lørdag 21. april 2018

Mangfold og rikdom

Mange er innforstått med at vi nå er midt i en økologisk krise. I løpet av våre korte tid her på jorden er dens rikdom og mangfold blitt tappet kraftig ned. Det er gjort uten at dette var nødvendig, men fordi noen var grådig. Nå er det mindre å ta av for de som kommer etter oss. Hvilke følger får disse forferdelig grådige handlingene? 

Det er vel få som er i tvil om at dette får alvorlige følger for fremtiden til dyrene og menneskene som skal leve på jorden etter oss. Men det er ikke alle som ser på det som selvinnlysende at livet i framtiden har en verdi - og at alt liv på jorden har egenverdi. 


Tidligere har vi her på bloggen presentert det første av åtte dypøkologiske prinsipp. Det var Arne Næss som i 1984 utarbeidet åtte punkter for den dype økologien sammen med George Session i Death Valley.

Her kommer de dypøkologiske punktene nr. 2 og 3:

-Rikdom og mangfold i Jordens livsformer, inkludert former for menneskelige kulturer, har iboende verdi.

-Menneskene har ingen rett til å redusere denne rikdommen og dette mangfoldet, bortsett fra å dekke vitale behov.


Det andre punktet sier altså at mangfold av liv har egenverdi. Når man skader mangfoldet er ikke det bare dårlig for oss og våre medisinske muligheter, det er noe man rører ved som har egenverdi. Det tredje punktet er at menneskene ikke har rett til å redusere mangfoldet av liv på jorden uten at det er for å tilfredsstille vitale behov. Hva som er vitale behov kjenner vel de fleste igjen. Vi sløser i dag på mye, også stillheten.

Kanskje stillheten i naturen kan brukes til noe fornuftig? Bare det å sitte å se på fjellet som forandrer seg med lyset, det gjør noe med oss. Det snakker til oss i bilder om krefter som er langt større en det vi fatter, om tid som overgår vår fornuft og om stadig endring og påvirkning.


Bevissthet om naturens egenverdi kommer ut fra stillhet og ærlighet - Ut fra mange, mange dager og netter i naturen.

- Rypa min elskede, sa Jon Østeng Hov så vakkert.

Tenk at så mange av oss synes det er helt greit å klemme livet ut av de glitrende øynene dine under jakta. Vi har også vært med på å bøyes oss ned over flaksende og vettskremt rype i lyngen for å kvele den. Hvorfor? Var det egentlig høydepunktet på turen? Det er ikke matmangel som er motivasjonen til de fleste norske jegere. Hva er det da? Bare en hobby på linje med golf?


Vi mennesker har helt ubevisst satt oss over alt annet liv på denne kloden. Vi som innerst inne - og uten denne store hjernen - også bare er liv. Tenk om det var vår art som skulle bli vurdert ut ifra de samme smålige nyttekriterier som vi i dag utsetter de andre artene for?

I stillhet - og ekte ærlighet har mange funnet et slektskap til disse fuglene. Ikke det at vi ikke ville gått av veien for å spise ei rype om vi virkelig trengte det, men vår grådighetskultur har gått glipp av noe viktig her. Det biologiske mangfoldet tappes fordi vi går på autopilot og tror vi kan fortsette slik vi alltid har gjort - og nå helt uten både ærefrykt og takk. 


Vi kan egentlig bruke fuglene som et instrument for å ”måle” hvordan det står til med moder jord, på samme måte som de gamle gruvearbeiderne brukte kanarifugler for å se om det var farlige konsentrasjoner av metangass, før de selv merket det. Nå er rypa på rødlista, det blinker i varsellampa.

Mange tenker at det først og fremst er et teknologisk og økonomisk spørsmål. Mange vil ikke gå så langt som å si at den økologiske krisen har noe med livsfilosofi å gjøre. Men det har den i aller høyeste grad. 

Dyp i dypøkologi betyr i denne sammenheng at du går ned i de dypeste premisser for ditt eget liv, for hva du synes du selv er. Hva du mener om ditt forhold til din neste, de neste på jorden og til det vi kaller naturen. 


Men hva har skjedd? Vi har forvaltet bort nesten alt sammen. Det er knapt en kvadratmeter igjen som får være helt i fred. Hver en art skal ”forvaltes” av oss mennesker. Jerven får ikke grave hiet sitt der den vil og bjørnen får ikke tasse rundt og gjøre det bjørner gjør. Ikke en gang i våre nasjonalparker og verneområder får dyrelivet leve fritt. Det jaktes og forvaltes over alt.

