fredag 17. juli 2015

Naturens sjel

Vandringene i naturen kan ta meg til de merkeligste steder. Jeg undres mer og mer på hva som skjer med meg på noen av disse turene. For med stillhet og ro, sniker en visdom seg inn. Med mine egne årringers mønster faller noe helt eventyrlig på plass.


Er det fjellet, skogen og gamle tufter som snakker til meg - Eller er det min egen hjerne som begynner å støve ned og tulle med meg? Nei, jeg tror det arter seg mer som en samtale, der livet, lyngen, steiner og trær "snakker" til meg. 

Det skjer et mirakel i møte med naturen, men det har tatt tid å komme hit. Her står jeg på et sted der jeg smiler til meg selv - og til mye av det jeg har lest, men ikke forstått før.


En gang ble Inge Lønning, professsor i Teologi, spurt om naturen hadde sjel. Etter en kort tenkepause svarte Lønning: - Det er klart den har sjel. Vi går jo ut fra at mennesket har en sjel. Og hvor skulle vi ellers ha fått den fra?

Nå kjenner jeg på hver eneste tur hva han mener. Når jeg før trakk på smilebåndet av mennesker som sa fjellet snakket til dem, så smiler jeg mest av meg selv i dag.


Jeg har funnet sannheter i møte med andre mennesker, i møte med fjellet, men først og fremst i møtet med meg selv. Ja, for det mektige, triste, gråe, strålende og skinnende i naturen, det er jo et utrykk for det som finnes dypt inne i meg. 

Det er bare det at det at den stillhet og ro, den klokskap og visdom der ute - Det treffer noe langt unna mine tanker, det treffer en klangbunn som virkelig trenger turene, ensomheten, regnet, nettene i telt og stillheten for å i det hele tatt høres.


For mange blir det jeg skriver bare tåketomt følelsespjatt. Ja, jeg forstår og aksepterer det, men skal man virkelig leve seg inn i noe så må det handle om følelser. 

I hverdagen flyr vi fra sjela, på skuteren raser vi i fra alle disse følelsene. Men kjære ta deg tid og ro til å føle, så vil du også smile med oss, ikke av oss, der ute.


Tanker som blir til, som formes og vokser i naturen er for meg noe magisk. Jeg velger å kalle det et møte med "naturens sjel". Rare ord? Ok, men noen ord må man jo bruke på dettte undret.

torsdag 2. juli 2015

Steiner i Børgefjell

Trøndelag har mange ville og vakre nasjonalparker og i løpet av de siste fire dagene har vi overnattet i to av dem. Først Børgefjell, så Blåfjella Skjækerfjella litt lengre sør. Her i hjertet av Norge har vi alt lagt til rette for fantastiske naturopplevelser. 


Denne gangen kjørte vi til Susendalen, lengst sør i Nordland og gikk over Susna ved Oksvollen. Turen gikk sørover til det store vannet Austre Tiplingen i Børgefjell. Vi var litt spente på føret siden våren har vært sen i år, og sommeren lar vente på seg.


Det var mye snø i områdene over 800 meter, men nede i liene var det bart og fint. Et rikt fugleliv møtte oss med sitt vårkor: Blåstrupe, Lappspurv,  Sivspurv, Bjørkefink, Havelle, Fjelljo, Heilo, Gjøk, Trost, Gulerle, Fjellrype, Lirype, Småspove, Storlom Heipiplerke, Dvergfalk og mange flere. 


Det er så spennende med slike vårturer i fjellet når man får oppleve naturen våkne til liv etter en lang vinter. Vi merket ikke mye til insektene den første kvelden, men neste morgen var det så det fosset ut av busker og kratt (spesielt fjærmygg). Masse god mat for fjellets fugler som skal få frem sine unger disse ukene i juli.


Vi har alltid med oss en bok eller to på slike teltturer, selv om det viktigste er å oppleve naturen der vi er. Denne gangen var det Rudolf Steiner og hans tanker som ble med til Austre Tiplingan.  

Mens sola går ned over Kvigtindmassivet leser vi om hans forsøk på å finne en syntese mellom naturvitenskap og åndelig opplevelse. Det passer i grunnen godt.


Rudolf Steiner snakket mye om at vi må la de kreative kreftene i oss komme frem. ”Dere forstår ikke at menneskets kreativitet er et uttrykk for den samme kosmiske kraft som skaper naturen” sa han. 

