lørdag 31. desember 2016

Godt nytt år!

Ønsker leserne av denne bloggen godt nytt år med bildene av disse fantastiske perlemorskyene over Trøndelag i dag. Naturens eget fyrverkeri på selveste nyttårsaften.


Perlemorskyer består ofte av iskrystaller som sollyset brytes i, akkurat som i et prisme, slik at vi får det fine fargemønsteret. Fargene minner om de vi kan se på innsiden av et perleskjell.


Disse skyene er forholdsvis sjeldne, og det var morsomt at de skulle dukke opp så massivt på himmelen akkurat i dag. Stille fyrverkeri er sjelden vare, men noe vi kanskje trenger etter et år med veldig mye støy i verden.


Håper på mange fine naturopplevelser i 2017 også. Noen av de vil nok dukke opp her på bloggen.


onsdag 14. desember 2016

I vinterskogen

Greiner, bark, mose, lav og sopp, vi kikker med beundring opp mot en kjempe i vinterskogen. Treet er et helt økosystem i seg selv, og akkurat denne gamle grana står i Øyenskavelen naturreservat i Namdalseid kommune. Her har vi brukt noen dager på senhøsten og førjulsvinteren i år.


En bør gå stille når en setter fjellskoene i bunnen av gammelskogen - det er egentlig som å gå inn i et hellig rom. Kan du kjenne etter neste gang? Det skjer faktisk noe i kroppen din i møtet med denne naturen. Her er det virkelig fred og ro, men hvorfor er det en slik andektig stemning å finne her? Kjenner vi kanskje litt på egne røtter, på hjerterota? Vi som til vanlig går rundt som levende døde, vi som tror virkeligheten kommer fra hus og skjermer som vi har skapt – og ikke fra naturen.


Vi snakker stille i skogen, lytter. Ingen har gått løs med vinsj og traktor, ingen har grøftet og plantet eller brukt større skogsmaskiner her. Skogen blir et vitnesbyrd, en sannhet om naturen. Her har røttene fått kjenne seg frem gjennom skogbunnen, stoppet ved en stein og følt seg fram over denne. Tenk på det! Skogen føler, sender signaler og deler informasjon. Om et tre blir sykt, så hjelper de andre trærne til for å holde det levende - gjennom et innfløkt system.


I trærne hopper meisene rundt og deler de også. Samler mat som de hamstrer og deler på gjennom vinteren - det også i et system som er vanskelig å se i overflaten. Klarer vi egentlig å forstå - og tenke på at det er slik? Det er liv her som erfarer, hjelper og snakker sammen på sin måte. Her i skogen er det nestekjærlighet. Et lim som er viktig for hele naturen.



Stikker du hånda ned i denne skogbunnen trekker du opp kilometervis med tråder som sender signaler mellom alle de levende delene, du løfter milliarder av små liv i din hånd. Det er så godt å vite at det er slik, en helhet – hellig. Det er så utrolig viktig at det får være slik, for hver en midd og mikrobe er selvfølgelig som plankton i havet. Som bakteriene i fordøyelsessystemet vårt. Kommer noe av dette livet bort, da stopper noe opp - og dette noe hva kan det være?



- Det er med individet og nestekjærligheten i samfundet som det er med cellen i den dyriske organisme. Cellen lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og den hele organisme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettopp kreftskaden, canser, som uavvendelig fører til undergang for den hele organisme så vel som cellene selv.Fridtjof Nansen, 1922



Ser du at Nansens ord om nestekjærlighet kan brukes i alt fra naturvern til menneskevern nå 100 år senere. Håper alle nå forstår at det å ta vare på gammelskog, på midd og sopp i skogbunnen også er et vern av mennesket. I planteskogen er dessverre de fleste av disse små artene og nettverkene fraværende, slik mye av nestekjærligheten også blir borte i et samfunn der egoismen tar overhånd.

onsdag 7. desember 2016

Vått døgn i ørneskjulet

Hvis vi må til byen noen ganger, og da mener jeg den virkelig store byen – Trondheim – da trenger vi av-urbanisering så fort som mulig etterpå. Det er noe ved de store byene som ikke passer med våre vesen. Vi trenger luft rundt oss og luft rundt opplevelsene, for i byen går alt så fort. Det er mange som er slik, Jon Østeng Hov er en av dem.


Fra helgas prisutdeling i Trondheim fikk vi med oss hans nyeste bok ”Hilsen fra fjellet - mine møter med fjellfuglene”. Jon presiserte flere ganger at dette ikke var en fuglebok. Det er en bok som handler om hans opplevelser av disse små, fjærkledde medskapningene våre.


I bokas forord skriver Jon Ø Hov: ”Fortsatt kan man, selv om det er lenger imellom, gråte med heiloene, nyte sangen fra blåstrupehannen, glede seg over gjøkens glade latter og lappspurvens jublende toner. Det gjelder bare å komme seg ut og nyte det. Det gir fred i sinnet...”


Etter vårt bybesøk i helga så dro vi rett til Ole Martin Dale (Ørnemannen) i Flatanger og lånte et av skjulene hans. Der er det alltid ro å finne i regn og mørke, det skjer ingenting på kvelden og natta. Vi står opp stille, rigger oss rolig til, hvisker noen få ord og venter på lyset. En regnfull desemberdag tar det lang tid før dette blå lyset kommer. Mange timer med herlig stillhet, trommende regn og små lyder fra meiser og ekorn.


Hva er det viktigste du gjør med kroppen når du mediterer? (Svar nederst)

For mange vil det nok være en tålmodighetsprøve å sitte slik. Det er ikke action som på kino eller hendelser som i et spill, men det er nettopp derfor det er så godt. Dette er virkelig mindfulnes- og oppmerksomhetstrening slik mange i samfunnet i dag trenger.


Når man bruker så lang tid på skjærer og ekorn så kan man se at disse også har et ”humør”. De endres med regnet som strømmer ned, de ser ut som våte skoleunger, får et roligere tempo og et mattere blikk i øynene. Været gjør noe med oss alle.


Så kommer kongeørna, ja! Hjertet hopper like høyt hver gang den store fuglen endelig viser seg. Hvor mange har ikke kjent på denne følelsen her i skjulene i Flatanger. Kanskje blir noen så ivrig at de glemmer å kjenne etter hva det gjør med dem? Hos oss kjennes det ikke bare ut som om hjertet hopper, det bruser i blodet, det er spenning og det er lykke.


Det er "bare" ei kongeørn vil noen si, men tenk at den kan gjøre noe slikt med et menneske.


Majesteten blir forøvrig også litt mindre majestetisk i slikt vær. Det er noe å tenke på for alle som føler seg store, som pynter dassen med gullkran og kjøper de dyreste dresser. Ødelegger du naturen kjære rikmann, i uværet ser du uansett fortapt ut.


Om kongeørna skriver Jon Ø Hov i sin nye bok: -”Det oser av opprinnelse og naturkraft, slik er ursjela til den nordiske naturen. Rå, brutal og kald. Vi vet det vokser blodroser i kongeørnas spor. Men slik må det være, for det har mor natur bestemt. Og det mor natur har bestemt det må vi følge, for det har vist seg å være det eneste rette. Iallfall på lengre sikt.”


( Det viktigste er smilet! )