mandag 13. mars 2017

Fuglen som ble borte

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista. 


Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss. 

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!


Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt. 


Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid. 

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.


Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer. 

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

mandag 6. mars 2017

NM i naturfoto, igjen

Så har jeg etter seks år tatt mot til meg og meldt meg på NM i naturfoto i Villmarksliv. I 2010 ble laksefiskeren fra Formofoss "nesten" årets naturbilde, men den gang tapte jeg med 0,2 poeng.


Jeg hadde da deltatt i fire år på rad og luktet på topplasseringa flere år. I 2007 ble jeg nummer fire sammenlagt, i 2008 kom jeg på bronseplass og i 2009, da konkurransen gikk over til å bli et NM i naturfoto, så tok jeg på 2. plassen. 


Etter det har jeg brukt minst mulig tid på å sitte å tenke på hvilke bilder juryen vil like best. Nå har jeg imidlertid kastet meg med i dette, og ser ikke fram til tida med øynene langt nede i bildearkivet. Jeg liker meg best ute jeg.

1. runde i konkurransen startet imidlertid bra med to gull og tre sølv, på disse fem bildene.

Gull - 45 poeng
Gull - 45 poeng
Sølv - 38 poeng
Sølv - 37 poeng
Sølv - 35 poeng
Fotojakta har gjennom mer enn 40 år hatt deltakelse av en lang rekke kjente navn, vi som deltar i år kan vel være glad for de som holder seg unna. Om du følger med her så skal jeg fortelle hvordan det går i 2017.

fredag 3. februar 2017

Frykt ikke!

Stakkars menneske, det er ikke lett å være oss. Her sitter vi i hver vår verden og tror alle at vi har så rett. Rett i vårt syn på verden, rett i vår tro og rett i vår frykt.


Mange av oss tror kanskje at vi ikke har noe sted å vende oss for å hente virkelig fakta. Vi har blitt fortalt at forskerne er betalt, nyhetene lyver og politikerne er påvirket. Ja, så da henter vi våre fakta ut fra Facebook, fra den gruppa der de samme menneskene deler og bekrefter vår frykt. Det er virkelig stakkars oss!


Har ikke alle egentlig en plikt til å undersøke ting litt bedre selv? Bør ikke vi etter gå fakta, helst selv undersøke om dyret, flyktningen eller mørket virkelig er så farlig som vi har blitt forestilt?

- Forestilt? Ja, blitt fortalt og påvirket til å tro. Projeksjon kalles det i psykologien når vi overfører ubehagelige tanker og følelser på andre. Fotografer vet hva en projektor er, så hva er det du projiserer ut i verden? Er det fakta eller frykt? Har du tenkt på ansvaret du har for den dette går utover? Objektet du snakker om.


Du skjønner vi mennesker kommer fra naturen og bærer på disse gamle mekanismene for følelser i hjernen, de som vi deler med dyrene. Problemet er at vi også har evnen til å forestille oss, lage historier og danne frykt for ting som ikke finnes.

Akkurat dette er vi stakkars mennesker veldig gode til, der slår vi alle andre i naturen, men er vi klar over det? At det er unikt for mennesket å bruke disse veldig enkle systemene og gjøre dem svært så komplisert.


Jo mindre bjørn som finnes, jo farligere kan dyret bli i våre forestillinger. Høres det forskrudd ut? Vel, forestillinger og historier har vært bra for oss, det har hjulpet oss, men vi må være veldig klar over at vi hver dag blir utsatt for dette, for frykten som ligger der fra gammelt av.

Det er bare å trykke på knappen så kommer forestillingen og spilles av på livets lerret.


Når våre følelser rettes mot noe eller noen så forestiller vi oss altså at dette objektet har noe skummelt ved seg. En ulv kan være farlig, en flyktning kan sprenge seg i lufta eller angripe med kniv. Vi har sett det, vi har hørt det og frykten er forståelig, men i stedet for å spre disse holdningene ansvarsløst rundt oss så har vi faktisk en fordømt plikt til å undersøke om det virkelig stemmer. 

