torsdag 30. oktober 2014

Hvorfor er himmelen blå?

Ja, hvorfor er den blå om dagen, men svart om natta? Spørsmålet kommer fra min sju år gamle sønn. Barn er utrolig flinke til å stille gode spørsmål. Det er en egenskap mange av oss dessverre mister ettersom livet og selvfølgelighetene setter seg i oss.


Plutselig har mange av oss ikke tid til å tenke på slike ting lenger, vår voksne verden er delt inn i timer, minutter, i regninger og penger, i samfunnets krav og i selvfølgelighetene. - Vi må jo ha noe å leve for om vi skal bo her, - vi må jo ha strøm - Og vi har jo i hvert fall ikke tid til å tenke på himmelen. 
Nei, vi må lære disse ungene virkeligheten.


For noen dager siden var vi i Børgefjell og fikk det første møtet med vinteren. Deilig å se snø! Hvorfor er det slik at det meste av landet har 20 grader i slutten av oktober? Stadig flere stormer og flom? 

Nei, vi har ikke tid til å stille slike spørsmål. Ikke vil vi det heller, vi vil heller kravle videre i virkeligheten som vi har skapt. Høre politikere si og understreke: - At det er en ting vi har mer enn nok av her i landet, og det er natur! Den må vi bruke. Ja, sånn er det!


Vi snakker mye når vi er på turer som dette, det å ha ro i naturen gir oss mulighet til å være litt barn. Denne helga kom vi inn på Peter Higgs, mannen som beskrev partikkelen som mange tusen vitenskapsmenn begynte å lete etter, og som de fant i 2012. 

- Teorien om Higgs-partikkelen ville aldri blitt framsatt i dag, sier nobelprisvinneren i fysikk. - Ingen ville hatt tid til å tenke på det, ro til å bygge opp spørsmål og svar. - Jeg produserte ingenting, i årevis grublet jeg. Ingen trodde på "fantasien" om et kraftfelt og en partikkel som styrer alle de andre byggestene i universet. 

I dag vet vi at dette er sant, selv om vi vet lite om hva denne oppdagelsen egentlig betyr, ennå.


I teltet forteller jeg Alette at Higgs-partikkelen blir beskrevet som et rykte i en nyhetsredaksjon, den får journalistene som hører det til å stimle sammen, reagere og forme en virkelighet. Ryktet er altså den nye partikkelen, journalistene er de øvrige byggesteinene i atomer. 

Tenk så utrolig det er at det finnes en kraft som får alt det vi ser og alt det vi er til å henge sammen! Tenk hvilke nye spørsmål og hvilke nye muligheter som åpner seg ved at en mann hadde tålmodighet, fikk tid og lov til å gruble over dette i årevis.


Alette forteller om romeren Plautus, som allerede i år 200 f.kr ba gudene fordømme den som først skilte timene ut fra dagen og satt opp solur for å hakke og kutte hans dager så fortærende i biter.

Hele neste dag ligger vi i teltet, hører snøen falle på teltduken, sover litt og snakker om de små og store ting. Sønnen hennes har også stilt slike spørsmål noen ganger: Hvem har laget alt rundt oss? Hvor kommer vi fra? Hva er alt til for? Det siste spørsmålet er nok det mest relevante i disse dager:

Hva er alt til for? Er det til for å privatiseres, deles opp, hugges ned, bygges ut? Er det til for at noen skal ha mer enn andre? For å skape større forskjeller? For å skape framgang? For å gi oss alle nok til å ha det bra? Eller er det til for å skape en skole for oss, slik at vi lærer?


Det er ikke sikkert det har noen mening heller, men jeg er sikker på at det er lurt å filosofere litt. Mange av de stemmeberettigede i Norge må nå ta seg tid til å sette seg ned, og stille noen grunnleggende spørsmål. Et av de beste denne høsten må vel være:

Hvorfor er himmelen blå? 


fredag 10. oktober 2014

Træna

Jeg har vært langs mye av Helgelandskysten, også så langt nord som på Sleneset og Lovund flere ganger. Hver gang har jeg kikket mot Træna med lengsel i blikket, det ser magisk ut! Denne helga i oktober bestemte vi oss bare for å dra, og det ble virkelig en magisk tur.


