onsdag 29. november 2017

Børgefjell 2017, del 7

14 dager av ferien ble også i år brukt på telttur i Børgefjell nasjonalpark. Dette har blitt en liten tradisjon nå, Alette og jeg har gått der oppe i fem år på rad. En av dagene vi virkelig husker fra i år er en strålende augustdag da vi våkner ved Store Kjukkelvatnet.


I år hadde vi kanskje det fineste været vi noen gang har hatt på en langtur, men med godværet kommer også insektene. Uansett hvordan vi snur på det har jo alt her i verden både en lys og en mørk side.
 

Det er ikke en eneste følelse av vind, når vi har fått på oss sekkene. Alt speiler seg i den store vannflata. Vi skal begynne å bevege oss ned mot Susendal, men vi kommer ikke langt.
 
I en krystallklar kulp ser vi flere ørreter som driver intens fangst av insekter. Det er ikke bare mygg og klegg, men også en rekke andre innsekter som svermer denne augustdagen.
 
 
 Jeg tar på den lette 300 millimeteren, som alltid er med på lengre turer, den har en fin nærgrense. Jeg begynner å ta noen bilder, og ser fort at det her er potensiale til å få noe bra. Ørreten er ivrig, insektene mange og vannet er speilblankt. 
 
 
Etter ei time har jeg fått bilder som jeg aldri har tatt før, vi er nesten på vei til å gå videre, men jeg ser at situasjonen kan og må utnyttes enda bedre.

Jeg spør om vi kan bli på stedet, koke kaffe og bruke noen timer. Alette som ser hva jeg allerede har fått på bildebrikken, er med på det. Hun hjelper meg med å peke ut insekter på vannet, og gir beskjed når fisken er på veg. 
 
 
Jeg holder bare fokus og skyter når hun roper at ørreten kommer. Jeg får en flott serie der fisken spiser en storstankelbein, men nå oppdager vi en nydelig bloddråpesvermer på vannflata. For første gang på lang tid kjenner jeg adrenalinet bruser gjennom kroppen av fotograferinga. Dette er virkelig spennende.
 
 
- Nå kommer den! Roper Alette, og speilet på kameraet løfter seg med minst 20 påfølgende klikk. Slik ble dette, og mange flotte bilder til i løpet av noen formiddagstimer. Det gjelder å utnytte situasjonen når man først er på rett sted til rett tid.
 

 (Det viser seg at bildet som topper denne serien blir nummer tre i NM i naturfoto i 2017.)
 

  
Når jeg og fisken begynner å bli mett, beveger vi oss videre i fjellet. Vi går nesten rett nordover igjen og helt utpå kvelden slår vi opp teltet der Storskavlbekken møter Simskardelva.
 


Mygga er hissig, men det hjelper med litt sot og røyklukt. Nok en magisk dag i Børgefjell er over.
 
 

søndag 19. november 2017

Børgefjell 2017, del 6

Jeg rykker til i soveposen, reiser meg skremt opp -  Noen snakket til meg, sier jeg til Alette. Hun sover imidlertid, og svarer naturligvis ikke. Hva er det som skjer? Vi er jo her inne i fjellet, ved Vierma, langt unna verdens problemer.


Ute skinner sola og rent vann strømmer ned fra fjellet ved siden av teltet. Her er det ingen utenfor, bare nok en utrolig fin dag i Børgefjell.

Vi pakker sammen og legger ut videre på ferieturen vår, men jeg klarer ikke helt å slippe stemmen som vekket meg. Den er med meg på dagens vandring.
 
 
Nå skal vi gå mot nord igjen, krysse over Gæivenåsen (Gievienjuenie) og komme oss bort til Store Kjukkelvatnet (Stoerre Tjohkelenjaevrie). Alette drømmer om en sandstrand, og vi leter etter drømmen. På veien møter vi både fjellrypa og boltiten.
 
 
 Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hva er det du vil mig?

Arnulf Øverlands dikt fra 1937, Du må ikke sove, ryster oss ennå i dag. Det har på en måte noe mystisk over seg, en følelse av at dikteren kommer i kontakt med noe der nede i dypet, stemmene i drømmen, følelsene – og slik kan se inn i framtida.
 
 
Jeg våknet altså slik inne i Børgefjell i sommer, det var som om hele naturen snakket til meg. Den snakket om overforbruk, om urettferdighet, om mishandlingen av jorda og den grenseløse egoismen. Det er ikke første gang jeg opplever dette.

