søndag 19. august 2018

Børgefjell 2018 - 2

Vi våkner, pakker sammen teltet og begir oss inn mot det sør/østelige hjørnet av Børgefjell nasjonalpark. Det er andre dag på langturen vår denne ferien og vi skal ikke gå mange meter før vi igjen er i Norge og i Børgefjell. Med huset og senga på ryggen skal vi leve et enkelt liv noen dager, et liv uten så mye luksus, materielt mas og tidstyver.


Akkurat her på grensa ligger en vakker foss i elva, som har fått det enkle navnet Storfossen i Storelva. Litt lengre nord på kartet ligger Litlelva. Enkle navn som sikkert ble laget en gang da verden var mindre og folk slett ikke hadde så mye. 

Vi har mange ganger lurt på om man var lykkeligere den gang, da man kunne glede seg over et eple eller et par nye ullstrømper. Disse turene har gitt oss et innblikk i akkurat det, gleden i de små ting - Noe har vi uten tvil mistet i vårt overflodssamfunn, sier Alette. Jeg må bare si meg enig. - Svært bortskjemte mennesker er sjelden fornøyd. Det er en stor glede å ha et telt når uværet kommer.  


Det er noen fugler å se på veien opp den bratte lia mot snaufjellet, det er bjørkefink, blåstrupe, gulerle og ei røy med noen unger. Turen er varm, men våt. Det kommende døgnet har meteorologene lovt mye regn, derfor nevner jeg uværet. Vi har tenkt å ta en kort etappe i dag, få opp teltet ved Henriksvatn før de verste tordenbygene kommer rullende over himmelen. Bare ligge under teltduken å høre på at regn og torden hamrer løs utenfor. Lese litt i ei bok og være takknemlig for det lille man har. 


Så holdt jeg litt rundt denne siste store bjørka nede ved elva. Uten å at jeg ba om å få noe sa jeg stille, takk. Du har allerede gitt litt never til noen som trengte det. Du har gitt oss luft, ny jord og boligtomt til en gråtrost. Takk for at du er så fin hvisket jeg. Også fikk jeg et lysende smil tilbake. En ekte sannhet på min veg.


Ikke mang tar seg i dag tid til å tenke over sammenhengene og takke for at vi er her. Takke for regnet som endelig kommer, for månen på himmelen som rører rundt i verdens hav og er med på å skape vår verden. Det er vel lenge siden vi fikk takket for sola som tørker oss opp og får fuglene til å synge igjen, takke for hjertet som slår og føttene som går, for den lufta vi kan puste inn og den maten vi kan spise.


Når vi sitter der i teltet leser Alette litt fra Walden igjen, den 150 år gamle boka som Henry David Thoreau en gang skrev: En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere. Slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, og dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe. Og at vi ikke bruker så mye tid på å gjøre bot for våre forsømte muligheter, på å gjøre det som vi betegner som plikt. Vi vasser jo nær sagt i vintersnø selv om sommeren er her. 


Neste formiddag skinner sola igjen på fjellene rundt Henriksvatn. På tide med en litt lengre etappe.

fredag 17. august 2018

Børgefjell 2018

Bjurelvens naturreservat må jo være et perfekt sted å starte årets fjellferie på. Her begynner eventyret for oss på denne 6. langturen vår i Børgefjell nasjonalpark. Naturreservatet, som ligger like opp til norskegrensa, er en vakker perle å gå gjennom på veien inn mot fjell, fugler, fiske og enkelt friluftsliv.



Det tar oss noen timer å sno oss langs elva som forsvinner ut og inn av bakken. Det svenske naturreservatet er formet i kalkgrunn som gir både frodige vekster og spennende detaljer i landskapet. De fem første kilometerne fra parkeringsplassen ved Leipikvatnet er det ordnet med både trapper og sti, men snart blir sporene etter menneskelig aktivitet mer usynlig.


Sekkene er alltid ekstra tunge på den første dagen av en langtur. Jeg blir gående og se på denne elva som forsvinner ned i bakken og dukker opp igjen som en kilde. Det rører noe i meg, jeg får en klar og bevist opplevelse av å være til. Hva er bevissthet? Smaken av blåbær etter en utmattende tur i fjellet. Kan en dessert på kjøpesentret erstatte det? En kilde i skogen når du er tørst. Kan en robot noen gang forstå? Bålets varme en februarnatt i storskogen. Kan du spille deg til den følelsen på PC?


