tirsdag 16. september 2014

To uker i Børgefjell, del 7

"Matlaust kvinnfolk skal ein aldri vente seg stort av", sa Olav Duun - og hadde sikkert rett i det. Likevel finnes det alltid unntak fra slike ordtak. 

Vi har kommet fram mot slutten av turen i Børgefjell og det siste innlegget om denne turen her på bloggen. I det forrige innlegget handlet det mye om slit, matmangel, grått vær og grå følelser. Når vi åpner teltet denne morgenen er virkeligheten igjen forandret.


Det er fisk til frokost, og best av alt; Alette smiler igjen - Slik hun egentlig alltid gjør. Jo, vist skal hun bli med opp mot Kvigtind! Vi kan jo i hvertfall prøve. Alt føles bedre nå, og som vanlig er det blå himmel når skyene har passert. Det er så rart at vi alltid har en tendens til å glemme dette når vi står midt oppe i negative følelser. De er jo bare som en sky de også, som går i oppløsning.



Det går fort opp mot toppen, og jo mer utsikt vi får - jo lettere er det også å gå videre. Alette springere mye lettere enn meg opp i dag, om sant skal sies så er det slett ikke sikkert at jeg hadde klart dette uten henne. Det er litt av en drivkraft å ha med seg et menneske som drar med både smil og tilstedeværelse. Et skikkelig medmenneske!



Så er vi altså her, ved jurene på kviga. Hun som har lagt seg på siden for å slippe alt dette melkehvite brevatnet utover nasjonalparken gjennom sommermånedene. Hun skaper Børgefjell til det fiskeparadiset det er. 


Lyden av Børgefjell er lyden av stillhet, men også lyden av klukkende, rennende vann. Her oppe på Kvigtind er vi imidlertid helt vannløs for første gang på hele turen. Det eneste vi har med oss er halvparten av en "Snickers". Den siste søtsaken på denne turen, det er premien vi deler på toppen.



Det er såpass bratt mot slutten at ulvehunden "Baffin" får litt trøbbel med å komme seg opp. Vi ber han bli igjen å vente på oss, men når vi har kommet oss opp på selve toppen så kommer han jaggu springende etter på sine lange bein. Skal tro om han ikke er den første ulvehunden på toppen av Kvigtind?



Kvigtind er i grunnen punktum for turen vår her i Børgefjell i sommer. Det er bra Baffin er med oss også her, han har vært med på alt.



Nå er det bare å komme seg ned mot Måsskardvatna igjen, pakke teltet og begynne på hjemturen. Det blir nok ei overnatting til på vegen, men vi skal gå så langt som vi orker etter denne turen opp på toppen - og mange dager med tung sekk i fjellet.



Over alt hvor vi setter føttene er det liv. Fra den høyeste topp til den våteste dalbunn gror det fram og brer seg ut. "Vi er liv som vil leve, midt blandt liv som vil leve", leste jeg en gang. Mannen som skrev det har inspirert meg mange ganger. Han definerte godhet ut fra disse ordene om livet: "Det gode er å hjelpe og å fremme liv, om det kan meddele seg eller er stumt. Det onde er å skade, begrense eller ødelegge liv". Det er tanker vi alle bør ha høyt oppe i den daglige bevistheten vår, bruke i forholdet til våre medmennesker og naturen.


Gjennom denne turen i Børgefjell har jeg i hvertfall blitt mere bevist på de miraklene vi har rundt oss på denne fantastiske planeten. Tenk på sola, og de varmende strålene som kommer fra en perfekt avstand og som bremses av et magnetfelt skapt av en roterende kjerne innenfor oss. Tenk på vannet, skyene og lynet vi opplevde. Tenk på alt det som skal til for at vi i dag har liv her! 

Liv i en rekke former - Liv som mange, i grunne tanker og følelser for penger og makt, ødelegger og skader. Liv som er gitt oss å forvalte på denne roterende kula, men som vi klarer å utrydde for alltid.



Det er jo nesten ufattelig at vi på så kort tid har ødelagt så mye av jordens natur, og at det bare akselererer. Illusjonen om at vi må ha mer, vi må tjene bedre, vi må skape nytt, har lurt oss så grundig. 

På denne planeten har vi jo i dag alt vi trenger og mye mer enn det. Turen har vist meg min plass her på arken sammen med milliarder av medpassasjerer som regner denne kloden om sitt hjem. Vi har ansvar for at alle disse også får beholde sitt miljø, sin livskapital, sitt liv.


