onsdag 24. august 2016

10 netter i Byrkije - 3

Vi våkner ved Holmvatnet i Børgefjell, og vår verden er grå. Det er vanskelig å stikke ut kursen, men vi skal videre innover i nasjonalparken, derfor pakker vi fort ned det våte teltet og kikker forhåpningsfullt mot en lysere sprekk der oppe i skodda.


For første gang på turen skrur jeg på GPSen, bare for å være helt sikker på hvor vi skal gå. Flere av fjelltoppene er forsvunnet i skyene, klær og fjellsko har fortsatt gårdagens regn i seg. Det er best å sette seg i bevegelse mot Lotterdalen.

Vi skal opp mot 1000 meter, og det er tungt, ikke minst når nordvesten kaster seg mot oss og slipper ut store mengder med vann, vann som kanskje kommer helt fra ishavet som smelter. 

Alette smiler litt halvhjerta og nynner på en låt fra 80-tallet. Eurythmics slår jeg stille fast, - "Here comes the rain again". 


Børgefjell føles tomt og øde, med regnet kommer grå skyer drivende, også i tankene. Er dette liksom juvelen i vår natur? Ikke en rype, ikke en jaktfalk, ikke et pattedyr å se, på tre dager. 
- Vi har jo mer enn nok natur i Norge, sier de som vil unnskylde seg. 
- Vi har freda så mange områder - Vi kan ta mye mer i bruk, sier de som er opptatt av profitt.

Er de klar over at ikke en gang Børgefjell er freda? Her står jegerne i kø i september. Selv om vi egentlig har alt vi trenger, og mye mer enn det, i butikken så må folk inn hit for å ta liv, for å høste av "overskuddet".

Hva kan vi egentlig gjøre med det alle ser, men som ingen snakker om? 
Stadig mindre liv, mangfold, natur  - Yggdrasil spises opp i økende tempo. Det går tydelig den vegen alle har spådd, fortalt fabler om og advart mot i generasjoner, men ingen gjør altså noe med det.


Nå kommer heldigvis sola, varmer våte og kalde klær og kropper, stanser tankene litt. Helt til Alette sier: - Tenk at dette er det vi skryter av. Naturen vi har tatt vare på, også har vi ikke sett ett eneste dyr på tre dager. Tror du folk er klar over at det faktisk er slik? 

Jeg lurer på om hun har lest tankene mine, men før jeg får sagt noe begynner hun å ramse opp en tekst fra loven: 

- Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.

Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. 

- Jo, loven er klar den, men hvorfor skyter vi da fortsatt fjellrypa her? Det lurer jeg på - Også snakker vi om at fjellrev og jaktfalk er sterkt trua, legger Alette til. - Vi tar maten fra fjellet, også forer vi til og med reven etterpå! Hehe!! Ja, vi må jo smile av oss selv, og av menneske som art i dette.


Når vi kommer til Lotterdalen skinner sola fortsatt. Dette er et område som samene bruker, og som turisten i fjellet egentlig ikke oppsøker så alt for ofte. Her møter vi jaggu den første fjellrypa, ei lita rypemor som sleper vingene rundt i steinene, spiller skadd for å lokke oss bort fra kyllingene som ligger å trykker et sted i nærheten.

Rypa, denne skjønne delen av oss, av vår natur og kultur. Se hvor forsiktig og smart den prøver å være, det er som om hele øyeblikket dirrer av angst: - "ikke skad ungene mine", sier den på sitt språk.
Vi vet det er slik, men vi har alle disse unnskyldningene da. I en verden der mennesket står utenfor naturen, der kan vi jo gjøre det vi vil. 

Synes du det jeg tenker og nå skriver virker rart? Vet du at det er mange, mange som har sagt det før meg:
- Vår oppgave må være å frigjøre oss fra vårt fengsel ved å utvide vår sirkel av medfølelse til å omfavne alle levende vesener og hele naturens skjønnhet, det er ord fra Einstein. Hva betyr de egentlig? Har vi noen oppgave?


