tirsdag 26. mai 2015

Å være smart

Nord-Trøndelag e-verk har vært smart og startet en konkurranse om fylkets "smarteste" blogg. Denne bloggen er en av ni nominerte, og jeg setter selvfølgelig pris på om du trykker og stemmer på: Kjartan Tranas Fotoblogg.


Det "smarteste" er at du også er med og kan vinne dersom du tar deg bryet med å stemme. Det bringer meg inn på temaet for dette innlegget; tomflasker og pant, bevissthet og regler. 


Flaskepanten kalles gjerne for miljøbevegelsens største seier, med innføring av pant har vi tatt innsamlinga på alvor. Hvorfor? Sannsynligvis fordi denne ordninga spiller på lag med naturen og mennesket. Eller rettere sagt den naturen som er nedarvet i oss mennesker.

Vi gjør gjerne det vi får belønning for, det ligger i vår biologi, resten er det i grunnen ikke så nøye med.


Her om dagen laget jeg en sak om at Børgefjell blir stengt for all ferdsel på svensk side, for fjerde år på rad. Årsaken er eggsamlerne som har herjet her, og som man fortsatt frykter. Tenk at folk blir så gale etter egg at myndighetene må sperre av et stort naturområde for all ferdsel! 


Tre svensker er dømt for å ha tatt 1000-vis av egg fra en rekke fuglearter. Minst 28 av disse er tatt fra sårbare og freda fjellfugler rundt Stekenjokkvegen, like øst for Trøndelag. De har ranet alt de har kommet over. Hvordan kan voksne folk gjøre noe slikt? Er det noen vits i å spørre? 

Vi samler jo på alt mulig rart, inkludert penger. Vi ødelegger naturen rundt oss for å ha ting, det finnes jo ingen grenser. Likevel må jeg spørre min forlovede, Alette Sandvik, som har seks års utdannelse i biologi fra NTNU (inkludert human biologi) . - For jeg har litt vanskelig for å forstå dette. Hvorfor?


- Fordi vi gjennom 1000-vis av år har med oss en genetisk arv. Den sier ingenting om at det er lurt med måtehold, forklarer Alette. - Vi trenger rett og slett regler for å begrense oss. - Vi trenger kloke politikere som forvalter og bevisstgjør oss på alt dette.

Hun har rett humanbiologen og naturverneren, i dag er det rett og slett markedskreftene som bruker alle disse ape-genene våre og spiller på det ubevisste i oss - og vi danser med. 


Skarpe farger og høye lyder brukes for å lokke oss til oppmerksomhet. Vår grådighet brukes for at de aller grådigste skal lure seg til mer, og ta enda større biter av vår felles arv. 

Hvem tar avgjørelsene i samfunnet? Hvem tok verdiene? Hvem tjener pengene? Hvem skal kontrollere media og hvorfor? Hvilke gener er det disse markedskreftene innehar? De er nok ganske lik våre og eggsamlernes, så vær bevisst! 



Og tenk gjerne gjennom hvorfor du trykker på denne linken fra e-verket (§3 i markedsføringsloven: Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.) 

Jeg er glad om vi alle kan være bevisst på hvordan vi lar oss lede. Jeg har også lyst på en I-mac, til å redigere bilder på, så jeg er nok ikke særlig mye "smartere" enn alle andre - Men jeg vet det.

torsdag 14. mai 2015

Bildefangst i Børgefjell

Den første helga i mai ga oss mulighet til å pakke teltet og stikke til Børgefjell. Mai er ei herlig tid i høgfjellet, men det kan være litt krevende å komme seg opp til godt føre og fine forhold.


Vi krysset fylkesgrensa til Nordland og la turen innover Simskardet i Grane kommune. Med tunge sekker og gjennomslagsføre ble det ei god treningsøkt. Belønninga kom da vi på omlag 750 meter møtte fjellrypene, skareføre - med puddersnø på toppen - og sol. 



Her er det bare å få opp teltet, nå skal vi nyte dagene med turer innover i fjellet. Det er jo bedre å ha en liten basecamp, og gå med lett sekk når man skal drive bildefangst. 


Som faste lesere av bloggen har lagt merke til, det har blitt noen turer til Børgefjell de siste årene. Nå nærmer det seg bok. Disse vårmånedene i 2015 legges innspurt på bildesiden.


Flere fjellrypestegger holdt konsert for oss gjennom mai-natta, og vi gledet oss til å komme oss ut på tur. Når vi kom ut av teltet den første morgenen var forholdene imidlertid ikke de beste.


Slik er fjellet og naturen, det er akkurat det som gjør det så spennende - og så langt unna alt det vi til daglig driver med. Bilder blir det i hvert fall ikke av å sitte i sofaen og kikke ut. 

Opplevelsene kommer alltid når vi setter av litt tid til å være i naturen. Ikke på sidelinja, der vi oftest befinner oss.


Det er brytningstid på alle måter i mai. Fjellreven er i ferd med å ta av seg vinterpelsen - Det er ikke noe bevisst valg, men en automatisk kraft, lik skyene som driver over himmelen og hjertene våre som slår. 

