onsdag 20. august 2014

To uker i Børgefjell, del 2

Første natt i Børgefjell nasjonalpark er over, og vi er på vei videre oppgjennom Bisseggskaret før klokka er 10.00. Etter ei times tid blir det imidlertid så varmt at det frister med et lite bad i den krystallklare bekken. 


Vi har god tid nå, vi har ikke noe mål, bare en drøm om å nyte øyeblikkene på tur. Derfor er det rom for alle slike opplevelser. Vi skal gå langs Bisseggvatna i dag, vi har ingen anelse om hvor langt vi kommer innover i fjella før vi igjen skal slå leir. Vinden, sola, lyset, fuglene, mosen og naturopplevelsene er det som dirigerer tempoet i denne symfonien av en fjelltur.


Ryggsekkene har dessverre ikke blitt så mye letter etter det første døgnet, men jeg har lagt igjen litt mat og en myggstift ved ei dvergbjørk nede i dalen. Hvert gram teller nå, det kjenner vi når det går oppover i steinura. Det er bare å lytte til pusten, ta et steg om gangen og bare flyte framover.


Godt å snu ryggen mot den sørlige vinden og se nedover Biseggskardet som nå er tilbakelagt. Det er i grunnen lite liv i fjellet så langt. Steinskvett og heipiplerke er karakterarter som følger oss gjennom landskapet.


Det er på tide med lunsj når vi når frem til det nordre Bisseggvatnet. Godt å nå høyden og å vite at vi ikke skal stige mer nå på denne etappen av turen. Vi har nådd mer enn 900 meter over havet.


Vi tar oss en liten fiskestopp med en gang vi når fram til vannkanten. Fiskekvaliteten i Bisseggvatna er virkelig bra, men den er ikke så enkel å få ørreten her i høyfjellet. De som har opplevd det vet imidlertid at det nesten ser ut som ferdigrøyka fisk det som kommer opp av vannet, delikat!



Etter mat og en god strekk i mosesenga vandrer vi videre, og lengst mot øst i det nordre Bisseggvatnet finnes det virkelig en "Playa del Børgefjell". En vakker sandstrand og teltplass.

Det er ettermiddag og litt tidlig å slå leir ennå, vi har pust igjen fortsatt og bestemmer oss for å komme oss til Søndre Bisseggvatnet før det blir kvelden.


Åhh herlige Børgefjell! For en horisont i alle retninger, slik en harmoni i naturen. Her er det deilig å vandre, stadig nærmere hjertet av nasjonalparken. 

Føttene flytter seg, pusten oppstår og går i oppløsning uten stopp. Her er ingen illusjoner man kan klamre seg fast til for å føle seg trygg. Bare pusten som er som skyene, som vinden eller bølgene, helt virkelig men aldri evig - alltid på gjennomreise. Slik er også vi!


Nær enden av Søndre Bisseggvatnet slår vi leir, det har blitt kveld. Det er deilig å sitte slik "å være" sammen med ulvehunden Baffin. I mårra blir en helt annen dag med natursjokk og 500 lynnedslag, men det er ikke nå. Akkurat nå kryper vi inn i teltet igjen, sliten, klar og fornøyd etter en lang etappe.


Fra notatboka, 2. natt i teltet: Vinden blåser dit den vil, i kveld rusker den i teltet vårt. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den tar turen nå. Det er egentlig ganske likt pusten vår. Så deilig det er å kjenne på den også. Mange tror ikke vi har noe behov for å gjøre oss kjent med den automatiserte pusten - men for en gedigen undervurdering. Hadde alle bare skjønt at det er tusen ganger bedre å fokusere på pusten enn på eget tankespinn. God natt fjellet!

tirsdag 19. august 2014

To uker i Børgefjell, del 1

I starten av august vandret Alette og jeg rundt i Børgefjell med telt og soveposer, på en tur der målet var veien, naturopplevelsene og ikke minst de naturbildene som dukket opp. Vi startet i Simskardet i Grane kommune i Nordland.


