fredag 10. oktober 2014

Træna

Jeg har vært langs mye av Helgelandskysten, også så langt nord som på Sleneset og Lovund flere ganger. Hver gang har jeg kikket mot Træna med lengsel i blikket, det ser magisk ut! Denne helga i oktober bestemte vi oss bare for å dra, og det ble virkelig en magisk tur.


Vi kom sent til Træna, med hurtigbåten fra Sandnessjøen. Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle ligge, hvordan vi skulle komme oss ut til eventyrøya, Sanna, eller hva vi egentlig skulle gjøre der. Vi dro bare på eventyr.



I båthavna på Husøya var det ikke noe problem å få skyss over til verdens eldste fiskevær. På Sanna bor det bare to personer, men folk på Helgeland er vennelig - og flere ga oss tilbud om å kjøre oss over. 
Det bruker jo å ordne seg, og å reise uten forventninger gjør det egentlig også ganske greit. Vi hadde sikkert hatt det fint uansett, men så fikk vi altså slått opp teltet i skumringa, på drømmeøya, og sprettet sprudlevannet. At det var ett år siden vi forlovet oss måtte feires!


Langt utpå natta vekket Alette meg, drikken måtte naturlig nok ut - og der bak teltduken ventet verdens vakreste stjernehimmel. Helt greit å ta noen flere bilder når naturen byr på slike scener. 

Når jeg sto der så tenkte jeg at vi alltid burde reise uten forventninger, også i hverdagen og i jobben. Det er lettere å unngå skuffelse på den måten, og lettere å ha det virkelig bra.


Øya Sanna er en arkeologisk høyborg. Utgravningene som ble gjort så tidlig som 1937/38 står fortsatt fram som et lærestykke i dette faget. 19 huler og hellere inneholder en rekke spor etter mennesker som er så gammel som 9000 år. Det er svært spennende å lese om og oppleve dette, og så flotte huler har vi to aldri sett før - selv om vi har huledilla.


Kirkhelleren på Træna er selve juvelen i denne arkeologiske skatten. Utgravningene viste at kulturlaget og sporene her var tre og en halv meter dype. Det ble funnet 33 graver og en rekke gjenstander i den delen av hulen som ble utgravd.


Øya har også boligtufter, vikingegårder, massegraver og en rekke spennende kulturspor. Med huler, hellere, sandstrender, sel og et rikt fiske, så er det i grunnen ikke rart at folk har levd her ute lenge.



At fuglelivet seks mil ut fra fastlandet også er spennende i oktober, det er vel ingen bombe. Mye å se på, mye å oppleve og mye å ta inn over seg.



Turens beste lærdom kommer fra et antikvariat i Mosjøen og fra en gammel fisker på Træna. Ei bok fra 60-tallet med tittelen "Hvorfor er jeg så sliten doktor?" sier det samme som den gamle karen: Vi er ikke lenger tilstede i det vi gjør. 

- Når vi er på jobb er vi hjemme, når vi er hjemme er vi på jobb - og enda verre har det blitt med smart-telefoner og datamaskiner. - Vi klarer ikke en gang å være sammen i samme rom sa den gamle karen. Nok en påminnelse om hvor viktig det er å være tilstede i øyeblikket.



Det er heldigvis ikke så vanskelig når man er på et slik sted, med en slik natur!


Siste natt skifter vi teltplass for å se om vi kan få nye bilder av fjella, stjerner og kanskje nordlys. Slik blir det ikke, men det gjør da ingenting. 


onsdag 24. september 2014

Å se med nye øyne

I helga var vi på tur til Flatanger, på besøk i havørnas rike, hos ørnemannen Ole Martin Dahle. 

Det er noen måneder siden jeg var med han ut på sjøen nå, men oppgjennom årene har det vært veldig mange turer. Jeg synes alltid det er like spennende, like fint og det gir meg alltid ei god opplevelse.


Likevel var det noe i lufta denne gangen som fikk meg til å "være", og da er det ikke havørna jeg snakker om. Det handler mere om en erkjennelse som har kommet klarere frem i meg den siste tida. Det handler om bevisthet til det vi har rundt oss.


Denne gangen var det egentlig en "jentetur" jeg hadde sneket meg med på, og når jeg så hvordan noen av deltakerne lot seg begeistre av ørnene, måkene og havet så skjønte jeg at jeg er i ferd med å gå glipp av noe stort. 