Naturen gir og naturen tar, det er virkelig tyngde i de ordene. En gang for ikke så veldig lenge siden var hele Norge dekket av en kilometer eller to med is. Reinen, blåstrupen, lappspurven og fjellrypa klarte seg gjennom den tunge tiden. 


Ingen vet om de klarer å komme seg gjennom tyngden av mennesket på toppen av hele systemet, men naturen den ordner opp igjen. Det er slik det er! - Og den stillheten, og de fuglene, vi skal oppleve i vår - De er mer og mer verdt.

søndag 1. april 2018

Dypøkologi

Det er noen fantastisk fine dager med kalde netter, vårsol som varmer opp den kalde lufta, lukter som siver inn i nesen, fugler som synger og våre møter med naturens små og store skapninger. De øker tempoet i sola, men setter ned aktiviteten når kvelden blir kald.


Kanskje bør vi også skru ned tempoet litt nå? Håper i hvert fall du gjør det når du leser dette. Alette og jeg deler noen tanker fra Arne Næss utover. Håper du tar deg tid til å lese det han mente var viktigst for mennesket framover.

«Vi lever på en ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Hvis vi skal overleve må vi lære oss å tenke annerledes. Fremtidens tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi". Slik oppsummerte Arne Næss, da 95 år gammel, sin filosofi på slutten av et langt liv i tenkningens tjeneste.


Dypøkologi er en tenkemåte for fremtiden. Den kan hjelpe oss å finne alternativer til det som i dag synes å være livsfarlig og uforpliktende tankeløshet. Dypøkologi er en form for moralsk alvor, basert på analyse og vitenskap. I bunn og grunn tar dypøkologien sikte på å avklare hva livskvalitet er og hvilke varige gleder vi kan ha som mennesker. I sin kjerne er dypøkologien en holdning. En forpliktende holdning.»


Arne Næss utarbeidet sammen med George Session åtte punkter for den dype økologien i Death Valley i 1984. Disse er virkelig verdt å tenke over. Her kommer nr.1:

"Utfoldelsen av og velferden til alt menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden har verdi i seg selv. Disse verdiene er uavhengige av den nytteverdi den ikke-menneskelige delen av naturen kan ha for menneskelige formål".


fredag 16. februar 2018

Tiur og tømmer

På 60-tallet mente forskerne at vi hadde omkring 400.000 tiur, altså spillende hannfugler i skogen. Nå er det 50.000 igjen. På 80-tallet var bestanden den dobbelte av i dag. Jaktuttaket har da også gått fra omtrent 20.000 storfugl til under 10.000 på disse årene, men verden går sin skjeve gang.


Det er nå færre enn 100.000 storfugl igjen i Norge, og hva tror du er årsaken? Rev? Kjøttvekta av våre storfugler er mye, mye mindre enn et daglig konsum her i landet. Vi forbruker nemlig 575.000 kilo kjøtt bare i dag, i tillegg gomler vi i oss alt fra fisk til wienerbrød. Vi er sløsere og lever i luksus, handelen og veksten må jo fortsette. Likevel skylder mange på dårlig forvaltning og mye rovdyr når de ser at naturen forsvinner rundt oss.

Akkurat som om 5,2 millioner mennesker, med langt flere lastebiler og varebiler enn det finnes storfugl i skogen, ikke skulle ha noe å si da? Akkurat som om 150.000 kilometer med kraftlinje gjennom naturen ikke spiller noen rolle? Vi er jo så flinke, har grønn vekst med 100.000 elbiler og ny grønn kraftledning fra grønn energi.


For 15 år siden jobbet jeg med TV-programmet, Hvor ble det av småviltet? Konklusjonen ble at vi ikke kan skylde på rovvilt i skog og fjell, men heller bør kikke litt på vår egen adferd. Nå i 2018 har svært få forstått det budskapet, vi skylder fortsatt på alt annet enn oss selv. Vi kan ikke tro at det vi gjør er skadelig for naturen, vi som forvalter den. Jeg drar derfor opp noen tall denne vinteren for å prøve å vekke noen sjeler opp fra dvalen.

