torsdag 26. mars 2015

Bygdeborgen


Indre-Fjærangen i Nærøy er et av de mest avsidesliggende områder i vår nærhet. Til tross for noen få skogsbilveier, er dette et område uten store tekniske inngrep. Her inne er det virkelig lite folk, her finnes en fred som bare naturen kan gi, samt en mystisk bygdeborg og andre hemmeligheter fra forhistorisk tid.


Vi starter vandringen innover (for oss) ukjente skoger og fjell, på jakt etter borgen, men først og fremst for å oppleve et lite eventyr. Interessen  for natur, fugler, foto og arkeologi gjør turen innover i dette området utrolig spennende.



Vi vet nesten ikke hvor vi skal hvile øynene: På steiner i grøftekanten, på svarttrosten i tretoppen, på gamle svaberg eller andre fotomotiver. Turen blir alltid lett nå vi har mye å se på og snakke om.


Hvorfor ligger denne borgen her inne i ødemarka? Og hvor bodde alle de som hørte til dette området, som brukte ressurser på å lage seg en festning mot inntrengere?



Ser man på kartet kan man se at fjorden Fjærangen har direkte passasje ut mot Folda og storhavet. Her var det en gang mattilgang nok til å livberge mange flokker mennesker. Før svartedauen herjet her var det nok stor bosetning i dette området innerst i Fjærangen, og mot det som i dag er  Salsvatnet, Europas nest dypeste innsjø. Her var det ly, vern og mat.


Store steiner har blitt flyttet på og det har nok tatt lang tid å lage det vi finner. Det er slik ei merkelig følelse å stå her i et forhistorisk område med murer, midt i ødemarka.

Prøver tatt av brent kull under muren viser at den kan ha vært så gammel som fra 800 f.kr. Her bodde nok et naturfolk i mange hundre år.


Kjemphaugen ligger opp til venstre på dette bildet, og har bratte fjellvegger ned mot tre sider. På det eneste stedet det er mulig å ta seg opp er det bygd to parallelle steinmurer. Beskyttelse mot røvere som prøvde å trenge inn i området? Eller en post for å kreve tollpenger og sikkerhet?


Bak i bildet skimter du Salsvatnet, det tok oss 15 minutter å gå dit, for 1000 år siden var nok avstanden mellom fjord og vann mye kortere.

Det er godt å sette seg ned, kikke på noen fugler og la tankene vandre. En flokk grankorsnebb passerer, en grønnfink har satt seg ned i et løvtre som har kledd seg for våren.




Spørsmålet kommer igjen: Hvor kom de fra de som bygde dette? De bodde nok i nærheten. Vi begynner å se oss rundt.


Området nedenfor borgen, som i dag kalles Fjærdangsetra, har garantert vært boplass. Det vises i landskapet, vi ser det, på steiner, gamle stokker og former. Setter du deg ned her kan du kjenne de gamle menneskene, livet og historien spille på sjelens strenger.  Hele dette området har et sus over seg som vi sjelden har kjent maken til.


I hver en bekk ligger rester fra havet, nå hviler de her dypt inne i skogen. Vi kan bare drømme om hvordan strendene strakk seg rundt i dette flate området,hvor vakkert det må ha vært - og er!


Ser vi for oss et høyere havnivå så er det ikke vanskelig å forstå at man her har funnet eldgamle dragsystemer for båter, samt rester av en båt datert til vikingtida. Det er også funnet spydspisser og slipestein her. På vår tur finner vi også et stykke rød skifer, en sjelden steintype som ble brukt som redskapsemne i Trøndelag.


Til tross for dette er det aldri foretatt arkeologiske utgravninger her. Kanskje kan båtfunnet føre til at noe skjer i løpet av den nærmeste tida. Det hadde i hvertfall vært utrolig spennende.

