fredag 18. juli 2014

Å tro på huldra

Huldra er gammel, hun er ikke lenger på moten. Som tusser og troll, så er hun så langt fra "inn" som det er mulig å komme. Overtro kaller vi det i dag, men hun danser heldigvis fortsatt der ute i naturen. 


Ordet "hulder" kommer fra det norrøne "hylja". Det betyr skjult, og det sier mye om hennes historie.



Tro er et sterkt ord, det inneholder så mange dimensjoner. Skjult i en av disse finnes også Huldra, det er det ingen tvil om. For de som har møtt henne kan du ikke la være å tro på, de vet! 



Huldra har, i følge de gamle historiene, menneskelige trekk. Hun er ensom, lengtenede og sårbar. Det sies at hun ønsker seg et menneske, en kjærlighet som er så sterk at hun kan dras inn i vår verden. Kanskje lengter hun mot en som kan tilføre henne den sjelen hun ikke har. 



Huldra lever bak barken i gammelskogen, i bunnen på myrtjernet og i lyset fra kveldssola. Hun tilhører framtiden, har vært her fra verdens skapelse og hun kommer om du kaller på henne. Hun kommer om du tror. 



Vi mennesker er rare dyr i arken; vi ler av historier om huldra, om engler. Ja, mange av oss ler til og med av Jesus og kjærligheten. Legg merke til at vi i stedet velger å tro på frykten, på hatet og på "nafs" - Det egoistiske i oss. 

Vi har sluttet å tro på hjertet, vi lar bomber og våpen snakke. Det er jo egentlig det vi burde le av, den ekte galskapen i denne verden!


Vi kan høre på Farid ud-Din Attar, sufi-poeten fra slutten av 1100-tallet som sa: Hjertet og sjelen må sanse den intuitive troen - og ikke lytte til det selvet som er av leire og vann. Vi kan også høre på Noaidene som sa: Gand er alltid negativ, og negative krefter kommer tilbake til en selv. Det er vanskeligere å se de hvite kreftene.

Handler ikke alt dette om å tro? Handler ikke alt dette om å finne sin egen historie, sin egen betydning av "Jeg er veien, sannheten og livet".



Streifer du omkring i skogen ved solnedgang, er trett og har gått deg vill - Da kan det hende du er så heldig at du får et møte med huldra, og at hun vil fortelle deg noe: Noe som har med sjelen å gjøre. Ta deg da tid til å lytte, ikke vær redd for å tro! Husk at veien og stien er din. Vær stille, for den er egentlig blendende vakker.


( Huldrebildene er planlagt og fotografert i forskjellige situasjoner over ett år. Håper du liker dem. )

fredag 4. juli 2014

Via ferrata

Jag har alltid hatt høydeskrekk, det er nok en av de følelsene som jeg har hatt størst problemer med å håndtere. Det er vanskelig å tenke; du er ikke følelsene dine, når  kroppen skriker at dette er farlig!


Når Ingolv Dørum på Drageid leirskole inviterte oss til å prøve den nye "Via ferrataen" de har laget, så måtte jeg bare si JA. Det var som om underbevistheten tok over og snakket til meg, og sa: Dette må du bare gjøre! Så snart hang jeg altså der skjelvende i bergveggen med veldig mye luft under meg.


Ja, jeg var redd på vei oppover, men jeg følte meg raskt trygg og godt sikret. Alette, som er instruktør i klatrepark følte også suget i magen i denne løypa, men vi følte kontroll og hadde en fin tur. 

En "Via ferrata" kan egentlig oversettes med en jernveg. De første ble bygget i Dolomittene i Italia under første verdenskrig, det for å bedre infanteriets fremkommelighet i fjellet. I dag finnes det minst seks slike klatreruter i Norge, og en rekke spennende turer som dette i mange andre land.


Dette går ut på at et fjellet utstyres med faste sikringsmidler som stålwire, bøyler og stiger. Man kan  klatre fjellet på en mest mulig sikker måte, uten at man behøver å besitte betydelige klatreferdigheter eller klatrekunnskap. Normalt god form og motorikk er som regel nok for å gå en Via Ferrata.

Den nye ruta ved Drageid i Osen kommune er ennå ikke offisielt åpnet, men den har allerede fått mye skryt fra mange erfarne klatrere. Den har til og med blitt beskrevet som landets vakreste. Lett å forstå når man får en pause på ei hylle midt i klatringa. - "Det finnes ingen lenestol som kan måle seg med ei fjellhylle", sier Ingolv når vi sitter der.


Snart kan du leie deg utstyr på Drageid leirskole og klatre denne ruta selv, det anbefaler vi virkelig om du har lyst til å utfordre deg selv litt. Kanskje er det ikke så dumt å gjøre det, har du hørt om gymbenkprinsippet?

Det går ut på at du aldri vil ha noen problemer med å gå over en god gammeldags gymbenk når den står på gulvet, men heis den 100 meter opp i lufta og se om det er like enkelt? Det forteller deg at følelser alltid vinner, det er jo egentlig like lett å gå over benken... Greit å være bevist dette! Greit å kjenne at følelsene ikke trenger å vinne, dersom du er veldig bevist problemstillinga.


Helt på toppen kan jeg kjenne mestringsfølelsen strømme gjennom kroppen, stoffer som gir en god følelse renner gjennom blodårene. Jeg klarte det! Uten å stivne av skrekk, jeg er ikke tankene og følelsene mine. Nå vet jeg at tro kan flytte fjell, det er ingen kunst for enslik kraft!

Tro kan holde meg i lenker så lenge jeg tror jeg er i disse lenkene. Nå vet jeg at jeg er fri, ganske enkelt for at jeg ikke trodde på disse lenkene mer! Høydeskrekk er bare en følelse som kan legges bort når man er godt sikret.