La oss minne oss selv om at vi er over sju milliarder mennesker, og la oss tenke på de milliarder av våre produksjonsdyr som finnes på jorden. Filosofen Vaclav Smil har beregnet vekta på kyr i forhold til vekta av de ville afrikanske elefanter. De utgjør nå bare 0,2 prosent. Det er vanskelig å fatte det, men viktig å få det frem. Franske historikere har beregnet at bare to prosent av dyrelivet på jorden nå er vilt. Ja, det er helt vilt, men husk da at vi har 2-300 gauper i Norge, men minst en halv million katter. Tenk også på hvordan det argumenteres, sjelden for det ville livet, men alltid for oss og vårt.


- Mennesket er utviklet som sløsere, der de forsiktige ble luket bort. Det utløser en belønning å skaffe det som oppleves som verdier. Dette var smart i små samfunn, men utrolig dumt når vi forbruker mer enn det som finnes. Det sier Terje Bongard som er vår første mann med doktorgrad på menneskets adferd i den naturen vi er en del av.

Enda verre er det når han forklarer at hjernen vår trolig ikke er i stand til å se det som skjer, den fatter ikke at det er mulig. Den logiske bristen er så stor at man på konferanser for bærekraft og utvikling, kommer ut med mer asfalt, vannscooter og helikoptergjødsling som svar på utfordringene. I fortida hadde ikke mennesket behov for følelser som advarte mot at jorda hadde grenser – tvert imot. Det er det vi virkelig begynner å se konsekvensen av.


Dagens økonomi passer som hånd i hanske til disse nedarvede egenskapene og følelsene. - Jordens ressurser blir plyndret gjennom en forståelse av økonomi og produktiv virksomhet som utelukkende har en kortsiktig gevinst for øye. Ordene tilhører ikke meg, men Pave Frans i hans Encyklika fra 2015. Det er sterkt!

Det er tusenvis av kloke mennesker som prøver å rope ut om det vi gjør med jorda vår. Pavens bidrag drukner i en annen virkelighet, men for meg er dette det viktigste vi kan ta opp. Det som virkelig burde ha preget media i våre dager. Paven fortsetter slik i sitt skrift:

”I dag har den menneskelige inngripen i den komplekse virkeligheten som naturen er, nådd et slik omfang at de menneskeskapte katastrofene på ny krever reaksjon. Det oppstår en ond sirkel hvor menneskers inngripen for å løse et problem, hyppig forverrer situasjonen. Det er prisverdig at vitenskapen anstrenger seg for å prøve å finne løsninger på de menneskeskapte problemene. Men når vi betrakter verden, må vi fastslå at graden av menneskelig intervensjon – som oftest står i finansenes og konsumets tjeneste – faktisk bidrar til å gjøre verden mindre rik og vakker, stadig mer begrenset og grå, mens teknologiutviklingen og konsumtilbudet samtidig grenseløst går videre.”


Paven sier vi må snu før det er for sent, men da må vi faktisk først forstå at det er vi som er problemet - og at vi er en del av den naturen som nå går til grunne. Verden er full av oss og våre ting, tenk på det neste gang en av våre ledere, og de vi se opp til, sier at veksten må fortsette.

Neste gang et menneske vil rydde opp i naturen bør varsellysene dine blinke. Vi bør faktisk ordne opp i oss selv. Det er vi og vår snevre tankegang som er problemet! Vi ser den skarpe tanna glinse i revens øye, men ikke 10 millioner kubikk tømmer i vårt eget.


Kilder: SSB, Artsdatabanken, NJFF, NRK Ut i naturen, Fremtiden i våre hender, Vaclav Smil, Cristophe Bonneuil og Jean Baptiste Fressoz.

Se også:
http://vaclavsmil.com/wp-content/uploads/2017/05/28.COWS_.pdf

https://www.nytid.no/tvilsomme-totalfortellinger-om-miljoet/

tirsdag 13. februar 2018

Krykkje og kylling

Krykkja var den vanligste måkearten i Norge, på 1980-tallet hekket det hundretusenvis av krykkjer i fuglefjellene langs kysten, men i løpet av noen få av mine leveår har den nesten blitt borte - og fuglen er nå kritisk truet som art.