Alette Sandvik og Kjartan Trana

tirsdag 24. mars 2015

Windfieldhula

I helga besøkte vi enda en hule her oppe i Namdalens nært folketomme ødemarker. Hulefasinasjonen har utviklet seg til å bli enda en spennende grunn til å komme seg ut på tur, uansett vær. En annen tid - og et helt annet samfunn - var rammene rundt livet til menneskene som levde i huler. Kanskje forstår vi mer av det med våre intuitive følelser enn vårt bevisste intellekt? Det gir i hvertfall en rar gjenklang i kroppen hver gang vi entrer en ny hule.


Windfieldhula eller Wingfieldhula som den også kalles noen steder, ligger på Salsnes i Fosnes kommune. Eventyret ligger og venter på oss bare en kort biltur (30 min) fra Namsos sentrum. Hula hadde vi lagt merke til fra bilveien etter et besøk i det langt mindre Hallarholet på Lund. Vi søkte litt på nettet og fant ut at det hørte et sagn til denne Windfieldhula. Dette ble skrevet ned i en lagsavis for Ungdomslaget Frammover i 1913. 

I korte trekk går sagnet ut på at en stormann fra Ytre Namdal ved navn Torsten var lyst fredløs av Harald Hardråde, og hadde søkt tilflukt i hula sammen med kona og hunden Trofast. De bodde oppe i fjellet i to år, og fikk god kontakt med bygdefolket på Salsnes. Ei natt hørte man buldring fra fjellet, og da folket fra bygda kom opp til hula for å se, var hele taket rast ned over det området Torstein hadde ryddet i bunnen av hula. De to fredløse ble aldri funnet.



Hula ligger i fjellet Galten og vi svinger inn den eneste naturlige veien som ligger i nærheten. Ved den innerste bebodde gården stopper vi og spør om å få parkere bilen her for noen timer. Vi blir møtt av en meget trivelig grunneier som sier at det kan vi selvsagt. Han kan også fortelle at navnet på hula kommer fra en engelskmann som skal ha vært der og undersøkt den en gang. 
Det sies at det var engelskmennene som oppdaget naturen i Norge, og det gjelder tydeligvis hulene også.


Vi legger i veg med huleåpningen høyt der oppe i fjellsiden i sikte. Værmeldingen for dagen stemte irriterende bra: Øsende regnvær og sidelengs vind. Hulehunden Baffin var mer enn klar for en tur etter å ha vært på årsmøte i Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag dagen før. Kjempehunden river båndet i to, løper tulling noen runder rundt oss før vi får kontakt med ham igjen. Du snakker om iver, nesten like glad som oss to den hunden.
Når vi etter en fin og lettgått vandring kommer frem til huleåpningen er det nesten så vi ikke enser den flotte utsikten utover havet og Salsnes. Akkurat nå er det mer spennende hva som befinner seg inne i de mørke salene til Windfieldhula. Huleåpningen ligger under et overheng i fjellet, oppe i en trang dal. Det er tydelig at det har gått et stort ras her. For oss ser det ut som om hele fjellsiden har sluppet de ytterste lagene.

I åpningen er det en stor ur som brer seg både innover og utenfor hula. Undergrunnen er ujevn og steinete, men når vi kommer langt nok inn kan vi se deler av hulegulvet under, det er av sand og jord. Det er ca. 20-30 meter opp til taket av hula og den er ca. 150 meter lang. Dette gir en veldig romfølelse.


Etter å ha tatt en kaffe og kjent litt på stemningen begynner vi å ta oss lenger innover i fjellet. Ned i mellom noen steiner finner vi en tråd, så gammel at den smuldrer når vi tar i den. Vi følger denne tråden og kommer lenger og lenger inn i hulens dyp under bakken. Noen steder blir gangen så trang at det ikke er mulig å snu seg. 


Vi (les: Kjartan) kommer til en trang passasje hvor tråden som ligger på bakken har forsvunnet under steiner som har rast ned fra taket. Det er mulig å gå videre, men ikke så kort tid etter jul. Det er også et spørsmål om det er lurt å gå videre innover i hulegangen her som berget er så løst. Mens vi står her løsner en ny stein fra veggen og gir oss en litt guffen følelse av fare.