Vi kom sent til Træna, med hurtigbåten fra Sandnessjøen. Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle ligge, hvordan vi skulle komme oss ut til eventyrøya, Sanna, eller hva vi egentlig skulle gjøre der. Vi dro bare på eventyr.



I båthavna på Husøya var det ikke noe problem å få skyss over til verdens eldste fiskevær. På Sanna bor det bare to personer, men folk på Helgeland er vennelig - og flere ga oss tilbud om å kjøre oss over. 
Det bruker jo å ordne seg, og å reise uten forventninger gjør det egentlig også ganske greit. Vi hadde sikkert hatt det fint uansett, men så fikk vi altså slått opp teltet i skumringa, på drømmeøya, og sprettet sprudlevannet. At det var ett år siden vi forlovet oss måtte feires!


Langt utpå natta vekket Alette meg, drikken måtte naturlig nok ut - og der bak teltduken ventet verdens vakreste stjernehimmel. Helt greit å ta noen flere bilder når naturen byr på slike scener. 

Når jeg sto der så tenkte jeg at vi alltid burde reise uten forventninger, også i hverdagen og i jobben. Det er lettere å unngå skuffelse på den måten, og lettere å ha det virkelig bra.


Øya Sanna er en arkeologisk høyborg. Utgravningene som ble gjort så tidlig som 1937/38 står fortsatt fram som et lærestykke i dette faget. 19 huler og hellere inneholder en rekke spor etter mennesker som er så gammel som 9000 år. Det er svært spennende å lese om og oppleve dette, og så flotte huler har vi to aldri sett før - selv om vi har huledilla.


Kirkhelleren på Træna er selve juvelen i denne arkeologiske skatten. Utgravningene viste at kulturlaget og sporene her var tre og en halv meter dype. Det ble funnet 33 graver og en rekke gjenstander i den delen av hulen som ble utgravd.


Øya har også boligtufter, vikingegårder, massegraver og en rekke spennende kulturspor. Med huler, hellere, sandstrender, sel og et rikt fiske, så er det i grunnen ikke rart at folk har levd her ute lenge.



At fuglelivet seks mil ut fra fastlandet også er spennende i oktober, det er vel ingen bombe. Mye å se på, mye å oppleve og mye å ta inn over seg.



Turens beste lærdom kommer fra et antikvariat i Mosjøen og fra en gammel fisker på Træna. Ei bok fra 60-tallet med tittelen "Hvorfor er jeg så sliten doktor?" sier det samme som den gamle karen: Vi er ikke lenger tilstede i det vi gjør. 

- Når vi er på jobb er vi hjemme, når vi er hjemme er vi på jobb - og enda verre har det blitt med smart-telefoner og datamaskiner. - Vi klarer ikke en gang å være sammen i samme rom sa den gamle karen. Nok en påminnelse om hvor viktig det er å være tilstede i øyeblikket.



Det er heldigvis ikke så vanskelig når man er på et slik sted, med en slik natur!


Siste natt skifter vi teltplass for å se om vi kan få nye bilder av fjella, stjerner og kanskje nordlys. Slik blir det ikke, men det gjør da ingenting. 


onsdag 24. september 2014

Å se med nye øyne

I helga var vi på tur til Flatanger, på besøk i havørnas rike, hos ørnemannen Ole Martin Dahle. 

Det er noen måneder siden jeg var med han ut på sjøen nå, men oppgjennom årene har det vært veldig mange turer. Jeg synes alltid det er like spennende, like fint og det gir meg alltid ei god opplevelse.


Likevel var det noe i lufta denne gangen som fikk meg til å "være", og da er det ikke havørna jeg snakker om. Det handler mere om en erkjennelse som har kommet klarere frem i meg den siste tida. Det handler om bevisthet til det vi har rundt oss.


