søndag 7. oktober 2018

Børgefjell 2018 - 7

En dag i august bærer vi de tunge sekkene over Viermafjellet og passerer grensa til Nordland. Vi har gått ei uke gjennom de sør/østlige delene av Børgefjell nasjonalpark og kommet frem til feriestedet vårt. Her har vi vært hver sommer de siste fem årene.


Allerede før vi la ut på årets tur så hadde vi bestemt at det måtte bli noen netter i teltet og noen dager i terrenget akkurat her. Området rundt Vierma har både godt med fisk og et vilt og variert landskap. Det er aldri kjedelig å våkne opp til en ny dag i dette eventyret.


Vi slår opp teltet på den faste plassen, finner steinene som vi brukte på storm-mattene i fjor. Det er tidlig på dagen så det er mulig å prøve fiskelykken for å se om det kan bli middag ut av det som lever i elva. Her oppe er det alltid matfisk å få, selv midt på dagen, når man bare har blitt litt kjent med mulighetene i elv og vann.


Dagen går fra solfylt til skyet og vindfull, etter maten blir vi derfor stort sett liggende i teltet. Alette har begynt å lese høyt fra «Omtrent på størrelse med universet» av islendingenJón Kalman Stefánsson.


- Er ikke dette forresten noe dere diktere burde hjelpe oss med - og kanskje forklare, ja, sånn i forbifarten, hvorfor det er så vanskelig for mennesker å være lykkelige; jeg mener, hva skal vi med diktere hvis de ikke kan hjelpe oss å leve? Leser Alette.



Gjennom bildene fra disse dagene ved Vierma kan jeg i hvert fall prøve å vise hva som gjør oss lykkelig. Det er sol, det er skyer, det er regn, fugler, vann, mørke, steiner, mose, blomster, hele denne utrolig naturen som vi kommer fra. Denne naturene som vi har vært nødt til å verne fra våre stadige angrep og inngrep.




Hubert Reeves påsto at mennesket må være jordens mest vanvittige art. En art som tror på en usynlig Gud og ødelegger den naturen vi har rundt oss. Blind for at den naturen som blir ødelagt faktisk er denne Guden. 


torsdag 20. september 2018

Børgefjell 2018 - 6

Når hjernen nå har fått lagret noen av disse minnene, fra vår vandring i fjellet i sommer, husker vi nesten ikke lenger hvilken dag det var. Fra bildene kan vi imidlertid se at vi var på veg ned fra Lotterfjellet, med utsyn nordover mot Kvigtind, men med Vierma som mål.


Dagen var varm og vi hadde bestemt oss for å gå til noen mindre vann nede i Sapmandalen. Det samiske navnet «Maatstjonneh» sa oss ingen ting, men jeg håpet det kunne bety matstasjon. Vi hadde en drøm om litt fisk i steikepanna, som vi ennå ikke hadde benyttet på turen.


Det er morsomt med ord, de former vår verden og hvordan vi opplever den. Selv i vårt lille land har vi problemer med å forstå hverandre. Jeg kan dessverre ikke sørsamisk, men forstår at deres språk har langt flere ord for hvordan steder og natur beskrives - og flettes sammen. I deres språk er ikke det skillet vi har laget mellom mennesker, dyr og landskap så fremtredende som hos oss.



Hos oss? - Ja, for vi har altså vårt språk, men desto lengre tid jeg bruker i fjellet så ser jeg også at hver enkelt av oss har vår måte å tolke språket på. Hver av oss har våre egne følelser knyttet opp til de enkelte ord. Vi re-agerer på språket. Hver enkelt av oss har sin egen diffuse plattform for oppfattelse av ord. Slik vi også har det i forhold til det meste av det som finnes rundt oss, inkludert de minnene vi faktisk samler på. Bevissthetens vind endrer oss.


Jeg er ikke den samme i dag, som den som for noen uker siden satt og steikte fisk ved «Maatstjonneh», for ørret i panna det ble det – og jeg tror jeg fortsatt kan huske smaken og lukta. Med alt dette som et forbehold for det jeg skriver videre, så kan jeg fortelle at det brygget opp til et forferdelig uvær. Vi kom oss til foten av Viermafjellet, men der på sørsiden var det bare å få opp teltet. Himmelen ble blå som havet, og det var nok deler av dette havet som snart skulle slippes over Børgefjell.



Vi ble liggende å høre på at regnet trommet mot teltduken, vi ble liggende å kjenne på at den dype, rullende lyden av torden ristet fjellet under oss. Det ble timer med bøkene, med lave samtaler, med fred og ro.



Jeg husker dette avsnittet fra den boka Alette leste, nettopp fordi jeg noterte det ned denne kvelden:

Snakk om det guddommelige i mennesket. Er det ikke mester "heng-i" som styrer oss alle? Folk flest er hverken udødelig eller gudommelig, men en slave og fange av sin egen oppfatning av seg selv. Av det anerkjente selvbildet han har skapt seg ved egne prestasjoner. Andre folks meninger er en mild tyrann sammenlignet med vårt eget syn på oss selv. Det et menneske tenker om seg selv - avgjør dets livsskjebne. Man burde strebe etter å bli frimodig og selvstendig i sin egen tankeverden.


Også lysnet det opp litt mot kvelden. 

mandag 27. august 2018

Børgefjell 2018 - 5

Vi har allerede bestemt neste leirplass, vi skal til toppen av Lotterfjellet for å slå opp teltet. Tar du en kikk på kartet så ser du at det ligger to vann der oppe i 1000 meters høyde, rett ved siden av hverandre. Det er ikke så ofte at det er fint å slå leir så høyt til fjells, men nå er det virkelig vær til å stikke opp i høyden.