Endelig klatrer vi oss ut fra de trange passasjene igjen, og plutselig kommer det med en litt skremt stemme fra Kjartan: - "Det står en person der oppe og ser på oss"! Et lite øyeblikk går det kaldt nedover ryggen, er det Torsten som har kommet fram igjen? Det viser seg selvfølgelig å være en merkelig steinformasjon, men gir litt ekstra krydder til turen.


Vi finner dessuten et bein som er på størrelse med lårbenet til en liten elg – eller kanskje menneske hvis vi skal gjøre historien ekstra spennende.


Det er tydelig at det har vært flere eventyrlystne her i hula, men den har heldigvis ikke blitt så nedskriblet på veggene i nyere tid som Harbakshula i Åfjord. Vi finner treplanker med signaturer som tidligere huleforskere visstnok skal ha lagt igjen. Dessverre ser det ikke ut til å være noen andre ting på veggen, selv om vi ikke kan være sikker. Det vil ta ukesvis å undersøke hver krik og krok av denne enorme hula.


En liten eske med Toffin, med den innbydende prisen 3 kr vitner om at det kanskje begynner å bli noen år siden forrige pulje med huleentusiaster besøkte stedet.


Hvorfor dras vi mot hulene? Kanskje fordi vi som mennesker kommer fra disse tilfluktsrommene i fjellet. Våre første hjem, som sier noe om en tid da vi hadde et helt annet forhold til naturen. Drømmen er så klart å finne en hule som ingen har vært i siden mennesker bodde der for mange tusen år siden. Kanskje også med uoppdagede malerier. Forskerne sier at det fortsatt kan finnes slike huler i Midt-Norge, det er litt av et eventyr!


Har du et tips om en hule vi kan utforske eller en sprekk i fjellet som ser spennende ut. Gi oss beskjed da vel. Hilsen Alette Sandvik og Kjartan Trana.

onsdag 28. januar 2015

Harbakhula

Det er ikke alltid like lett i våre hektiske liv å velge riktig mellom det som haster og det som virkelig er viktig.  Det er alt for lett å hele tiden velge ut i fra hva som haster mest; å svare på e-post, å sende den meldingen, å gjøre ferdig en rapport, å reparere noe i hjemmet. Vi er skrudd sammen slik at vi MÅ adlyde det som haster først, men er det nødvendigvis dette som er det viktigste? NEI!


Det som er viktigere enn noen gang er å gå turer, være i ro, se skyene gli forbi, ha rolige samtaler med venner,  ta seg tid til å puste inn – og puste ut, bare kjenne at man lever. Dersom man bare gjør det man MÅ og ikke det som er viktig, så skjer det ikke noe på kort sikt. Likevel vil det sakte, men sikkert, litt etter litt, skje noe med livet. Det vil miste sin glans, bli trist, eller forunderlig meningsløst.


Det hjelper å sette av plass i livet til det man virkelig har lyst til. Et godt alternativ til å stadig kjøpe seg nye ting, for å tilfredsstille et indre jag, det er å leve i øyeblikket - gjør gode ting. Det er viktig når samfunnet gjør inngrep i alt som gir oss ro, fra kystfjell til søndager.


Vi tok oss en slik pause her om dagen, da vi skulle holde foredrag i Åfjord.  Vi la inn en huletur på planen, da vi først var i dette spennende området. Harbakhula er imponerende stor både på avstand i inni.
 

Hula er grei å komme seg opp til, enkel å ta seg inn i og hele 130 meter lang. Du trenger altså lommelykt i de innerste rommene, men til gjengjeld får du litt av en følelse når du står der og lyser 40 meter opp i taket. Med et kjenner du en liten samhørighet med alle de som tok seg inn hit gjennom mange tusen år, kanskje til og med før siste istid? Ja, hvem vet hva denne hulen har rommet i tiden?


Det vi alle vet er at det moderne samfunnets stillesitting har skapt et treningsbehov, samtidig som overdrevne ytre påvirkninger har vekket et meditasjonsbehov i sinnene våre. Litt hverdagsmeditasjon kan man på en god måte få ute i naturen, ved et slikt lite hule-eventyr.