Er ikke denne bevisstheten et samspill mellom rota og urskogen, mellom elva og meg, mellom de kildene som skaper alt dette grønne. Et skjørt og skjelvende samspill som det nærmest er umulig å beskrive. Her tar mennesket ofte fram sitt vakreste ord for å prøve å forklare. Forklare det som er så vanskelig å få en liten, men viktig smak av i hverdagen. Det er varmt akkurat denne sommerkvelden, noen innsekter suser rundt ørene og noen fugler er å se, inkludert en nydelig toppand som det er mulig å snike seg litt nærmere. Det gule i øyet fester seg i meg. Det blikket! Herlig!


Jeg går gjennom det lange gresset og ser på kveldslyset, tenker på naturen utenfor og naturen i meg. På lyset utenfor og lyset i meg. På livet utenfor og livet i meg. Hvordan alt henger sammen og hvorfor vi går her på disse lange turene i ferien hvert eneste år. - Vi går på tur for å ikke miste oss selv, sier Alette. Det er noe å tenke på, for i hverdagen føles det ofte som vi har mistet kontakten med naturen - både den utenfor oss og den i oss. Det er vel derfor vi trenger ferie, for å komme litt nærmere miraklet som vi alle er en del av.


Vi slår leir akkurat på riksgrensa. Alette har med seg et helt bibliotek i sekken, flere kilo som skal bæres gjennom fjellet. Aldri en dag uten bøker i hennes liv, og jeg er så heldig at jeg får bli en del av det når vi legger oss i soveposene. Hun leser fra Walden av Henry David Thoreau, en bok skrevet i 1854:


- Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter - slik det står skrevet i en gammel bok - som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.


- Overflødig rikdom kan bare kjøpe overflødigheter, leser Alette før hun legger ned boka. Vi lytter til elva og en klagende strandsnipe før vi sovner inn.

søndag 12. august 2018

Spinoza på tur

Vi er på reise ut for å fotografere fugler for nå nærmer det seg vår, likevel har skogen fortsatt et vinterlig preg utenfor vinduene på bussen. Jeg tenker gjennom om jeg har husket alt av utstyr, men blir fort klar over at det uansett er for sent nå - og prøver derfor å vende tilbake til boka om filosofen Baruch Spinoza.


Ved siden av meg på bussen sitter en mann. Han har i lang tid latt fingeren gli over skjermen på den store mobiltelefonen. Han klarer tydeligvis ikke å bestemme seg for om han skal trykke ”liker” på et bilde av noen muffins. Kanskje vurderer han fram og tilbake om hva andre vil synes om at han trykker? Han analyserer tydeligvis, lar bildet forsvinne ned på siden, men blar opp og tilbake flere ganger. Fingeren rykker mot skjermen, og etter flere slike merkelige bevegelser bestemmer han seg raskt og lar fingeren prikke inn en ”like” på bildet.

Forundret har jeg blitt observatør til det mange i dag bruker mye av sin mentale kraft på. Det handler om egoet, om meg og mitt, hvem man er - eller rettere sagt; hvem man ønsker å framstå som. Livet begrenser seg ganske mye når du er mest opptatt av et bilde av en muffins, når du blir irritert over at butikken har sluttet å selge den ostetypen du er glad i eller at vegen din har for mange humper nå på våren. Det er sterke følelser knyttet til dette.


Det vi burde vært opptatt og opprørt over er jo at arter forsvinner fra naturen vår. At det brukes millioner av kroner på subsidier for å sprenge bort og asfaltere kystfjellene våre, reise vindmøller i urørt natur, skyte bjørnen fra helikopter - når den nå kommer våryr ut av hiet. Vi burde gråte over tapene, være opprørt over at det blir færre insekter og færre fugler, mindre liv rundt oss. Men det er vi altså ikke!

Moralen i oss, den gylne regel, den gjelder tydeligvis ikke for våre medskapninger. Vi er mest opptatt av meg og mitt, selv om vi vet at det vil straffe seg på sikt.

Hva er det med oss mennesker egentlig? Hva er det vi ikke forstår? Det opptar meg og derfor leser jeg mye filosofi. Nå skal jeg skrive litt om Spinoza, slik at både du og jeg kan huske hva han prøvde å fortelle oss 350 år før Iphone fantes.


Baruch Spinoza

Spinoza er den største panteisten (Gud er i alt og Alt er Gud) blant filosofene i vesten. Selv om hans arbeide ble neglisjert i omtrent hundre år etter hans død, tok romantikerne det opp igjen og behandlet det med ærbødighet. Siden har Spinoza alltid hatt sine beundrere som særlig har lagt vekt på den religiøse holdningen ovenfor helheten, overfor alt som eksisterer. Våre egne naturfilosofer som Arne Næss og Arne Johan Vetlesen har mange ganger referert til denne filosofen. For Næss ble han en del av livet, og spørsmålet: Hva er det jeg dypest sett står for? Henger igjen etter ”vennskapet” mellom de to.