Tusen takk til Ingolv som var en kjempegod guide på turen, og som var en samtalepartner vi trengte både i bergveggen og etterpå. 

"Mennesket sliter mer med de tankeskapte problemene - enn de som er reele"!


mandag 30. juni 2014

Namsenfjorden rundt

I helga har vi dratt til sjøs. Jeg har lenge hatt lyst til å vise Alette den utrolig fine naturen i Nord- og Sør-Namsen. Var litt skeptisk om jeg fikk plass til telt, soveposer, mat, ei blondine og en diger ulvehund...


For jeg har ikke den helt store båten (13 fot), jeg har ikke soldekk og lugar, men jeg har heldigvis en kjæreste som forstår at lykken ligger i helt andre ting. Ulvehunden på 60 kilo var imidlertid litt mer skeptisk, men hunder er alltid gode læremestre for oss mennesker. 



Først var "Baffin" ukomfortabel, han sto i båten stiv som en merkepåle, men det tok ikke lang tid før han var seg selv. Utfordrer man seg selv, går ut av mønstret og gjør noe nytt så er det jo alltid litt ubehagelig. Likevel tar det ikke lang tid før vi ser at vi mestrer nye omgivelser, utfordringer og turer. Livet blir rikere - Det leves! 



Etter mange flotte naturopplevelser, strandhugg og kaffekok passerer vi utsida av Otterøya akkurat når sola er på vei ned i havet. Noen store cabincruisere og raske speedbåter suste forbi oss, hva var det som hastet så mye her ute på fjorden? Raske båter "saves man hours", kanskje det? Men hva sparer de tiden til? Det er jo hva man bruker tiden til som betyr noe.



Gyldne øyeblikk, i en liten båt med kjæresten. Vi levde på vår veg, nøt øyeblikket og tok inn opplevelsene. Vi kjente vinden i håret, var sammen med tjelden som peip og så virkelig sola gå ned i havet.

Tiden i seg selv er jo ikke verdifull for oss, det er øyeblikket som betyr noe. Demed er vel et begrep som "saves man hours", utrolig dumt. Sparer vi tid, stresser vi og går glipp av det som virkelig er verdifult! Hvor mange freser ikke bare forbi hvert eneste gyldne øyeblikk - på veg mot noe nytt, mens det mest verdifulle er det vi har her og nå.



Utpå natta passerer vi pubben på Brakstad og nærmer oss målet for denne dagen, Nordøya lengst ut i Brakstadsundet. Jøa og Fosnes har virkelig en fantastisk natur, og det er lett å se at navnet Fosnes kommer av det gamle ordet for skjulested. Her er det virkelig muligheter til å stikke seg unna.




"Den som bruker sin tid dårlig, er den første til å klage over at den er for knapp". Ingen av oss klaget denne sommernatta. 


"Baffin" er som vanlig vakthunden når vi går til ro. Det er alltid så herlig å se på hunden, den har ingen mening om seg selv. Den tenker ikke på hvordan den ser ut, hva den må gjøre i morgen eller hva den gikk glipp av i dag, den sparer ikke på tida. Den bare er!


Det er et rikt fugleliv når vi går til ro ved soloppgang. Svarttrost, gransanger, tjeld, terner og måker lager sommermusikk. Her i forfatteren Olav Duuns rike, må man jo dra fram noen ord fra landets beste naturfotograf - i ord:

Tenna leika over våg og skjer, 
uroleg og utrøyttelig; 
målet hennar steig og fall 
lik ein silrande song 
over være : 
Tri - egg, 
tri - egg, 
tri - egg!

Det var somarnatt og soldraum, 
kor auga leita.

Neste morgen våkner jeg til en herlig overraskelse! Fin frokost på stranda dette, og godt å ha litt mat når vi må vente åtte timer til båten igjen ligger på vannet. Åtte timer? Det er bare et tall vi har satt på tiden, det går i hvertfall utrolig fort når man har det så godt.


Langs Namsenfjorden er det veldig mange viker der folk har bodd, hus som står for fofall. Her har tiden tatt igjen det som var, kanskje skjønte de som levde her at tiden kom og ikke gikk? 

Det er en spennede tur hjemover igjen. Det er ikke nok plass i denne bloggen til å fortelle om alt.


Inne i et av disse husene finner vi visdommen for denne turen. En gammel rusten blikkboks, med livsløgn fra USA, "saves man hours" - sannheten er at vi aldri får mer tid. 

Jo raskere vi reiser, jo flere tidsbesparende elektroniske hjelpemidler vi omgir oss med, desto flere aktiviteter setter vi igang og desto dårligere tid får vi. 


Tiden er det livet består av. Husk at vi selv velger hva vi vil gjøre med den.

lørdag 21. juni 2014

Bjørnen ble skutt

For ett år siden var jeg så heldig at jeg fikk oppleve og fotografere bjørn i Namsos. Den unge hannbjørnen lagde mye støy da den dukket opp i Vemundvik og helt utpå Otterøya. Nå er det garantert ingen grunn til å frykte den mer, bjørnen er skutt.


I følge Rovdata viser DNA-analysen at bjørnen ble skutt i Nordland i vår. Den er en av til sammen 125 store rovdyr som har blitt drept her i landet så langt i år. Ved å sjekke inn på Rovbase, kan du se hvor mange bjørnenr som er registrert i din hjemkommune. Det er nok ikke mange!

Det var en stor opplevelse å få se bjørn bare minutter unna hjemmet mitt, og jeg håper vi også i framtida kan ha noen slike unike naturopplevelser i nærområdet.


Også kan jeg jo benytte muligheten og vise noen bilder jeg ikke har brukt før, av noen litt større bamser.