tirsdag 2. september 2014

To uker i Børgefjell, del 5

Vi har tørket opp, plukket ned teltet og er på vandring videre østover i Børgefjell. Nå er målet å slå leir ved bredden av Vierma i løpet av kvelden. Vi har snart gått tom for søtsaker så det gjør ubeskrivelig godt å finne blåbær på veien ned mot Kjukkelelva.


Det er ei stri elv som møter oss. Jeg har både hørt og lest at dette kan være ei ganske tøff kryssing, så vi forbereder oss ved å ta av oss sko og bukser, putter dette i sekkene. Vi tar også kløvsekken av hunden, det viser seg å være et godt valg.


Baffin må nesten svømme seg over, selv om han er av verdens største hunderase. Når han kommer over er han helt utslitt. Han sovner i lyngen og blir liggende der, mens vi snakker om denne utrolige kontakten med naturen. 

Fokuset som ligger der når en bar fot settes på en glatt elvestein, mens strømmen river i leggene. Her er vi virkelig tilstede i det som skjer. Dette er også de øyeblikk vi vil huske best når vi kommer hjem, det er vi klar over.


Dalai Lama skal ha sagt om nordmenn; at han var så glad for at så mange av oss mediterte. Den som deltok i samtalen så forundret på ham? - Ja, dere går jo i fjellet nesten alle sammen, svarte den åndelige lederen. 

Han ser altså på det å gå i fjellet som bevisst meditasjon, der man går i stillhet, der man legger bedre merke til egne tanker og samspillet mellom sin indre- og den ytre verden. 


En ting er sikkert, en slik fjelltur gjør noe med oss! Forandring er min lyst - mens fred er det jeg egentlig søker, sa Henrik Ibsen. Stort bedre kan vel mennesket egentlig ikke beskrives. Akkurat nå, med utsikt over Viermadalen, kjenner vi på sannheten i det. 


Det er ikke til å legge skjul på; denne dagen føler vi oss som verdens heldigste, verdens rikeste, verdens gladeste mennesker. Flere dager med regn har gjort sitt til det, møte med naturens små og store skapninger har knadd rundt på sjela og selve vandringen har tatt oss akkurat hit til dette stedet og denne tilstanden.



Fjellet det kan virke så goldt og øde, men når vi virkelig begynner å se etter så blir vi fylt med undring over detaljene. 

Det er herlig å ha ro nok i kroppen til å bruke fem minutter på å betrakte en liten blomst, følge med på to fjellgresshopper som henger sammen for å føre livet videre. Det er små mirakler over alt. 


Når vi kommer frem til Vierma ser vi at dagen også får en bra avsluttning. Akkurat denne kvelden er det jo nesten som å være i syden, eller rettere sagt som å eie en del av syden helt for seg selv. Det blir ikke så mye bedre enn dette.



Fra notatboka: Hvis vi trasker rundt i fjellet og driver formålsløst dank en hel dag, uten at vi egentlig har satt oss spesielle mål, når vi bare smiler av ren kjærlighet til naturen - Da står vi egentlig i fare for å bli stemplet som late, udugelige, rare mennesker i den virkeligheten vi lever i.

Hadde vi i stede brukt en hel dag på næringsvirksomhet, spekulert i kraftutbygging, hogst eller gruvedrift - Da hadde vi derimot blitt ansett som skikkelige, verdifulle folk. Er ikke det ganske rart? Det er i hvertfall langt unna min virkelighet her i teltet i kveld.

Det er godt å kjenne at det finnes andre verdener enn den illusjonen vi har skapt oss gjennom kroner, kropp, kjøp og kast. Naturen er egentlig som den mor jeg mistet, her i dens stillhet i hjertet av Børgefjell kan jeg hvile ut og glemme stress, uro og bekymringer. God natt Alette og god natt Vierma!


fredag 29. august 2014

To uker i Børgefjell, del 4

Vi ligger i området rundt Litle Kjukkelen i noen døgn, går lange turer opp på fjell og ned til fiskevann. Det er behagelig å rusle rundt uten tungsekken nå - og det er fisk å få.



Deilig mat! Mye bedre enn denne lette, tørka turmaten som man fort går lei av. Det er utrolig fint å få mer fisk enn vi klarer å spise. Nå føler vi oss rik!



Etter det kraftige tordenværet, jeg beskrev i forrige innlegg, så har vi tydeligvis fått et værskifte. Tunge skyer henger over Børgefjell. Noen dager kikker sola frem, men så fort det begynner å bli varmt ligger nye kraftige byger på lur.


En av dagene kommer tåka sigende inn når vi drar ned for å prøve fiskelykken ved Lille Kjukkelvann. Snart regner den imidlertid bort igjen.


