Å la noe være i fred

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.

Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.

Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være. 

Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike. 

Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten. 

Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.

Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke. 

- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.