tirsdag 20. januar 2015

Bak tid og rom

Vi har drasset med oss denne kolossen av en bok (400 sider..!) på ganske mange fjellturer det siste året. Bak tid og rom av Erik Dammann, gitt ut i 1987. Vi har kost oss med den i teltet på Træna, i Børgefjell og noen sene kvelder hjemme i Namsos. Erik Dammann er stifteren av organisasjonen ”Fremtiden i Våre hender” som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. ”Bak tid og rom” ligger der som en grunnstein i denne tekningen.


Det var et gigantisk prosjekt Dammann gjennomførte med denne boken. Grunnideen har vært å finne ut om forskningsresultater kan gi oss et nytt og anderledes syn når det gjelder menneskets forholt til sin egen virkelighet. Han tar opp spørsmål om vår frie vilje, bevissthet og meningen med livet. Fundamentale problemer som forskere, filosofer og teologer har tumlet med gjennom hele menneskehetens kulturhistorie.

Dammann tar for seg emner som kvantefysikk, parapsykologi, meditasjon mm, og gjør det blant annet ved å oppsøke og intervjue ledende vitenskapsmenn over hele verden.


I 15 år hadde Dammann skrevet for å skape bevissthet om det umenneskelige, ja UMULIGE, i å fortsette en utvikling som kveler både livsgleden og ansvaret for hverandre og naturen. Det ble etter hvert vanskelig for ham å tro på en forandring, uten at vi går inn i oss selv og starter forandringen der. Vi må først og fremst tørre å ”TRO” på at vi som enkeltmennesker kan være med å gjøre denne forandringen.

Vi må tørre å tro at vi er noe mer enn viljeløse offer for en blind utvikling som fører oss rett utfor stupet.


Et lite utdrag fra kapitelet ”Utgangspunktet for menneskets ånd og frihet”:

”Ikke-tidsplanet kan like lite være utenfor vår bevissthet som det kan plasseres snevert i eller utenfor noen som helst del av universet. Det kan heller ikke være noe som er forårsaket av vår hjerne, like lite som det kan være forårsaket av noe annet materielt. Etter det jeg mener å ha konstatert, er det tvert i mot nødvendig å anta at det er i ikke-tidsplanet vi må søke det som forårsaker og virker inn på det fysiske, og gir det form og mening”..


Klinkende klart påviser han hvordan den materialistiske virkelighetsforståelsen som rådde grunnen gjennom hele forrige århundre, fikk nådestøtet like etter århundreskiftet gjennom Plancks og Einsteins radikale nytenkning. Kniven ble vridd helt rundt med kvantefysikken - som snur vårt verdensbilde helt på hodet.

Det er vår vestlige kultur som henger etter, som fremelsker det materielle, det ”fornuftige”, det du kan tjene penger på. Vi vil fortsatt ikke se annet enn det vi kan se. Verdi og lykke sitter bare i det som har "vestlig verdi".

Hvor skal vi få et verdimessig holdepunkt fra, i et samfunn hvor etablert viten sier at konkurranse og egeninteresse er menneskets dypeste natur? Innerst inne VET vi jo alle at ansvaret for hverandre og naturen er viktigere moralske verdier enn snever egeninteresse.  Når vi ikke våger å bruke denne indre viten som rettesnor, så er det vel nettopp fordi de som hevder å vite bedre har utviklet en vitenskap som sier at utvikling ved konkurranse er en ”universell lov”, og at menneskets ånd er underlagt den mekanistiske determinismen. Det skjer dermed en intelektuell undertrykking av en almennmenneskelig erkjennelse.


På denne måten mener Dammann at den høyre hjernehalvdelen til store deler av vår befolkning har blitt avstumpet. Går det an å snu dette? Å trene opp den høyre hjernehavdelen igjen. Svaret i ”Bak tid og rom” er ja.