Når utbygging, asfalt, klimaendringer, hytter, strømledninger, insektgifter og forurensing har gjort sitt. Da må vi jo få holde på den gamle tradisjonen, gå på jakt og kjenne at vi er mennesker! Og i hvert fall i Børgefjell. Her jakta oldefar! Jo, det finnes så utrolig mange unnskyldninger.

Vi lærer barna våre at de ikke skal skade frosker og rumpetroll - også skyter vi ryper, samfunnet legger til og med asfalt over froskens myrer og rypas kjær. Stadig nye fjell og myrer blir tatt. 

Vi lærer bort at vi ikke skal ta opp mer fisk enn vi trenger, mens rederne tømmer fjordene for småsild. Politiet beslaglegger garn, slipper ut laksen, mens samfunnet legger elva i rør. 

For det ble slik at pengene fikk større verdi enn livet. Det starta kanskje med skinn, tørrfisk og ryper. Folk ofret sitt liv for å hente det inn, kvinner og barn satt alene etter stormene. Nå har det blitt så stort og vi har blitt så mange. Nå tar vi fjell etter fjell - og folk blir sittende like ensomme.

- Så hva gjør vi da med dette som alle ser? Hvor starter det? Nå er det vel på tide å stoppe opp litt.


På turen har vi kommet fram til Sjaarenjaevrie, et lite vann opp mot Nobrinfjellet. Sola skinner, men naturen her i Børgefjell er lunefull. Det er bare ei time mellom de to bildene, ting endrer seg i naturen. Ofte tar endring lang tid, men vi vet også at skiftene kan komme som kasta over oss.

Hva gjør vi da med det alle ser? Vel, vi slutter garantert ikke å tenke på det, snakke og skrive om det.


Vi leser i ei 60 år gammel bok før vi sier god natt: - Om vi hadde ærefrykt for livet, ikke bare vårt eget, men også for andre, da var det håp for at en fredelig sivilisasjon ville utvikle seg. 

søndag 14. august 2016

10 netter i Byrkije - 2

Elva har flommet over, teltet fylles med vann og vi flyter på underlagene sammen med suppeposer og fotoutstyr. - Så utrolig kjedelig, sier Alette. Da våkner jeg heldigvis og skjønner at det var en drøm, den første natta i Børgefjell er over.

Det har faktisk regna hele natta, og elva har steget med en meter, men vi er tørr og ulvehunden Baffin sover godt i forteltet etter en våt første etappe.

- Hva var det som var så kjedelig? Spør jeg når vi begynner å våkne alle tre. - Drømmen jeg hadde, sier Alette. Hun forteller at hun drømte at hun fikk være med på øvelse med Coldplay. - Det som var så kjedelig var at bandets medlemmer bare spilte hver for seg. Det ble ingen hel låt, ingen helhet, ingen ting ut av det, bare så utrolig kjedelig.

Vannet trommer mot teltduken, det er også kjedelig, men den drømmen forteller oss at vi ikke skal skille ut regnet og bli oppgitt. Først når vi ser turen under ett så får vi helheten. Regn, vind, sol, fisk, slit og kos - Det er alle dagene og alle stundene som skal gjøre denne turen til en vakker symfoni.


Vi pakker ned og begynner å bevege oss oppover Tverrelvdalen i gråværet. Sekkene er tunge så det blir mange pauser oppover dalen. Store og morsomme steiner gir både ly og fotomotiver mens vi stiger de 250 høydemetrene opp mot Holmvatnet.

Nasjonalparken virker som et øde landskap her vi går, ingen mennesker, ingen dyr, bare noen fugler skvetter unna eller piper bekymret over hodene på oss. Det gjør noe med oss, det gjør noe med tankene og følelsene - Hele dette landskapet, vinden og regnet blander seg inn i det vi er. Det er sterkt å være ute i fjellet.


- Kly-kly-kly...", varsler rødstilken. Den vakre medskapningen er bekymret for avkommet som nok trykker et sted i det fuktige gresset. Der ligger de, den ytterste gren av hundretusenvis av slektsledd. Tenk det! De skal garantert få være i fred for oss, stakkars små rødstilker.

