torsdag 14. juli 2016

Troillhåla

Sommerens kraftigste regnvær er på tur bort fra oss når vi våkner på Hamnøya denne julidagen. Nå venter noe enda fuktigere og mørker på oss et sted der oppe i fjellet.


Målet for denne turen opp til Sør-Helgeland heter Troillhåla, og det skal vise seg at hulen nok bærer sitt navn av flere grunner. Veien opp er en skikkelig "troilltur", det er ingen sti her, bare frodig skog med kratt og bregner, steinur og dype kløfter. Turen opp er rett og slett ikke for amatører i terrenget.


Etter noen timers kaving finner vi imidlertid åpningen, og står foran en av de minst beskrevede hulene -med hulemalerier her i landet. Vi har aldri sett bilder av det som befinner seg her nede, og vet derfor ikke hva som venter oss nede i mørket.


Troillhåla viser seg å være skitten, mørk og fuktig, langt fra noen turistattraksjon for solhungrige nordmenn. Hulen er en av de verste vi noen gang har besøkt, vi sklir ned på store kvasse steiner som er dekt av et lag med glatt, sandholdig gjørme. 

I flere partier må vi ned på rumpa og ake oss ned. En gang går jeg i kast nedover berget, mens fotostativet spretter ut av hendene. Når jeg kikker skremt opp mot åpningen, ser jeg troillkjeften lukke seg rundt oss. 


Mørket drypper inn over oss her nede, det fyller sinnet og tankene, preger oss nok allerede. Hulemaleriene har jeg lest skal være i en sidegang så Alette begynner forsiktig å se seg rundt etter de, mens jeg setter opp det nevnte fotostativet for å ta noen bilder. 

Med lang lukkertid, stativ og fire led-lykter kan man virkelig vise fram hvordan denne Troillhåla ser ut når man fjerner mørket.


Alette har blitt borte, først i en gang til høyre og nå i en liten krypgang på venstre side. Egentlig følte jeg med en gang at dette måtte ha vært sjamanens rom. Jeg beveger meg opp dit og får bekreftet at hun har funnet maleriene.

Jeg henter fotoutstyret og lar henne være litt for seg selv der inne. Det er tross alt litt av en opplevelse å sitte der helt alene sammen med de mange tusen år gamle figurene.


Her inne må man være ekstremt forsiktig så man ikke rører veggene og bildene, skader den kulturskatten som ligger godt bevart her i dypet. 

Slektskapet med figurene i Fingalshola i Nærøy slår oss med en gang. Det er også spennende å se hvordan figurene også her er plassert akkurat der hvor skillet mellom lys og mørke finnes. Faktisk peker dagslyset rett mot utspringet der den tydeligste figuren befinner seg.


Vi hvisker rolig sammen om disse forunderlige figurene, om forbindelsen vi kan føle mellom eldgamle symboler i denne hulen og vår egen primitive psykologi. Lys og mørke, bevissthet og ubevissthet, dualitet og polaritet, dette er sterke saker for den som har tatt seg tid til å bli litt kjent med seg selv.

Stadig må jeg kaste blikket over skulderen, kjenne på at det har vært noen her og at det fortsatt er "noe" i dette Troillhålet. Jeg er klar over at dette er fjernt for noen lesere og de fleste folk i det samfunnet vi akkurat nå lever i. Men alle disse menneskene som nesten ikke vet noe om naturen - Er de egentlig tilpasset virkeligheten? Hvor kommer denne virkeligheten fra?


Vi krabber oss ut fra sjamanens rom, her gikk også den personen som var leddet mellom stammen og åndeverdenen en gang i tida. Mye tyder på at hulene ble brukt til å trene opp de utvalgte som reiste mellom disse virkelighetene. Fra urbefolkning i andre deler av verden vet vi at meditasjon i mørket kan pågå i årevis, før man regnes som utlært. 

Etter noen timer i Troillhåla vil Alette ut i lyset for å spise litt, og jeg ber henne vente der ute på meg. Selv krabber jeg så langt inn og langt ned som jeg kan komme. Bak en stor stein, ned - også opp igjen, inn i den siste trange og mørkeste delen. Her slår jeg av hodelykta og setter meg i stillhet helt inn mot fjellveggen.

