søndag 27. september 2015

Sommerferie i Børgefjell - Del 7

Så er det endelig en godværsdag igjen, og når sola skinner finnes det ikke et vakrere sted å våkne opp.


God morgen! Nå er Børgefjell eventyret - og drømmen i dag er storfisken.

I år er det egentlig helt håpløse forhold. Kulden har gjort noe med fisken, uansett hva vi kaster ut så orker den ikke å bry seg om de lekre og farverike fjær, bly og plastdetaljer vi drar gjennom vannet.


Vel, vi må bare prøve - for nå er vi jo her - alle villmarksvandrere med litt pondus har ei god fiskehistorie fra Børgefjell - og vi har nok lest de fleste. 

Selv har jeg også samlet opp noen minner om storfisker som har dratt tauet rett av, hoppet kroken ut av kjeften eller spyttet marken mot meg. 


Nå er det på tide å spytte tilbake - tre ganger i fjellvatnet og dra krambua opp så den spriker mot sola. Det er monn i slikt, og slett ikke overtro, det lærte jeg som liten.



Kaffe blir kokt, dagen går - frosk og lav blir studert og de kikker nok på sin måte tilbake mot oss. 

Små tjern, bekker og vann blir fisket på kryss og tvers. Området mellom Litle Kjukkelen og Gaukarn blir prøvd uten hell, uten napp, men med synet av mange vak og storfisker.


Det går mot ettermiddagen, tjønna som har vært mattblå under brisen, den legger seg til ro og får en dypere farge nå, mørkner av med kvelden som kommer. 

Ut mot bekkeoset går det en strime i vannflata - en fisk skjærer opp i vår verden med ryggfinna. Kanskje er det en storaure, lubben og lang, med prikker i gullfargen - og øyne skinnende og mørke som vannflata. En skapning - like vakker som frosken, som reinen og rypa.


Den glir stille over flaksteinen på grunna her, kikker etter en matbit mot kveldslyset - i full ro og harmoni med det mørket som har overtatt både bekkesøkket og vannkanten.  

Nå ser auren plutselig en rød, irriterende smådjevel som kommer rett i mot den! - Den hogger hissig mot spinneren min, og sitter på kroken! Hurra!!!


300 gram børgefjellfisk blir dratt rett på land. Der satt den - ja, blås nå i om den var liten - det skal bli deilig med noe annet enn betasuppe i kveld. Det har vært godt å gå rundt her i eventyret i dag, drømme og bare ha det godt.


 For alt er virkelig godt - Har du skjønt det?

tirsdag 15. september 2015

Sommerfeie i Børgefjell - Del 6

Fjella i vest har solflekker på, men det ser ut som Kvigtindmassivet i nord står der og damper, det går en snøeling der inne. Fjellene ser små ut fra dette ståstedet, men alt er relativt og det trenger vi ikke Einstein til å fortelle oss her inne i Børgefjell. 


Det er et enormt landskap vi står å kikker utover, det er nesten umulig for sansene å ta dette innover seg. Vi har gått rundt Kvigtind og vet hvor stort det egentlig er - eller ikke er? Det er vel paradokset i alle slike opplevelser. Små eller store? Sammenlignet med hva? Og hvem er det som sammenligner? Børgefjell kan virke skremmende stort, men sett i forhold til tapet av villmark de siste årene er det skremmende lite.



Vi har pakka teltet og setter kursen ned til området mellom Gaukarn og Litle Kjukkelvatnet. Det skal bli godt å komme ned i litt lavere land nå. 


Snøen den ligger metertykk i flere søkk vest for Store Kjukkelelva, på en av de hvite flekkene står en svart liten dott. Det er flere hundre rein som har samlet seg. De har søkt dit for å komme unna, for over gresset og myra som lokker står lufta i et eneste kvin av mygg og brems. 

Små insekter blir store plager, mens store rein blir små i snøflatene. De samme snøflatene og den isen som er i ferd med å bli små over store deler av jorda.


Hva er rett og hva er galt? Hvordan velger vi sannhet og virkelighet? Finnes det egentlig et utkikkspunkt som gir oss mulighet til å se dette? 

Jeg tror ikke folk flest har tid til å tenke over og vurdere slike sider av livet i dag. Livet, det bare raser av sted mot slutten for de fleste. Men i den slutten ligger kanskje det beste utkikkspunktet for oss alle?


Det blir en fin kveld, det grå sløret på himmelen er revet i stykker. Sola skinner gjennom store blå revner, og jeg bestemmer meg for å ta et bad. Ikke det at temperaturen innbyr til bading, det er vel mer at kroppen trenger det. 

