onsdag 3. februar 2016

På lag

Humler og meitemark er på full fart ut av naturen vår. I den lange rekken av arter som kommer til å dø ut står også vi mennesker. Nyere forskning slår fast at ca. 40% av verdens matjord nå er skadet av måten det industrialiserte jordbruket driver på. Jorden og miljøet tåler ikke denne rovdriften over tid. 


Er det så selvsagt at vi ikke ser det? At vi spiler på lag, at naturen renser luften vi puster inn, vannet vi drikker og jorda vi dyrker maten vår i. Alt dette er helt gratis. Har vi blitt så ødelagt av den kapitalistiske tankegangen at vi behandler det ”verdiløst” fordi det er gratis? 


I Kina har det i noen provinser blitt så ille at tusenvis av bønder må befrukte frukttrærne sine for hånd. Det finnes ingen insekter som gjør dette selv der lengre, de er utryddet. I California må bønder frakte millioner av bier tusenvis av kilometer over kontinentet for å befrukte mandeltrærne. Biene gjorde denne jobben helt gratis før de forsvant fra området, trolig pga sprøytemidler. 


Så hvordan skal vi sikre oss et landbruk som kan fø oss i framtida? Hvordan kan vi tilpasse våre liv til naturen rundt oss, som jo har like mye rett til å leve? 
Den svenske professoren og landbruksforsker Artur Granstedt påpeker at landbruket i dag står for ca. 25 prosent av CO2-økningen i luften, hovedsakelig som følge av avskoging og humusnedbrytning. Regner man i tillegg med effekten av kunstgjødselproduksjon og matvaretransport, står det moderne industrielle landbruket (dvs hele matvarekjeden fra jord til bord) for nærmere halvparten av CO2-utslippene. Dagens kjøttkonsum har ført til et husdyrhold som med tilhørende gjødselhåndteringspraksis og fôrproduksjonsmetoder bidrar med like mye drivhusgasser som transportsektoren. For ikke å snakke om alle dyrelidelsene som medfølger et industrialisert jordbruk som vi har i dag.


Biologisk-dynamisk landbruk anses av noen som den første formen for økologisk landbruk. Nord-Trøndelag har en målsetning om at det skal være 15% økologisk produksjon i fylket innen 2020. Per i dag ligger tallet på 9%. 
Rudolf Steiner sitt jordbruk som bygger på tanken om at gårdsbruket utgjør et helhetlig samfunn med alle arter som inngår er mye sunnere verdier å bygge et langsiktig samfunn på. Det legger vekt på å balansere holistisk utvikling og forholdet mellom jorden, plantene og dyrene som et bærekraftig system.


Allerede i 1978 viste forskning i Sveits hvordan ulike jordbruksmetoder oppfyller kravene til begrepet ”bærekraftig jordbruk”. Arbeidet er lagt opp som en sammenligning mellom tre forskjellige driftsformer: Biologisk-Dynamisk (D), økologisk (O) og Konvensjonelt (K) jordbruk, derav navnet DOK-forsøkene. Etter 22 års registreringer ble det slått fast at biologisk-dynamisk landbruk er den eneste formen for matproduksjon som binder mer karbon i jorda enn den slipper ut i luftrommet. Resultatene bekreftes av tyske og svenske undersøkelser. 



DOK-forsøkene viser at mark, mikroorganismer, bakterier og andre jordlevende dyr gjennom hele perioden utgjorde en vesentlig høyere andel av matjorda ved biologisk-dynamisk og økologisk dyrking, enn ved konvensjonell dyrking. Ca 50 prosent høyere for de biologisk-dynamiske, og ca 30 prosent høyere for de økologiske parsellene. Dette betyr at kompostert husdyrgjødsel og biologisk-dynamiske dyrkningsarealer ikke bare betyr mer naturlig, næringsrik og sunn mat, men at det også er et direkte bidrag til å bremse drivhuseffekten.


Ingen kan unngå å se alvoret i den situasjonen som i dag truer menneskeheten når det gjelder jordens framtid, miljøet og hvordan vi forvalter jordens naturresurser samt også den økonomiske krisen som kan forventes som en konsekvens av denne utviklingen. 
For noen er det å ta vare på naturen helt instinktivt riktig. Et spørsmål om verdier. For de som er besatt av pengeverdier så kan veien bli lang gjennom økosystemets ruiner for å innse at det faktisk også lønner seg å ta vare på naturen. 