Man kan gi seg tid til å føle, til omsorgsarbeid, til å søke dypere opplevelser i kunst og natur, til å balansere sin intelektuelle aktivitet med praktisk håndverk og være seg bevisst det ”NUET” man er i. Men også slike sysler kan vise seg å bli mer preget  av intelektuell forståelse enn av direkte opplevet erkjennelse, hvis sinnet på forhånd er ensidig overtrent for analytisk tenkning.


Dammann følger opp med et sitat fra Darwin, skrevet kort tid før han døde etter en årrekke med intelektuell ”venstre-hjerne-analyse” av utviklingens årsaker og virkninger:  ”Nå har jeg i mange år ikke kunne utholde å lese en linje poesi. Sist jeg prøvde å lese Shakespeare fant jeg ham så utrolig kjedelig at jeg likefrem fikk vondt av det.  Jeg har også fullstendig mistet sansen for malerkunst og musikk... Jeg har bevart en smule sans for naturskjeønnhet, men heller ikke her finner jeg den store nytelse som jeg gjorde i gamle dager.. Dette merkelige og beklagelige tap av all høyere estetisk sans… min ånd synes å være blitt en slags maskin.. tapet av disse evner er et tap av lykke og kan kanskje være skadelig for intelligensen. Skjønt rimeligvis mer skadelig for den moralske karakter, i det våre naturlige følelser avstumpes…”

Darwin beskriver her helt direkte den følelsen han har av å ha mistet evnen til den dype helhetsopplevelsen som spesielt kreves overfor natur og kunst. Selvfølgelig er dette en forenklet forklarling. Det finnes også mange konservative vitenskapsmenn som er opptatt av kunst og natur, men det er grunnlag for å kunne hevde at den inntense nå-opplevelsen, hinsides all refleksjon, blir sjeldenere og vanskeligere tilgjengelig etter lange perioder med ensidig analytisk tenkning.


Hvorfor er ikke samfunnet lagt til rette for de verdier som flertallet setter høyest? Under trykket av at vi må ha ”vekst” så svekkes den vanlige innbyggers tro på seg selv og sine verdier, og sin intuisjon for hva som er rett og galt.

Dammann avslutter sitt verk med disse ordene:
”Hvert eneste hjem i dette landet rommer mennesker med uante muligheter for meningsfylt handlig i en verden full av oppgaver. Alt som mangler er tro på at det nytter.


Kanskje er dette et av de mest verdifulle populærvitenskapelige verker som er skrevet her i landet?

Erik Dammann har sagt at han nå drømmer om å følge opp denne boken. Vi får håpe at det skjer, for nå har vel naturvitenskapen selv sprengt alle de fornuftige rammer som finnes. Det kan kanskje gi oss retten til å tro på at vi ikke er mekanisk styrte maskiner, på vei utfor stupet, men fritt velgende åndsvesener. En del av en større helhet - som er forbundet med alt - forbundet i en tro på at vi kan forandre vår virkelighet.


Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015

lørdag 10. januar 2015

Ingen skam å snu

Dette var dagen da mange holdt seg inne. Meteorologene meldte både storm og orkan, men Trøndelag så ut til å slippe unna ganske bra. Derfor bestemte vi oss for å ta en skitur inn til Namskroken i Børgefjell, litt ruskevær bruker jo å by på noen opplevelser som er verd å ta med seg.


I Namskroken står det ei åpen tømmerkoie, fint å ligge der mens stormen "Nina" kanskje gjorde noen kast over oss - og ei lita mil på ski burde gå greit selv om det var litt løssnø å brøyte seg gjennom. 

Turen opp mot fjellet er tung, men været virker greit helt til vi nærmer oss toppen. I en liten bekkedal der snøen har lagt seg tykt blir jeg stående å bakse. Da smeller det til, som ut fra en sekk kommer stormkastene. Det er som om vinden har kommet gjenom hele Børgefjell - tatt fart over snaufjell, steinur og fjellvann - før den treffer meg så hardt at jeg faller bakover. Ulvehunden "Baffin" legger seg langflat ned, mens Alette som er forann meg forsvinner i snøføyka.