Jeg hadde ikke trodd at noe slikt var mulig i min levetid, og jeg hadde i hvert fall sett for meg at politikere og ledere skulle ta et slikt faresignal på alvor. Jeg trodde i det minste at de ville ha snakket om det, og vært bekymret. I stedet snakkes det om nødvendigheten av vekst i verdensøkonomien! Det beste våre ledere kan komme opp med er at vi må ut på shopping og jobbe lenger for å sikre velferdsøkningen.

Bare i fuglefjellet på Runde har det forsvunnet over 200.000 tusen krykkjer over de siste 30 årene. Overfiske, klimaendring, forurensning og andre menneskeskapte prosesser fører til endringer i marine miljøer verden over. Ved nyttårsskiftet havnet den vesle måken på en global liste over fugler som snart kan dø ut.


Med krykkje og snøugle inkludert for første gang, omfatter nå den globale rødlista 25 fuglearter som regelmessig forekommer i Norge. Blant disse er ærfugl, tjeld, vipe, storspove, heipiplerke og rødvingetrost. Bestanden av krykkje har faktisk hatt 50 til 80 % reduksjon siste 10 år. Om 50 år er det 50 prosent sjanse for at de er helt borte, sier fugleforskerne.

Så når vi først er inne på tall: Det ble i 2017 fisket 2 401 611 000 kilo (2,4 milliarder kilo) fisk fra norske båter. Vekten av det som var vår vanligste måke, de norske krykkjene, utgjør nå litt under 25.000 kilo. For kanskje er det nå 50.000 små måker med svarte bein igjen her i landet, for de er framtida også svart.

Det mest skremmende er at mennesket fortsatt tror det er mange måker igjen i naturen. De ser fiskemåke på fjellet og krykkjer på taket, og mange forbanner de fuglene som slipper en hvit skit på den nye bilen eller båten, som sjelden blir brukt. De bør tenke på at vi årlig forbruker 65 millioner kylling her i landet. Det vil si at vi spiser 170.000 kylling om dagen. Mer enn den samlede bestanden av alle små måker i Norge, hver dag.


170.000 kylling, samt paprika, oksekjøtt, laks, torsk, svin og så mye mat at noen måkebæsj er til å le av. Og alt er pakket i plast! Verden er full av oss og våre ting. Tror du at vi kan fortsette slik, og vokse enda mer på bekostning av fugler, dyr, skog og hav? På bekostning av fremtidige generasjoner? Om noen år er det menneskene som kommer etter oss som skal føle på vår dumskap – og krige om ressursene.

Forrige uke intervjuet jeg humanbiologen Terje Bongard i NRK Trøndelag. Han sier menneskets hjerne ikke klarer å forstå det vi nå står midt oppe i, for vi er utviklet i små grupper og har hatt uendelig med naturressurser. Biologisk har vi aldri vært nødt til å forholde oss til en begrenset verden. Vi smiler fortsatt i våre små grupper - og klarer ikke å ta de store utfordringene inn over oss. Politikerne - er som meg og alle andre - biologiske vesener, evolverte aper som ikke forstår. Er ikke det ganske skremmende?


Kilder for tallene: SSB, Artsdatabanken og Norsk Ornitologisk Forening.

Les og se mer om krykkja i dette nyhetsinnslaget som jeg laget i fjor:


mandag 12. februar 2018

Oteren og oss

Verden har i dag 1,5 milliarder storfe, Afrikas elefanter utgjør mindre enn 0,2 prosent av kjøttvekta til det som snart skal bli biffen vår. Vi er over 7 milliarder mennesker på denne planeten, men fortsatt behandler vi det ville dyre- og fuglelivet som om det var uendelig mange individer der ute.


Det er altså en stor logisk brist i måten vi mennesker tenker på, vi tror det er mye oter, mye skarv, mye ravn og mye natur rundt oss også her i Norge. Bristen har blitt til en så stor revne at det er på tide å starte en liten opplysningskampanje. 


Det er katastrofe i økosystemene. I mellomtiden satser vi på vekst i alle retninger, ut i havet, opp i fjellet, i linjenett og på vegnett. Vi eier viltet og fisken i elvene, skogene, jordene og fjordene, det er snart ikke plass til noen andre enn oss og våre ting. Dessverre har det noen veldig kjedelige konsekvenser på lengre sikt.


Jeg skriver kjapt ned noen fakta om oteren vår. Av mange sportsfiskere og oppdrettere er dette dyret hatet fordi det tar fisken “vår”. Mange synes det er for mange, men fakta er at vi i dag ikke har noen anelse om hvor mange vi har i Norge. 

