søndag 24. februar 2019

En større vilje

Vannet spruter ut av skogen, snøen smelter og noen små insekter flyr rundt oss. Februar er ikke som februar en gang var. Den er kjent som den kalde måneden, da vinteren har satt seg med lange kalde og rolige dager, men verden og naturen er i hurtig endring.


Det er ikke bare noe vi innbiller oss, endringene skjer så raskt at vi i løpet av våre korte liv har oppdaget at insektene forsvinner. Både på fjellet og langs kysten har det blitt færre fugler og klimaet det har blitt mer ustabilt. I 2016 kom nyheten om at februar var måneden med det største temperaturavviket noensinne målt, det føles egentlig som om vi lever i en skrekkelig framtidsroman.


Det mest skrekkelige er at det ikke virker som om det finnes vilje til endring. Verden går sin skjeve gang, men finnes det kanskje en større vilje? Ja, uten å bli en helskrudd dommedagsprofet så kan det være greit å dykke litt inn i de gamle mytene. C. G. Jung har jo fått en liten renessanse i disse dager, og går vi til de gamle mytene så sier de klart at det finnes en større vilje. En vilje som vi bare må bøye oss etter.


I den gamle historien om livets tre blir mennesket sett på som noe hjelpeløst der ute på en av grenene. Vi er en liten del av en langt større helhet, styrt av en vilje som sitter i den store stammen. Når vi overser dette vil vi få store overraskelser der ute på vår gren. Myten er fortalt om igjen og om igjen i tusenvis av år.


En annen av mytene som går igjen i mange kulturer er fortellingen om syndfloden. Den bibelske versjonen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter. Blant dem er den gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet, som er mer enn 4000 år gammelt. Hva handler myten egentlig om? Den handler om egoisme, grådighetet og det som rammer oss dersom vi ikke spiller på lag med det som er større enn oss.


Istedenfor å gå mot disse mytene og bare le av dem, må vi bare innse at vi lever med dem av en grunn. Samfunn har ødelagt sitt livsgrunnlag en rekke ganger. På Påskeøya, langs Middelhavet, i Egypt, på Grønland og i Sør-Amerika. Det er farlig å overse myter - og det er selvfølgelig like farlig å ikke gjenkjenne en myte. Ingen av disse fortellingene skal tas som en bokstavelig sannhet.



Vi har opp gjennom historien sett at de mytiske fortellingene kan ende ut i de mest uhyggelige handlinger. I heksebrenning og jødeforfølgelse. En myte må derfor bli gjenkjent som både virkelig og uvirkelig. Myter er hjelpeverktøy, ikke noe mer, ikke noe mindre. Mytene skal lekes med, fortelles, leve med oss og utdanne oss. Myter må ikke få bli virkelige, men de kan heller ikke oversees.

For får vi ikke også denne måneden en ny påminnelse om at noe må gjøres? Et sterkt signal om at vi må ta fram vår egen vilje og endre holdninger til naturen.


Vi kan ikke fortsette å utnytte og ødelegge det som har gitt oss livet på jorden. Vi kan ikke ødelegge skogene og myra for så å bygge renseanlegg for Co2, vi kan ikke legge milevis av veg gjennom urørt natur for å få til et grønt skifte. Vi må ha vilje til å se større sammenhenger, hvis ikke blir vi tvunget til å forstå det mytene har forsøkt å fortelle.

mandag 7. januar 2019

Ny hule og nye spørsmål

Hva er et menneske? Turene i vill kystnatur og hulene i fjellet får oss ofte til å spørre om akkurat det. Her kan du bli med oss videre på jakten etter mennesket i naturen og naturen i mennesket. Hulen vi skal til denne gang ligger i Skåren – om lag en halv mils veg før man kommer til Brønnøysund sørfra. 


Her finner vi Monsenhula, eller Skåren-Monsen hulen som den ofte kalles, og dette er nok en av de store kystbrenningsgrottene som har hulemalerier. Målet vårt er å oppsøke flest mulig av disse, mens vi opplever den ville naturen, fuglene, dyrene og filosoferer over hvem vi egentlig er. En gang i framtida håper vi at det kan komme en fin bok ut av dette prosjektet vårt. 


"For det religiøse menneske er rommet ikke homogent. Det oppviser brudd og sprekker. Det inneholder områder som er kvalitativt forskjellige fra resten". Slik starter det 1. kapitlet i Mircea Eliades bok "Det hellige og det profane". 

Denne boka har fått plass som en av det tjuende århundres viktigste fagbøker. Den rumenske religionshistorikeren og filosofen har med sin kunnskap laget en grunnmur for oss som ønsker å forstå hvorfor vi mennesker har oppsøkt huler, tilbedt himmelen og beundret naturen - og senere skapt religioner. 


På veg opp til Skåren-Monsen hulen finner vi flere spor etter menneskelig aktivitet. Her ligger halvferdige kvernsteiner som vitner om en tid som var. En ringtrost varsler om at vi er på veg. Hadde vi ikke vært interessert i disse hulene så hadde vi aldri fått disse opplevelsene - og fått sett denne helt spesielle naturen.  