På veien finner vi noen forfriskende kulper i Lotterdalen, og vannet i Børgefjell har aldri vært varmere enn i år. Det er bare å dykke ned i det krystallklare vannet. Etterpå lener vi oss mot en stor stein og tørker i solen.


Alette forteller meg et lite indianereventyr som jeg kommer til å huske:

- En gang oppsto det en stor skogbrann, og alle dyr og fugler flyktet. Men en liten fugl dro til elven, og hentet en dråpe med vann som han slapp over skogen. De andre fuglene lo da de så dette. - "Hva gjør du?" spurte de. Og den vesle fuglen fløy videre mens den kvitret: - "Jeg gjør det jeg kan."



Det blir en forholdsvis lang og varm etappe opp til toppen, men møter med noen fugler som fjellrype og fjelljo gir oss glede på vegen.


Når vi har fått opp teltet er vi enige om at vi har verdens beste teltplass. Det tar ikke lang tid før vi igjen er på vandring. En slik fantastisk kveld må nytes her oppe i høyden.


Vi går til toppen av Lotterfjellet og kan så vidt skimte teltet vårt der nede. Vi leter i huler og sprekker, finner noen tydelige tegn på gammel samisk aktivitet og blir sittende å se på at sola går ned.



Det er forresten så stille at det nesten er vanskelig å sitte stille. Insektene på bakken har endelig funnet en kveld når de kan dra på jakt her oppe i høyden, det er tydelig at vi er deres byttedyr nå.


Alette kryper inn i teltet til sitt lille bibliotek i sekken. Koker en kopp te og finner frem et sitat hun kan dele med meg når jeg kommer hjem fra fotojakt, for jeg klarer ikke helt å slippe denne utrolige augustkvelden.


Det blir noen bilder før jeg også finner ut at det er best å krype inn sammen med henne, hunden og den deilige lukta av varme krydderurter – og dette sitatet fra Walden: «Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?"

lørdag 25. august 2018

Børgefjell 2018 - 4

Sola skinner gjennom skylaget, og det ser ut til å bli en fin dag for å gå på tur, men det avhenger jo også litt av hvilken veg man velger - Ikke sant?


Turen vår går nå videre langs fjellsiden med en fantastisk utsikt til Orvatnet, snart ser vi også Getsvatnet der inne i Orvassdalen. I løpet av morgenen har vi kokt kaffe og prøvd å planlegge den videre ferden litt. Det er jo godt å ha en plan på hvordan vi skal gå, og løypa ser omtrent slik ut.


Det kjedeligste vil bli slutten, med mer enn to mil langs vegen på svensk side for å hente bilen igjen, men samtidig er det alltid litt mer givende å slippe å trampe i sine gamle spor på slutten av turen.


Det viser seg snart at valget om å gå langs fjellsiden var litt dårlig. Det blir bratt, skulle jeg ha solgt inn denne historien kommersielt, kan jeg godt si at jeg ser døden i hvitøyet. Jeg får nøye meg med å fortelle at det går bra, det gjør alltid det når man tar litt fornuftige valg og har en rolig fjellfrøken med på turen.


Turen blir litt enklere når vi kommer bort fra dalsiden og Luvlije-Sjeavrije (Luliefjellet), da flater terrenget mer ut og blir hyggeligere å gå i. Nå begynner vi også å møte litt andre fugler. Både snøspurven, boltiten og fjellrypa har hatt vellykkede hekkinger og har unger her oppe i høyden. I den frodige dalen nedenfor Såålejaevrie (Holmvatnet) er det virkelig godt å være. Her blir det en skikkelig rast denne feriedagen.


Det er fint å se på hvordan noen av fuglene spiller sitt teater foran oss for å lokke oss bort fra ungene. De ser virkelig skadet ut der de kryper og sleper vingene langs bakken. Boltiten gjør mange rare bevegelser og fanger raskt oppmerksomheten med lyder og flaksende vinger. Ulvehunden lar seg straks lure og vil mer en gjerne se hva som foregår der borte i lyngen.


Kanskje var dette det første teater vi mennesker lærte en gang i tiden? Nå spiller vi på hele verdensscenen i våre fjonge klær og masker. Hva kan vi gjøre med det alle ser, men ingen snakker om? I fjellet kan vi i hvert fall finne oss et sted der vi ikke forstyrrer fuglene når vi tar lunsj.



Vi bestemmer oss for å gå et lite stykke til, opp til et navnløst vann som ligger på omlag 900 meter, prøve fiskelykken og slå leir der for natta. Det er en fin leirplass, den vakre sommerkvelden forstyrres imidlertid av tåka. Ikke et napp og plutselig er det surt og kaldt. Det er vel bare å krype inn i teltet.



Alette har kommet seg langt ned i dunposen og har åpnet sin miniutgave av Andre Bjerkes «De dødes tjern». En klassiker hun har gått glipp av, og som hun nå leser høyt for meg. Selv syntes jeg dette var veldig spennende lesing da jeg hastet meg gjennom boka et sommerdøgn for mer enn 20 år siden. Den er minst like bra nå, og vi blir liggende lenge å lese om mysteriet ved tjernet.


"Uhyggefølelsen har ikke noe med en ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd, den ubevisste, døde delen av seg selv. Den som plutselig får nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: Ødeleggeren, morderen, rovdyret, alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd eksisterer ikke", hevder psykoanalytikeren Kai Bugge i boka.