mandag 11. november 2019

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.


Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.


Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.


Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.


Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.


Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975


(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

mandag 4. november 2019

Tur i fredslandet

Det kakker hardt i treverket og jeg skvetter til. Det har vært så stille i skogen denne novemberdagen. Jeg har gått å undra på om alt livet er sugd ut av naturen rundt meg og har havna inn i fryselager, datamaskiner, sportsbutikker, mobiltelfoner og sivilisasjonens støy. Men nå sitter det altså en vakker medskapning her i skogen sammen med meg.


Det er en tretåspett som bor her inne, under fjellhenget, tre timers vandring fra vegen. Fuglen har blåst seg opp i de fire kuldegradene, og den ser kraftig ut der den hopper nedover i gammelgrana. En art som har overlevd istider, stormer, snø og uendelig mer rovfugl enn det som finnes i dag. En skapning som på linje med oss mennesker har karret seg fast i denne naturen. Mens vi har endret oss på alle utenkelige måter så har denne fuglen fortsatt sitt livsprosjekt slik den alltid har gjort, i en sameksistens med den skogen den er helt avhengig av.


Jeg blir stående å se på fuglen med en liten tåre i øyekroken. November-lyset og gammelskogen har allerede risset sine evighetstanker inn i sjela mi. Det er så harmonisk og fredelig. Det blir så sterkt å møte på en ekte urinnvåner etter en lang vandring i stillheten. I helga har Alette og jeg nemlig vandra rundt i Lødding og Ekorndalen naturreservater. Vi har gått på frossen myr, sett isen begynne å legge seg på vann og i små elver, kjent på hvor korte dagene er.


November - den vakreste av alle, som alle andre måneder for oss som elsker helheten. Vi blir sikkert sett på som noen raringer som trasker rundt her i gammelskogen, uten mål og mening. Likevel kan vi begge underskrive på at det er meningsfylt, ikke minst når de hvitkledde fjelltoppene bades i gyllent solnedgangslys og rimet i myrgresset blinker som diamanter. Da dunker det hardt i brystet, en følelse som vi kunne ønske at alle andre også kunne oppleve. Det er lykken av å være til på denne uendelig vakre planeten som sprenger i brystet.

Vi har bestemt oss for å prøve å slutte å kalle disse små naturreservatene i nærområdet for villmarka. Vi kan heller kalle det vi opplever for fredslandet eller harmonien. Inspirert av Jean-Jacques Rousseau går vi nå over til å kalle de store byene for «villskapens landskap». Det er tross alt der mye av galskapen i verden produseres. Ikke på en frossen myr i Namdalen eller i en tørrgran med en tretåspett.


Under en av helgas kaffepauser forteller Alette meg om filosofen fra 1700-tallet. Bålet varmer og kaffen smaker ekstra godt når det er kuldegrader i skogen.

Rousseau, som var far til «frihet, likhet og brorskap» og til ideen om folkestyre, var usedvanlig glad i å vandre rundt. Han sa at han var ute av stand til å tenke uten de lange turene, og kunne bli kvalm bare av synet av et kontor. Han prøvde å finne tilbake til det mennesket som kunne være samstemt med trærnes alvor, som kunne være broren til de engstelige dyrene - og han lette etter noe i seg selv som kunne være naturlig.

- «Ro finnes også i fangehull, men er det nok til å gjøre det til et attraktivt sted å være», sa filosofen som vandret rundt i Frankrike. For egen del slukker vi bålet og går hjemover mot den røde kveldshimmelen.


«Jeg liker å vandre der det faller meg inn, og stanse når jeg føler for det. Å gå til fots uten hast, i godt vær på et vakkert sted, og ha som mål for turen en god opplevelse. Av alle måter å leve på, er dette den som passer meg best.» J-J. Rousseau, Bekjennelser (1765)

søndag 6. oktober 2019

Ute i virkeligheten

De første frostnettene har fått gress og strå til å blinke, som om myra nå speiler stjernehimmelen. Det lukter fukt, jord, skog, sopp og fallende, falmende blader av det trønderske landskapet. En påminnelse om at alt tar slutt en gang, sommerens farger går inn i en solnedgang av død og forråtnelse.


På ei myr med høstens farger spiller noen orrhaner. Vi kan nesten tro at de stakkars fuglene er forvirra, men det er egentlig en vanlig hendelse i naturen vår. Får de bare være i fred for hagleskudd og gps-merka fuglehunder så spiller de på myra si. 


Kanskje er det en lengsel fram mot våren? Noen sier orreleiken er forbundet med lyset som ligner ei vårnatt, men vi kan også forestille oss at det er en deltakelse i høsten. Både i de hurtige strekene gjennom vannet i ørretelva og i elgoksenes tunge pust kan du høre og lese at livet går videre. Det håpet lever også i orrhanens bulder, om det er april eller oktober.


Gjennom hele våren og sommeren har Alette og jeg vært ute når vi har hatt muligheten. Ut med teltet, ut på kveldsturer og vandringer. Folk innestengt i kjøpesenter og nettbrett tror kanskje vi mangler noe, at denne vandringen er en trøst for at vi ikke ble så vellykka, at vi egentlig sulter etter å være noen og å ha et navn. Men akkurat dette å «være noen» egner seg best i finere selskaper, der vi sjelden vanker. 


