lørdag 19. april 2014

Hornborgarsjøen

Første helga i april dro vi sørover til Hornborgarsjøen i Sverige. Ved denne legendariske fuglesjøen har tranene samlet seg til vårfest i årevis, men jeg har aldri vært på besøk her tidligere - Selv om etternavnet mitt selvfølgelig burde ha ført meg hit.




Hornborgarsjøen ligger midt mellom de store innsjøene Vännern og Vättern i Sør-Sverige. Hit kommer fuglene for å ta en siste rast i trekket før de sprer seg ut i den nordiske naturen.


Tranene har samlet seg her i mange hundre år. Det var jordbruksvirksomheten i området som gjorde at fuglene kunne ha et skikkelig etegilde akkurat her. I tillegg byr sjøen på en sikker soveplass til alle disse fuglene.



De siste 30 årene har tranene fått servert mat av Naturvardsverket. 100.000 tonn korn går med til foring av fuglene ved Hornborgarsjøen bare i år. Dette blir gjort for å unngå at fuglene skal trampe ned marken til bøndene i nærheten, men også for å opprettholde det som har blitt en atraksjon. I løpet av våren kommer det flere mennesker enn traner til sjøen.


For vår del gjorde vi turen billigst og enklest mulig, vi sov i telt ved tranedansen - og vi lagde middag på primus. Veldig greit å våkne opp med fotomotivene rett utenfor soveposen, spesielt når man må opp så tidlig som i fem-tida på morgenen for å få med seg at fuglene kommer inn.


Som dere ser ut av bildene så var lysforholdene så som så under vårt tre dager lange opphold ved Hornborgarsjøen. Noen bilder bir det jo likvel, når man utnytter de rådende forholdene.





Dessuten er jo Hornborgarsjøen så mye mer enn traner. Dette er rett og slett en fuglelokalitet i superklassen, med fotomotiver i hver eneste vik.





Underveis på turen leser vi også av ganske mange fargeringer på traner. Alle disse kommer fra Trøndelag, og det har sammenheng med at de som har drevet på med dette merkeprosjektet, stort sett er trøndere.

Merkingen og avlesning av ringer har gitt mye kunnskap om tranene. Nå vet vi at «våre» traner overvintrer på de andalusiske høyslettene sør for Madrid i Spania. Vi vet også at de har stopp ved innsjøer både ved Berlin og Paris i løpet av trekket. Til slutt samles de til vårfest i Sør-Sverige, før de drar parvis ut i naturen vår.


I løpet av noen tiår har antallet traner som deltar på denne festen, økt kraftig. På 1980-tallet skjedde en markert endring. Da sluttet fuglene å overvintre i Marokko i Nord-Afrika og flyttet overvintringsområdet over til Spania. Der fikk de være i fred.

I tillegg har fôringen ved Hornborgarsjøen vært positiv for tranene. De er i bedre form og mer vant til folk. De er ikke lenger så sky som de en gang var.

torsdag 3. april 2014

Å vente på lyset.

Som naturfotografer er vi vant til å sitte å vente på lyset. Det gode lyset skaper det gode bildet.


For lenge siden skrev jeg en tekst i ei bok om najonalparkene i Namdalen, der budskapet var at lyset gjør noe med oss. Vi blir ett med naturen rundt oss, det vi opplever og ser - det blir en del av oss. Egentlig var det ganske klokt skrevet, selv om jeg var mye yngre den gang.


Utover i livet har en ny visdom sneket seg inn. Vi trenger ikke å vente på lyset, vi kan velge det. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser, for mine omgivelser, det er faktisk tankene mine som har skapt dem. Noen kan gjøre meg vondt, svikte eller kritisere. Det er mitt valg om jeg tar dritten innover meg, og om jeg velger å bli såret av det. 


Jeg kan ta avstand fra det negative, og jeg kan velge å tilgi meg selv og alle andre for det negative de gjør. Det er det som er å velge lyset, i stedet for å forbanne mørket. 


Nå kan jeg se at vi alle lever i hvert vårt univers med våre egne tanker. Hver og en av oss har vårt eget bilde på virkeligheten. For når vi velger å fokusere på noe og gi det oppmerksomhet, så vokser det! Når jeg velger å gi frykten min oppmerksomhet, så vokser 
den!


Det vi opplever - det former oss. Vi blir ett med alt vi ser og hører, opplever og føler. Vi kan altså sette oss ned å vente på lyset - eller vi kan velge å se på det lyse i livet. Der vi har valgmuligheter, finnes det også muligheter for endring.


Plutselig er ikke kjærlighet bare et ord, men en måte å leve på.

søndag 23. mars 2014

Til inspirasjon

Fredag tok vi en rolig kveld hjemme, og lørdag sov vi lenge - likevel klarte vi å få utrolig mye ut av denne helga. Vi kjørte utover mot Flatanger lørdag ettermiddag, der vi starta med å gå en tur opp på Einvikfjellet.


Det er alltid herlig å komme seg litt opp for å få oversikt, for Alette er det også greit å skjønne litt mer av disse kystområdene. Fra fjellet ser vi nord mot Vikna og sørover inn mot Fosenhalvøya. Etter en kort fjelltur er det klart for kveldens høydepunkt, Hanshelleren!


Helleren er i dag mest kjent som et klatremål, men den er i seg selv et fantastisk turmål. Her er det funnet spor etter gammel bosetning og dimensjonene er enorme.