Steiner snakket også om at mennesket har ”to sinn”: det ”objektive” og det ”subjektive”. Det objektive sinn er den delen av oss som har med dagligdagse ting å gjøre, mens det subjektive sinn er den delen av oss som har med den indre verden å gjøre. Moderne psykologi snakker også om et slik ”skille” mellom høyre og venstre hjernehalvdel, der den venstre (som styrer høyre side av kroppen) er mest praktisk, rommer bl.a språkforståelse, regneferdighet, logikk osv og den høyre jobber med intuisjon, følelser, helhetsforståelse og aktiviteter som ikke så lett lar seg omsette i ord. 


Et viktig skille som forskerne snakker om i dag er at den høyre hjernehalvdelen har som hovedfokus ”å være” mens den venstre har fokus på ”å gjøre”. Steiner var veldig opptatt av at vi mennesker måtte bli flinkere til å fremme de egenskapene som tilhører det subjektive sinn som han snakker om, som ligner det vi i dag omtaler som ”høyre hjernehalvdel”. 

Det ser uten tvil ut som om vår vestlige verden i dag har et ekstremt fokus på ”å gjøre…” Kanskje kan Steiner minne oss på noe viktig i sine tekster? Hvis vi tar oss tid til å lese…som vi gjorde en vakker junikveld ved Austre Tiplingen. 


Havella speiler seg i Tiplingen sammen med dronninga av Børgefjell, Kvigtind.

onsdag 17. juni 2015

Konflikt i fjellet

Hyssssj og hør etter i noen sekunder. Hvor mange snakker på vegne av myrulla, humlene og den hvite nattsvermeren i samfunnet vårt?


Ungdommene i Bindal/Kappfjell og Vestre Namdal reinbeitedistrikt hvisket ikke i går, de brukte store og sterke ord til vårt land å være: “Kulturelt folkemord!"

I går møtte sametingspresidenten, lederen i Naturvernforbundet, 82 vindkraftmotstandere og tre væpnede politimenn opp utenfor samfunnshuset i Bindal. Bakgrunnen er at Fred Olsen Renewables har fått konsesjon for vindkraft midt i hjertet av to reinbeitedistrikter, på grensa mellom Trøndelag og Nordland.


NVE mener området er ødelagt fra før, da det er bygd vannkraft her. De mener også at det ligger så langt fra folk at det ikke har betydning, men samene gråter. Dette er deres katedral, deres landskap, deres hjem og deres historie. Det er konflikt mellom storsamfunnet og de aller minste.



Naturvernforbundet støtter samene i kampen mot Fred Olsen og vindmøllene, som beskrives som påler i hjertet av reinbeitedistriktet. For hvis det er naturen de prøver å ”redde” ved å lage enda mer fornybar energi, så må det diskuteres om vi ikke ødelegger det vi prøver å redde på veien. Og hvis det å skape mer fornybar energi IKKE handler om å ta vare på naturen, men å tjene penger på enda en naturødeleggende utbygging, så bør vi alle si et rungende NEI TAKK til det, mener naturvernerne.


Som naturvenn er det lett å bli rørt av de unge samens ord til oss alle denne kvelden, men kanskje er det feil å bli rørt? Kanskje er det Fred Olsen og storsamfunnet som har rett denne gangen? Hva tror du? I dag kommer i hvertfall Olje og Energidepartementet på besøk for å høre på klagene.  Her på bloggen kan du se og lese et lite utdrag fra det som ble sagt i går.


Her er appellen fra de samiske ungdommene i skriftlig versjon:

- ”Vi ungdommer i Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt har vokst opp her mellom fjell og daler og det var en selvfølge at det var hit en var født og det var her en skulle leve. Argumentet vi får er at det allerede er utbygd her, derfor kan vi utbygge det enda mer. Dette er etter vår mening en utrolig dårlig unnskyldning. Det er så rart at vi som kjemper for vår fremtid, kultur og våre liv blir stemplet som aktivister, mens selskaper som bryter rettigheter og holder på med kulturelt folkemord ikke blir stemplet som kriminelle og lovbrytere, er rett og slett helt absurd. I hele våre liv har vi fått hørt at vi er unge og at vi kan gjøre hva vi vil, vi kan bli hva vi vil. Dessverre er det ikke slik. Det er ikke vi som bestemmer om vi får det liv vi ønsker, for det liv vi ønsker er det du som bestemmer. I folkemunne sies det at rasisme ikke finnes mer, men vi ser det hver eneste dag. For den vi er blir ikke akseptert og vi blir sett på som mindreverdige og må flytte på oss. Det er diskriminering. For vi som har vært her lengre enn nordmenn ble tatt fra oss alt vi eide og alt vi hadde og ennå i dag tar dere fra oss det siste vi har igjen. Om ikke det er rasisme i deres øyne så må dere være blinde. LA FJELLENE LEVE!!!”

