lørdag 20. januar 2018

Romskipet

Jeg hadde en rar drøm i vinternatten, jeg så mennesker plukke ut skruer og deler av romskipet vi reiste med. De skulle lage seg oppfinnelser og teknologi, og ble så ivrig at de begynte å dra løs deler av skroget. Det fikk meg til å tenke litt ekstra før jeg stakk hodet opp av soveposen den morgenen, men da måtte jeg skrive litt.


Jorda fyker gjennom verdensrommet i en uforståelig fart. Vi suser rundt Solen i 107 200 km/t, hele vårt solsystem beveger seg rundt i galaksen med litt mer enn 800 000 km/t. I tillegg trekkes galaksen vår mot noe langt større, 150 millioner lysår borte. Du har kanskje hørt om ”The great attractor”? Vi farer mot denne i cirka 2 200 000 km/t.


Selv om dette er virkeligheten så trenger vi heldigvis ikke forholde oss til dette, farten påvirker ikke oss og våre liv. Det er imidlertid ikke så dumt å sammenligne den vesle planeten vår med et romskip. Gjennom milliarder av år har delene blitt satt sammen, slik at vi i dag kan få være med på denne ville ferden gjennom verdensrommet. Hver eneste del er viktig for at vi skal kunne fly trygt, ha rent vann og mat, det er jo egentlig et under at vi er med på denne reisen.


Vi ble født inne i det perfekte romskip, det har alt vi trenger. Likevel er altså ignoransen så stor at vi plukker ut skruer og mutre i det som gir oss forsyninger. Vi påvirker varmeskjoldet, endrer på komponenter som vi ikke har en mulighet til å skjønne betydningen av. Vi tar nå bort organismer, dyr, skoger, elver og mye av det som var forutsetningen for at vi kunne bli med på romferden, og det skjer i et rasende tempo.


Hvordan skal det gå med dette unike romskipet? Vi har jo ikke noe redningsfartøy om det skulle begynne å få livstruende sprekker. Vi har kikket ut i universet, men der har vi aldri funnet maken. Det er bare dette vi har.



I det daglige har stadig flere begynt å bekymre seg over hvordan framtidige passasjerer skal få det, men mange bryr seg egentlig ikke. Det er ikke virkeligheten ennå, de røde lampene lyser, men det er vi som er herrer og mestre. 


Mennesket tror det kan føre oss trygt inn i framtida ved å ta bort deler av helheten. Først når vi forstår at vi selv også er med i denne helheten, kan vi bli ekte romfarere og ta livet langt inn i det mørke verdensrommet.


mandag 15. januar 2018

Vinter i ørneland

Det er stupende mørkt i det lille skjulet, men utenfor henger stjernene på himmelen. Vi har akkurat stått opp, men har slept med oss soveposene bort til stolene. Det er skikkelig kaldt, og nå skal vi sitte her i posene, se dagen komme - og senere gå igjen.


I helga har vi vært på vinterlig ørnesafari i Flatanger. Den første dagen tok det ikke lang tid før ørna var på plass, like etter at stjernene sluknet kom den seilende inn på åtet. En velvoksen kongeørn, som regjerer i dette området, slo seg ned og forsynte seg av maten i omlag 30 minutter. 


Etter ørnebesøket ble det stille, noen nøtteskriker og en og annen meis kikket innom, men ellers var det bare ro. Ingen mobildekning, ingen bøker, bare oss og naturen utenfor. Det ble en lang dag, men vi var godt fornøyd. Det har vært dager da ørna ikke har besøkt åtet også. Likevel bestemte vi oss for å prøve en ny natt, i et nytt skjul.


Etter å ha hutret oss gjennom natta, var det bare å rigge seg til bak kamera og lange objektiver igjen. Denne tida før det blir lyst er alltid spennende og fylt med forventning. Hva vil skje denne dagen? - Hysj, hørte du noe? 