Det er i grunnen litt høst i lufta, kveldene og natta blir blå og kald. De to mørke delene av døgnet spiser allerede av begge endene av den lyse dagen, det merkes godt når man er ute.


Vi har vel på alle måter bare godt av noen dager eller uker her inne i fjellet. En klok mann har sagt at mørket skal bli vårt lys, mens stillheten skal bli vår dans. Børgefjellnatta i august er et greit utkikkspunkt mot det menneskeheten tåler lite av. Jeg tenker på virkelige verdier, hentet fram fra hjertet i et mørkt og stille telt - langt inne i fjellheimen. 



Dagens videoklipp viser heller ikke virkeligheten, bare et lite utdrag. I min virkelighet er det stort sett jeg som lager maten altså!
Legg gjerne igjen en kommentar. Det er trivelig det!

mandag 7. september 2015

Sommerferie i Børgefjell - Dag 5

Vår femte dag i fjellet starter med regn og vind på teltduken. Snart skal vi oppleve mer av dette, mye mer. Likevel må vi ut å lufte både oss, hunden og kameraet litt. 


Vi legger turen nordover for å se hvordan områdene rundt Store Kjukkelvatn ser ut. Her ligger det ennå mye is i midten av august 2015, så det er ingen vits i å tenke på fiske i dette området.

På turen kommer vi stadig over søppel som er forsøkt brent eller skjult under steiner i nasjonalparken. Det gjør oss begge frustrert å se at folk klarer å bære maten inn, men ikke har ork til å ta med emballasjen ut. Det er en skam at slike folk ferdes i fjellet!


Vi plukker med oss det vi klarer, og har som mål at Børgefjell skal se litt bedre ut enn da vi kom på besøk. Vi oppfordrer alle andre til å tenke på samme måte.

Når vi kommer tilbake mot Viermavatn og leiren vår så har vinden økt voldsomt. På toppene blåser det slik at fjellbekkene står i lufta. Selv om det er ubehagelig sterk vind, bruker vi litt tid på å ta noen bilder og litt video.



Himmelen i vest farges i en ubeskrivelig vakker, men truende blåfarge. Det er på tide å komme seg til teltet og legge noen ekstra steiner på storm-mattene. 

Glidelåset på teltet vrenges i stykker i det vi skal søke ly, men med litt triksing og fiksing får vi ordna et opplegg som holder.


Det blir å dykke inn i Olav Duuns verden igjen. Denne ettermiddagen og kvelden passer det godt å lese om stormen og uværet, lykken og ulykka - og bare lytte til naturen. Hos juvikingane hadde den alltid noe å fortelle, om dem selv.


«Han stod still, slik han gjorde somtid, og let tida levne opp framfor seg, det som hadde vore eller det som skulde bli, etter som det helst vilde syne seg. Og dette kjende han att som live sitt. Lys og skygge skifta over lande, djupt men stilt. Dagen opna seg og let seg att i kring han. Det var visdommen som smilte til dåren.»

fredag 4. september 2015

Sommerferie i Børgefjell - Del 4

Vi våkner av at sola skinner mot teltduken, en svak fjellbris stryker mildt over alt som lever her inne. I dag blir det frokost ute, og en fin dag. 


Planen er å gå en liten dagstur videre oppover Viermadalen, mot Steinvatnet og de litt større kulpene i elva. Kanskje prøve fisken, om det er mulig i disse vinterlige forholdene?





Mens vi går opp langs elva slår det meg at disse turene ikke bare er rekreasjon (som betyr "gjenfødelse av sjelen"), men også en kulturprotest. En protest mot et samfunn og en verden som til tider er vond å betrakte. Hvorfor? 


Fordi vi bruker mer enn vi burde av jordens resurser, fordi vi lever i et system som krever fortsatt vekst, fordi dette tydeligvis betinger at noen har det vondt. At både mennesker og natur må lide. Det gjør godt å komme ut, bort fra dette. En flukt kanskje?



Det finnes de som er overbevist om at naturen, hele universet, har en slags sjel - og at vi lever, tenker og føler på lag med denne. Det som skjer utenfor speiler seg i det som skjer i oss, og omvendt. 
Dette er kompliserte tanker og ord, nesten håpløst å formidle. 