Bildet over viser noe av det som ligger tørt under tak i Hanshelleren. Ikke rart at våre forfedre på Namdalskysten likte seg her. Natta tilbrakte vi i et hønsehaukskjul like ved Lauvsnes (takk til Ole Martin Dahle) - og dermed var vi sikra en fin start på søndagen.


Hauken var på plass klokka 06.30 og holdt seg utenfor i mer enn seks timer. Den hadde selskap av nøtteskriker og årets første bokfink.




Klokka 13.00 rista den av seg og dro, da var vi også klar til å dra ut på nye eventyr i naturen. Nå gikk turen til Utvorda og den flotte sandstranda på Kårbringen.



Kårbringen er uten tvil best på en varm sommerdag, likevel er dette virkelig en perle ytterst mot storhavet. Fint å besøke også nå i mars, det synes også tjelden som var på plass på skjærene. Våren er virkelig i anmarsj! Livet er herlig!!!



Vi avslutta med å gå den en mil lange runden rundt det gamle tyske kystfortet. Tid for litt ettertanke om hvordan vi lever livene våre, hva vi bruker tida vår på. Tenk hvor viktig dette stedet, og arbeidet var for den tyske komandanten - som brølte ut sine ordre, mens krigsfangene blødde i hjel.


Vi lager vel selv vår historie, gjør vi ikke? Er ikke det meste rundt oss illusjoner. Hvor viktig er krav, bør, skal og må - krig, hat, misunnelse, bitterhet og angst - sett opp mot det forrige blogginnlegget her?


Håper bildene gir litt inspirasjon til noen, slik at de kommer seg ut og gjør sine dager til sine egne eventyr. God tur ut!

onsdag 19. mars 2014

Naturlig død

Jeg har vært redd for døden, livredd. Det er jo kanskje ikke så rart? Vi snakker jo nesten aldri om døden i dette landet. Det som egentlig er så naturlig, det blir gjemt bort, pyntet på og sminket i den vestlige kulturen. I det siste har det gått opp for meg at det er forferdelig dumt! 


Kanskje hadde vi levd livet på en "riktigere" måte om vi hadde vært mer åpen om at det en dag skal ta slutt, at det er helt naturlig. Hvordan ville du leve hvis du virkelig tok innover deg at tiden bare er til låns? At alt du tror du eier vil du miste, og det kan jo skje når som helst! 

Hva er egentlig viktig i det perspektivet? Penger? Makt? Investering? Merkeklær? Naturen vi skal gi videre? Ærlighet? Kjærlighet?


I andre kulturer og til andre tider har døden hatt en helt annen posisjon. På Buddhas tid var det god praksis for munker å dra på gravplasser for å meditere, for å lete opp en virkelig visdom som ligger i oss. 

Den gangen lå de døde åpent og råtnet. Hensikten med dette var å vise frem at alt har en slutt, slik at man tok forgjenglighetens lov innover seg. Det gjør ikke vi!


Ingeting er som døden for å finne et sant perspektiv på livet. Det som er viktig i lys av døden, er det som er viktig i livet. Det er også viktig å ha med seg i naturverntanken - som jo nærmest er i ferd med å dø, i et samfunn som aldri måler sine verdier opp mot en daglig påminnelse om at vi skal bort.

Du vet, mye av det som opptar oss i hverdagen blekner i lys av døden. Har vi med oss det i hjertet så forandrer det oss på en god måte, til noe bedre. Hvis man ser på naturen eller mennesker man elsker, og tenker at vi ikke har evig tid sammen - så legger man kanskje litt mer ydmykhet og forståelse i ord og handling.


For å si noe om min egen dødsangst. Jeg hadde ikke vært på kirkegården på mange år, gravsteinen til mine foreldre ble for tung for tankene. Dermed festet det seg en klump inne i kroppen, et slør over sannheten og en uro - som jeg bare kamuflerte med ny uro. Nye prosjekter, nye ting og noen ganger sinne. 

Gradvis kom en ny tanke på plass. Det skjedde gjennom å hjelpe en venn som driver begravelsesbyrå, det skjedde gjennom lange og gode samtaler med en fantastisk kjæreste. Det er egentlig rett å si at livet tok meg akkurat til dette blogginnlegget; om døden.


Og i dag ser jeg faktisk på døden - og tankene om slutten - som en av livets store gaver. Jeg har fått en rettesnor som jeg kan se mine handlinger og valg opp mot. Hvor mange ganger vil jeg juble over mine bekymringer, min hardhet, mitt hat mot andre, dersom jeg får tid til å ligge der å se tilbake?

På dødsleiet kan man høre mange si: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv hvor jeg var sann mot meg selv, og ikke bare levde det livet andre forventet av meg. Jeg kunne ønske jeg opplevde mer, at jeg ikke hadde så mye frykt, at jeg hadde vist mer kjærlighet, at jeg ikke lot tankene overstyre mitt hjerte.

Vi angrer på mange av våre valg, våre prioriteringer, vi angrer på at vi ikke hadde mot til å leve!


I Tibet er døden en så viktig del av livet at den har fått sin egen bok. De siste setningene i den norske oversettelsen av "den tibetanske dødeboken" er slik: Med stor avstand til døden, uten at vi føler på dens eksistens, handler vi uten mening. Vil du ikke leve hvert øyeblikk i sannheten? Hvis du ikke holder din mesters veiledning i ditt hjerte, forråder du da ikke deg selv?