Snart er ei ung kongeørn på plass, den lager liv på åteplassen. Snart kommer skjærene, ei kråke, ravn og enda flere ørn. Både kongeørn og havørner setter seg ned i trærne rundt omkring.



I dag er det ikke vi som må vente på ørna, i dag er det ørnene som venter på tur. Helt fra halv ni på morgenen, til vi avslutter på ettermiddagen er det ørn på åtet. 



Det er morsomt å observere hvor forskjellig ørnene er. De har helt klart personlighet, noen er forsiktig andre bråkebøtter eller stolte og rolige individer.


På det meste ser vi fire store fugler i trærne rundt. Slik kan det også være, heldigvis! Det er bare å si takk til naturen som gir slike gleder - og en ekstra stor takk til Ole Martin Dahle som legger til rette for slike opplevelser.

tirsdag 2. januar 2018

Børgefjell 2017, del 8

Godt nytt år til dere alle. Det er på tide å oppsummere og ikke minst avslutte vandringen vår i Børgefjell. Ser vi tilbake på 2017 er det ingen tvil om at dette var et av de store høydepunktene.


Hvordan kan egentlig 14 dager med mygg, tunge sekker, sure sokker og lite mat bli et høydepunkt? Forklaringa må ligge i at vi har så alt for mye av det aller meste. Vi har alt vi trenger - og mer enn det av både vin, flesk, informasjon, støy, lys, varme, mat, klær og forbruksvarer. 

Hjernen trenger iallefall en skikkelig ferie fra alle inntrykk for å fungere som den skal.


Det er rett og slett deilig å slippe unna en kort stund. Være en del av naturen, men for de fleste blir dette bare en floskel. Vi ser jo tydelig på det som skjer rundt oss at mennesket for det meste er opptatt av å komme seg unna, ødelegge og bli kvitt denne naturen. 

Nettopp derfor håper vi at noen kanskje lar seg inspirere til å prøve en lang tur i år, kom seg ut med telt, kjenne på gleden. Det er fantastisk, men egentlig nytteløst å prøve å forklare det.


Krigshelten Claus Helberg var i mange år guide for fjellturister på Finse. En gang skal han ha skrevet en lapp som han delte ut til gruppen han skulle ut i fjellet med. På lappen sto det: Ja, det er helt fantastisk.

Helberg hadde forstått noe veldig viktig, hysj! Kom deg ut å kjenn selv. - Vi vil bare inspirere.

På Børgefjell-turens tre siste overnattinger i 2017 ble det en flott vandring fra Storskavelbekken til en ny leirplass ved Simleelva - og den siste ved Tipplingelva. Det eneste som plaget oss var insektene her nede i litt lavere land, derfor gjorde vi som reinen og oppsøkte toppene når vi skulle ha en rast.


I dette området sør for Tipplingan i Nordland følger Kvigtindmassivet hele tiden med oss i godværet. En og annen fjellfugl holder også oppsikt med vår vandring. Her er det myrsnipa som følger sagnet og vokter over ungene sine.


Det er en vakker og lettgått tur her i den nordøstlige delen av parken, men vi bruker likevel lang tid. Det er jo ferie og vi har råd til å la timene gå, mens mysnipa og heiloen piper forsiktig. 

Ved den nesten uttørkede Simleelva får vi et gjensyn med den 1450 meter høye Rainesklumpen som fulgte oss på de første dagene av turen. 


Alette deler Hans Børli`s tanker fra sitt stykke «Levende stillhet» med meg i teltet denne kvelden:

Det kommer for meg at det er seint på jorda. At dette navnløse livet som jeg står her og kjenner som en lykke i meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke, leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur, levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen og kvele mennesket langsomt.


Vi avslutter altså med ei overnatting helt nede ved Tippling-elva. Det er bare to-tre timers mars til bilen, men vi skulle helst ha hatt flere dager her oppe. 