Jeg så skjelvende hender, ansikt med store smil, som pustet tungt av den naturen de hadde forann seg. Jeg så på mennesker som så denne skjønnheten med helt nye øyne, og for første gang tok jeg virkelig inn over meg noe jeg egentlig har blitt fortalt mange, mange ganger: Hjernen vår er ekspert på å sortere og alminneliggjøre de inntrykk som vi har forann oss. 


Tenk på alle de gangen du kjører den samme veien mot jobben, de første gangene legger du merke til så mye - Senere kan det virke som om du ikke har sett noe, eller i det hele tatt har kjørt, når du kommer fram. 

Eller som Ole Martin så godt sa meg en gang for mange år siden: - "Husk den første gangen du kjører ungen din hjem fra fødestua. Hvor forsiktig var du ikke da? Hvordan kjører du nå"? 

Det er så lett å bli blind for det vi har rundt oss, ikke minst den naturen som ligger rett utenfor stuedøra.


Det er så lett å glemme at hjernen vår kobler inn autopiloten, og dersom vi ikke er bevist dette så havner vi inn i et vondt mønster. Vi går glipp av så utrolig mye, vi ser ikke vår medmennesker og våre medskapninger med "nye øyne".

Det er ikke tilfeldig at eldre mennesker sier at tida går så fort. Den gjør jo det når vi ikke er tilstede i livet og lever det! Når vi ikke ser eventyret, spenningen og facineres av det vi opplever.



Det er godt å være bevist dette - Selv om vi ikke alltid klarer å gjøre noe med det, ikke at det er enkelt å komme ut av automatiseringa, ikke at man kan bli ekspert på å leve nå, men vi kan kanskje klare det litt mere. Bli bevist at vi er så ubevist!


Vi kan stoppe opp i øyeblikket og skjønne at det er unikt. At vi aldri igjen vil erfare akkurat dette. Når vi begynner å skjønne dette så skjer det oftere, det kommer frem i bevistheten at vi faktisk er i ferd med å leve et stykke liv, for det er akkurat det vi glemmer. Vi glemmer at hvert øyeblikk egentlig er et lite under.


Kunne vi bare ha løftet hodet og sett alt rundt oss med øynene til en nyfødt! Som om vi aldri før skulle ha sett ei havørn, en måke, ei kjøttmeis og høstfargene. Hørt, som om vi aldri skulle ha hørt alle disse lydene og ordene som vi også allerede forbinder med noe. Som vi sorterer ut, forkaster og fordømmer.



Takk igjen til Ole Martin som alltid har noe nytt å by på, som alltid blir påmint denne naturens skjønnhet gjennom øynene til nye turister. Takk også til Lene, Cathrine og Alette som fikk meg til å se, mye av det jeg allerede har sett, med nye øyne.


tirsdag 16. september 2014

To uker i Børgefjell, del 7

"Matlaust kvinnfolk skal ein aldri vente seg stort av", sa Olav Duun - og hadde sikkert rett i det. Likevel finnes det alltid unntak fra slike ordtak. 

Vi har kommet fram mot slutten av turen i Børgefjell og det siste innlegget om denne turen her på bloggen. I det forrige innlegget handlet det mye om slit, matmangel, grått vær og grå følelser. Når vi åpner teltet denne morgenen er virkeligheten igjen forandret.


Det er fisk til frokost, og best av alt; Alette smiler igjen - Slik hun egentlig alltid gjør. Jo, vist skal hun bli med opp mot Kvigtind! Vi kan jo i hvertfall prøve. Alt føles bedre nå, og som vanlig er det blå himmel når skyene har passert. Det er så rart at vi alltid har en tendens til å glemme dette når vi står midt oppe i negative følelser. De er jo bare som en sky de også, som går i oppløsning.



Det går fort opp mot toppen, og jo mer utsikt vi får - jo lettere er det også å gå videre. Alette springere mye lettere enn meg opp i dag, om sant skal sies så er det slett ikke sikkert at jeg hadde klart dette uten henne. Det er litt av en drivkraft å ha med seg et menneske som drar med både smil og tilstedeværelse. Et skikkelig medmenneske!



Så er vi altså her, ved jurene på kviga. Hun som har lagt seg på siden for å slippe alt dette melkehvite brevatnet utover nasjonalparken gjennom sommermånedene. Hun skaper Børgefjell til det fiskeparadiset det er. 


