onsdag 10. mai 2017

Netter i vårskogen

Nordavinden suser gjennom bar og kvist, spiller sin melodi på de forskjellige trærne, mens en rødstrupe forsiktig stemmer i mellom kastene. Vi ligger sammen med røsslyng og myke moser, mens sola farger de øverste toppene i landskapet med en dyp, varm farge.


Denne våren har vi virkelig vært mye ute, kanskje fordi det går mot slutten? Et menneske har jo ikke så mange vårer i løpet av sitt korte livssukk her på jorda? Hvis jeg tenker på livet som en kort båtreise så er jeg nok godt over halvveis, om jeg da ikke skulle gå på et skjær - slik mange gjør.

Uansett er det over snart, og hva vi fyller denne reisen med har jo litt å si når man begynner å skimte slutten. Gjør vi det som gjør oss glad? Det som gir oss fred på ferden? Og hva gjør vi for at de som kommer etter oss skal få en fin tur?


Alette og jeg har snakket mye om det. – Uansett hva vi fyller denne ferden med så kommer vi alle frem til slutt, sier hun. Mange kaver rundt og springer så mye på denne båtferden at det snart er vanskelig å høre vannet skvulpe eller skogen suse. 

Her bygges det ut nye småkraftverk, nye strømlinjer, nye vindmøller, nye naturområder - og alt dette skal redde oss på dette ville seilaset, som jo egentlig er så utrolig vakkert - om vi bare kunne lagt oss ned litt for å lytte og undre over vinden og fuglesangen.


Det ser altså ut til å nærme seg slutten for mer enn oss. Masseutryddelsen må vi for all del ikke fnyse av, det vil i så fall være vår største synd på jorden, men den virker vel litt fjern fra oss ennå. Vi ser liksom ikke konsekvensene så godt, den rammer ikke oss selv ennå. Mange er det heldigvis som har lagt merke til at det nå er mindre fugler, færre sommerfugler og bier. Noe har skjedd bare på den korte tida vi har brukt på reisen.

- Hysj! Nå synger måltrosten også, jeg tror det ligner på den gamle barneregla: - Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. Fortsetter hver generasjon på denne måten blir det i hvert fall ikke mye i neven om noen år.


Nei, det nærmer seg altså slutten, bakom synger skogene er bare en illusjon, for bak inngrepene i naturen ligger nå nye inngrep - Snart er det ikke mer stillhet igjen i verden. Det er ikke rart man får lyst til å rømme, ligge på ryggen en vårkveld i mai å se rugda flakse forbi. Å ligge slik i skogen betyr ikke at man ønsker å snu ryggen til verden, men heller at man ønsker å se den litt tydeligere, det burde flere gjøre. 


Alle de ledere som har bestemt seg for å kjøre anleggsmaskiner over gjerdesmettens reirplass, legge humlas blåbærlyng under asfalt og strekke nye ledninger over rugdas trekkruter - Alle de burde oppsøke regn, røsslyng, rødstrupe og rugde - for å tenke litt på hva dette livet er, og at vi alle kommer fram uansett hva vi fyller det med.

fredag 5. mai 2017

NM i naturfoto, runde 3

Fem sølv - på fem bilder, det ble resultatet etter at tredje runde i NM i naturfoto nå er bedømt. Med det gjorde jeg et sprang oppover på resultatlista igjen, og ligger nå på sjetteplass sammenlagt etter tre runder, med 570 poeng.

Her kan du se mine bilder fra denne runden, fra det beste til dårligste - i følge juryen.


Træna, 41 poeng - og sølv

Frosk - 39 poeng, sølv

Måkro, 38 poeng - sølv

Salsnes (Vassleia), 37 poeng - sølv

Hare, 36 poeng - sølv

tirsdag 25. april 2017

Hula og døden

Når mørket fra huleåpningen blir tydelig, har jeg tenkt på det mange ganger. Fra stedet der inne, hvor lyset ikke slipper til, hvisker vinden noen sannhetsord inn i sjela mi.



Det skjer oss dessverre alle, beskjeden kommer og magen tømmes for luft. Døden har danset inn i livet og alt blir forandret, det er ikke til å holde ut. Det føles kanskje som om noen har slått deg så hardt at du ikke kan trekke pusten igjen, hjertet er ikke lenger der det var. Bare noen knappe ord i telefonen får solen til å slokne, himmelen forsvinner og sommerfuglene faller til jorden.


Beskjeden du fikk snur hele verden på hodet, vannet flommer inn over land, vårens fuglesang fryser til is og alt det vakre blir helt betydningsløst. Hvem bryr seg om kjærlighet, lys og lek nå når alt er svart. 

Gledesdager som 17. mai og juleaften blir et helvete å se frem til, og i de nærmeste dagene er kanskje bildet av han det viktigste du kan holde dine hender fast rundt, en av hennes hårspenner på badet kan få deg til å falle sammen eller den vesle kosebamsen starter flommen igjen og igjen. Nei, det er faktisk ikke til å holde ut, men det skjer oss alle og vi bør egentlig ha det som bakteppe i hver dag vi trer inn i.


Jeg tror for min del at alle disse turene våre inn i huler og grotter har gjort noe med synet på lys og mørke, på liv og død. På det svarte og hvite - og de små røde figurene på fjellveggen. Tenk så heldig vi er - vi som er her i livet, dette urettferdige, uutholdelige rasket. Dette livet er jo det eneste som vi helt sikkert har. Og dette livet kan faktisk bli mye vakrere med døden som bakteppe, og ikke minst kan det bli mye mer betydningsfult. Vi skal jo alle dø, og denne døden - Kan den også være en ny start? 