Dette er en flott innfallsport til den legendariske nasjonalparken på grensa mellom Trøndelag og Nordland. Her møter man ofte friluftsinteresserte familier som har tatt ungene inn i den mektige naturen.

Det tar ikke mer enn 20 - 30 minutter før man opplever møtet med Børgefjell. Innover i Simskardet står og ligger det en rekke store furutrær, langt eldre enn nasjonalparktanken.


Du vil nok ikke tro det om jeg forsøker å beskrive hvor tunge sekkene var, selv om vi hadde brukt store deler av dagen til å pakke fornuftig. Når man velger å være i fjellet i så lang tid så er det vanskelig å unngå at de første dagene blir slitsomme. Vi valgte derfor en kort etappe på den første dagen på vår fjellferie. 


Når sola gikk ned i vest begynte vi å se oss om etter en teltplass i Bisseggskardet. En vakker dal med Bisseggen og Rørvasstinden som klare holdepunkt mot sør/øst.


Notater fra teltet 1. natt: "Jeg vet at man må oppleve øyeblikket for å leve. Det er ikke mulig å leve i fortiden eller framtiden når man er på tur. De store opplevelsene kommer når vi klarer å være tilstede i det som skjer. Det skal bli spennende å se om en slik lang tur gir oss mer av det livets øyeblikk byr på, slik at man fult ut føler at man lever. Vi leser jo, snakker om det og tenker det - men det blir for det meste bla-bla-bla i hverdagen. Selv om vi har blitt flinkere så må vi praktisere. Det er nå vi virkelig må gjøre det! Ingenting kan erstatte opplevelsen av nuet."


Bli med på turen videre innover, hvilke tanker kommer? Hvilke opplevelser? Fisk? Fugler? Vær? Jeg skal legge ut bilder fra hele turen på bloggen utover. Gi gjerne kommentarer eller kom med spørsmål underveis.

fredag 18. juli 2014

Å tro på huldra

Huldra er gammel, hun er ikke lenger på moten. Som tusser og troll, så er hun så langt fra "inn" som det er mulig å komme. Overtro kaller vi det i dag, men hun danser heldigvis fortsatt der ute i naturen. 


Ordet "hulder" kommer fra det norrøne "hylja". Det betyr skjult, og det sier mye om hennes historie.



Tro er et sterkt ord, det inneholder så mange dimensjoner. Skjult i en av disse finnes også Huldra, det er det ingen tvil om. For de som har møtt henne kan du ikke la være å tro på, de vet! 



Huldra har, i følge de gamle historiene, menneskelige trekk. Hun er ensom, lengtenede og sårbar. Det sies at hun ønsker seg et menneske, en kjærlighet som er så sterk at hun kan dras inn i vår verden. Kanskje lengter hun mot en som kan tilføre henne den sjelen hun ikke har. 



Huldra lever bak barken i gammelskogen, i bunnen på myrtjernet og i lyset fra kveldssola. Hun tilhører framtiden, har vært her fra verdens skapelse og hun kommer om du kaller på henne. Hun kommer om du tror. 



Vi mennesker er rare dyr i arken; vi ler av historier om huldra, om engler. Ja, mange av oss ler til og med av Jesus og kjærligheten. Legg merke til at vi i stedet velger å tro på frykten, på hatet og på "nafs" - Det egoistiske i oss. 

Vi har sluttet å tro på hjertet, vi lar bomber og våpen snakke. Det er jo egentlig det vi burde le av, den ekte galskapen i denne verden!


Vi kan høre på Farid ud-Din Attar, sufi-poeten fra slutten av 1100-tallet som sa: Hjertet og sjelen må sanse den intuitive troen - og ikke lytte til det selvet som er av leire og vann. Vi kan også høre på Noaidene som sa: Gand er alltid negativ, og negative krefter kommer tilbake til en selv. Det er vanskeligere å se de hvite kreftene.