Etter den siste natta i Børgefjell passerer vi nasjonalparkgrensa og er utenfor det freda området for første gang siden fredag for 14 dager siden. Turen og ferien er over for denne gang, og vi drar rett til butikken på Namsskogan. 


Tror noen av turistene på parkeringsplassen var forundret over matlysten til det paret som inntok formiddagsmaten sammen med dem. Grovbrød, smør, leverpostei, iskaffe, potetgull, sjokolade og Pepsi. mmmmmm. Etter fem minutter er jeg ikke i tvil om at vi virkelig lever i overflod!


mandag 8. september 2014

To uker i Børgefjell, del 6

Vi er på vei mot Kvigtind, Børgefjells høyeste punkt skal etter planen være punktum på turen denne gangen. Først må vi imidlertid plukke opp det vi har lagt igjen på reisen inn mot Vierma, og vi skal ha noen overnattinger på veien - for å samle inn bilder og inntrykk.



Desto lengre tid man er ute, desto mere legger man også merke til. Det er vel noe de fleste naturfotografer har erfart. Finner man ikke motiver så handler det bare om å sette ned tempoet og virkelig prøve å se verden rundt seg.


På veien nordover må vi igjen passere Kjukkelelva. Denne gang tar vi oss også tid til å velge en litt bedre plass for kryssingen.


Vi fisker oss gjennom landskapet, små og store vann blir prøvd. Dersom vi tar oss tid å kikker så ser vi også fort hvor det finnes fin fisk. Noen av de virkelig gode vannene bærere preg av at det har stått folk her før. 

Vi har på noen skikkelige rugger på vei tilbake mot Store Kjukkelvatn, men vi er uheldig å mister alle.

Jeg har så utrolig lyst på fisk denne kvelden. Det eneste som ligner en middag i sekken er nemlig en pose med Lofotoen fiskesuppe, uten ørret kan det imidlertid bli ganske kjedelig.


Fiskelykke handler også ofte om tid. Det er ikke tvil om at de som får mest fisk er de som har sluken mest mulig i vannet. Gleden er derfor enorm når Alette først får en liten bekkørret - og siden roper ut at hun har en skikkelig rugg!!! 

Jeg springer nesten over vannet for å hjelpe til. Hadde jeg bare tatt meg tid til å lytte, så hadde jeg hørt at hun satt fast i bunnen. I stede er jeg bare våt og skuffa når en rødstilk flyr forbi med sine spottende lyder.


Det blir fiskesuppe med 150 gram bleik bekkørret til middag og kveldsmat denne dagen. I morgen skal vi hente resten av provianten, som ligger fem-seks kilometer unna. Da har vi i hvertfall noe Real turmat i sekken igjen. 


Sporene her inne i Børgefjell viser at vi langt fra er de første som har brukt tid i dette området. Hele nasjonalparken kan betegnes som et sørsamisk kulturområde. Her har de bodd sammen med reinflokken i hundrevis av år. Selv om de har lagt igjen få spor, slik naturfolk gjør, så finnes det også områder der det vises.

I et av kapitlene i boka "Fjellets lasso rundt mitt hjerte", skriver Guttorm Hansen: Ofte når jeg går på de gamle stiene i disse fjelltraktene synes jeg at jeg skimter en skygge foran meg. Skyggene av de som har gått her før. Fjellets folk, samer på leiting etter rein, fjellbygdbonden med sin tunge bør, jegeren og fiskeren. Mot det røkblå sløret av dis som ligger mot fjella aner jeg skyggen av dem. En dag er det jeg som er skyggen foran en ny vandrer.


Jeg tenkte ofte på skyggen til den gamle stortingspresidenten, og på de gamle samene, når vi vandret rundt i dette området ved Store Kjukkelvatn.



Nye teltplasser, nye fugleobservasjoner, nye bilder blir til - på vår vei mot Kvigtind. Noen dager er blå og varme - andre er grå og kalde. Noen kvelder står himmelen i brann - andre er bare innsiden av en våt teltduk.



Siste dag før vi går inn mot Måsskardvatna er det virkelig grått og trist, ikke minst når vi tar en kikk på den maten som er igjen. Vi er begge skikkelig lei av den frysetørkede turmaten, og nå er det snart slutt på alt annet. Slik ser tørrmatsituasjonen ut. 