Legg igjen mobilen hjemme, nye undersøkelser viser at vi ser på telefonen gjennomsnittlig hvert sjette minutt! Det er jo ikke såååå lenge siden vi klarte oss med fasttelefon, og i de tider var det nok litt mindre uro. Hvordan var det da for 2000 år siden, da noen bygde denne muren inne i Harbakhula?


Den ble nok bygd for beskyttelse. Vi bør nok også av og til beskytte oss mot det utrettelige maset fra det ”moderne samfunnet”. Det betyr å kutte ut alle inngrodde vaner som ikke er gode for oss, som å skru på radio, tv, pc og mobil - ute å tenke over det. Det er mye fint å se på tv og høre på radio, men å ha på støy bare for å overdøve den indre støyen vil bare gjøre det verre.


Hvis vi ikke tar oss disse pausene så forsvinner gleden i oss mennesker og i verste fall gjør det oss syke. Det er ikke dumt å gjøre en og annen dag om til et lite eventyr. Vårt besøk i Harbakhula ble nettopp det.
 

Takk til alle i Sørdalen i Åfjord som tok godt i mot oss, ikke minst Arne som lånte oss gamma si!

Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015

tirsdag 20. januar 2015

Bak tid og rom

Vi har drasset med oss denne kolossen av en bok (400 sider..!) på ganske mange fjellturer det siste året. Bak tid og rom av Erik Dammann, gitt ut i 1987. Vi har kost oss med den i teltet på Træna, i Børgefjell og noen sene kvelder hjemme i Namsos. Erik Dammann er stifteren av organisasjonen ”Fremtiden i Våre hender” som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. ”Bak tid og rom” ligger der som en grunnstein i denne tekningen.


Det var et gigantisk prosjekt Dammann gjennomførte med denne boken. Grunnideen har vært å finne ut om forskningsresultater kan gi oss et nytt og anderledes syn når det gjelder menneskets forholt til sin egen virkelighet. Han tar opp spørsmål om vår frie vilje, bevissthet og meningen med livet. Fundamentale problemer som forskere, filosofer og teologer har tumlet med gjennom hele menneskehetens kulturhistorie.

Dammann tar for seg emner som kvantefysikk, parapsykologi, meditasjon mm, og gjør det blant annet ved å oppsøke og intervjue ledende vitenskapsmenn over hele verden.


I 15 år hadde Dammann skrevet for å skape bevissthet om det umenneskelige, ja UMULIGE, i å fortsette en utvikling som kveler både livsgleden og ansvaret for hverandre og naturen. Det ble etter hvert vanskelig for ham å tro på en forandring, uten at vi går inn i oss selv og starter forandringen der. Vi må først og fremst tørre å ”TRO” på at vi som enkeltmennesker kan være med å gjøre denne forandringen.

Vi må tørre å tro at vi er noe mer enn viljeløse offer for en blind utvikling som fører oss rett utfor stupet.


Et lite utdrag fra kapitelet ”Utgangspunktet for menneskets ånd og frihet”:

”Ikke-tidsplanet kan like lite være utenfor vår bevissthet som det kan plasseres snevert i eller utenfor noen som helst del av universet. Det kan heller ikke være noe som er forårsaket av vår hjerne, like lite som det kan være forårsaket av noe annet materielt. Etter det jeg mener å ha konstatert, er det tvert i mot nødvendig å anta at det er i ikke-tidsplanet vi må søke det som forårsaker og virker inn på det fysiske, og gir det form og mening”..


Klinkende klart påviser han hvordan den materialistiske virkelighetsforståelsen som rådde grunnen gjennom hele forrige århundre, fikk nådestøtet like etter århundreskiftet gjennom Plancks og Einsteins radikale nytenkning. Kniven ble vridd helt rundt med kvantefysikken - som snur vårt verdensbilde helt på hodet.