Det økologiske landbruket er en mulighet til å løse denne krisen og burde bli en selvfølgelig del av utviklingen mot et bærekraftig samfunn.
(Bildene er fra Duun Andelslandbruk der vi er med i år som i fjor.)

mandag 1. februar 2016

Mirakelmannen

I går var vi på kino og så dokumentaren om “Mannen fra Snåsa”. I mine øyne er Joralf Gjerstad en mann som utfører ekte mirakler, og overskriften er derfor “Mirakelmannen”. Før du nå steiler av dette ordet, setter kaffen i vrangstrupen og tar frem irritasjonen i deg, så må jeg få forklare deg hvordan jeg definerer ordet Mirakel.


Et mirakel er en handling utført i ren kjærlighet, en handling av godhet overfor en annen del av livet på jorden. En handling gjort uten at du selv tenker på at dette skal komme deg til gode. Et mirakel virker bak tid og rom, enklest forklart ved at den gode handlingen du gjør i dag kan bety mye mer enn du aner en gang i framtiden. Tenk bare gjennom det, hva kan det bety at du i dag valgte kjærligheten, valgte å være god? I motsetning til at du ble sur, mistenksom, hatefull og sint? Hvor mange mirakler har ikke Joralf Gjerstad gjort med små barn, kvinner, fedre og mange tusen som har kommet til han og fått en del av den godheten han har i seg. 


For meg er det egentlig ganske uforståelig at noen kan la seg provosere av dette, men samtidig forstår jeg at noe plager de menneskene som mener kjærlighet og godhet bare er dumt og uvitenskaplig. Selv kjenner jeg Joralf Gjerstad godt etter å ha filmet NRKs dokumentar om snåsamannen midt på 2000-tallet. Jeg kan skrive under på at den mannen gjør mirakler i sine møter med mennesker, også med meg.


Jeg kjenner ikke Margreth Olin, men jeg kjenner meg igjen i mye av det hun sier. At hun har laget en film til alle som forholder seg til andre mennesker. Foreldre, lærer, hjelpepleiere, journalister, ledere og alle andre har mye å lære. Samtidig skal vi ikke glemme at verden er full av mennesker som gjør mirakler hver eneste dag. Likevel har Joralf en ømhet i sitt møte med andre mennesker som gjør at han kan få noe spesielt til å skje, gang etter gang. 



Mannen fra Snåsa har tatt i mot mennesker i alle former for kriser, det være seg dødsyke, deprimerte eller de som har vært utsatt for ulykker. Jeg har hørt om tyver og kjeltringer, folk som har mistet noe kjært, folk som har mistet tro, håp og kjærlighet. Han har tatt i mot alle. Han har båret tyngden av dette, og møtt de alle med sitt lune smil og gitt dem svar og styrke. Hvordan han har klart dette? Det har jeg fundert mye på, og jeg er ikke redd for å si at han har fått en gave. 



Her er mannen som setter seg selv til side og lytter, her er han som endrer folks ansiktsutrykk med en berøring, med en nysgjerrighet for mennesker og med en humor som får folk til å gå mann av huse for å se en dokumentar på kino. En ekspert på å se det andre mennesket. Det er ikke lett å forklare det, men det er forklarlig, sier Margreth Olin. 


Men her er også mannen som provoserer, forarger og hisser opp mange. Det er også forklarlig, det er tross alt bare 2000 år siden Jesus havnet på korset.

lørdag 30. januar 2016

Kollaps

I dag var vi på Aglen ytterst mot Folla og så på etterdønningene etter orkanen "Tor". Det er fascinerende å betrakte naturen i en slik råskap, men det er også grunn til å føle seg litt som det havet vi kikket ut mot, urolig.


Snøen har altså igjen kollapset i orkan og regn, stabile vintere er det lenge siden vi så. Helt normalt sier nok de fleste av oss, men vi må ikke glemme at mange 1000 forskere verden rundt sier at vi nå ser bilder av en stor endring i miljø og klima.


Fuglebestandene på havet er sterkt påvirket av oss, og de er i sterk nedgang. Det er et varselsignal som vi må ta på dypeste alvor sier fagfolk. Nylig ble flere hundre tusen alkefugler funnet døde langt nord på det amerikanske kontinentet, sultet ihjel. Årsaken er trolig klimaendringer og overfiske.

Europa har mistet en halv milliard fugler på 30 år, også her i landet og i Trøndelag er forskerne dypt bekymret. Vi forstår alle at dette er noe vi er nødt til å ta inn over oss, men klarer vi egentlig det?


Det er dessverre en økende sannsynlighet for at våre etter-kommere, og kanskje mange av de som lever nå, vil møte den ultimate utfordringen for menneskets overlevelse. Vi må stoppe ødeleggelsene av det miljøet vi er helt avhengig av. Hvis ikke kommer de svært alvorlige konsekvensen av at naturen skal vise oss dette.