Statistikken (som er basert på antallet påkjørte dy)r viser imidlertid en stor nedgang, kanskje så mye som 75 prosent i løpet av 20 år. Svenskene tror at deres bestand i innlandet henger sammen med vår, og har satt fingeren i lufta og gjettet at det kanskje finnes 20.000 oter i denne bestanden. 


Det skytes oter, i elver og i oppdrettsanlegg, det er ingen forskjell på en egoistisk sportsfisker og en egoistisk fiskeoppdretter. Det tenkes meg, meg og mitt. Det er følelser der som er ubeskrivelig dumme, ubeskrivelig barnslig. Vi som har millioner av mobiltelefoner, 150.000 kilometer veg og 450.000 hytter i Norge, vi klarer ikke å leve sammen med noen tusen oter.



Oteren kan få unger året rundt og det er selvfølgelig betenkelig at dyr som har unger skytes. Våre 600.000 hunder her i Norge kunne vi aldri behandlet slik, og vi blir med god grunn fortørnet når koreanerne spiser disse dyrene som vi har et nært og godt forhold til. 

Ulven derimot er det jo ingen grunn til å snakke om, den har vi tross alt kanskje 100 av her i landet. Verden er full av oss og våre ting.

mandag 5. februar 2018

Hegefugltelling

Hvert år siden 2008 har Norsk Ornitologisk Forening (NOF) arrangert hagefugltelling. Dette er en stor dugnad der alle som vil kan være med for å registrere fuglene i egen hage. 


Reglene er enkle, det går ut på å telle fuglene man ser ved foringsbrettet eller i hagen, også notere ned det høyeste antallet man ser av artene samtidig. Ser du 12 kjøttmeis i hagen din på samme tid, da er dette antallet du registrerer. Du legger så inn dine resultater på nettet her.

Dette kan gi en god oversikt over vinterfuglenes situasjon - og jo flere deltakere, jo bedre datagrunnlag har man for å si noe om svingningene i bestanden. 


Mating av fugler har lange tradisjoner i Norge og interessen øker for hvert år. I dag regner man med at ca. 400 000 nordmenn er involvert i fuglefôring. Det er veldig morsomt å ha med ungene på dette, og de lærer mye om fugler og natur på denne måten.

Selv om viltlevende norske fuglearter er skapt for å leve i vårt vinterklima, så vil en fuglefôringsplass gjøre livet litt enklere for dem, i tillegg gir det oss mennesker gode opplevelser og nærkontakt med flotte medskapninger. 


Kjøttmeisa har vært på topp alle de årene hagefugltellingen har pågått. Spesielt i år var den store økningen av gråsisik, den satte ny norgesrekord i antall individer som er observert under tellingen. Sånn var det på foringsplassen vår i Meråker i helga også. Vi kunne telle 40 gråsisik samtidig. 


Gråsisik er nomader, og forklaringen på hvorfor det har dukket opp så mange i år, er at de er på jakt etter bjørkefrø. Det har vært dårlig med bjørkefrø der de normalt befinner seg, og da dukker de gladelig opp på fôringsplasser. Det ble for øvrig funnet gråsisik i Danmark i vinter som var merket i Kina, så de kan virkelig bruke store områder. En annen art som man har sett en økning av under årets tellinger er svarttrosten. Det kan ha en sammenheng med mildere klima på vinteren.


Forskning de senere årene har bevist det vi intuitivt føler om fugletitting: At det er sunt. Det er godt for oss å se at disse små fjærnøstene er der ute, at de kjemper for maten, blåser seg opp i kulda, advarer om farer, lager de tynne og skjøre vinterlydene, flyr opp mot vintersola så det glimter i gull der mellom greinene. 


De minner oss på at livet uten fugler er som mat uten krydder. Vi er ikke de samme, hele menneskene uten disse små flyvende miraklene rundt oss. De små fuglene som alltid har vært her sammen med oss, og gitt oss en liten påminnelse om å være god og milde. Snakket til oss om den ekte kjærligheten.


Økende forekomst av angst og stress har delvis blitt tilskrevet den økende avstanden mellom mennesket og naturen - som et resultat av den urbaniserte, stillesittende livsstilen. Det støttes av forskning som viser at det å være i naturen, kan gi ro i sinnet, bedrer humøret, bedrer oppmerksomheten, og reduserer stress og angst. Å forstå og benytte seg av at naturomgivelser gir psykologiske fordeler.