Det er vår vestlige kultur som henger etter, som fremelsker det materielle, det ”fornuftige”, det du kan tjene penger på. Vi vil fortsatt ikke se annet enn det vi kan se. Verdi og lykke sitter bare i det som har "vestlig verdi".

Hvor skal vi få et verdimessig holdepunkt fra, i et samfunn hvor etablert viten sier at konkurranse og egeninteresse er menneskets dypeste natur? Innerst inne VET vi jo alle at ansvaret for hverandre og naturen er viktigere moralske verdier enn snever egeninteresse.  Når vi ikke våger å bruke denne indre viten som rettesnor, så er det vel nettopp fordi de som hevder å vite bedre har utviklet en vitenskap som sier at utvikling ved konkurranse er en ”universell lov”, og at menneskets ånd er underlagt den mekanistiske determinismen. Det skjer dermed en intelektuell undertrykking av en almennmenneskelig erkjennelse.


På denne måten mener Dammann at den høyre hjernehalvdelen til store deler av vår befolkning har blitt avstumpet. Går det an å snu dette? Å trene opp den høyre hjernehavdelen igjen. Svaret i ”Bak tid og rom” er ja.

Man kan gi seg tid til å føle, til omsorgsarbeid, til å søke dypere opplevelser i kunst og natur, til å balansere sin intelektuelle aktivitet med praktisk håndverk og være seg bevisst det ”NUET” man er i. Men også slike sysler kan vise seg å bli mer preget  av intelektuell forståelse enn av direkte opplevet erkjennelse, hvis sinnet på forhånd er ensidig overtrent for analytisk tenkning.


Dammann følger opp med et sitat fra Darwin, skrevet kort tid før han døde etter en årrekke med intelektuell ”venstre-hjerne-analyse” av utviklingens årsaker og virkninger:  ”Nå har jeg i mange år ikke kunne utholde å lese en linje poesi. Sist jeg prøvde å lese Shakespeare fant jeg ham så utrolig kjedelig at jeg likefrem fikk vondt av det.  Jeg har også fullstendig mistet sansen for malerkunst og musikk... Jeg har bevart en smule sans for naturskjeønnhet, men heller ikke her finner jeg den store nytelse som jeg gjorde i gamle dager.. Dette merkelige og beklagelige tap av all høyere estetisk sans… min ånd synes å være blitt en slags maskin.. tapet av disse evner er et tap av lykke og kan kanskje være skadelig for intelligensen. Skjønt rimeligvis mer skadelig for den moralske karakter, i det våre naturlige følelser avstumpes…”

Darwin beskriver her helt direkte den følelsen han har av å ha mistet evnen til den dype helhetsopplevelsen som spesielt kreves overfor natur og kunst. Selvfølgelig er dette en forenklet forklarling. Det finnes også mange konservative vitenskapsmenn som er opptatt av kunst og natur, men det er grunnlag for å kunne hevde at den inntense nå-opplevelsen, hinsides all refleksjon, blir sjeldenere og vanskeligere tilgjengelig etter lange perioder med ensidig analytisk tenkning.


Hvorfor er ikke samfunnet lagt til rette for de verdier som flertallet setter høyest? Under trykket av at vi må ha ”vekst” så svekkes den vanlige innbyggers tro på seg selv og sine verdier, og sin intuisjon for hva som er rett og galt.

Dammann avslutter sitt verk med disse ordene:
”Hvert eneste hjem i dette landet rommer mennesker med uante muligheter for meningsfylt handlig i en verden full av oppgaver. Alt som mangler er tro på at det nytter.


Kanskje er dette et av de mest verdifulle populærvitenskapelige verker som er skrevet her i landet?

Erik Dammann har sagt at han nå drømmer om å følge opp denne boken. Vi får håpe at det skjer, for nå har vel naturvitenskapen selv sprengt alle de fornuftige rammer som finnes. Det kan kanskje gi oss retten til å tro på at vi ikke er mekanisk styrte maskiner, på vei utfor stupet, men fritt velgende åndsvesener. En del av en større helhet - som er forbundet med alt - forbundet i en tro på at vi kan forandre vår virkelighet.


Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015