Dette må være den beste måten å være på, den beste måten å minnes på, den beste måten å takle sine sorger og gleder på, det å være så nær naturen. Det er dette friluftslivet som virkelig er i nærheten av det å leve i dagens samfunn, som gir oss en mulighet til å ta livet innover oss.

Når vi kjenner vinden gjennom håret, blir våt i regnværet, kjenner bålet varme, sola smile, når vi lytter til fugler, hører nattasangene fra nordlys og stjerner, kommer nærmere oss selv - Og virkelig, virkelig bli forelsket i livet igjen - Da er det ferie! Men er det ikke slik det burde ha vært hver dag?


Det er kaldt, vi fryser på fingrene, slår floke, i dag må lua på. Dette er ferie med dunjakke og vindjakke, lag på lag for å holde virkeligheten ute.

Vi setter opp teltet ved Holmvatnet, kryper i soveposene og slår fast at det gjerne kan komme inn noen nye toner de neste dagene på denne turen. 

Det fine er at det blir tid til å lese ut Jungs selvbiografi, "Mitt liv": - Det viktigste spørsmålet vi kan stille oss er: Står vi i forhold til det uendelige eller ikke, leser Alette høyt.

Post from RICOH THETA. - Spherical Image - RICOH THETA

Slik er utsikten fra teltet denne kvelden i Børgefjell.

fredag 12. august 2016

10 netter i Byrkije - 1

Mennesker som ikke vet noe om naturen er nevrotiske, sier Jung. I sine bøker skriver han flere ganger at vi er i ferd med å skli bort fra virkeligheten. Derfor gjør det godt å igjen trekke på seg fjellstøvlene og legge i veg med Jung, fiskeutstyr, kamera, soveposer og telt inn Børgefjell. Bli gjerne med!


I år - som i tidligere år - har vi altså vandret rundt i Børgefjell nasjonalpark i ferien. Denne gang valgte vi en helt ny rute, vi gikk fra svensk side av grensa, over Gaavesjohke - elva som renner ned fra Stekenjokk - og i en runde som endte ut på svensk veg igjen 11 dager senere.


Denne elva er forholdsvis stri, det regner og vi leter lenge i fuktig vierkratt for å finne et sted vi kan vade for å komme oss over og inn i Tverrelvdalen. Hvorfor vi ønsker det? Fordi det sjelden går folk i dette området, fordi vi aldri har vært der og fordi det gjør godt å utfordre seg selv litt.


Etter å ha brukt mer enn to timer, og gått oss våte langs elva, så får vi endelig den store ulvehunden og de tunge tursekkene med oss over til ensomheten på motsatt bredd. Endelig er vi på en skikkelig tur igjen! 

Vi basker oss søkk våte opp mot denne dalen som folk så sjelden bruker som innfallsport til nasjonalparken. Forstår godt hvorfor det er slik, dette er ingen enkel start på turen. 

Noen gråtrost skvetter ut av krattet, en rødstilk sirkler bekymret over oss, to store havørner letter mens vi beveger oss opp langs Tverrelva og inn i kveldsmørket. Det ble fort ganske seint denne siste lørdagen i juli.


Vi slår opp teltet når vi kommer frem til norskegrensa og Børgefjell nasjonalpark. Nå blåser vi opp madrassene, bretter ut soveposene og tenner primusen for første gang på denne turen, som etter hvert skal bli til 10 netter i Byrkije.

Byrkije er det sør-samiske navnet på nasjonalparken og betyr "landområde med topper som hever seg over resten av landskapet."


Den første maten blir rett og slett en pose med betasuppe, i det rådende været er det greit å få unna kjøkkentjenesten og komme seg inn i soveposen så fort som mulig. Ulvehunden Baffin har blitt vant til å få krype inn i forteltet, og så fort han kjenner regn eller insekter begynner han å mase med pipende stemme og forlabben høyt i været mot den mobile hytta vår.

Post from RICOH THETA. - Spherical Image - RICOH THETA



Jeg tar en liten runde i terrenget etter maten. Når jeg kommer tilbake til teltet har Baffin funnet plassen sin, og Alette har funnet et nytt sitat fra Jung: "Jo mer mennesket insister på falsk eiendom - og jo mindre det legger merke til det vesentlige - desto mer utilfredsstillende blir deres liv."