- Følelser og emosjoner ligger til grunn for vår tenkning og for menneskets utforskning av virkeligheten, leser jeg. Spinozas filosofi har mye til felles med stoismen, men han skilte seg skarpt ut fra stoikerne i en ting: Han avviste kategorisk deres ide om at fornuft kunne vinne over følelser. Tvert imot, hevdet han, kan en følelse bare overvinnes av en sterkere følelse. For ham stod det avgjørende skillet mellom aktive og passive følelser – der de aktive følelsene er de en rasjonelt sett forstår og de passive følelsene de en ikke rasjonelt forstår. Utvikling er å forstå mer av dette samspillet.

Spinoza sier på en måte det Freud senere kom til å si; at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet.


Frihet, hevder han, er å erkjenne naturens lover og så bøye sin vilje inn under disse

Må vi bruke timevis på sosiale medier? Eller kan det være at vi med innsikt forstår og skjønner at det finnes mange viktigere ting, tenker jeg. Det å vise barna våre at vi bryr oss, ta dem med ut i den naturen som har ført oss hit, la dem forstå at smaken av blåbær oppstår mellom deres sansing og smaksstoffene i bæret. At en million Iphoner aldri kan forklare deg hvordan denne smaken av blåbær er. At Facebook aldri kan gi deg smerte og sorg, sult og kulde, slik den virkelige verden faktisk kan.


Kanskje Spinoza har rett, at alt i naturen er besjelet og en del av helheten. Gud manifesterer seg gjennom naturlovene, er noe av det viktigste filosofen skrev inn i vår virkelighet. Dermed ansees ikke Gud å være utenfor verden, men han er heller ikke i verden. Han er verden sier filosofen. «Causa sui» som betyr «årsak i seg selv», er hans Spinozas ord.

Naturen i seg selv - og alt den den inneholder har en egenverdi, slik alle våre tanker også har en egenverdi. De fører oss videre, slik alle handlinger fører til nye handlinger, leser jeg. Dermed kan man ifølge Spinoza gjerne si at det fysiske universet er Guds legeme, men dette er bare en måte å se det på. En åndelig forståelse av Gud ville bare være en annen måte å erkjenne det samme vesenet på. Den samme dobbeltheten gjelder også oss selv mener Spinoza. De to fremtredelsesformer er sjel og legeme, ånd og materie.


Spinoza hevdet at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge han bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil hjelpe oss å leve med dem. Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, «sub specie aeternitatis», blir ofte benyttet fremdeles.


Mannen ved siden av meg, med fingeren på bildet av denne muffinsen hadde egentlig hatt godt av å lese dette. Spinoza lærer oss hvordan følelsene gir mening til menneskelivet og hvordan følelser kan ødelegge for oss. Spinozas filosofiske innsats består blant annet i at han nekter å skille hjerne og kropp. Vi kan tenke oss syke, vi kan gjøre skade om vi ikke reflekterer. Han er virkelig en helhetstenker. Hva gjør det med oss når Facebook blir viktigere enn sommerfugler?


Noen av Spinozas sitater som jeg ikke har oversatt fra min engelske bok:

• If you want the present to be different from the past, study the past.

• The more you struggle to live, the less you live. Give up the notion that you must be sure of what you are doing. Instead, surrender to what is real within you, for that alone is sure....you are above everything distressing.

• We are so constituted by Nature that we easily believe the things we hope for, but believe only with difficulty those we fear, and that we regard such things more or less highly than is just. This is the source of the superstitions by which men everywhere are troubled. For the rest, I don

• Nothing in nature is by chance... Something appears to be chance only because of our lack of knowledge.

• The more clearly you understand yourself and your emotions, the more you become a lover of what is.

• In the mind there is no absolute or free will; but the mind is determined to wish this or that by a cause, which has also been determined by another cause, and this last by another cause, and so on to infinity.



Bildene ble tatt på turen som ellers inneholdt, kulde, fuglesang, diskusjoner, smil, vask av hytte, god mat, stiv rygg, trøtte øyne og en god smak av helheten.

lørdag 21. april 2018

Mangfold og rikdom

Mange er innforstått med at vi nå er midt i en økologisk krise. I løpet av våre korte tid her på jorden er dens rikdom og mangfold blitt tappet kraftig ned. Det er gjort uten at dette var nødvendig, men fordi noen var grådig. Nå er det mindre å ta av for de som kommer etter oss. Hvilke følger får disse forferdelig grådige handlingene? 