Været gjør noe med oss, regn gir en spesiell stemning. Likevel er det også både vakkert og deilig å være ute. Kjenne på at det slett ikke er så farlig å bli våt, huden vår er egentlig ganske så vanntett. Vi er nok godt tilpassa naturen, bare synd vi ikke alltid føler det slik.


Noen ganger er det da også så ille at hverken vi eller hunden er spesielt fornøyd. Jeg har nok aldri vært utsatt for så kraftig regnvær på telttur før. Ved å grave dreneringsgrøfter og ha godt utstyr berger vi likevel det lille rommet i teltet tørt. 


Etter alt dette regnet har Baffin også funnet sin plass teltet. Mens det plasket ned som verst hadde ikke Alette hjerte til å la han ligge ute, godhjerta som hun er. 

Nå har ingen av oss samvittighet til å flytte han ut igjen, selv om det endelig er netter med oppholdsvær igjen.



Det er ingen tvil om at det er verdifult å gå gjennom disse værskiftene, være ute og kjenne på at vi virkelig er en del av dette. Se at regnværet velter inn, pisker gjennom lyngen, være med når myrulla igjen tørker opp og ser litt mer fornøyd ut.


Fra notatboka ei regnværsnatt ved Litle Kjukkelen: Vi blir så påvirket av omgivelsen våre, av regnet og ikke minst av sekken med erfaringer vi bærer med oss til en hver tid. Hvem har sagt at regn skal gjøre oss trist? At vi skal føle det som ufyselig å være ute nå? Vi kan jo se det som et mirakel dette regnet, som gir liv til gresset, vann i bekken. Vi kan velge å juble i regndråpene, kjenne på denne viktige delen av livet som faller ned fra himmelen. 

Om vi ikke klarer det, så må vi i hvertfall ikke resignere inn i triste følelser og projisere disse ut på det som er rundt oss. Det er vi mennesker eksperter på. Heldigvis har Alette og jeg snakket mye om akkurat dette: Vi må akseptere det som er, det vi opplever akkurat nå. Er vi misfornøyd eller nedslått så har vi selv et ansvar for å bli bevisst dette, og se om det er mulig å gjøre noe med det. Hvis ikke må vi godta at ting er som de er. Det åpner opp en ro i oss, et stort rom i oss. Det er en stor forskjell på det å akseptere og det å resignere.


Men det skal sies; ingen av oss er eksperter på å være i øyeblikket. Hunden slår oss glatt på det! Likevel lærer vi veldig mye av en slik tur, og våre indre gråværsdager er langt ferre enn det naturen gir oss.

søndag 24. august 2014

To uker i Børgefjell, del 3

Vi er på vei fra Søndre Bisseggvatn mot områdene rundt Litle Kjukkelen. Her har vi planer om å være noen dager, dra på oppdagelsesferd, fiske og gå lange turer. Det tar imidlertid ei god stund å forflytte seg. 


Det er mye å se på, mye å fiske i og mye å fotografere - Hele veien fra vannet og nedover langs den vakre Bisseggelva er det utrolig vakkert. Vi følger elva som kaster seg nedover mot det store, grønne platået som utgjør hjertet av Børgefjell.



Den tredje dagen på vår fjellferie blir svært innholdsrik. Vi finner en fin teltplass ved elva, temperaturen stiger til langt over 20 grader og det blir helt vindstille. Vi starta denne dagen med bad i Bisseggvatnet, nå er det på tide med mer badeliv. For et herlig, rent badevann - og for en merkelig stemning som plutselig har sneket seg inn i fjellet.


Dørgende stille blir det, og stillhet er for lyd det skygge er for lys. En motpart som vi ikke kan være foruten. Det fyller både naturen og oss med ro når vi opplever disse timene, men også et snev av uro. Det gir oss en mulighet til å lytte til det vi sjelden tar oss tid til å lytte til. 

Kanskje kaster stillheten lys over hvordan vi egentlig lytter til livet? Og vi blir klar over at dette heller ikke vil vare.


De nærmeste timene er det som om det ligger et lokk over hele fjellområdet. Det blir trykkende varmt og vi skjønner at noe faktisk ligger å venter i lufta. Det er nok lurt å flytte teltet bort fra elva.


Også skjer det i løpet av svært kort tid: Både himmel, vind og værforhold endres i løpet av noen minutter. Store truende skyer bygger seg opp og trodenskrallene ljomer gjennom lufta. Et kraftig tordenvær i høyfjellet kan nesten ikke beskrives, det må oppleves - for det kjennes helt inn i hjerterota.


Vi ligger i teltet, hører himmelen revne og vannet falle ned fra de åpne slusene der oppe. Lydnivået er så høyt at vi må rope til hverandre: - Er dette farlig!!! Undrer Alette, men jeg kan ikke svare noe annet enn at vi ligger forholdsvis trygt til, lavt i terrenget.