Etter nesten 10 minutter kommer jeg meg opp fra snøfonna. I normale forhold ville jeg ha brukt noen sekunder på å forsere denne lille, stigende bekkedalen, men den villskapen som vinden har er helt enorm. Jeg finner igjen Alette og roper at vi må prøve å fortsette. Vi har kommet til nasjonalparkgrensa og det er bare 1/4 av vegen igjen. Det er galskap å snu nå!

Når motvinden river meg over ende to ganger og drar oss mer bakover enn det vi klarer å kjempe oss forover. Når hunden er mer skremt enn da den så bjørn, så skjønner jeg at det er på tide å revurdere. Alette snur skiene og fyker avgårde i stormkastene. Hun blir dratt minst 100 meter før hun må sette seg ned for å få stoppet. Nå begynnetr jeg egentlig å bli litt redd. Hunden legger seg ned igjen og igjen, vi må få den med oss ned. - Vi må ikke skille lag nå, roper jeg i vinden. - Ikke mist meg av syne uansett hva som skjer. Det er jeg som går på GPS, sporene er borte for lenge siden.


Etter roping, lokking og leting i snøkava får vi med oss "Baffin" ned fra snaufjellet igjen. Han legger seg sikkert ned 100 ganger. Først etter at vi har kommet litt i ly tar jeg frem kameraet for å ta noen bilder fra infernoet. Før det var det ikke i tankene mine, og helt umulig. Det var først og fremst snakk om å redde seg ut.

Vi er alle glad når vi endelig klarer å komme oss ned til bilen, utslitt og kalde alle tre. Det sies at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. I dag har vi lært noe annet, at fjellvettregel nr. 8 er en mye større sannhet.


Ingen kan noen gang beskrive bråket rundt ørene, følelsen av disse vindkastene i fjellet, det må oppleves. Bare slik får man erfaring og lærer, slik at man vet hva man snakker om og hva man kan forvente å møte på der ute. Som i livet ellers er stormene tøffe, men det er i de man lærer mest. 

onsdag 31. desember 2014

God nyttår!

Kjære fotovenner og naturvenner, et godt nyttår til dere alle! Dagene, ukene og månedene som har gått har vært fantastisk fine. Det å kjenne snøen, sola, regnet og nærheten til naturen, samtidig som man har mulighetene til å stikke hjem, se en film, lese en bok og ta en varm dusj - Det er et utrolig privilegium.


Vi har det så godt i denne tiden og i dette landet at det egentlig er et eventyr, en skrøne og en drøm for de fleste på denne planeten. Det skal vi huske! Samtidig skal vi heller ikke glemme at mange av våre medmennesker og naturen rundt oss sliter, til tross for at vi har det bra. 


For egen del har jeg tro på at vi er på vei inn på et bedre spor. Stadig flere oppdager at lykken ikke ligger i penger, men i opplevelser. At vi ikke får det bedre om vi jobber enda litt mer, men i stedet investerer tid på oss selv og på våre nærmeste.


Viser igjen noen glimt fra kongeørnskjulene som Ole Martin Dahle leier ut til naturfotografer. Ikke fordi jeg noen gang kommer til å tjene penger på slike bilder, ikke fordi det styrker egoet å vise at jeg har tatt de, men rett og slett fordi kongeørna er en opplevelse å ha med seg inn i et nytt år. 

Det er bilder som er verdt å ha med seg inn i ensome netter, inn i dager som jager etter dine prestasjoner og som setter klørne i hjertet ditt og forlanger noe mer av deg. Mer enn det å være, mer enn det å spise og hvile. Der er kongeørna et forbilde - og så utrolig god å ha med seg.



Kongeørna er ingen fugl som stresser, slår og jager rundt seg. Den kan beskrives med ett eneste ord: Ro! 

Kunne vi ha vært mer i ro, kunne naturen hatt det bedre og da kunne alle rundt oss også fått mer fra alle de som har noe å gi. Kanskje trenger vi ikke å jobbe så mye i 2015? Kanskje trenger vi ikke vekst, forbruk, lån og enda mer av alt som vår kultur krever av oss? Gleden ligger i helt andre ting.  