Det er vel få som er i tvil om at dette får alvorlige følger for fremtiden til dyrene og menneskene som skal leve på jorden etter oss. Men det er ikke alle som ser på det som selvinnlysende at livet i framtiden har en verdi - og at alt liv på jorden har egenverdi. 


Tidligere har vi her på bloggen presentert det første av åtte dypøkologiske prinsipp. Det var Arne Næss som i 1984 utarbeidet åtte punkter for den dype økologien sammen med George Session i Death Valley.

Her kommer de dypøkologiske punktene nr. 2 og 3:

-Rikdom og mangfold i Jordens livsformer, inkludert former for menneskelige kulturer, har iboende verdi.

-Menneskene har ingen rett til å redusere denne rikdommen og dette mangfoldet, bortsett fra å dekke vitale behov.


Det andre punktet sier altså at mangfold av liv har egenverdi. Når man skader mangfoldet er ikke det bare dårlig for oss og våre medisinske muligheter, det er noe man rører ved som har egenverdi. Det tredje punktet er at menneskene ikke har rett til å redusere mangfoldet av liv på jorden uten at det er for å tilfredsstille vitale behov. Hva som er vitale behov kjenner vel de fleste igjen. Vi sløser i dag på mye, også stillheten.

Kanskje stillheten i naturen kan brukes til noe fornuftig? Bare det å sitte å se på fjellet som forandrer seg med lyset, det gjør noe med oss. Det snakker til oss i bilder om krefter som er langt større en det vi fatter, om tid som overgår vår fornuft og om stadig endring og påvirkning.


Bevissthet om naturens egenverdi kommer ut fra stillhet og ærlighet - Ut fra mange, mange dager og netter i naturen.

- Rypa min elskede, sa Jon Østeng Hov så vakkert.

Tenk at så mange av oss synes det er helt greit å klemme livet ut av de glitrende øynene dine under jakta. Vi har også vært med på å bøyes oss ned over flaksende og vettskremt rype i lyngen for å kvele den. Hvorfor? Var det egentlig høydepunktet på turen? Det er ikke matmangel som er motivasjonen til de fleste norske jegere. Hva er det da? Bare en hobby på linje med golf?


Vi mennesker har helt ubevisst satt oss over alt annet liv på denne kloden. Vi som innerst inne - og uten denne store hjernen - også bare er liv. Tenk om det var vår art som skulle bli vurdert ut ifra de samme smålige nyttekriterier som vi i dag utsetter de andre artene for?

I stillhet - og ekte ærlighet har mange funnet et slektskap til disse fuglene. Ikke det at vi ikke ville gått av veien for å spise ei rype om vi virkelig trengte det, men vår grådighetskultur har gått glipp av noe viktig her. Det biologiske mangfoldet tappes fordi vi går på autopilot og tror vi kan fortsette slik vi alltid har gjort - og nå helt uten både ærefrykt og takk. 


Vi kan egentlig bruke fuglene som et instrument for å ”måle” hvordan det står til med moder jord, på samme måte som de gamle gruvearbeiderne brukte kanarifugler for å se om det var farlige konsentrasjoner av metangass, før de selv merket det. Nå er rypa på rødlista, det blinker i varsellampa.

Mange tenker at det først og fremst er et teknologisk og økonomisk spørsmål. Mange vil ikke gå så langt som å si at den økologiske krisen har noe med livsfilosofi å gjøre. Men det har den i aller høyeste grad. 

Dyp i dypøkologi betyr i denne sammenheng at du går ned i de dypeste premisser for ditt eget liv, for hva du synes du selv er. Hva du mener om ditt forhold til din neste, de neste på jorden og til det vi kaller naturen. 


Men hva har skjedd? Vi har forvaltet bort nesten alt sammen. Det er knapt en kvadratmeter igjen som får være helt i fred. Hver en art skal ”forvaltes” av oss mennesker. Jerven får ikke grave hiet sitt der den vil og bjørnen får ikke tasse rundt og gjøre det bjørner gjør. Ikke en gang i våre nasjonalparker og verneområder får dyrelivet leve fritt. Det jaktes og forvaltes over alt.

Naturen gir og naturen tar, det er virkelig tyngde i de ordene. En gang for ikke så veldig lenge siden var hele Norge dekket av en kilometer eller to med is. Reinen, blåstrupen, lappspurven og fjellrypa klarte seg gjennom den tunge tiden. 


Ingen vet om de klarer å komme seg gjennom tyngden av mennesket på toppen av hele systemet, men naturen den ordner opp igjen. Det er slik det er! - Og den stillheten, og de fuglene, vi skal oppleve i vår - De er mer og mer verdt.