Det å se på fugler er altså godt for menneskers psykologiske velvære, mens det å lytte til fuglesang har vist seg å bidra til å gjenopprette opplevd oppmerksomhet og stressdemping.


Så nå gleder vi oss bare til vårens første fuglesang! Trolig blir det kjøttmeisen som gir oss de første trillene i løpet av noen dager?

søndag 28. januar 2018

Vegen mot vår

I helga har vi vært på Otterøya, og nesten besøkt to forskjellige årstider. Ytterst på øya er det nærmest vår, med over 500 gråtrost, rødvingetrost, svarttrost, ringtrost og stær på jordene. Lengre inn er det full vinter og mye snø i skogen.


Vi har lyttet til dønningen, hørt på vindsuset i skogen, luktet på et knitrende bål og kikket en haukugle inn i de sterke øynene. Vi har rett og slett følt at vi har levd litt.


I 1979 holdt president Jimmy Carter en tale som fortsatt blir husket. En tale som sier noe om hvilken veg vi har tatt, og hvor vi står i dag - ikke minst om vi kikker over havet mot Donald Trump.


Carter sa blant annet: “Mange av oss er nå fanget i alt vi skal ha og vårt eget forbruk. Menneskets identitet er ikke lenger definert av hva vi gjør, men hva vi eier. Men vi har jo oppdaget det at å eie ting og det å forbruke ting slettes ikke tilfredsstiller vår lengsel etter en mening. Vi har lært det at å stable opp saker og ting ikke kan tette igjen den tomheten vi føler når vi egentlig ikke har noe annet å leve for".

"Vi har kommet til et vendepunkt i historien, der det nå er to veger å følge. Den ene leder til fragmentering og egoisme. Ned den vegen ligger en feilslått ide om at dette er frihet, retten til å stjele fordeler fra andre på jorda. Denne vegen vil føre til konstant konflikt, med en egeninteresse som vil ende opp i kaos og uføre. Det er en sikker veg mot ødeleggelse".




Mange har i dag valgt en annen veg, det prøver vi også så godt vi kan. I 2018 skal vi fortsette på denne vegen - med mindre ting, men med lukt av bål, røde kinn, havdønning og opplevelser.

torsdag 25. januar 2018

Filosofi for vår jord

Går man en liten tur i skogen så er det ikke så vanskelig å se at noe er rav ruskende galt med forvaltninga av naturarven. En planteskog, en plantasje med grantrær, er langt unna den helheten som en gammel naturskog byr på. Faktisk er den som en ørken å regne, selv om det har gått en generasjon siden den ble hogget.


Likevel er det en sannhet at skogen kommer seg fort igjen, men hvem har spredt denne sannheten? Har vi hørt på de som kan økologi - eller har vi hørt på de som vil tjene penger? Skogen får være eksemplet, men det er minst like ille på andre områder, fra tareskogen i havet til insektene i lufta.


Det vi har drept blir ikke det samme, det vi har grøftet blir forandret, det biologiske mangfoldet krymper. Blåbærlyng, sommerfugler, lav, larver, fugler, hele skogens økosystem trenger utrolig lang tid på å komme tilbake. I det tempoet vi nå utnytter naturen kommer det heller aldri tilbake, det forsvinner.

Noen ganger lurer jeg på om folk i dag har tid, kunnskap og kapasitet nok til å gå seg en tur ut for å se hvordan tilstanden er der ute i den "bærekraftige" forvaltninga av naturen vår. Det bør de gjøre, for det er ikke greit, vi er ikke gode nok og fagfolk roper stadig høyere, uten at de blir hørt.


Det er jo et merkelig paradoks i dette, for blir du som menneske syk så vil du jo helst at en utdannet og snill person skal se på deg. Ikke den som skal tjene mest penger og utnytte deg på det groveste. Likevel klarer vi ikke å se dette når det gjelder noe som er enda viktigere, livet på moder jord. Da lytter vi til kapitalistene og politikerne som er overbevist av disse. Forskere, biologer, økologer og nobelprisvinnere blir overhørt og latterliggjort.