Jeg spøker med at vi kan suge på en tubeost eller drikke jordbærsyltetøy på vei opp mot Kvigtind, men for Alette er dagen like grå som himmelen og breelvene som vi må passere. - Jeg kommer aldri til å komme meg opp dit i morgen, slår hun ettertrykkelig fast. 

Jeg kjenner at jeg fort blir påvirket av de negative tankene og lurer på om det er noe vi kan gjøre, men det er ikke enkelt å få gode svar. Det beste er vel å komme seg i teltet, lage mat og få litt godt med hvile nå. Vi begynner begge å bli virkelig slitne.


Selv vet jeg at disse grå tankene kommer av både været, våte klær, sult og kropper som begynner å kjenne på mange mil med tung sekk. Jeg får pakket inn Alette i fjellduken, får på henne tørre klær og hun sovner mens jeg setter opp teltet. 

Det er ikke lett å innse at man er sliten, kjenne på at man trenger hvile og godta følelsen av at man faktisk er sårbar. Det er mye lettere for meg å gi litt omsorg, det er jo rett og slett en glede. 


Kanskje får jeg det også igjen? Livet er ofte slik. Når kvelden kommer sprekker i hvertfall himmelen opp. Det kan faktisk bli tur opp på toppen i morgen. 

Fra notatboka: På mange måter er dette den gråeste dagen på turen, men jeg vet at solen vil trenge gjennom skyene igjen. Det er slike dager som beriker livet, det er omveiene som har gjort denne turen så fin. Selve målet med vandringen vår har hele tiden vært opplevelsen på veien, men også det å vinne over oss selv. Det å komme frem og ha greid det denne gangen også! Kvigtind blir derfor viktig. Jeg ber om sol og smil i morgen.


tirsdag 2. september 2014

To uker i Børgefjell, del 5

Vi har tørket opp, plukket ned teltet og er på vandring videre østover i Børgefjell. Nå er målet å slå leir ved bredden av Vierma i løpet av kvelden. Vi har snart gått tom for søtsaker så det gjør ubeskrivelig godt å finne blåbær på veien ned mot Kjukkelelva.


Det er ei stri elv som møter oss. Jeg har både hørt og lest at dette kan være ei ganske tøff kryssing, så vi forbereder oss ved å ta av oss sko og bukser, putter dette i sekkene. Vi tar også kløvsekken av hunden, det viser seg å være et godt valg.


Baffin må nesten svømme seg over, selv om han er av verdens største hunderase. Når han kommer over er han helt utslitt. Han sovner i lyngen og blir liggende der, mens vi snakker om denne utrolige kontakten med naturen. 

Fokuset som ligger der når en bar fot settes på en glatt elvestein, mens strømmen river i leggene. Her er vi virkelig tilstede i det som skjer. Dette er også de øyeblikk vi vil huske best når vi kommer hjem, det er vi klar over.


Dalai Lama skal ha sagt om nordmenn; at han var så glad for at så mange av oss mediterte. Den som deltok i samtalen så forundret på ham? - Ja, dere går jo i fjellet nesten alle sammen, svarte den åndelige lederen. 

Han ser altså på det å gå i fjellet som bevisst meditasjon, der man går i stillhet, der man legger bedre merke til egne tanker og samspillet mellom sin indre- og den ytre verden. 


En ting er sikkert, en slik fjelltur gjør noe med oss! Forandring er min lyst - mens fred er det jeg egentlig søker, sa Henrik Ibsen. Stort bedre kan vel mennesket egentlig ikke beskrives. Akkurat nå, med utsikt over Viermadalen, kjenner vi på sannheten i det. 


Det er ikke til å legge skjul på; denne dagen føler vi oss som verdens heldigste, verdens rikeste, verdens gladeste mennesker. Flere dager med regn har gjort sitt til det, møte med naturens små og store skapninger har knadd rundt på sjela og selve vandringen har tatt oss akkurat hit til dette stedet og denne tilstanden.



Fjellet det kan virke så goldt og øde, men når vi virkelig begynner å se etter så blir vi fylt med undring over detaljene. 

Det er herlig å ha ro nok i kroppen til å bruke fem minutter på å betrakte en liten blomst, følge med på to fjellgresshopper som henger sammen for å føre livet videre. Det er små mirakler over alt. 


Når vi kommer frem til Vierma ser vi at dagen også får en bra avsluttning. Akkurat denne kvelden er det jo nesten som å være i syden, eller rettere sagt som å eie en del av syden helt for seg selv. Det blir ikke så mye bedre enn dette.