Denne gangen var det egentlig en "jentetur" jeg hadde sneket meg med på, og når jeg så hvordan noen av deltakerne lot seg begeistre av ørnene, måkene og havet så skjønte jeg at jeg er i ferd med å gå glipp av noe stort. 


Jeg så skjelvende hender, ansikt med store smil, som pustet tungt av den naturen de hadde forann seg. Jeg så på mennesker som så denne skjønnheten med helt nye øyne, og for første gang tok jeg virkelig inn over meg noe jeg egentlig har blitt fortalt mange, mange ganger: Hjernen vår er ekspert på å sortere og alminneliggjøre de inntrykk som vi har forann oss. 


Tenk på alle de gangen du kjører den samme veien mot jobben, de første gangene legger du merke til så mye - Senere kan det virke som om du ikke har sett noe, eller i det hele tatt har kjørt, når du kommer fram. 

Eller som Ole Martin så godt sa meg en gang for mange år siden: - "Husk den første gangen du kjører ungen din hjem fra fødestua. Hvor forsiktig var du ikke da? Hvordan kjører du nå"? 

Det er så lett å bli blind for det vi har rundt oss, ikke minst den naturen som ligger rett utenfor stuedøra.


Det er så lett å glemme at hjernen vår kobler inn autopiloten, og dersom vi ikke er bevist dette så havner vi inn i et vondt mønster. Vi går glipp av så utrolig mye, vi ser ikke vår medmennesker og våre medskapninger med "nye øyne".

Det er ikke tilfeldig at eldre mennesker sier at tida går så fort. Den gjør jo det når vi ikke er tilstede i livet og lever det! Når vi ikke ser eventyret, spenningen og facineres av det vi opplever.



Det er godt å være bevist dette - Selv om vi ikke alltid klarer å gjøre noe med det, ikke at det er enkelt å komme ut av automatiseringa, ikke at man kan bli ekspert på å leve nå, men vi kan kanskje klare det litt mere. Bli bevist at vi er så ubevist!


Vi kan stoppe opp i øyeblikket og skjønne at det er unikt. At vi aldri igjen vil erfare akkurat dette. Når vi begynner å skjønne dette så skjer det oftere, det kommer frem i bevistheten at vi faktisk er i ferd med å leve et stykke liv, for det er akkurat det vi glemmer. Vi glemmer at hvert øyeblikk egentlig er et lite under.


Kunne vi bare ha løftet hodet og sett alt rundt oss med øynene til en nyfødt! Som om vi aldri før skulle ha sett ei havørn, en måke, ei kjøttmeis og høstfargene. Hørt, som om vi aldri skulle ha hørt alle disse lydene og ordene som vi også allerede forbinder med noe. Som vi sorterer ut, forkaster og fordømmer.



Takk igjen til Ole Martin som alltid har noe nytt å by på, som alltid blir påmint denne naturens skjønnhet gjennom øynene til nye turister. Takk også til Lene, Cathrine og Alette som fikk meg til å se, mye av det jeg allerede har sett, med nye øyne.


tirsdag 16. september 2014

To uker i Børgefjell, del 7

"Matlaust kvinnfolk skal ein aldri vente seg stort av", sa Olav Duun - og hadde sikkert rett i det. Likevel finnes det alltid unntak fra slike ordtak. 

Vi har kommet fram mot slutten av turen i Børgefjell og det siste innlegget om denne turen her på bloggen. I det forrige innlegget handlet det mye om slit, matmangel, grått vær og grå følelser. Når vi åpner teltet denne morgenen er virkeligheten igjen forandret.


Det er fisk til frokost, og best av alt; Alette smiler igjen - Slik hun egentlig alltid gjør. Jo, vist skal hun bli med opp mot Kvigtind! Vi kan jo i hvertfall prøve. Alt føles bedre nå, og som vanlig er det blå himmel når skyene har passert. Det er så rart at vi alltid har en tendens til å glemme dette når vi står midt oppe i negative følelser. De er jo bare som en sky de også, som går i oppløsning.