Nå tenker jeg altså ikke på liv etter døden, på sjel og ånd. - Nei, det lar jeg ligge. Livet er det eneste her på jorda som vi virkelig kan klamre oss fast i, og selv om vi drømmer om noe annet - lysår unna oss, så er dette også den eneste jorda vi faktisk kjenner. 

Likevel kan denne døden altså gjøre noe med alt det som betyr noe i livene våre. Den nye Iphonen, de nye skoene, de nye oppdagelsene, regningene, den irriterende plystringa, fuglesang og havets bølger - alt får en ny farge sett i forhold til dette mørket. Var du egentlig god nok?


En vakker forestilling kan være det at jorden er en kjærlighetsmaskin, at vi er her for å lære mer om det som virkelig betyr noe. Det er tøft å innrømme det, men der er døden den beste læremester, uansett hvor urettferdig det virker. Den forferdelige følelsen i magen og hjertet, sorgen og smerten, har noe å lære oss alle. 

Slik sett er døden alltid ny start, en ny mulighet til å se - naturen for det den er, alt i stedet for en. - I et lite hviskende pust over hav, skog og fjell fikk vi være en ørliten del av denne fantastiske jorden. Om du stopper opp så kan du høre hva vinden hvisker ut fra den mørke huleåpningen. 


Ta det med deg inn i framtida - inn i sjela som ikke bare er min eller din, men som tilhører alle.

fredag 21. april 2017

Et hellig dyr?

Den opphausa rovdyrdebatten, som noen kanskje har fulgt med overraskelse det siste året, viser tydelig at vi mennesker har et variert genmateriale som slår ut i ulike fryktvarianter. Noen mennesker klarer å lese fakta og sette seg inn via andres erfaring om noe er farlig, mens andre tar rykter og gammel overtro for sannheter.


Rovdyrene har nærmest vært borte i en generasjon. Og det er selvfølgelig ikke rart at det blir litt usikkerhet når man igjen opplever disse i sitt nærmiljø. Men vi må huske på at menneskene i Norge har levd nært og tett på de store rovdyrene i tusenvis av år. Det var først på 1800-tallet da jordbruket økte/endret seg at man begynte å se på de store rovdyrene som irriterende bøller, som enkelte ganger forsynte seg av husdyrene.


Før dette kan man lese at de store rovdyrene var både hellige, viktige for naturen og noe man virkelig skulle behandle med stor ydmykhet og respekt. I Namdalen er det funnet en bjørnegrav hvor det er festet et smykke til bjørneskallen. Beina var plassert akkurat slik de sto på den levede bjørnen, for man ønsket jo at dette hellige dyret som man hadde blitt gitt i gave fra naturen skulle komme tilbake igjen.



Bjørneskallen ligger i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim
Samene betraktet bjørnen som et helt spesielt dyr i skogen, et overordnet dyr som kaltes skogbonden eller skogens konge. Den var regnet som et hellig dyr, nærmest som en guddomsmakt. På samme måte betraktet sibirske folk bjørnen som jordens gud som de sverget sin helligste ed til. Bjørneritualer er kjent fra Skandinavia i vest til Beringstredet i øst så bjørnegrava fra Salfjellet er ikke unik. Tradisjonen knyttet til bjørnen fortsatte enkelte steder helt inn på 1900-tallet. Historiens spor tyder på at dette er en del av en fangs-tradisjon som har levd i mer enn 5000 år i de nordlige deler av verden.

Tenk da på hvordan vi behandler bjørnen i dag, hva vi føler for dette dyret. Tenk på kontrasten mellom en 5000 år lang tradisjon med ydmykhet og ærefrykt - og de siste 100 års galskap. Hva sier dette deg om menneskenes forhold til naturen? Hvor fremmedgjort har vi ikke blitt når ”statens bødler” jakter på bjørnen fra helikopter i Trøndelag. Årsaken er at den har spist elg – og potensielt kanskje kan være en fare for beitedyr til sommeren?


I dag er det bare brøkdeler igjen av de store bestandene av bjørn, jerv, gaupe og ulv som det en gang var i landet vårt. Det var ingen hysteriske tilstander på setrene før i tiden når bjørnen tok seg en sveip innom. Budeiene ordnet stort sett opp selv, ved å rope litt - eller gå ut med våpen som høygaffel eller fakkel. I Selbu finnes mange historier fra setrene som ble besøkt av bjørn. Ingen reaksjoner var i nærheten av det vi ser i media i dag. I forrige uke så en jente på 10 år en ulv på vei til skolen, hun synes det var veldig skremmende. VG glemte å skrive at hun satt i en bil, så noen stor fare var det nok ikke. Det er vel egentlig langt farligere å sitte i den bilen.


Rovdyra har alltid hatt en plass i menneskene liv. De befolket Norge lenge før menneskene kom ruslende etter villreinen da istiden begynte å slippe taket. Skal vår fremmedgjøring føre til at vi utrydder disse fra landet vårt, da har vi lite håp for annen natur også. Da er det bare vi - og vårt kortsiktige ego som gjelder.

Rovdyr er en del av naturen og i forarbeidene til viltloven fremgår det at det er fellesskapet som eier viltet i Norge, og ikke grunneierne. Der står blant annet: "Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier" og "det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."


Hvis det er slik som flere av våre NINA forskere har slått fast via forskning de siste årene at rovdyrhatet bunner i sosiale konflikter så hjelper det fint lite å minimere rovdyrbestandene enda mer. Det er hos menneskene problemet ligger. Hvis 5 millioner nordmenn ikke klarer å dele landet med 125 bjørner, da er det vel kanskje vi som må endre oss?