Gjennom boka Kollaps viste forfatteren Jared Diamond oss i hvert fall hvordan kulturer rundt om på jorden en rekke ganger har vært ute av stand til å endre en dårlig økologisk forståelse, og av den grunn har blitt drastisk redusert eller har dødd ut. Det være seg vår egen grønlandske kolonisering eller for de som bosatte seg på Påskeøya.


Felles for alle slike kollapser har vært en manglende evne til å tenke nytt, mennesket har fortsatt i de gamle sporene og utslettet miljøet - og seg selv. 

Det mest tragiske med det vestlige samfunnet er at det i så alt for lang tid og så til de grader har satt seg utenfor naturen og miljøet. Vi hersket jo over dette miljøet, og synes en orkan bare er en spennende nyhetsbegivenhet. En kollaps kan aldri ramme oss? Men hva om den gjør det? Hvor stor blir ikke den katastrofen for livet på jorda?


Men vi det vitenskapelige, vestlige mennesket er usårbar, modig, krigere og adskilt fra naturen! 
Faktum er dessverre at dette aldri har vært eller vil være sannheten. I det flommen skyller over oss, i det vi faller i vannet eller får raset i hodet så innser vi at vi har levd på en løgn. Vi er alle dødelige skapninger, og det betyr virkelig noe hvordan vi har levd.


Vi trenger alle å snakke om dette, vi trenger å tenke på nye måter, vi trenger en grundig og åpen diskusjon. En debatt som tørr å stille spørsmål ved våre mest grunnleggende kulturelle fortellinger.

Ordet "narrativ" er i denne sammenhengen et meget godt ord, ta det med deg inn i bevisstheten din og bli kjent med dets betydning. Vi narrer jo oss selv hele gjengen.


mandag 25. januar 2016

Høytid ved kirka

Det er stille i sentrum av Namsos, det er søndag. Bare noen få sjeler med hund er ute og spaserer. Disse små flokkene av liv markerer brøyteskavlene med gule flekker, men i en av disse skavlene ligger også hundrevis av bær. 



Som naturfotograf vet jeg at det er nå jeg må kikke opp. På vinteren er det nemlig fult mulig å være fuglefotograf i byen, spesielt når svensk asalen langs gatene har hatt et så godt år som 2015. Troster, finker, meis, stær, sidensvans og selv konglebit kan dukke opp midt i byen, og nå står jeg her foran en stor flokk med sidensvans.



Jeg følger med på fuglenes bevegelse, ser mønstret i aktiviteten deres, og kjenner på at jeg har godt av å stå slik. Tankene legges til side, men likevel flyger det en og annen tanke-rest forbi i mitt indre. Dette er vel også en slags avlegger av det som populært kalles mindfulness. Nå dukker det opp fragmenter av ting jeg har sett og hørt den siste tida, det stokkes og sorteres. Hvor ofte tar du deg tid til dette?


Når vi er stille og fredelig lenge nok drar vi bort ganske mange forheng i vår tankeskapte verden. Vismenn hevder at vi i vår kjerne kan komme dit at vi kan se livet, og kjernen slik det også er i alt annet liv rundt oss. Jeg synes det er godt forklart, for det er noe slikt jeg har opplevd på mange av mine turer ut i naturen - I ett med alt.



Det er morsomt å observere, ikke bare sidensvansen, men også meg selv i naturen. Bruker ikke vi mennesker litt for mye tid på å organisere verden, på fuglebøker og latinske navn? Vi snakker om kamera og objektiver, lager klokker og kalendre, planlegger og analysere. Vi  prøver å forutse været og vinden, farer og frykt. Men hvilken del av livet har vi virkelig kontroll over? 

Kanskje er det slik at den rasjonelle tenkningen ødelegger min sjel. Hva om vi velger å tro på at vår tanke er fri, og velger å tro på en virkelighet som vi helt og holdent skaper selv? Er vi gale da? Er det ikke bedre enn et liv i fortvilelse og sorg over meningsløshet?



Her ved kirka i Namsos havnet jeg inn nok en gang inn i disse temaene som er så viktig. Vår forestillingsevne og vår tro, den åndelige siden av livet. Jeg retter 500 millimeteren på støle armer mot fuglene. Som et pust går en liten undring gjennom meg: Er det vi som lever dette livet - eller livet som lever oss?



- "Sirr-sri-sririririri", lyden forteller meg at flokken med sidensvans snart skal ta til vingene igjen. Oppsøke et annet tre med bær eller en hvileplass med litt mer ro - Også slår små, raske vinger i lufta, forplanter lyden inn i trommehinnene mine og hvisker noe om selve livet til meg, om hva vi kom fra -og går til - Om fred og ro.