Følg med videre på bloggen om du vil være med på denne fjellturen. Det kommer flere innlegg på løpende bånd utover.

torsdag 11. august 2016

Rachel Carson - miljøbevegelsens mor

På slutten av 1950-tallet begynte den amerikanske biologen Rachel Carson å studere effekten av giftige sprøytemidler i naturen. Hun jobbet iherdig for å gjøre verden oppmerksom på at vi gjennom bruken av slike sprøytemidler kan gjøre enorm skade på naturen.


I 1962 kom boken “Den tause våren” der Carson beskriver hvilke ødeleggende effekter den utstrakte bruken av DDT kunne føre til. Hun mente at om mygg og andre insekter ble utryddet så kom også fuglene til å dø – og dermed blir våren taus. Boken ble en bestselger og er med på flere lister over verdens viktigste faglitterære bøker.

Carson ble selvsagt angrepet av både den kjemiske industrien, DDT produsenten Monsanto og en rekke politikere. Hun ble kalt spedalsk, kommunist og en hysterisk sabotør. 

Ikke bare kjemi-industrien, men også landbruksorganisasjoner, mediene og til og med den amerikanske legeforeningen vendte seg mot henne. Hun ble blant annet beskyldt for at mange flere ville dø av malaria uten DDT. Hun var dermed indirekte ansvarlig for at millioner av mennesker kunne dø. 

Det er ikke bare bare å være miljøverner i en verden full av pengekåte spekulanter. De som ønsker det klarer alltid å finne ”gode” argumenter for å ødelegge natur. 


I boken skriver Rachel Carson:
"Skjønnheten i den levende verden jeg prøvde å redde har alltid vært fremst i min bevissthet – den, og sinne over de tankeløse, bestialske ting som ble gjort. Jeg har følt meg bundet av en hellig plikt til å gjøre hva jeg kunne – hvis jeg ikke i det minste prøvde å gjøre noe, ville jeg aldri kunne bli lykkelig i naturen igjen. Men nå kan jeg tro at jeg i det minste har vært til litt hjelp."


President Kennedy nedsatte til og med en kommisjon som skulle undersøke sannhetsgehalten i Carsons påstander om skadevirkningene av DDT, og hun måtte møte på høringer i Kongressen. Her talte hun modig om menneskenes og naturens sårbarhet, og hun krevde en ny politikk for å beskytte helse og miljø.

- "Mennesket er en del av naturen, og dets krig mot naturen er uvegerlig også en krig mot seg selv." sa hun i den Amerikanske kongressen.

I 1980 fikk hun Presidentens frihetsmedalje etter sin død av president Jimmy Carter.


Det fine i historien om Rachel er at hun vant frem. DDT ble forbudt og Norge fulgte opp med et forbud i 1970. Det viser oss at engasjerte mennesker faktisk kan vinne frem i arbeidet for å ta vare på naturen. 

Mer enn noensinne trenger vi modige mennesker som søker sannheten, står opp for den - og som ikke lar seg knekke av trusler eller latterliggjøring.

"Tvil aldri på at en liten gruppe bevisste mennesker kan forandre verden. De er de eneste som har gjort det.”


Selv om Monsanto måtte kutte ut DDT, så har de fortatt for fullt å produsere andre midler som er skadelige for naturen. Selskapets genmodifiserte RoundupReady-planter er utviklet for å kunne tåle store doser av Monsantos plantegift Roundup, slik at det skal bli mulig å sprøyte enda større doser med gift ut over jordene, uten at avlingen blir drept av giften. 

Hva Roundup gjør med oss og med naturen diskuteres utrolig nok fortsatt. Finnes det egentlig andre grunner enn selskapenes griskhet og pengemakt? Tenk selv og observer selv.


Vi trenger fugler, sommerfugler, insekter og hele naturen vår. Vi trenger flere som Rachel Carson som tør i si ifra og som tør å tale pengemakta rett i mot. 

Sin bok ”Den tause våren” dedikerer Rachel til Albert Schweiser, med følgende sitat:
“Man has lost the capacity to foresee and to forestall. He will end by destroying the Earth.”