Selv om det er mørkt kan jeg faktisk føle fjellet rundt meg. Jeg kan kjenne at det er nær ansiktet mitt. Tanker kommer og går, også kommer en sterk klar stemme. En stemme som jeg ikke har hørt på lenge, jeg smiler når jeg møter mørket i meg selv. 


Takk skal du ha Troillhåla, for et sted du er for å endre bevisstheten. Hva visste vel ikke de som en gang satt her så mye, mye lenger enn meg.

( Trollhula, Trollhola, Trollhulen, Trollholet, Troillhula, Troillhola, Troillhulen, Troillholet - Det er mange forskjellige skrivemåter for denne hulen på Hamnøya)

onsdag 6. juli 2016

Nordlandsnatt

Teltet er satt opp, Vega speiler seg i sør og De sju søstre og Dønnamannen hviler i nord. Ord strekker ikke til for å beskrive ei nordlandsnatt, det gjør heller ikke bildene, men en naturfotograf må jo prøve.


Gud er i verden, og verden er i Gud, skrev Spinoza - Og dette er kvelden da godsiden av vår verden virkelig kommer frem, da det banker i brystet av kjærlighet til land og natur.

Uansett hvor jeg kikker, mot himmel og hav, på de små blomstene på bakken, på steinskvetten i kveldssola og på det gyldne lyset som kaster seg innover landskapet og meg, så fylles jeg av en ubeskrivelig god følelse.


Vi mennesker er eksperter på å ordne og sortere, og slik blir blomster, fugler, øyer, vind, skyer og stjerner en del av vår forståelse - og prøvd underlagt vår kontroll. 

Selv ordet Gud klarer hjernen å gjøre om til en personlighet - Selve livet og eksistensen i dette universet. I den grå massen i hodet mitt blir "han" plutselig mer til stede i en slik godværskveld på Helgeland.

Jeg smiler av meg selv der jeg går rundt med kameraet og nynner på en sang, mens dufter, lyder og synsinntrykk bombarderer meg. - For et liv! 


- Om vi hadde sett en hjerne ligge der som en grå klump i grøfta, hadde vi skjønt at den kunne sanse alt dette da? Spørsmålet kom fra Alette litt tidligere på dagen, mens vi var på vei ut hit til Hamnøya.

Det er et morsomt spørsmål, som fortsatt har et ekko i meg. Tenk alt det andre vi klarer å overse med denne rare hjernen vår. At alt er ett, og alt er evig liv, blir for de fleste bare et virrvarr av rare ord.

Stadig lengre unna naturen, innhyllet i personlig historie, i suksess, penger, skuffelse og selvbedrag er det ikke enkelt for mennesket å se at prosessene er helt naturlig. At blomstring,  liv, vår og glede bare er som en soloppgang. At forråtnelse, død, høst og sorg bare er en måne som stiger opp bak de spisse fjellene.


Nå kommer knotten, for i denne vakre nordlandsnatta stiger den opp som en sverm av sviende kløe. Den er også en del av alt dette, så jævlig at vi enten må slå nytteløst rundt oss, rømme inn i teltet - eller bare akseptere at slik er også livet.


For hva er egentlig vitsen med å være sur og negativ? Hva godt gjør akkurat det? Du som ser på en fargerik blomst og føler det samme som meg. Du som ser en død fugl - og også kjenner en slags form for vemod! Du vet at vår tankeverden faktisk er like virkelig som den naturen vi har utenfor oss. 

En negativ tanke er i grunnen like virkelig som en negativ handling, som et piskeslag på det som er rundt deg! Det er greit at vi er født med denne digre grå massen i hodet, som gir oss følelser og tanker, men gjør det oss egentlig spesielt mye klokere enn annet liv?


Trær, planter og blomster har også brukt tid på å vokse i seg selv. Og hva med fjell? Fjell er mennesker som har blitt stille - er de ikke?

Vi sier god natt til Dønnamannen, og hører snart regnet tromme mot teltduken. Nå forsvinner knotten, og et gammelt ordtak vekkes til livet. "Aldri så galt, at det ikke er godt for noe".