Verd å tenke over at den finnes denne krafta også - "natur intelligensen", som er en helt annen enn den vi klarer å produsere med hodene våre. Hadde vi bare kunne samspilt litt bedre med denne store krafta enn det vi gjør når vi sitter på sidelinja - og å forsøke å gjøre oss større enn dette ubeskrivelige. 


På vei fra Simskardvatnet får vi en dag se hvor raskt ting forandrer seg. På sekunder går det fra påskestemning til tåke. Møte med rev, ryper, flere fjellvåk og jervens ferske spor er store opplevelser, likevel er det lille meg i dette enorme landskapet som sitter best igjen etter en slik tur. 

Det er virkelig en rikdom å få oppleve Børgefjell. Det har gjort og gjør noe med oss - hver eneste gang.


Sakte, mens sikkert har bilder til boka om nasjonalparken på grensa mellom Trøndelag og Nordland blitt hentet inn. Over en periode på mer enn fem år har denne boka vært med i bakhodet når jeg har tatt turer ut, men de to siste årene har det virkelig intensivert seg. Dermed har ferier, helger og friperioder blitt lagt til området, og det har vært utrolig fint å ha med seg kjæresten på dette.

En gang før jul skal den første praktboka om en av våre aller største naturperler ligge i butikken.

mandag 11. mai 2015

Et gammelt sagn fra Jøa

En vakker vårdag i 2015 tok vi turen ut til øya Jøa i Nord-Trøndelag. Jøa er kanskje best kjent som dikteren Olav Duuns fødested, men naturen i Fosnes kommune fortjener også oppmerksomhet.


"Verda er vakker ho, berre du ser ho fra den rette kanten"... Olav Duun
Det tar omlag 30 minutter å kjøre fra Namsos til fergeleiet ut til Jøa. Dette må vel også være et av landets korteste fergeruter da det kun tar 4 min over. Forstår godt at de som bor her ønsker seg bru.


Både Salsnes og Jøa er rike på fornminner, og helleristningene på Salsnes kan være nærmere 5.500 år gamle. 

Ved Jernaldergården på Tranås på Jøa er det rekonstruert et jernalder-langhus, og en kan se tuftene av den opprinnelige bebyggelsen. Tuftene etter et 50 meter langt stolpehus (langhus) og flere gravhauger ligger rett ved veien til jernalderhuset. Her kan du se spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til Kristi fødsel.


Til høyre i landskapet over ser du et fjell som markerer seg i landskapet, her ligger en bygdeborg ved Dun. Vi var imidlertid mest interessert i en annen type fornminner denne vårdagen, nemlig huler og hellere – som jo fasinerer oss. Ved flere anledninger det siste året har det dukket opp ulike versjoner av et sagn rundt en heller som kalles ”Jamthallaren” på Jøa. Dette pirret selvsagt vår nysgjerrighet veldig. I granskogen på bildet under er flere huler gjemt.


Sagnet ja, det går tilbake til de dager da Harald Hårfagre underla seg Trøndelag. (på 900-tallet) Den gang var det mye mer folk på Jøa enn det er i dag, heter det, og på den tiden var det tre rike bønder på Jøa som hadde mye makt.

En av dem var Hjørulf fra Faksdal. En gang sendte Hjørulf sønnen sin Kjetilbjørn til bøndene langs Salsvatnet, på fastlandet, for å kreve inn penger de skyldte ham. Idet de rodde forbi en holme i Salsvatnet så de en mann i strandkanten som var kledd i fillete skinnklær, som virket misstenkelig. De tok mannen til fange og det viste seg at han het Gøran og var fra Jamtland i Sverige.



De tok med seg den fillete svensken hjem til Jøa for å finne ut mer om ham. Det de ikke visste var at svensken var en meget god smed, og at han også hadde et utrolig kvinnetekke. Han smidde sverd og ble populær på øya, men fikk etter hvert ”lurt” med seg datteren på gården – Hild - til å rømme sammen med seg.


Sagnet forteller at de gjemte seg i en hule i fjellene bak Duungårdene. I denne hula skal de ha gjemt seg i flere måneder, og der ble Gøran til Slutt drept av storbonden som var faren til Hild.

Dette er grunnen til at hula har fått navnet ”Jamthola” eller ”Jamthallar`n”. Det hviler enda et mystisk skjær over stedet og Jøbyggen liker ikke å gå forbi stedet når det er mørkt. Historien har vi fått høre om fra lokalbefolkning, og den er også gjengitt i bladet URD fra 1912.


Under vår befaring av huler på Jøa, så fant vi ut at det er to huler der ute som kalles ”Jamthelleren”. Hvilken av dem som er den riktige er vanskelig å vite. Den første vi besøkte var en veldig fin liten hule med tydelig spor etter mennesker. Den svarte jorda, bein, skjellrester og fine rydda liggeplasser sier jo sitt. 