Vi prøver å telle lynblinkene, og må bare gi opp. Flere hundre blink og vedvarende torden strekker seg over de nærmeste timene. - Hva gjør vi om det slår ned her? Lurer Alette, uten at jeg har noe fornuftig svar. Jeg kan ikke gjøre annet enn å smile gjennom brak og regnbråk. Det er jo ikke stort annet å gjøre nå.


Fra notatboka den 3. kvelden: Vi må prøve å sove i dette levenet, denne støyen fra 1000-vis av liter vann som klasker mot jorda, brak av millioner av ampere som durer gjennom lufta. Vi klarer det, vi har gjort det før. Det er bare å stoppe opp, puste og lytte til det som oppstår inne i oss. Hvilke tanker og følelser setter dette igang? Ved å være bevist det kan vi også gjøre noe med det. 
 
Alette har faktisk sovnet mens jeg ligger her og skriver. Om ikke annet så kan denne støyen lære meg å sette enda mer pris på stillheten. God natt i tordenværet!


onsdag 20. august 2014

To uker i Børgefjell, del 2

Første natt i Børgefjell nasjonalpark er over, og vi er på vei videre oppgjennom Bisseggskaret før klokka er 10.00. Etter ei times tid blir det imidlertid så varmt at det frister med et lite bad i den krystallklare bekken. 


Vi har god tid nå, vi har ikke noe mål, bare en drøm om å nyte øyeblikkene på tur. Derfor er det rom for alle slike opplevelser. Vi skal gå langs Bisseggvatna i dag, vi har ingen anelse om hvor langt vi kommer innover i fjella før vi igjen skal slå leir. Vinden, sola, lyset, fuglene, mosen og naturopplevelsene er det som dirigerer tempoet i denne symfonien av en fjelltur.


Ryggsekkene har dessverre ikke blitt så mye letter etter det første døgnet, men jeg har lagt igjen litt mat og en myggstift ved ei dvergbjørk nede i dalen. Hvert gram teller nå, det kjenner vi når det går oppover i steinura. Det er bare å lytte til pusten, ta et steg om gangen og bare flyte framover.


Godt å snu ryggen mot den sørlige vinden og se nedover Biseggskardet som nå er tilbakelagt. Det er i grunnen lite liv i fjellet så langt. Steinskvett og heipiplerke er karakterarter som følger oss gjennom landskapet.


Det er på tide med lunsj når vi når frem til det nordre Bisseggvatnet. Godt å nå høyden og å vite at vi ikke skal stige mer nå på denne etappen av turen. Vi har nådd mer enn 900 meter over havet.


Vi tar oss en liten fiskestopp med en gang vi når fram til vannkanten. Fiskekvaliteten i Bisseggvatna er virkelig bra, men den er ikke så enkel å få ørreten her i høyfjellet. De som har opplevd det vet imidlertid at det nesten ser ut som ferdigrøyka fisk det som kommer opp av vannet, delikat!



Etter mat og en god strekk i mosesenga vandrer vi videre, og lengst mot øst i det nordre Bisseggvatnet finnes det virkelig en "Playa del Børgefjell". En vakker sandstrand og teltplass.

Det er ettermiddag og litt tidlig å slå leir ennå, vi har pust igjen fortsatt og bestemmer oss for å komme oss til Søndre Bisseggvatnet før det blir kvelden.


Åhh herlige Børgefjell! For en horisont i alle retninger, slik en harmoni i naturen. Her er det deilig å vandre, stadig nærmere hjertet av nasjonalparken. 

Føttene flytter seg, pusten oppstår og går i oppløsning uten stopp. Her er ingen illusjoner man kan klamre seg fast til for å føle seg trygg. Bare pusten som er som skyene, som vinden eller bølgene, helt virkelig men aldri evig - alltid på gjennomreise. Slik er også vi!


Nær enden av Søndre Bisseggvatnet slår vi leir, det har blitt kveld. Det er deilig å sitte slik "å være" sammen med ulvehunden Baffin. I mårra blir en helt annen dag med natursjokk og 500 lynnedslag, men det er ikke nå. Akkurat nå kryper vi inn i teltet igjen, sliten, klar og fornøyd etter en lang etappe.


Fra notatboka, 2. natt i teltet: Vinden blåser dit den vil, i kveld rusker den i teltet vårt. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den tar turen nå. Det er egentlig ganske likt pusten vår. Så deilig det er å kjenne på den også. Mange tror ikke vi har noe behov for å gjøre oss kjent med den automatiserte pusten - men for en gedigen undervurdering. Hadde alle bare skjønt at det er tusen ganger bedre å fokusere på pusten enn på eget tankespinn. God natt fjellet!