Nye uvær ruller inn fra vest, nye stormer, regn og snøsmelting. Det er sterke bilder på det vi gjør galt. Det handler ikke om det at vi ikke har hatt slik vær tidligere, det har regnet og blåst før også, men det er ikke været noe er galt med - Det er klimaet! Det må alle bli bevist, også må vi spørre oss hvordan vi kan gjøre noe med dette. 

Tror du at større forbruk av energi, av olje, av plast, av penger og av natur vil endre noe på denne jorda som gjennom 100.000 vis av år har skapt det stabile klimaet vi lever i? Den eneste veksten vi trenger er veksten i vår bevissthet.


"Vi kan sammenligne alvoret i miljøsituasjonen med å få beskjed av legen om at man er alvorlig syk, men allikevel lar være å ta den livreddende medisinen."  -Fra kongens nyttårstale som går akkurat mens jeg sitter å skriver dette.

fredag 21. november 2014

I paradis

Det var junikveld da vi møttes i fjellet. Vårbekken delte seg opp i bunnen av vierkrattet og snakka varsomt til oss som var der. Du fjellets nattergal boblet over av vårglede, tok til vingene og falt med tonene ned igjen på den samme kvisten.


Den har dratt forlengst nå, blåstrupen fra Børgefjell, Gud vet hvor den har fløyet! Det finnes bare noen få gjennfunn av blåstruper fra Norge, de viser at fuglene drar sør/øst mot Pakistan eller Afganistan. Et eller annet sted der ned sitter du nå, mens snøen kler dine fødemarker her nord.


Kanskje har du reist etter noen nordmenn på ferietur til Tyrkia, eller med noen andre til deres paradis i Syria. For blåstrupen spiller det ingen rolle, den er nok bare en skvetten observatør av skrålende feriegjester, bombedrøn og surr fra droner. Blåstrupen lever i en helt annen virkelighet enn vår.



Og når jeg først skriver om virkelighet, så må vi inn på hva den egentlig er. For de fleste av oss består den av det som våre nyhetskanaler har plukket ut for oss. Hallshugging, massevoldtekter, massemord og alt det som kan gi oss en sterk frykt - for det som da også selvfølgelig er verd å frykte.

Men samtidig må vi huske at for andre er virkeligheten et vesten med atombomber som ble brukt mot barn, brennende napalm som ble brukt på samme måte, en griskhet som ødelegger jorden og en kultur som ødelegger menneskene. 

Minst like fryktelig som det vi får høre om, og det er den da også på mange måter. Det handler vel egentlig bare om hva man får servert, velger å tro på og velger å se.


Men virkeligheten er så mye. Tenk bare om du skal beskrive ei elv, fanger vannet i en bøtte og tar den med deg inn for å forklare folk hva dette er. Bare ordet elv er drepende for virkeligheten, ei elv er jo slett ikke bare ei elv. Den er noe helt unikt, slik hver ei blåstrupe er like unik for en som tar seg tid til å se og lytte. Slikt hvert menneske også er...

Nå er du altså der noen mener de har sitt paradis kjære blåstrupe. Jeg er sikker på at det for deg også er et vakkert og godt land å flykte til når vinteren kommer her nord.


For meg er det alltid viktig å finne ro og stillhet nok til å se alle de illusjoner som min virkelighet er bygd opp av. Det er jaggu mange, det er mange ord, mange nyheter, mange følelser. Det er også viktig å se at alle andre strever med akkurat det samme, de har sin virkelighet. 

Jeg må bare finne stillhet nok til å se hvordan andre bygger opp sine egne tanker om sitt paradis. 


Men du og jeg kjære blåstrupe vet hvor vårt paradis er. Vi møtes der inne til våren igjen. Jeg er så glad for det at jeg kan juble og synge like høyt som deg. Det er godt å ha lyse stunder å se fram mot.