søndag 16. desember 2018

Ørner i advent

Det glinset både av himmelen og i snøkrystallene på bakken når vi kommer fram. I helga har vi igjen overnattet i et ørneskjul i Flatanger, det er en opplevelse vi aldri blir lei av.


Nøtteskrika skvaldrer forsiktig, det har blitt morgen og det er som om fuglene snakker til blåfargen som vekker verden denne 16. dagen i advent. Noen våkner i en varm seng og skal på søndagshandel, men her skal vi sitte til det blir mørkt igjen.


Utover dagen har vi besøk av både meiser, ekorn, nøtteskriker, skjærer og kråker. Vi spiser frokost, koker te, tar en lunsj, sover en dupp - og setter så kaffekjelen over rødspritbrenneren som holder litt varme i skjulet denne kalde desemberdagen. Det er rett og slett fredelig og koselig å sitte slik.



Ørnene ser imidlertid ut til å utebli, etter seks timer har de ennå ikke vist seg. Men jeg har en følelse av det skal skje noe før sola forsvinner igjen. – Og så plutselig er en voksen kongeørn på plass på det utlagte åtet. Den er litt forsiktig, flyr litt rundt før den bestemmer seg for å spise seg mett.



Ikke lenge etter dukker også en forholdsvis ung havørn opp. Denne prøver gjentatte ganger å jage bort kongeørna, uten at den lykkes med det. En storslått naturopplevelse er det uansett å se på møtet mellom de to store, men så forskjellige rovfuglene.



Å oppleve ørnene slik skulle langt flere naturligvis ha gjort. Kjent på spenningen og gleden som dette gir, for det kan ikke byttes med noe bedre. Likevel er det trist å tenke på at nettopp det er det de fleste av oss er i ferd med å gjøre. Vi bytter bort mangfoldet i natur, ville dyr og fugler med store tekniske inngrep og små tekniske duppedingser.


Vi får stadig mindre tid til å ta innover oss virkeligheten. Snart får ørnene i Flatanger også møte to gigantiske vindkraftanlegg, både Sørmarksfjellet og Innvordfjellet blir snart forvandlet til produksjonsområder for kraftindustri.


Ta en kikk på den fantastiske fuglen og se inn i øynene på den. Den er fotografert rett etter at en vindmølle har kappet den ene vingen rett av på den.


Ulla Falkdalen, som tok bildet inne i Smøla vindkraftanlegg, forteller at hun var på tur i området da hun hørte et kraftig smell. Da hun kikket mot stedet der lyden kom fra, så hun ørnen sakte dale ned mot bakken med bare en vinge. Ørnen overlevde fallet og prøvde å fly, men den ene vingen var altså kappet rett av helt inne ved kroppen. Blikket sier alt.

Bare på Smøla har 100 havørn blitt drept av vindturbiner. I tillegg har flere kongeørner, tårnfalker, jaktfalk, vandrefalk og dvergfalk, blitt drept som en direkte konsekvens av vindkraftverket. Enkelt-bekkasiner er også godt representert på den dystre statistikken, sammen med rundt 200 liryper.


Takk til Ole Martin Dahle som lar oss få oppleve levende og ville ørner i Flatanger, og som i helga også gjorde oss oppmerksomme på Ullas sterke bilde av en døende havørn.

søndag 2. desember 2018

Lav sol i desember

En fantastisk søndag er over, og vi har brukt hver liten stråle av vinterlyset på tur og foto. Tenk så heldig vi er som kan vandre gjennom intakt natur i lav vintersol. Oppleve både dyr og fugler, tenne et bål og lage en kopp julete - Mens vi faktisk kjenner på kroppen at dette gjør oss godt.

Vi skriver ofte den samme historien i forskjellige varianter. En liten bit av naturen er truet av utbygging, eller en truet art blir belastet med menneskets grådighet og sløseri. Det er historier vi bare må fortsette å skrive om, men det går også an å snu det hele på hodet. Skrive om en annen type naturvern – Det vernet som naturen har gitt oss.


For at naturen hjelper oss er det jo ingen tvil om, det er bare det at denne omvendte relasjonen ikke blir beskrevet like ofte. Det handler for det meste om det etablerte, klassiske naturvernet. Kanskje ikke så rart når hele vårt vestlige samfunn er bygget på vekst. Utbygginger av veger, elver, bekker, vindkraft, hyttefelt og arbeidsplasser må for guds skyld ikke stoppe, for da går økonomien i stå.


Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er helt utømmelig. Vi bærer på en historie om at naturen er enorm og ubegrenset. Denne forestillingen har satt seg i hodet vårt, og vi ser heller ikke endringene annet enn ut fra oss selv og vår korte tid her på jorden. Men de fleste erkjenner og skjønner at naturen har en betydning for oss. 


Det er en stadig større forståelse for at natur og naturopplevelser gjør oss godt. Vi trenger trærne, lyset, luktene, turene og inntrykkene, det gjør oss til hele mennesker - Gir oss mulighet til å hel–se livet. Ja, natur gir oss god helse, samt luft, jord, energi, mat og vann, for å nevne noe av det viktigste. Likevel ligger fokuset altså stadig på å redde natur. Det er et stort paradoks.


Derfor kan vi avslutte denne lille teksten med filosof Arne Johan Vetlesen sine ord:

"Det ligger en Nobelpris og venter på den som beskriver det ethvert barn i dag vet: at biosfæren, med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av."


søndag 25. november 2018

Å la noe være i fred

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.


Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.


Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være. 


Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike. 


Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten. 


Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.



Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke. 


- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.

fredag 23. november 2018

Svart fredag

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.


Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.


Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.


I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?


Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.


Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.