16. dagen i advent. Noen våkner i en varm seng og skal på søndagshandel, men her skal vi sitte til det blir mørkt igjen.


Utover dagen har vi besøk av både meiser, ekorn, nøtteskriker, skjærer og kråker. Vi spiser frokost, koker te, tar en lunsj, sover en dupp - og setter så kaffekjelen over rødspritbrenneren som holder litt varme i skjulet denne kalde desemberdagen. Det er rett og slett fredelig og koselig å sitte slik.



Ørnene ser imidlertid ut til å utebli, etter seks timer har de ennå ikke vist seg. Men jeg har en følelse av det skal skje noe før sola forsvinner igjen. – Og så plutselig er en voksen kongeørn på plass på det utlagte åtet. Den er litt forsiktig, flyr litt rundt før den bestemmer seg for å spise seg mett.



Ikke lenge etter dukker også en forholdsvis ung havørn opp. Denne prøver gjentatte ganger å jage bort kongeørna, uten at den lykkes med det. En storslått naturopplevelse er det uansett å se på møtet mellom de to store, men så forskjellige rovfuglene.



Å oppleve ørnene slik skulle langt flere naturligvis ha gjort. Kjent på spenningen og gleden som dette gir, for det kan ikke byttes med noe bedre. Likevel er det trist å tenke på at nettopp det er det de fleste av oss er i ferd med å gjøre. Vi bytter bort mangfoldet i natur, ville dyr og fugler med store tekniske inngrep og små tekniske duppedingser.


Vi får stadig mindre tid til å ta innover oss virkeligheten. Snart får ørnene i Flatanger også møte to gigantiske vindkraftanlegg, både Sørmarksfjellet og Innvordfjellet blir snart forvandlet til produksjonsområder for kraftindustri.


Ta en kikk på den fantastiske fuglen og se inn i øynene på den. Den er fotografert rett etter at en vindmølle har kappet den ene vingen rett av på den.


Ulla Falkdalen, som tok bildet inne i Smøla vindkraftanlegg, forteller at hun var på tur i området da hun hørte et kraftig smell. Da hun kikket mot stedet der lyden kom fra, så hun ørnen sakte dale ned mot bakken med bare en vinge. Ørnen overlevde fallet og prøvde å fly, men den ene vingen var altså kappet rett av helt inne ved kroppen. Blikket sier alt.

Bare på Smøla har 100 havørn blitt drept av vindturbiner. I tillegg har flere kongeørner, tårnfalker, jaktfalk, vandrefalk og dvergfalk, blitt drept som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkelt-bekkasiner er også godt representert på den dystre statistikken, sammen med rundt 200 liryper.


Takk til Ole Martin Dahle som lar oss få oppleve levende og ville ørner i Flatanger, og som i helga også gjorde oss oppmerksomme på Ullas sterke bilde av en døende havørn.

søndag 2. desember 2018

Lav sol i desember

En fantastisk søndag er over, og vi har brukt hver liten stråle av vinterlyset på tur og foto. Tenk så heldig vi er som kan vandre gjennom intakt natur i lav vintersol. Oppleve både dyr og fugler, tenne et bål og lage en kopp julete - Mens vi faktisk kjenner på kroppen at dette gjør oss godt.

Vi skriver ofte den samme historien i forskjellige varianter. En liten bit av naturen er truet av utbygging, eller en truet art blir belastet med menneskets grådighet og sløseri. Det er historier vi bare må fortsette å skrive om, men det går også an å snu det hele på hodet. Skrive om en annen type naturvern – Det vernet som naturen har gitt oss.


For at naturen hjelper oss er det jo ingen tvil om, det er bare det at denne omvendte relasjonen ikke blir beskrevet like ofte. Det handler for det meste om det etablerte, klassiske naturvernet. Kanskje ikke så rart når hele vårt vestlige samfunn er bygget på vekst. Utbygginger av veger, elver, bekker, vindkraft, hyttefelt og arbeidsplasser må for guds skyld ikke stoppe, for da går økonomien i stå.


Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi bærer på en historie om at naturen er enorm og ubegrenset. Denne forestillingen har satt seg i hodet vårt, og vi ser heller ikke endringene annet enn ut fra oss selv og vår korte tid her på jorden. Men de fleste erkjenner og skjønner at naturen har en betydning for oss. 


Det er en stadig større forståelse for at natur og naturopplevelser gjør oss godt. Vi trenger trærne, lyset, luktene, turene og inntrykkene, det gjør oss til hele mennesker - Gir oss mulighet til å hel–se livet. Ja, natur gir oss god helse, samt luft, jord, energi, mat og vann, for å nevne noe av det viktigste. Likevel ligger fokuset altså stadig på å redde natur. Det er et stort paradoks.


Derfor kan vi avslutte denne lille teksten med filosof Arne Johan Vetlesen sine ord:

"Det ligger en Nobelpris og venter på den som beskriver det ethvert barn i dag vet: at biosfæren, med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av."