Ja, altså hjernen trenger en skikkelig ferie for å fungere. Det er utrolig lurt å ta en pause fra sosiale medier, nettaviser, blogger og legge mobilen vekk. Ikke bare i ferien, men hver eneste dag.

Forskere mener at hjernens evne til å tenke kreativt og jobbe målrettet er under hardt press. Vi er nemlig ikke bare passive konsumenter av statusoppdateringer og e-poster. 
Hver gang et varsel dukker opp på telefonen din, krever det at hjernen tar stilling til om og hvordan du skal reagere. Blir det for mange valg, kan uviktig informasjon begynne å konkurrere bort viktige gjøremål og avgjørelser. 


Mangelen på bevissthet er faktisk en av de største kildene til mentale lidelser og til en verden som i utgangspunktet er syk. Kom deg på tur og bli litt frisk!

Men bruk gjerne 30 sekunder på å stemme på årets fotoblogg. Denne er blant de nominerte:

Fotoblogg-awards  2017

Her kan du lese om hele vår tur til Børgefjell i 2017:


onsdag 29. november 2017

Børgefjell 2017, del 7

14 dager av ferien ble også i år brukt på telttur i Børgefjell nasjonalpark. Dette har blitt en liten tradisjon nå, Alette og jeg har gått der oppe i fem år på rad. En av dagene vi virkelig husker fra i år er en strålende augustdag da vi våkner ved Store Kjukkelvatnet.


I år hadde vi kanskje det fineste været vi noen gang har hatt på en langtur, men med godværet kommer også insektene. Uansett hvordan vi snur på det har jo alt her i verden både en lys og en mørk side.
 

Det er ikke en eneste følelse av vind, når vi har fått på oss sekkene. Alt speiler seg i den store vannflata. Vi skal begynne å bevege oss ned mot Susendal, men vi kommer ikke langt.
 
I en krystallklar kulp ser vi flere ørreter som driver intens fangst av insekter. Det er ikke bare mygg og klegg, men også en rekke andre innsekter som svermer denne augustdagen.
 
 
 Jeg tar på den lette 300 millimeteren, som alltid er med på lengre turer, den har en fin nærgrense. Jeg begynner å ta noen bilder, og ser fort at det her er potensiale til å få noe bra. Ørreten er ivrig, insektene mange og vannet er speilblankt. 
 
 
Etter ei time har jeg fått bilder som jeg aldri har tatt før, vi er nesten på vei til å gå videre, men jeg ser at situasjonen kan og må utnyttes enda bedre.

Jeg spør om vi kan bli på stedet, koke kaffe og bruke noen timer. Alette som ser hva jeg allerede har fått på bildebrikken, er med på det. Hun hjelper meg med å peke ut insekter på vannet, og gir beskjed når fisken er på veg. 
 
 
Jeg holder bare fokus og skyter når hun roper at ørreten kommer. Jeg får en flott serie der fisken spiser en storstankelbein, men nå oppdager vi en nydelig bloddråpesvermer på vannflata. For første gang på lang tid kjenner jeg adrenalinet bruser gjennom kroppen av fotograferinga. Dette er virkelig spennende.
 
 
- Nå kommer den! Roper Alette, og speilet på kameraet løfter seg med minst 20 påfølgende klikk. Slik ble dette, og mange flotte bilder til i løpet av noen formiddagstimer. Det gjelder å utnytte situasjonen når man først er på rett sted til rett tid.
 

 (Det viser seg at bildet som topper denne serien blir nummer tre i NM i naturfoto i 2017.)
 

  
Når jeg og fisken begynner å bli mett, beveger vi oss videre i fjellet. Vi går nesten rett nordover igjen og helt utpå kvelden slår vi opp teltet der Storskavlbekken møter Simskardelva.
 


Mygga er hissig, men det hjelper med litt sot og røyklukt. Nok en magisk dag i Børgefjell er over.