Fra notatboka: Hvis vi trasker rundt i fjellet og driver formålsløst dank en hel dag, uten at vi egentlig har satt oss spesielle mål, når vi bare smiler av ren kjærlighet til naturen - Da står vi egentlig i fare for å bli stemplet som late, udugelige, rare mennesker i den virkeligheten vi lever i.

Hadde vi i stede brukt en hel dag på næringsvirksomhet, spekulert i kraftutbygging, hogst eller gruvedrift - Da hadde vi derimot blitt ansett som skikkelige, verdifulle folk. Er ikke det ganske rart? Det er i hvertfall langt unna min virkelighet her i teltet i kveld.

Det er godt å kjenne at det finnes andre verdener enn den illusjonen vi har skapt oss gjennom kroner, kropp, kjøp og kast. Naturen er egentlig som den mor jeg mistet, her i dens stillhet i hjertet av Børgefjell kan jeg hvile ut og glemme stress, uro og bekymringer. God natt Alette og god natt Vierma!


fredag 29. august 2014

To uker i Børgefjell, del 4

Vi ligger i området rundt Litle Kjukkelen i noen døgn, går lange turer opp på fjell og ned til fiskevann. Det er behagelig å rusle rundt uten tungsekken nå - og det er fisk å få.



Deilig mat! Mye bedre enn denne lette, tørka turmaten som man fort går lei av. Det er utrolig fint å få mer fisk enn vi klarer å spise. Nå føler vi oss rik!



Etter det kraftige tordenværet, jeg beskrev i forrige innlegg, så har vi tydeligvis fått et værskifte. Tunge skyer henger over Børgefjell. Noen dager kikker sola frem, men så fort det begynner å bli varmt ligger nye kraftige byger på lur.


En av dagene kommer tåka sigende inn når vi drar ned for å prøve fiskelykken ved Lille Kjukkelvann. Snart regner den imidlertid bort igjen.


Været gjør noe med oss, regn gir en spesiell stemning. Likevel er det også både vakkert og deilig å være ute. Kjenne på at det slett ikke er så farlig å bli våt, huden vår er egentlig ganske så vanntett. Vi er nok godt tilpassa naturen, bare synd vi ikke alltid føler det slik.


Noen ganger er det da også så ille at hverken vi eller hunden er spesielt fornøyd. Jeg har nok aldri vært utsatt for så kraftig regnvær på telttur før. Ved å grave dreneringsgrøfter og ha godt utstyr berger vi likevel det lille rommet i teltet tørt. 


Etter alt dette regnet har Baffin også funnet sin plass teltet. Mens det plasket ned som verst hadde ikke Alette hjerte til å la han ligge ute, godhjerta som hun er. 

Nå har ingen av oss samvittighet til å flytte han ut igjen, selv om det endelig er netter med oppholdsvær igjen.



Det er ingen tvil om at det er verdifult å gå gjennom disse værskiftene, være ute og kjenne på at vi virkelig er en del av dette. Se at regnværet velter inn, pisker gjennom lyngen, være med når myrulla igjen tørker opp og ser litt mer fornøyd ut.


Fra notatboka ei regnværsnatt ved Litle Kjukkelen: Vi blir så påvirket av omgivelsen våre, av regnet og ikke minst av sekken med erfaringer vi bærer med oss til en hver tid. Hvem har sagt at regn skal gjøre oss trist? At vi skal føle det som ufyselig å være ute nå? Vi kan jo se det som et mirakel dette regnet, som gir liv til gresset, vann i bekken. Vi kan velge å juble i regndråpene, kjenne på denne viktige delen av livet som faller ned fra himmelen. 

Om vi ikke klarer det, så må vi i hvertfall ikke resignere inn i triste følelser og projisere disse ut på det som er rundt oss. Det er vi mennesker eksperter på. Heldigvis har Alette og jeg snakket mye om akkurat dette: Vi må akseptere det som er, det vi opplever akkurat nå. Er vi misfornøyd eller nedslått så har vi selv et ansvar for å bli bevisst dette, og se om det er mulig å gjøre noe med det. Hvis ikke må vi godta at ting er som de er. Det åpner opp en ro i oss, et stort rom i oss. Det er en stor forskjell på det å akseptere og det å resignere.


Men det skal sies; ingen av oss er eksperter på å være i øyeblikket. Hunden slår oss glatt på det! Likevel lærer vi veldig mye av en slik tur, og våre indre gråværsdager er langt ferre enn det naturen gir oss.