Lyden av Børgefjell er lyden av stillhet, men også lyden av klukkende, rennende vann. Her oppe på Kvigtind er vi imidlertid helt vannløs for første gang på hele turen. Det eneste vi har med oss er halvparten av en "Snickers". Den siste søtsaken på denne turen, det er premien vi deler på toppen.



Det er såpass bratt mot slutten at ulvehunden "Baffin" får litt trøbbel med å komme seg opp. Vi ber han bli igjen å vente på oss, men når vi har kommet oss opp på selve toppen så kommer han jaggu springende etter på sine lange bein. Skal tro om han ikke er den første ulvehunden på toppen av Kvigtind?



Kvigtind er i grunnen punktum for turen vår her i Børgefjell i sommer. Det er bra Baffin er med oss også her, han har vært med på alt.



Nå er det bare å komme seg ned mot Måsskardvatna igjen, pakke teltet og begynne på hjemturen. Det blir nok ei overnatting til på vegen, men vi skal gå så langt som vi orker etter denne turen opp på toppen - og mange dager med tung sekk i fjellet.



Over alt hvor vi setter føttene er det liv. Fra den høyeste topp til den våteste dalbunn gror det fram og brer seg ut. "Vi er liv som vil leve, midt blandt liv som vil leve", leste jeg en gang. Mannen som skrev det har inspirert meg mange ganger. Han definerte godhet ut fra disse ordene om livet: "Det gode er å hjelpe og å fremme liv, om det kan meddele seg eller er stumt. Det onde er å skade, begrense eller ødelegge liv". Det er tanker vi alle bør ha høyt oppe i den daglige bevistheten vår, bruke i forholdet til våre medmennesker og naturen.


Gjennom denne turen i Børgefjell har jeg i hvertfall blitt mere bevist på de miraklene vi har rundt oss på denne fantastiske planeten. Tenk på sola, og de varmende strålene som kommer fra en perfekt avstand og som bremses av et magnetfelt skapt av en roterende kjerne innenfor oss. Tenk på vannet, skyene og lynet vi opplevde. Tenk på alt det som skal til for at vi i dag har liv her! 

Liv i en rekke former - Liv som mange, i grunne tanker og følelser for penger og makt, ødelegger og skader. Liv som er gitt oss å forvalte på denne roterende kula, men som vi klarer å utrydde for alltid.



Det er jo nesten ufattelig at vi på så kort tid har ødelagt så mye av jordens natur, og at det bare akselererer. Illusjonen om at vi må ha mer, vi må tjene bedre, vi må skape nytt, har lurt oss så grundig. 

På denne planeten har vi jo i dag alt vi trenger og mye mer enn det. Turen har vist meg min plass her på arken sammen med milliarder av medpassasjerer som regner denne kloden om sitt hjem. Vi har ansvar for at alle disse også får beholde sitt miljø, sin livskapital, sitt liv.


Etter den siste natta i Børgefjell passerer vi nasjonalparkgrensa og er utenfor det freda området for første gang siden fredag for 14 dager siden. Turen og ferien er over for denne gang, og vi drar rett til butikken på Namsskogan. 


Tror noen av turistene på parkeringsplassen var forundret over matlysten til det paret som inntok formiddagsmaten sammen med dem. Grovbrød, smør, leverpostei, iskaffe, potetgull, sjokolade og Pepsi. mmmmmm. Etter fem minutter er jeg ikke i tvil om at vi virkelig lever i overflod!


mandag 8. september 2014

To uker i Børgefjell, del 6

Vi er på vei mot Kvigtind, Børgefjells høyeste punkt skal etter planen være punktum på turen denne gangen. Først må vi imidlertid plukke opp det vi har lagt igjen på reisen inn mot Vierma, og vi skal ha noen overnattinger på veien - for å samle inn bilder og inntrykk.



Desto lengre tid man er ute, desto mere legger man også merke til. Det er vel noe de fleste naturfotografer har erfart. Finner man ikke motiver så handler det bare om å sette ned tempoet og virkelig prøve å se verden rundt seg.


På veien nordover må vi igjen passere Kjukkelelva. Denne gang tar vi oss også tid til å velge en litt bedre plass for kryssingen.


Vi fisker oss gjennom landskapet, små og store vann blir prøvd. Dersom vi tar oss tid å kikker så ser vi også fort hvor det finnes fin fisk. Noen av de virkelig gode vannene bærere preg av at det har stått folk her før. 