Inne i hulen finner vi et solsymbol som er hakket inn i berget, mens vi har lest at det lengre inn skal finnes fem dyrefigurer. De er malt, med et rødt fargestoff, på den ene veggen i den 120 meter lange hula. De er trolig om lag 3.500 år gamle, men kan også være eldre. Det skal bli spennende å se figurene og sammenligne med det vi har opplevd tidligere.
 
Dagens prester er ofte opptatt av å tegne en himmel over oss mennesker, mens man før i tiden var like opptatt av å rotfeste oss til jorden. "At menneskene er født av jorden, er en trosforestilling som er universelt utbredt. I et stort antall språk kalles mennesket «den som er født av jorden». Man tror at barna «kommer» fra jordens indre, fra huler, grotter og kløfter", skriver Eliade. 


Han støtter seg på den tyske etnologen Adolf E. Jensen, som i boka "Myth and Cult Among Primitive Peoples" forklarer hvorfor jorda ble viktig og tilbedt. Mennesket så tidlig at døde dyr og kropper forvandlet seg til jord, nytt liv og mat, mens man trodde at sjelen gikk under jorden hvor den grunnla de dødes land. I himmelen var det gudene som bodde og det var de som en gang skapte dette livet, det hellige som gjentas.


Vi studerer figurene på bergveggen nøye, og blir fort enig i at dette er noe annet enn det vi har sett tidligere i huler på Leka, i Nærøy og ellers på Helgeland. Solhjulet og dyrefigurene kan godt peke mot samisk opprinnelse. Solen, min far som sender sin livgivende kraft inn i jorden vår mor - og skaper planter, dyr og mennesker. 

I en av våre mange bøker om urfolks bruk av huler skriver en sjaman: "I forhistoriske huler over hele verden kan man finne malt stein som er brukt i religiøse riter. Men vestens folk har glemt dette og dermed mistet makten som er i de malte steinveggene og hulene."



Kanskje gikk sjamanen hit ned i hulen for å be om mat og god jakt. Vi har i grunnen ikke noen klare svar, men forstår mer om hvem vi er og hvor vi kommer fra ved å lese om og studere det mennesket en gang har hatt som sin verden.

Symbolene på veggen snakker fortsatt sitt stumme språk til oss og sier noe om hva vi kommer fra. I sin bok latterliggjør ikke Eliade disse primitive menneskene som en gang malte på huleveggen, tvert i mot. Han beskriver dem som modige mennesker som tok på seg ansvaret for å medvirke til skapelsen av sitt kosmos, for å skape sin egen verden, for å sikre plantenes og dyrenes liv osv. 


"Men det dreier seg om et annet slags ansvar enn dem som for oss moderne mennesker synes å være de eneste autentiske og gyldige. Det dreier seg om en ansvarlighet for verden, til forskjell fra de ansvar av moralsk, sosial og historisk art som er de eneste de moderne kulturer kjenner. Innenfor horisonten av vår eksistens kjenner mennesket bare ansvar for seg selv og for samfunnet. For dette mennesket utgjør ikke universet noe kosmos i egentlig forstand, en levende, sammensatt enhet; det er ikke noe annet enn ganske enkelt summen av planetens materielle forråd og fysiske krefter, og den største bekymring for det moderne menneske er at det ikke må uttømme klodens økonomiske ressurser på grunn av sin dumhet". 


Kan man lære noe av dette, som vi allerede ikke vet da? Som allerede ikke er skrevet - og omtales i media daglig? Vel, hvert besøk i hulene har fått oss til å forstå at besøket i fjelldypet ligner på Freuds psykoanalyse, lukter litt av Jungs ubevisste skygge og er en del av noe som vi mennesker har i oss.
Eliade beskriver religionen som menneskenes viktigste anliggende, og lengselen etter det hellige som vår dypeste adferds bestemmende drivkraft. 

Hvis vi har mistet følelsen av det hellige etter tusenvis av år - hva har vi da puttet inn i det tomrommet? På veg opp igjen finner vi noen plastikk-hjelmer og kulturminner etter vår tids aktivitet rundt Skåren-Monsen hulen. 


Har vi stirret oss blinde på forestillingen om at gud er død, men glemt at det inne i oss - i det ubevisste - fortsatt skapes forestillinger om guder som er lys levende? Har vi kanskje forsøkt å fylle den hulen i oss med penger, plastikk og materielt skrot?

søndag 30. desember 2018

På foringsplassen

Ekorn, flaggspett og lavskrike, alle har de sin egen måte å ankomme foringsplassen på. Ekornet hopper på tynne greiner, rister på halen og smatter. Flaggspetten kommer hakkende, flaksende og pipende langs trestammene, mens lavskrika lander lydløst på en gren.



Både for ungene og oss er det en opplevelse å sitte ved en foringsplass i skogen, se på fuglene og dyrene som kommer. Om vi er elleve år, eller har levd fire-fem ganger lenger så gjør det noe med oss. Vi har en helt annen følelse enn når vi sitter og trykker på skjermen i sofaen. 