At turer i naturen gjør godt, det er noe de fleste av oss kan være enig i, men hvordan kan vi egentlig si at en tur gjør godt for sjelen? Og enda verre; hvordan virker vår sjel da tilbake på det som omgir oss? Han sto opp på feil fot... Smil og verden smiler tilbake... Vær raus med ros for da vokser det rundt deg... Er det kanskje noe sant i dette, som for noen er irriterende ordtak?



Opp mot kulpen merket 905 i Viermaelva ligger det mye snø, hvit snø, blå skygger. Her blir det vanskelig å fiske, men tid til å tenke på naturens farger. Gjennom sin farvelære forsøkte humanisten og naturvitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe i 1810 å forklare noe for oss, noe av det jeg har gått å tenkt på. 

Hans observasjon av at fargene ikke kan skilles fra opplevelsen av dem, at både mørke og lys må til for å skape fargene, men at de tolkes og formes i oss. Det har gitt mange naturelskere en modell for det vi her skriver om. Et språk for å forstå at alle de små deler utgjør helheten, at alt henger sammen - både inne i og utenfor oss. 



- "Det er forbløffende å se hvor mange av de erkjennelser som er blitt gjort i det 20. århundre av vitenskapshistorikere og - filosofer, som ble foregrepet av Goethe." Dette er en klassisk kommentar rund fargelæren. 


Har du lyst til å lære mer så anbefaler jeg deg denne filmen. Det tok 10 år å lage den, og den viser utrolige ting om lys og farger, men svært få har fått med seg dette den dag i dag. Som fotograf er det utrolig spennende! 



Så i Børgefjell blir det klart for meg igjen, at ting er skjult for oss - ikke fordi de er utenfor synsranden, men fordi vi ikke ser mot det. De fleste naturfenomener blir skjult for oss gjennom hele livet. Vi kjenner bare en liten flik av den vidunderlige kloden vi lever på. Vi ser bare den virkeligheten vi er en del av. Ikke rart vi flyr til fjells!





Definisjon på sjel: er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er unikt for hvert vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. - Wikipedia

Det mest særegne med farvelæren er at en undersøkelse av naturfenomenene vil avdekke rent åndelige prinsipper i de fysiske prosessene. - Kaj Skagen i boka Morgen ved Midnatt.


Videoen gir deg et lite glimt fra denne dagen. Ta en kikk om du er nysgjerrig!

tirsdag 1. september 2015

Sommerferie i Børgefjell - Del 3

Tredje dag i Børgefjell går med til å undersøke terrenget rundt teltplassen ved Viermavatn. Vi bestiger noen nærliggende topper, prøver å se etter rypene og det går virkelig opp for oss hvor mye snø det er i nasjonalparken i august. Blir det vår før høsten kommer?


Små bekkekløfter og steinsetninger i høydedragene blir oppsøkt for å se om vi klarer å finne fjellrypekull, men det viser seg å være en håpløs oppgave. I år har de fleste parene hatt en dårlig hekkesesong her inne, og det er ikke så rart.


Vi finner flere enslige par, og vi får bare håpe at alle disse blir spart under årets jakt. Det finnes absolutt ikke noe overskudd å jakte på i de høyereliggende delene av Børgefjell i år.


Videoklippet fra denne dagen viser litt av turen vår. Vi trasker rundt, opplever, kjenner, er her i landskapet på en måte som er vanskelig å beskrive med ord. 

Vi lever og opplever steiner, lav, strå, vind og stillheten i og under alt dette. Den levende, pulserende tilstedeværelsen fra stillheten i stein som har stått her og kommer til å stå her, når alt en gang igjen bare er - stillhet.


Været er langt fra noe sydenvær, det er en kald og lang vind fra nord som hvisker over Børgefjell. Likevel vet jeg at jeg kommer til å lengte tilbake hit igjen, til disse dagene som gir så mye. Ja, jeg tror du forstår - Du som også vandrer i fjellet og har lest i denne boksamlinga.


På vei tilbake, langt utpå ettermiddagen, kommer vi over en flokk sandlo som løper rundt på snøen for å plukke insekter. Nok en liten opplevelse, et inntrykk som hele turfølget setter pris på.


En mengde små og store insekter faller ned på snøflatene i det kalde været, og de få ungfuglene som har klart seg til nå har nok gode dager i vente. 


Når vi omsider returnerer til teltplassen vår har Viermavatn lagt seg helt til ro, skydekket har lettet og det er lett å forstå at det går mot bedre vær. Maten blir tilberedt utendørs, men før klokka 20.00 ligger vi i soveposene, det er kaldt og på tide å dukke inn i Olav Duuns verden igjen.


"Samma kor ein fløtta og farka så ein like heimlaus".