PS! Hamnøya har en av landets skumlest, skitneste og farligste huler. Vi kommer tilbake med mer i neste innlegg i bloggen.

lørdag 2. juli 2016

Marmorgrotta i Huddingsdalen

Marmorgrotta i Huddingsdalen i Røyrvik er en fin og spennende liten utflukt for ei helg. Den naturskjønne dalen byr på et rikt fugleliv, flora og fiske. Mer trenger man jo ikke en sommerdag.


Selve inngangen er ganske liten der den ligger ned mot bredden av Huddingselva, men når du kommer inn og tar til venstre begynner det å bli litt mer å se.


En liten eventyrverden under jorda, en verden som jeg fortsatt husker fra jeg var liten - Den gang tok faren min med meg hit, hvor elva har gravd ut disse formasjonene i fjellet.


Huler gjør noe med deg om du har tid til og mot nok til å ta det innover deg. Ikke rart at sjamanene fikk opplæring i hulene - Der utførte de reiser som for oss i den vestlige verden i dag nesten er umulig å ta inn over oss, men for alle naturfolk var dette virkeligheten i mange 1000 år.


Kanskje kan en slik mini utflukt minne deg på at du har to sider i deg, både den fysiske og den mentale. Sommerfuglene (blåvingene) vi fant utenfor er også et godt symbol på denne dualiteten. 


fredag 1. juli 2016

State of the world

En regndag i juni fikk vi tid til å rydde litt i bøker og andre ting som huset blir fylt opp med. En slik ettermiddag ble vi sittende med Worldwatch Institute sin rapport "Jordens tilstand", fra år 2000.


Den uavhengige forsknings- og informasjonsorganisasjonen har som hovedmål å dokumentere løsninger for hvordan vi kan skape en bærekraftig, miljøvennlig økonomi.

Jordens tilstand er organisasjonens årlige rapport basert på resultater fra instituttets prisbelønte forskere.


I denne 16 år gamle boken slåes det fast følgende: "Det finnes ingen gylden middelvei. Utfordringen er enten å bygge opp en økonomi som er bærekraftig, eller klare seg med den ikke-bærekraftige økonomien vi har til den går under"

På en eller annen måte må valget taes i vår generasjon, og det vil påvirke alt liv på jorden i kommende generasjoner. 


Men mennesker er ikke så smarte som navnet skal tilsi (homo sapiens = den kloke apen). 

Vi handler som det meste av naturen stort sett ut i fra kortsiktige behov og begrenser oss sjelden - om vi ikke må det. Vi er biologisk utviklet for å leve i små grupper med oversiktlige omgivelser - i en uendelig verden. Som beveren er vi programmert til å finne ei ny elv når bjørka er spist opp.

Vårt problem i dag er at vi står ved nye og ukjente grenser, vi har blitt så mange at det ikke finnes nok upløyd mark "bortenfor" lenger. Vårt problem er at så få forstår at vi ikke er bevere, virus eller dårlige dataprogrammer som må følge samme mønster.


Det er ikke ondskap som har ført mennesket til det stupet det nå står på, men heller vår grenseløse tørst etter å vite, fatte, plukke fra hverandre og nyttiggjøre oss alt vi kommer over uten å tenke over konsekvensene.

Det politiske systemet ser ikke ut til å ta inn over seg alvoret som til stadighet blir repetert. Verdens regjeringer er langt ifra i rute i å oppfylle løftene om å stoppe tap av naturmangfold. Den globale økonomien tar fortsatt svært lite hensyn til hvor viktig det nå er å reversere den biologiske utarmingen av planeten. 



Så hvem kan endre denne ødeleggende utviklingen?

Jordens tilstand 2000 slutter på denne måten:
"For 30 år siden gav fotografier av Jorden tatt fra Apollo-ekspedisjonene i verdensrommet et uutslettelig inntrykk av at planeten vår, som er oppdelt av politiske grenser, er forent av økologiske systemer. Disse fotografiene inspirerte til den første "earth day", som i sin tur motiverte utallige land til å vedta miljø-lover og etablere miljødepartement."


Ødeleggelser i naturen fører til at helhet blir brutt. Goethe sa at når man først har krysset en grense så kan man aldri gå tilbake og være den sammen. En setning med mange sider, og noe å tenke over for oss alle!

(Bildene viser Hettemåke, bever, storlom og hjort fra den trønderske naturen i juni 2016)