Det er godt å gjøre både ungene og oss selv bevist den store forskjellen på disse opplevelsene – og hva de gjør med humøret og kroppen.


Vi lever i en merkelig verden, der juletrær blir pyntet med kunstige fugler og kunstige snøflak. På Instagram legger «stjernene» ut bilder av sine hjem dekorert med eventyrskog og vinterhimmel, uten at de en gang tenker over hva de etterligner og symboliserer.


Verden har gått av hengslene. Den glinsende snøen, stjernehimmelen, dompapen og rimfrosten har blitt fjern fra de fleste i dag. Alt er på vei til å forsvinne fra oss. I Storbritannia har det blitt lagt merke til at helt vanlige ord og utrykk fra naturen er i ferd med å forsvinne fra ordbøkene.


Vi har kanskje hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst. Kanskje er det som virkelig betyr noe usynlig for det blotte øyet?



Når uberørt natur blir ødelagt så mister ikke bare fuglene og de andre dyrene sine leveområder, men vi mennesker mister steder å lengte til, steder å utforske. I stedet for å bruke fuglene, freden og roa - til å reflektere over livet så har vi i dag knapt nok tid til annet enn å se på skjermer. Dermed fjerner vi oss også stadig mer fra virkeligheten – og havner over i en teknologisk verden. Er ikke det ganske skremmende!


Vi mennesker har en dypt forankret psykologisk tilhørighet til den levende verden. Og hver eneste dag på tur gjennom året som har gått har vært en mulighet til å komme nærmere oss selv og de ville dyrene. Vi trenger ikke å oppleve mer enn dette, konglebit og polarsisik. 



Tenk det da! Ingenting gjør oss lykkeligere. I det nye året oppfordrer vi deg også til å være oppmerksom på hva som virkelig gjør deg glad: Gjør mer av det!

Godt nytt år fra oss!

søndag 16. desember 2018

Ørner i advent

Det glinset både av himmelen og i snøkrystallene på bakken når vi kommer fram. I helga har vi igjen overnattet i et ørneskjul i Flatanger, det er en opplevelse vi aldri blir lei av.


Nøtteskrika skvaldrer forsiktig, det har blitt morgen og det er som om fuglene snakker til blåfargen som vekker verden denne 16. dagen i advent. Noen våkner i en varm seng og skal på søndagshandel, men her skal vi sitte til det blir mørkt igjen.


Utover dagen har vi besøk av både meiser, ekorn, nøtteskriker, skjærer og kråker. Vi spiser frokost, koker te, tar en lunsj, sover en dupp - og setter så kaffekjelen over rødspritbrenneren som holder litt varme i skjulet denne kalde desemberdagen. Det er rett og slett fredelig og koselig å sitte slik.



Ørnene ser imidlertid ut til å utebli, etter seks timer har de ennå ikke vist seg. Men jeg har en følelse av det skal skje noe før sola forsvinner igjen. – Og så plutselig er en voksen kongeørn på plass på det utlagte åtet. Den er litt forsiktig, flyr litt rundt før den bestemmer seg for å spise seg mett.



Ikke lenge etter dukker også en forholdsvis ung havørn opp. Denne prøver gjentatte ganger å jage bort kongeørna, uten at den lykkes med det. En storslått naturopplevelse er det uansett å se på møtet mellom de to store, men så forskjellige rovfuglene.



Å oppleve ørnene slik skulle langt flere naturligvis ha gjort. Kjent på spenningen og gleden som dette gir, for det kan ikke byttes med noe bedre. Likevel er det trist å tenke på at nettopp det er det de fleste av oss er i ferd med å gjøre. Vi bytter bort mangfoldet i natur, ville dyr og fugler med store tekniske inngrep og små tekniske duppedingser.


Vi får stadig mindre tid til å ta innover oss virkeligheten. Snart får ørnene i Flatanger også møte to gigantiske vindkraftanlegg, både Sørmarksfjellet og Innvordfjellet blir snart forvandlet til produksjonsområder for kraftindustri.


Ta en kikk på den fantastiske fuglen og se inn i øynene på den. Den er fotografert rett etter at en vindmølle har kappet den ene vingen rett av på den.


Ulla Falkdalen, som tok bildet inne i Smøla vindkraftanlegg, forteller at hun var på tur i området da hun hørte et kraftig smell. Da hun kikket mot stedet der lyden kom fra, så hun ørnen sakte dale ned mot bakken med bare en vinge. Ørnen overlevde fallet og prøvde å fly, men den ene vingen var altså kappet rett av helt inne ved kroppen. Blikket sier alt.

Bare på Smøla har 100 havørn blitt drept av vindturbiner. I tillegg har flere kongeørner, tårnfalker, jaktfalk, vandrefalk og dvergfalk, blitt drept som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkelt-bekkasiner er også godt representert på den dystre statistikken, sammen med rundt 200 liryper.


Takk til Ole Martin Dahle som lar oss få oppleve levende og ville ørner i Flatanger, og som i helga også gjorde oss oppmerksomme på Ullas sterke bilde av en døende havørn.