tirsdag 9. juni 2015

La humla suse

Lyden av brummende humlevinger, gir de fleste en sterk vårfølelse. Når humla suser er det tegn på både lakseoppgang, blomstring og varmere dager. De loddene humlene er for de fleste av oss koselige, små skapninger. Få er imidlertid klar over det spennende livet disse lever.


Trylledrikker, snikende inntrengere, massedød og noen få utvalgte - som overlever. Det høres ut som ord fra et eventyr, men det handler altså om humler, og dette livet er det definitivt verd å formidle til både små og store turkammerater. 

Naturen er fylt med spennende historier som vi kan ta med oss på tur for å bygge opp interessen rundt alt det forunderlige som finnes omkring oss. 


Tidlig på våren er det nemlig kun de utvalgte dronningene som lever, alle de andre gikk til grunne når høsten kom. De store dronningene, vårhumlene, er lett å kjenne igjen. 

De flyr omkring og ser inn i alle hull. De er på utkikk etter et sted å lage bol. Det er tid for egglegging, men hvordan blir det egg uten levende hanner?


På høsten har de utvalgte allerede sikret seg. Før de gikk i dvale har de paret seg og gjort alt klart. Nå trengs bare pollen og nektar for å komme i gang. Det er derfor du ser vårhumlene suse rundt selja, som begynner å blomstre svært tidlig. 

Pollen og nektar brukes i bolet, for å forberede egglegging og for å lage en kopp. Denne koppen skal fylles med honning som skal drikkes, mens hun ruger på eggene. For dronninga ruger faktisk, som en liten fugl, på sine 5 til 15 egg. 


Når dronninga har lagt eggene drar den sjelden ut av bolet. Det er bare på godværsdager, når koppen må fylles, at den tar sjansen. Å forlate sitt bol kan bli skjebnesvangert, da en snikende inntrenger kan ødelegge alt. 

Blant de 34 humleartene vi har i Norge finnes det faktisk også gjøkhumler. Disse humlene oppfører seg som gjøken i fugleverden, de legger sine egg i andres bol og tar senere over kommandoen.


Dersom dronninga berger unna gjøkhumlene, klekkes hennes egne egg og blir til ”arbeidere”. Alle humlene som kommer fra den første eggleggingen er faktisk hunner, som deltar i den videre oppbygginga av humlebolet. 

Humlene legger flere runder med egg, inntil bolet består av omkring 200 individer. Det er først på sensommeren at hannene blir skapt i dette samfunnet. Hannhumlene er rene slaver, de er fratatt våpenet og de kan derfor ikke stikke. De kan kun samle mat og til slutt pare seg med de utvalgte.


Når vinteren nærmer seg, har dronninga gjort klar sin trylledrikk, den spesielle dronningeleen. Denne får noen få utvalgte larver i bolet, og den gjør dem til nye dronninger. Når høsten trekker på, spiser de seg gode og mette på geleen, flyr ut og søker en make. Samtidig med dette går de øvrige beboerne i bolet den sikre død i vente. Blomstringen er over, den livgivende honningen kan ikke lenger lages.

De nye dronningene flyr til et lunt sted, neste vår startes eventyret på nytt. Slik har det vært og slik er det, men stadig fler er bekymra for humlene, fluene og naturen rundt oss. 


Ta deg tid til å lese denne skremmende kronikken fra en av landets beste forfattere.


"..muligens er det bare toppen av isfjellet vi ser når forskerne registrerer bie- og humledød, og peker på at arter utryddes i et tempo vi aldri har sett før. For hvilke arter er det snakk om?
I all hovedsak dreier det seg om blomster, dyr, insekter; arter vi ser og kan registrere med det blotte øye. Men hvordan står det til med basisen, selve grunnlaget for alt levende liv som vi ikke kan se og høre?"  Spør Gert Nygårdshaug.