Vi går på tur, ikke for å styrke egoet, men for å slippe unna forestillingen om meg og mitt. Vi går ikke for å møte oss selv, men for å finne igjen noe i oss som er tapt. Noe ekte, friheten i det å ikke være noen, men bare være en dråpe i en strøm av liv. Et liv som strømmer gjennom årstider i et samspill med luft, sol, jord og vann. 

Det finnes ingen annen virkelighet enn den naturen byr på. En dans i farger, temperaturer og vær. Liv som oppstår og blir borte. Den virkeligheten må vi forholde oss til, uansett hvor langt inne i forestillingen om menneskets kultur og fortreffelighet vi har havnet. Med bare teltduken som filter blir «ute» plutselig mye nærmere. Mer virkelig enn illusjonen vi har skapt, der «ute» bare er noe som vi stikker innom på vei til butikken. 


Det er bare friluftslivet som kan frigjøre oss fra forestillingen om alt som føles uunnværlig. En forestilling som også inkluderer oss selv. Når vi vandrer av gårde oppdager vi at livet går sin gang også uten oss, og at vi slett ikke trenger alt samfunnet har å by på. Mye av tingene og støyen er vi lykkeligere uten.

Gjennom å være ute så ser vi at det blir mindre insekter og fugler - og enda mer uvær. Klimaendringer er selvfølgelig bare et symptom på menneskets overforbruk av natur. Vi må forholde oss til virkeligheten, det hjelper ikke å be til gamle guder, bygge nye veier eller kjøpe en ny mobiltelefon. Vi må forholde oss til naturen, for økonomien som krever fortsatt vekst er naturligvis en annen forestilling, en fantasi. Bærekraft kommer ikke av å stadig overskride jordas tåleevne.


Som så mange før har påpekt så er det bare et av de to systemene, naturen og økonomien, som mennesket faktisk hersker over – og det er naturligvis ikke naturens lover. Det er derfor det er så godt å være i virkeligheten, i høsten og på stadig nye turer blant liv som kommer og går. 

onsdag 4. september 2019

Med ungene i Børgefjell/1

Sekkene var veid og pakket, klær og sko var sjekket, fiskestengene var med - I slutten av juli var vi klar for familieferie i Børgefjell, fire unger, en hund og to voksne.


Vi var selvfølgelig litt spente på dette opplegget, hvordan skulle det gå? Å leve sammen i teltene, i myggsvermen, uten do og tv, under sol og regn, uten mobiltelefoner og nett? Der det siste kanskje er det aller verste for enkelte.

- Hvorfor gjør vi egentlig dette? Spurte en litt forundra, 12-åring. 


Jeg strammet reimene på sekken, kikket på han og sa: - Vel, om du kan fortelle meg hvem du egentlig er så skal jeg si deg svaret i kveld, sa jeg og begynte å gå.


Sola stekte, det var 25 grader i Børgefjell. Vi hadde bestemt oss for å slå leir på et fint sted inne i fjellet, bruke mye av tiden der, ta dagsturer fra leirstedet. Men det innebar en tung forflytning den første dagen, der alle måtte ta i et tak.


Ja, det var varmt, tungt, langt, mygg og klegg. Likevel ble det først og fremst en herlig opplevelse, noe helt annet enn det vi bruker å gjøre sammen, skikkelig ferie. Og det var ingen store problemer underveis - Ok, mamma (Alette) falt i en bekk, men vi badet jo likevel alle ved lunsjpausen.


Før sola gikk ned var vi kommet frem til stranda der vi skulle bruke noen dager av sommerferien.

- Jeg er den jeg er, Hans-Tore, sier 12 åringen. Vi har akkurat spist kveldsmat under telttaket. Jeg smiler, også forklarer jeg at Hans-Tore bare er et navn han har fått fra oss. – Men hvem er du egentlig? Er du håret ditt? Nesen din? Tennene dine? Hvor finner jeg deg? Det blir livlig i teltet mens ungene diskuterer og tenker seg om.

- Sannheten er at vi endres på vår veg, tenner faller ut, håret faller av, men vi er alltid summen av alt vi har møtt. Møtet med alle mennesker, møter med det rundt oss, med naturen, fuglesangen, mygga, vinden.


Vi er summen av møtene, med de som ga deg navnet, de som lærte deg språk og de som en gang sa noe vondt til deg. Vi er opplevelsene vi gir hverandre.

- Det er derfor vi er på tur i Børgefjell. Dette er en gave til deg, men også en gave til meg og til alle som er med. Uten relasjoner er vi ingenting, og uten et forhold til sola, vinden, fjellet og mygga så mangler vi vel en liten bit av den store helheten.

Gutten ser rart på meg. - Skal vi spille Yatzy spør en av tvillingene. Ferien har virkelig begynt.


Etter et par timer sover ungene i soveposen. Fjellene speiler seg i det store fjellvannet. Hvite snøflekker og grønt gress mot den nydelige sommernattas himmel. Plutselig høres noen tunge drønn. Isen i fjellsida slipper og skremmer opp en skrikende fiskemåke. 


Alette kikker opp over permen på Arne Næss sin sin bok Økologi, samfunn og livsstil. - Dette passet egentlig godt med det du sa tidligere i kveld, sier hun og leser:

«Jo større forståelse vi har av vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved selvets utvidelse søker vi dermed også andres.»