Vi har på noen skikkelige rugger på vei tilbake mot Store Kjukkelvatn, men vi er uheldig å mister alle.

Jeg har så utrolig lyst på fisk denne kvelden. Det eneste som ligner en middag i sekken er nemlig en pose med Lofotoen fiskesuppe, uten ørret kan det imidlertid bli ganske kjedelig.


Fiskelykke handler også ofte om tid. Det er ikke tvil om at de som får mest fisk er de som har sluken mest mulig i vannet. Gleden er derfor enorm når Alette først får en liten bekkørret - og siden roper ut at hun har en skikkelig rugg!!! 

Jeg springer nesten over vannet for å hjelpe til. Hadde jeg bare tatt meg tid til å lytte, så hadde jeg hørt at hun satt fast i bunnen. I stede er jeg bare våt og skuffa når en rødstilk flyr forbi med sine spottende lyder.


Det blir fiskesuppe med 150 gram bleik bekkørret til middag og kveldsmat denne dagen. I morgen skal vi hente resten av provianten, som ligger fem-seks kilometer unna. Da har vi i hvertfall noe Real turmat i sekken igjen. 


Sporene her inne i Børgefjell viser at vi langt fra er de første som har brukt tid i dette området. Hele nasjonalparken kan betegnes som et sørsamisk kulturområde. Her har de bodd sammen med reinflokken i hundrevis av år. Selv om de har lagt igjen få spor, slik naturfolk gjør, så finnes det også områder der det vises.

I et av kapitlene i boka "Fjellets lasso rundt mitt hjerte", skriver Guttorm Hansen: Ofte når jeg går på de gamle stiene i disse fjelltraktene synes jeg at jeg skimter en skygge foran meg. Skyggene av de som har gått her før. Fjellets folk, samer på leiting etter rein, fjellbygdbonden med sin tunge bør, jegeren og fiskeren. Mot det røkblå sløret av dis som ligger mot fjella aner jeg skyggen av dem. En dag er det jeg som er skyggen foran en ny vandrer.


Jeg tenkte ofte på skyggen til den gamle stortingspresidenten, og på de gamle samene, når vi vandret rundt i dette området ved Store Kjukkelvatn.



Nye teltplasser, nye fugleobservasjoner, nye bilder blir til - på vår vei mot Kvigtind. Noen dager er blå og varme - andre er grå og kalde. Noen kvelder står himmelen i brann - andre er bare innsiden av en våt teltduk.



Siste dag før vi går inn mot Måsskardvatna er det virkelig grått og trist, ikke minst når vi tar en kikk på den maten som er igjen. Vi er begge skikkelig lei av den frysetørkede turmaten, og nå er det snart slutt på alt annet. Slik ser tørrmatsituasjonen ut. 


Jeg spøker med at vi kan suge på en tubeost eller drikke jordbærsyltetøy på vei opp mot Kvigtind, men for Alette er dagen like grå som himmelen og breelvene som vi må passere. - Jeg kommer aldri til å komme meg opp dit i morgen, slår hun ettertrykkelig fast. 

Jeg kjenner at jeg fort blir påvirket av de negative tankene og lurer på om det er noe vi kan gjøre, men det er ikke enkelt å få gode svar. Det beste er vel å komme seg i teltet, lage mat og få litt godt med hvile nå. Vi begynner begge å bli virkelig slitne.


Selv vet jeg at disse grå tankene kommer av både været, våte klær, sult og kropper som begynner å kjenne på mange mil med tung sekk. Jeg får pakket inn Alette i fjellduken, får på henne tørre klær og hun sovner mens jeg setter opp teltet. 

Det er ikke lett å innse at man er sliten, kjenne på at man trenger hvile og godta følelsen av at man faktisk er sårbar. Det er mye lettere for meg å gi litt omsorg, det er jo rett og slett en glede. 


Kanskje får jeg det også igjen? Livet er ofte slik. Når kvelden kommer sprekker i hvertfall himmelen opp. Det kan faktisk bli tur opp på toppen i morgen. 

Fra notatboka: På mange måter er dette den gråeste dagen på turen, men jeg vet at solen vil trenge gjennom skyene igjen. Det er slike dager som beriker livet, det er omveiene som har gjort denne turen så fin. Selve målet med vandringen vår har hele tiden vært opplevelsen på veien, men også det å vinne over oss selv. Det å komme frem og ha greid det denne gangen også! Kvigtind blir derfor viktig. Jeg ber om sol og smil i morgen.