Kanskje er ikke Øverlands dikt så mystisk? Kanskje ser vi alle mer enn det vi ønsker? For vi har det jo alle så godt, og ønsker bare å sove videre, bare gå her og glemme. Glemme denne egoismen og overforbruket av liv og natur.
 
 
- Vi er jo alle glade i naturen, sier politikere og næringslivstopper til oss. Men spørsmålet er jo hvor bevisst de er dette når de tar sine valg. På hytta ser de alle utover naturen og ønsker å ta vare på den, ser galskapen i det mennesket driver med. Tilbake i hverdagen klarer de likevel ikke å omsette dette i handling. 
 
 
Vi er oss alle selv nærmest, så asfalt på vegene, strøm til hytta, penger og arbeidsplasser kommer alltid først. Selv om de fleste her i Norge allerede har så alt for mye – og har tatt så alt for mye – så tar vi litt til, og litt til, og litt til….
 
 
Nok en dag i Børgefjell er over. Den ga oss alt det vi drømte om, sandstranda, blomster og sommerfugler. Ingen drømmer om betong og anleggsmaskiner. Nei, møter med fjellets fugler og ekte lykke er med oss når vi legger oss ned i soveposen denne kvelden.
 
Vi får håpe vi klarer å sove i natt - Den skurrende, angstfylte stemmen ligger alltid der bak.



søndag 22. oktober 2017

Børgefjell 2017, del 5

Vi våkner i Viermadalen og Kjartan går ned til den fineste steinen han vet om. Der liker han å sitte - På en stein i elvekanten med fjellets vind og rennende vann rundt seg. Da er ferien komplett, for ingen kan kjøpe seg denne følelsen av å ha gått hit fra Susendalen. Denne stillheten, roa og naturen som du da blir en del av.


Man kan selvsagt bli kjørt inn til slike perler med helikopter, men da mister man denne følelsen, slitet med å gå inn og gleden over å ha kommet fram.

Jeg sitter oppe ved teltet og kjenner på at det er godt å være en del av de vare lydene fra fjellets bekker og fugler. Den største nærheten til naturen finner vi når vi er aller lengst fra veier og andre tekniske inngrep. Her inne føler vi oss virkelig ”jordnære”.


Det moderne samfunnet vi nå lever i - og tar som en selvfølge - er bare 100 år gammelt. Det er et umerkelig tidsglimt i historien. For å forstå hvorfor mennesket ødelegger den ytre naturen, må vi forstå vår egen indre natur. Og kanskje leter vi på feil plass – for det er vanskelig å finne svar i sine tanker - på det vi i våre hjerter vet er sant.


Hvordan har vi blitt så døve og blinde for de andre artenes livsviktige eksistens? Hvordan har vi glemt at vi er natur?

Alt for mange mennesker har påtatt seg en forvalterrolle overfor dyr og natur. Med den største selvfølge har de plassert seg selv som herskere på toppen av næringskjeden. Naturen har på mange måter blitt redusert til noens eiendom, og noe som kan utnyttes. Svært mange ville lett ha hogd ned et helt skogholt, med myriader av liv, for å få bedre utsikt fra godstolen i stua.


Vårt ego beskytter våre egoistiske holdninger så mye at vi har problemer med å løse de store miljøødeleggelsene i vår tid. Hjernen skaper hele tiden unnskyldninger for det vi gjør. Vi jakter ikke lenger for at vi må, men for de at det er gøy. Vi fisker for at det rykker så lystig i stanga og vi kjøper fordi det føles så godt.


Det ser ikke ut til at det rasjonelle mennesket og dets tankegang klarer å legge til rette for en bærekraftig fremtid. Da blir svaret at ny teknologi skal redde oss, men det er noe helt annet enn teknologi vi trenger. Det vet alle som setter seg ned i fjell-vinden og kjenner etter.


Nede på steinen har Kjartan fått napp, en flott ørret har kommet på land. Vi trengte vel strengt tatt ikke denne fisken, men det skal bli godt med fersk ørret til middag, så vi takker for gaven og begynner å gjøre opp fisken, og da får vi en liten overraskelse. Ørreten har spist en forholdsvis stor frosk. – Du skal få ørret med fransk vri i dag, sier Kjartan og smiler lurt.


Han forteller om to fantastiske timer der nede på steinen. Da han hørte vinden, rødstilken og bekkens musikk - og for en liten stund glemte sitt jeg og sine tanker. Fikk denne hellige følelsen – Da man er en del av helheten, og ydmykt kan ta i mot det man får.