Vi må gå ut i verden å virkelig erfare om det vi hører fra andre virkelig kan være riktig, eller om det bare er eventyr i den virkelige verden. Er det livsfarlig å ligge i telt i Lierne? Er det skummelt å snakke med en psykisk syk person? Er det farlig å ha en flyktning som venn?


Frykt for fremmede gjør at vi vender oss bort, frykten for et rovdyr gjør selv landskapet dette rovdyret holder til i farlig for oss, uten at det i dag har rot i virkeligheten. Det er en av våre destruktive krefter, den kalles fremmedgjøring.

Likevel sprer mange disse forestillingene helt ansvarsløst rundt seg, og det uten å tenke på at de er forpliktet til å sjekke fakta. Vi må jo hver av oss undersøke om forestillingen virkelig stemmer. Så da sitter vi her da med disse gruppene våre på Facebook, stakkars oss!

Husk at angst gjør at vi har fokus på det som vi oppfatter som farlig, men vi må altså selv ta ansvar for å undersøke dette. Først da kan det skje en endring, og det trengs virkelig!


18. mars snakker vi blant annet om dette på Nordens største naturfotofestival. Kanskje kan du komme til Ski for å høre. 

torsdag 2. februar 2017

Ulv, ulv, ulv!!!

Den som roper ulv, ulv uten grunn risikerer som kjent å ikke bli trodd når det virkelig gjelder.


Et stort flertall av Norges befolkning ønsker at vi skal ha en bærekraftig bestand av ulv i landet vårt, men en mindre gruppe har nok en gang hausa opp stemningen. Hva ligger egentlig til grunn for kravene om å få skyte over halvparten av ulvebestanden? Hvor mye truer egentlig disse ti-talls ulvene vår verden, vår mat og våre barn?


Den virkelige folkemeningen i Norge og vår miljøpolitikk sier helt klart at ulven har rett til å leve her på lik linje med Hubro og Hare. At naturmangfoldloven skal ligge til grunn for forvaltningen, det har de aller fleste politikerne vært enige om. Et bredt flertall av politikerne har også fulgt opp og ønsket å føre en forvaltning av ulv som sikrer dens overlevelse over tid. 


Ulven hører hjemme i det norske landskapet, den er en sentral del av vår kulturhistorie og den spiller en viktig rolle i naturens økosystem. Vi skylder framtidens generasjoner å etterlate dem naturen i en så bra tilstand som mulig. All vitenskap viser at vi trenger hel natur, ikke stykkevis og delt. Naturen er ikke som en hage hvor man kan luke etter egen «smak og behag».

Ulv er ikke bare en naturlig del av landskapet vårt, den er også bra for naturen. Der spiller den en viktige rolle øverst i næringskjeden, den lever av hjortedyr, rensker ut de svakeste og holder bestander av rev nede. Ulvens rov bidrar til overlevelse for en rekke andre arter. Uten rovdyr har vi ikke intakte økosystemer, sier de fleste fagfolk. 


Vi mennesker deler naturen med andre arter, og i likhet med all annen natur har ulven også egenverdi. Ulven har verdi i seg selv, og det er uetisk om vi som mennesker skulle prøve å utrydde ulven fra norsk natur, det har vi ingen rett til.

Interessen for ulvene i f.eks Østmarka er et uttrykk for den opplevelsesverdien ulven har. Bare tanken på at ulven lever og får unger så nær hovedstaden har en verdi for mange.


Skadepotensialet i forholdet menneske – ulv det er rått parti med mennesket som suverent mektigste og farligste part. Måten vi durer frem som blinde bulldosere over sårbar natur burde skremme vettet av oss. Antall ville dyr i verden har blitt halvert siden 1974. Det stilner i skogene og jo flere arter vi utrydder jo nærmere kommer vi selv stupet. 


De virkelige farene vår verden står ovenfor i dag er overbefolkning, egoisme, naturødeleggelser, utryddelse av arter og til slutt ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag.

Det som forener alt liv er viktigere enn det som skiller. (Alette og Kjartan - 2017)