Handler ikke alt dette om å tro? Handler ikke alt dette om å finne sin egen historie, sin egen betydning av "Jeg er veien, sannheten og livet".



Streifer du omkring i skogen ved solnedgang, er trett og har gått deg vill - Da kan det hende du er så heldig at du får et møte med huldra, og at hun vil fortelle deg noe: Noe som har med sjelen å gjøre. Ta deg da tid til å lytte, ikke vær redd for å tro! Husk at veien og stien er din. Vær stille, for den er egentlig blendende vakker.


( Huldrebildene er planlagt og fotografert i forskjellige situasjoner over ett år. Håper du liker dem. )

fredag 4. juli 2014

Via ferrata

Jag har alltid hatt høydeskrekk, det er nok en av de følelsene som jeg har hatt størst problemer med å håndtere. Det er vanskelig å tenke; du er ikke følelsene dine, når  kroppen skriker at dette er farlig!


Når Ingolv Dørum på Drageid leirskole inviterte oss til å prøve den nye "Via ferrataen" de har laget, så måtte jeg bare si JA. Det var som om underbevistheten tok over og snakket til meg, og sa: Dette må du bare gjøre! Så snart hang jeg altså der skjelvende i bergveggen med veldig mye luft under meg.


Ja, jeg var redd på vei oppover, men jeg følte meg raskt trygg og godt sikret. Alette, som er instruktør i klatrepark følte også suget i magen i denne løypa, men vi følte kontroll og hadde en fin tur. 

En "Via ferrata" kan egentlig oversettes med en jernveg. De første ble bygget i Dolomittene i Italia under første verdenskrig, det for å bedre infanteriets fremkommelighet i fjellet. I dag finnes det minst seks slike klatreruter i Norge, og en rekke spennende turer som dette i mange andre land.


Dette går ut på at et fjellet utstyres med faste sikringsmidler som stålwire, bøyler og stiger. Man kan  klatre fjellet på en mest mulig sikker måte, uten at man behøver å besitte betydelige klatreferdigheter eller klatrekunnskap. Normalt god form og motorikk er som regel nok for å gå en Via Ferrata.

Den nye ruta ved Drageid i Osen kommune er ennå ikke offisielt åpnet, men den har allerede fått mye skryt fra mange erfarne klatrere. Den har til og med blitt beskrevet som landets vakreste. Lett å forstå når man får en pause på ei hylle midt i klatringa. - "Det finnes ingen lenestol som kan måle seg med ei fjellhylle", sier Ingolv når vi sitter der.


Snart kan du leie deg utstyr på Drageid leirskole og klatre denne ruta selv, det anbefaler vi virkelig om du har lyst til å utfordre deg selv litt. Kanskje er det ikke så dumt å gjøre det, har du hørt om gymbenkprinsippet?

Det går ut på at du aldri vil ha noen problemer med å gå over en god gammeldags gymbenk når den står på gulvet, men heis den 100 meter opp i lufta og se om det er like enkelt? Det forteller deg at følelser alltid vinner, det er jo egentlig like lett å gå over benken... Greit å være bevist dette! Greit å kjenne at følelsene ikke trenger å vinne, dersom du er veldig bevist problemstillinga.


Helt på toppen kan jeg kjenne mestringsfølelsen strømme gjennom kroppen, stoffer som gir en god følelse renner gjennom blodårene. Jeg klarte det! Uten å stivne av skrekk, jeg er ikke tankene og følelsene mine. Nå vet jeg at tro kan flytte fjell, det er ingen kunst for enslik kraft!

Tro kan holde meg i lenker så lenge jeg tror jeg er i disse lenkene. Nå vet jeg at jeg er fri, ganske enkelt for at jeg ikke trodde på disse lenkene mer! Høydeskrekk er bare en følelse som kan legges bort når man er godt sikret.


Tusen takk til Ingolv som var en kjempegod guide på turen, og som var en samtalepartner vi trengte både i bergveggen og etterpå. 

"Mennesket sliter mer med de tankeskapte problemene - enn de som er reele"!