Når vi kutter den direkte gjensidigheten med jorda, luften, vannet og dyrene da begynner kroppene våre å føle et gapende sår. Vi prøver å fylle det med flere og flere objekter og kunstig stimuli, men tomheten blir ikke borte, snart må vi ut og kjøpe mer. Her oppe slipper vi det. Det er derfor disse dagene inne i Børgefjell er så fine.


"Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven/ i vindens sus/ Det er alt jeg vil si / det er alt."
Nils-Aslak Valkeapää - Áillohaš.

tirsdag 3. oktober 2017

Børgefjell 2017, del 4

Alette og jeg mimrer fortsatt tilbake til årets ferie i Børgefjell nasjonalpark. Gjennom flere innlegg har vi beskrevet turen, og nå våkner vi ved Raentserenmehkie. Hit har vi kommet etter noen dagers vandring fra Storvollen øverst i Susendalen.


Vi våkner her til en av de flotteste dagene vi noen gang har hatt i fjellet. Det er nærmest vindstille og varmt i lufta, det speilblanke vannet lokker oss til et morgenbad før vi pakker ned leiren. 

Badetemperaturen her oppe er ikke noe å skryte av, men vannet kjennes mot huden. Det samme vannet som vi drikker, som renner gjennom oss. Her kommer vi så nær dette vannet at vi faktisk får et forhold til det. Forstår viktigheten av rent vann - på en helt annen måte.


Vi plasker rundt oss og ler i sommersola, mens noen fiskere som plutselig dukker opp nok får seg en overraskelse når de ser de store vakene. Vi bryr oss ikke så mye om akkurat det - vi har ferie og det betyr at man skal være litt annerledes enn i hverdagen. 


Når vi har tørket opp og pakket så legger vi turen mot Viermadalen. Det er en del stein her oppe i høyden. Stein, is, vann, lav og litt jord. Nok til å holde liv i en liten familie med fjæreplytt som holder til her oppe. Denne fuglen vi kan finne i fjære om vinteren, hekker her og ser ut til å ha klart seg i år.


Ingen tvil om at man blir litt mer oppmerksom på livsbetingelsene når alt er så tynt og skjørt som det vi opplever høyt til fjells. 

Det er så varmt at det blir kortbukse i dag, lufta står nesten stille. Denne lufta som man også får et helt annet forhold til i fjellet, lufta som noen ganger kaster seg ned over fjellsidene i sure kast, som røsker i teltduken om natta og som fyller lungene med luft - I fjellet kommer man nærmere den også -Nærmere alt.


Ifølge nyere statistikk lever de fleste menneskene på jorden nå i byer, med få eller ingen daglige påminnelser om økologiske sammenhenger. Men denne brutte forbindelsen koster oss dyrt - også på det personlige planet. Når vi mister villmark - mister vi ikke bare steder å lengte til - steder å utforske, men også mange av fuglene, dyrene og plantene.


Nede på et av de navnløse vannene, som vi passerer på denne turen, ser vi storfiskene gå i vannflata - De ser enorme ut. Det er jo et eventyr i seg selv at de er der, godt å tenke på, så vi lar de få være i fred der ute på dypet i det vesle vannet. 

Vi trenger ikke fisk nå i varmen - Vi trenger ikke å leve ut dette stygge suget vi har i oss etter å drepe og fange alt vi ser rundt oss. Vi har valg.


Jeg setter meg heller ned å teiper såre føtter, man kommer nærmere seg selv også på slike turer.

Albert Schweitzer sa en gang: «Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke i historien».

Egentlig behøver vi jo ikke kjenne mer enn noen få grunnleggende fakta om situasjonen for å se dette vanviddet. Det burde være nok å vite dette: Den høyindustrialiserte verden - faktisk bare en femtedel av menneskeheten - forbruker nærmere 4/5 av alles felles råvarer. Det vil si at hver av oss i de rikeste landene i gjennomsnitt bruker 16 - seksten - ganger mer enn gjennomsnitts-innbyggeren andre steder.


Likevel fisker og jakter vi på det meste her på berget, vi forsvarer den kulturen som har bragt oss hit, det sløseriet med livet som det nå har blitt. Denne kulturen må vi revurdere, slik vi har revurdert nytten av å slå små barn. 

For jakten vil en gang forsvinne, dø ut med artene og naturområdene som nå forsvinner. Overforbruket har sin pris.


Vi slår opp teltet langt nede i Viermadalen, og når akkurat et siste bad før regnet og vinden kommer over oss - og vasker bort alt. Bare minnene er igjen av den vakre dagen i Børgefjell.