I 1992 skrev 1700 av verdens ledende forskere, Union of Concerned Scientists, i en appell til menneskeheten at «en stor endring i måten vi lever på jorda på er påkrevd hvis vi skal unngå en enorm menneskelig tragedie». Nylig gikk 15.000 forskere ut og gjentok oppropet, men det har jo ingen effekt. Se gjerne: forskning


Vi krever doktor når noe er galt med kroppen, men vi stoler på ufaglærte når noen tukler med jorda vår. De faglige råd lyttes det ikke til, i stedet sitter det folk der som tar avgjørelser basert på kortsiktige, egoistiske følelser. Livet utraderes, etikken er kastet på havet sammen med resten av plastsøpla.

Professor Arne Johan Vetlesen har uttalt at de fleste vestlige forsøk på å gjøre noe med utfordringene egentlig bare er forsøk på å lappe sammen det som er ødelagt. En bandasje på et sår som fortsatt råtner. Ingen tørr å se på årsaken til at Jorda, vår felles mor, har problemer. Hans innlegg om Parisavtalen og Paven er det virkelig verd å få med seg: For vår jord


Den som har lest litt har fått med seg Kant og det kategoriske imperativ. ”Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”. Eller sagt på en litt enklere måte: "Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre menneske gjør det samme".

For filosofen Kant var dette det øverste prinsipp som skal vokte fornuften og moralen hos mennesket. Det er verd å ta med seg inn i hver eneste handling der naturen rundt oss nå blir ødelagt for at rikdom skal beskyttes. Fra hakkespetten som skal skytes, fordi vi ikke orker å finne en annen løsning på problemet med at den hakker i veggen – til fjorden som skal fylles med gruve-avfall.


Tenk på alle disse delene av naturen som om de var en del av kroppen din. Tenk et helt menneske og en hel klode, det er det vi trenger nå.

lørdag 20. januar 2018

Romskipet

Jeg hadde en rar drøm i vinternatten, jeg så mennesker plukke ut skruer og deler av romskipet vi reiste med. De skulle lage seg oppfinnelser og teknologi, og ble så ivrig at de begynte å dra løs deler av skroget. Det fikk meg til å tenke litt ekstra før jeg stakk hodet opp av soveposen den morgenen, men da måtte jeg skrive litt.


Jorda fyker gjennom verdensrommet i en uforståelig fart. Vi suser rundt Solen i 107 200 km/t, hele vårt solsystem beveger seg rundt i galaksen med litt mer enn 800 000 km/t. I tillegg trekkes galaksen vår mot noe langt større, 150 millioner lysår borte. Du har kanskje hørt om ”The great attractor”? Vi farer mot denne i cirka 2 200 000 km/t.


Selv om dette er virkeligheten så trenger vi heldigvis ikke forholde oss til dette, farten påvirker ikke oss og våre liv. Det er imidlertid ikke så dumt å sammenligne den vesle planeten vår med et romskip. Gjennom milliarder av år har delene blitt satt sammen, slik at vi i dag kan få være med på denne ville ferden gjennom verdensrommet. Hver eneste del er viktig for at vi skal kunne fly trygt, ha rent vann og mat, det er jo egentlig et under at vi er med på denne reisen.


Vi ble født inne i det perfekte romskip, det har alt vi trenger. Likevel er altså ignoransen så stor at vi plukker ut skruer og mutre i det som gir oss forsyninger. Vi påvirker varmeskjoldet, endrer på komponenter som vi ikke har en mulighet til å skjønne betydningen av. Vi tar nå bort organismer, dyr, skoger, elver og mye av det som var forutsetningen for at vi kunne bli med på romferden, og det skjer i et rasende tempo.


Hvordan skal det gå med dette unike romskipet? Vi har jo ikke noe redningsfartøy om det skulle begynne å få livstruende sprekker. Vi har kikket ut i universet, men der har vi aldri funnet maken. Det er bare dette vi har.



I det daglige har stadig flere begynt å bekymre seg over hvordan framtidige passasjerer skal få det, men mange bryr seg egentlig ikke. Det er ikke virkeligheten ennå, de røde lampene lyser, men det er vi som er herrer og mestre. 


Mennesket tror det kan føre oss trygt inn i framtida ved å ta bort deler av helheten. Først når vi forstår at vi selv også er med i denne helheten, kan vi bli ekte romfarere og ta livet langt inn i det mørke verdensrommet.