Innerst i denne hulen fant vi også noe i jorda som vi først trodde var en liten hestesko. Den var imidlertid så liten at det ikke var sannsynlig at noen hest kunne ha brukt den, men nettopp det at den var brukt, og slitt spesielt på buesiden gjorde at vi etter hvert fant svaret: Det må ha vært et hæljern vi fant i hula. En innretning man brukte før i tiden for å ikke slite ut skoene. Kanskje var det smeden Gøran som hadde smidd denne? Spennende var det i alle fall med dette funnet.


Vi fortsatt ferden med våre kjentmenn, Sissel og Ola Kai, oppover til den neste hula - som kanskje er den ”egentlige” Jamthelleren på Jøa. Her var det betraktelig vanskeligere å komme seg ned, og det var definitivt ikke noe for folk med høydeskrekk eller ryggproblemer. Her sto vi og kikket ned i en stor svart åpning uten å kunne se hvor det endte.

Alette ble sendt ned først, som prøvekanin og det gikk greit å komme seg ned…litt være var det da vi skulle opp. Men vi er tilbake i sivilisasjonen i dag. Hulen minnet litt om Fingalshula i det den gikk bratt nedover før den flatet ut og fortsatte videre innover i det mørke berget. En virkelig spennende hule, der det også så ut til å ha vært aktivitet, men dessverre ingen hulemalerier eller andre spor fra fortida.


Før vi dro hjem rakk vi også et besøk til ”Dronninghula” som ligger i Faksdalfjellet. Ola Kai hadde vært der da han var liten, og husket at inngangen var smal – Det hadde han rett i, men du verden for en fantastisk morsom hule.


Etter å ha trengt oss inn gjennom ei sprekk, må vi klatre noen meter opp langs berget. Nå venter en smal gang som tar oss ut til en slags balkong i fjellet, med utsikt over Faksdal. Ei herlig huleopplevelse å ha med seg inn i kvelden og natta. Turens høydepunkt, selv om denne hula nok aldri har vært bebodd eller brukt som annet enn sporadisk skjulested.




Det er også en spennende Bygdeborg på Jøa, men den har vi ikke fått tid til å besøke enda. Det blir nok flere turer ut dit i sommer. Tusen takk til Sissel og Ola Kai, som brukte en hel dag sammen med oss i berg og huler, i skog og på fjell.



Alette Sandvik og Kjartan Trana - DC9D70CE-1E0A-4AC4-A28072B99980D330-377E117D-A091-4A9F-98329799BEC1F883

torsdag 23. april 2015

Gummistrikk og vår

En måltrost har nettopp gitt oss tårer i øynene, det er vårkveld i skogen. Rart hvordan naturen mange ganger snakker til oss. For den gjør jo det, som da en kompis nylig fortalte at en ørn fløy så lavt over han: - Akkurat i det jeg tenkte på om jeg skulle slutte i jobben. - Hva betyr det egentlig? - Ikke at jeg er religiøs eller noe altså, legger han til.


Vi ser det vi vil se. Det vi søker, det søker oss. I naturen, i livet og selv i drømmene. 

I påska avsluttet vi ei flott bok om minner og ord, om bøker og erindring. Vi leser ofte sammen Alette og jeg, da er vi virkelig tvunget til å være på samme side i boka. Noe som vi vet er viktig, for å ha ting felles. 



Plutselig våkner hun ei natt og forteller om en drøm: - Jeg så en slitt gummistrikk rundt ei matpakke, sier hun i halvørska, og legger til: - En stemme sa meg at denne gamle gummistrikken var ordene, men at vi måtte passe på at de slitte strikkene ikke ødela for det fine innholdet. - For en utrolig fin drøm, sier jeg opprømt.

Evolusjon, skapelse, utvikling, intuisjon, tro, overtro, frelse, fred, nåde, humanisme, god eller gud. Hva lugger og hva er bra for deg? Hvilken gummistrikk ødelegger innholdet i matpakka? Og hvorfor?



Overtro er noe vi må kutte ut sier vitenskap og en rekke forskere. Alt har en forklaring, men jeg har tenkt og tenkt på disse turene mine. De har satt seg et sted inn i meg. Ubeskrivelig, men følbart. 

Lydene av bekken, isen som sprekker opp, lukta av våt jord har gjort noe med meg, det er sikkert. Så her går jeg igjen på en sti i vårnatta i Namdalen og jeg føler på mirakler. 



Tenker på at vitenskapen nå har bevist at vi har med oss våre partnere i blodet, at omgivelsene virkelig påvirker oss, og at vi bærer våre traumer, ikke bare gjennom dette livet, men inn i genene til de neste generasjonene av mennesker. 

Det at vi nå går her fredfylt og lytter på fuglesangen er noe vi tar med oss inn i en langt større helhet enn dette øyeblikket. For meg er det forunderlig langt over overtro, og bevisstheten rundt denne helheten er bevis nok for meg. Livet er et mirakel, ufattelig stort, ikke små forklarlige deler. 



Når skal vi forstå det, at når vi ødelegger naturen - så ødelegger vi oss selv. Når vi er dårlige mennesker, som hater, mistror, misunner og skader - så skader vi oss selv. Det hjelper sikkert ikke med ord, men "evolusjonen" vil kanskje lære oss det en gang i framtida?