Det går fort opp mot toppen, og jo mer utsikt vi får - jo lettere er det også å gå videre. Alette springere mye lettere enn meg opp i dag, om sant skal sies så er det slett ikke sikkert at jeg hadde klart dette uten henne. Det er litt av en drivkraft å ha med seg et menneske som drar med både smil og tilstedeværelse. Et skikkelig medmenneske!



Så er vi altså her, ved jurene på kviga. Hun som har lagt seg på siden for å slippe alt dette melkehvite brevatnet utover nasjonalparken gjennom sommermånedene. Hun skaper Børgefjell til det fiskeparadiset det er. 


Lyden av Børgefjell er lyden av stillhet, men også lyden av klukkende, rennende vann. Her oppe på Kvigtind er vi imidlertid helt vannløs for første gang på hele turen. Det eneste vi har med oss er halvparten av en "Snickers". Den siste søtsaken på denne turen, det er premien vi deler på toppen.



Det er såpass bratt mot slutten at ulvehunden "Baffin" får litt trøbbel med å komme seg opp. Vi ber han bli igjen å vente på oss, men når vi har kommet oss opp på selve toppen så kommer han jaggu springende etter på sine lange bein. Skal tro om han ikke er den første ulvehunden på toppen av Kvigtind?



Kvigtind er i grunnen punktum for turen vår her i Børgefjell i sommer. Det er bra Baffin er med oss også her, han har vært med på alt.



Nå er det bare å komme seg ned mot Måsskardvatna igjen, pakke teltet og begynne på hjemturen. Det blir nok ei overnatting til på vegen, men vi skal gå så langt som vi orker etter denne turen opp på toppen - og mange dager med tung sekk i fjellet.



Over alt hvor vi setter føttene er det liv. Fra den høyeste topp til den våteste dalbunn gror det fram og brer seg ut. "Vi er liv som vil leve, midt blandt liv som vil leve", leste jeg en gang. Mannen som skrev det har inspirert meg mange ganger. Han definerte godhet ut fra disse ordene om livet: "Det gode er å hjelpe og å fremme liv, om det kan meddele seg eller er stumt. Det onde er å skade, begrense eller ødelegge liv". Det er tanker vi alle bør ha høyt oppe i den daglige bevistheten vår, bruke i forholdet til våre medmennesker og naturen.


Gjennom denne turen i Børgefjell har jeg i hvertfall blitt mere bevist på de miraklene vi har rundt oss på denne fantastiske planeten. Tenk på sola, og de varmende strålene som kommer fra en perfekt avstand og som bremses av et magnetfelt skapt av en roterende kjerne innenfor oss. Tenk på vannet, skyene og lynet vi opplevde. Tenk på alt det som skal til for at vi i dag har liv her! 

Liv i en rekke former - Liv som mange, i grunne tanker og følelser for penger og makt, ødelegger og skader. Liv som er gitt oss å forvalte på denne roterende kula, men som vi klarer å utrydde for alltid.



Det er jo nesten ufattelig at vi på så kort tid har ødelagt så mye av jordens natur, og at det bare akselererer. Illusjonen om at vi må ha mer, vi må tjene bedre, vi må skape nytt, har lurt oss så grundig. 

På denne planeten har vi jo i dag alt vi trenger og mye mer enn det. Turen har vist meg min plass her på arken sammen med milliarder av medpassasjerer som regner denne kloden om sitt hjem. Vi har ansvar for at alle disse også får beholde sitt miljø, sin livskapital, sitt liv.


Etter den siste natta i Børgefjell passerer vi nasjonalparkgrensa og er utenfor det freda området for første gang siden fredag for 14 dager siden. Turen og ferien er over for denne gang, og vi drar rett til butikken på Namsskogan. 


Tror noen av turistene på parkeringsplassen var forundret over matlysten til det paret som inntok formiddagsmaten sammen med dem. Grovbrød, smør, leverpostei, iskaffe, potetgull, sjokolade og Pepsi. mmmmmm. Etter fem minutter er jeg ikke i tvil om at vi virkelig lever i overflod!