onsdag 18. mars 2020

Å miste ordene

Etter noen lange dager på jobben så ble det bråstopp i starten av februar. Jeg klarte ikke å huske navnet på mine nærmeste, og selv navn på fugler som kjøttmeis og gråspurv ble borte. Jeg trenger vel egentlig ikke å beskrive dette så fryktelig dramatisk, jeg har en sjelden svulst i hjernen, og jeg kommer til å dø av denne. Det rare er at jeg har vært glad og positiv etter at det gikk opp for meg, jeg er som før. Kanskje kommer det av at Alette og jeg har snakket, filosofert, gått, sett på trær, moser, himmel og vært stille på turer i naturen de siste årene.


Behandling på sykehuset har gjort at navn, fugler, turer og filosofi har kommet tilbake. Forrige uke skrev vi en spalte til «Vår fuglefauna» sammen. Det er sterkt å få låne litt mer av det livet man er glad i. Selvfølgelig er det også trist å se sorgen hos de nærmeste som er lei seg og redde, men vi får snakke sammen så godt vi klarer. Også kan Alette og jeg fortsette og skrive sammen, om tema vi allerede har drøftet mange ganger. Døden er nærmere og sterkere nå, det gjør faktisk livet til et enda større mysterium.

I det indiske eposet «Mahabharata» løftes et spørsmål som gjennom årtusener har blitt pekt på som det største mysterium av dem alle: «Hver dag er det utallige mennesker som dør, og allikevel fortsetter de som blir igjen, å leve som om de var udødelige.»


Bøker har vært en sentral del av vårt forhold helt fra starten og den merkelige «Tibetanske dødeboken» kom i bokhylla det første året vi var sammen. Vi har trålet oss gjennom alt fra Ekim, Khalil Gibran og Rumi til hele forfatterskap av Olav Duun og Jón Kalman Stefánsson.

Filosofi, turer, skog, himmel og stillhet har allerede endret på noe i oss. For meg er det ganske merkelig å tenke på nå - og en grunn til å skrive litt til.

Når du går igjennom en uberørt, gammel skog så vil du se både rikt liv og døde trær, råtnende løv på bakken og nedbrutt materiale. Hvor enn du ser så vil du finne et mønster av liv og død. Men hvis du ser godt etter så vil du se at det råtnende løvet og det som er på vei til å bli brutt ned også har masse liv i seg. Mikroorganismer i arbeid. Molekyler reorganiserer seg. Døden finnes egentlig ingen steder, alt man ser er kun livet i endring. Hva kan du lære av dette? Død er ikke det motsatte av liv. Livet har ingen motsetning. Det motsatte av død er fødsel.


Vismenn og poeter har til alle tider vært klar over den drømmelignende egenskapen ved den menneskelige eksistens. Tilsynelatende så solid og ekte - men samtidig så svevende at det kan gå i oppløsning når som helst. Hva er det ekte? Hvor kommer drømmen fra? Har vi ikke ofte på en fjelltur i teltet diskutert om livet egentlig ikke finnes? Håpløst flyktig, meningsløst rart, morsomt og spennende. Hvorfor finnes noe i stedet for intet? Der en rekke filosofer kom fram til at ingenting faktisk ikke finnes - og at jeg nå plutselig også tror på at døden bare er en ny veg.

I mange rolige timer i teltåpningen har vi studert insekter som kravler i lyngen og har sine helt spesielle prosjekter for dagen. Når vi ser de slik så føles det veldig sterkt at vi ikke er noe viktigere enn dem. Vi er bare ulike arter på samme sted som prøver å overleve.


Nå er det mange mennesker som er opptatt av endringer, der ulike former for tap dukker opp. Du føler deg kanskje redusert som den formen du tenkte du var, arbeideren, rikingen eller bedriftseieren. Det føles som om noe i deg dør og det kan føles som om vi går oss vill. Uten dette – hvem er jeg da? Når den formen som du har identifisert deg med nå forsvinner eller går i oppløsning (som når Alette mister Kjartan og blir alene) så er det ofte ekstremt smertefullt. Det etterlater seg et stort hull - mitt i din opplevde eksistens. Det er endringer som i en skog, både i de som er her videre og de som virkelig endres.

Den moderne, vestlige kulturen har lenge fått oss til å tro at dette skal vi ikke tenke på og snakke om. Mange år med filosofering har likevel fått oss til å forstå, og i flere år skrevet om dette merkelige temaet. Døden er ikke det grusomme og skremmende, men det mest naturlige i hele verden. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi havnet i dette temaet for flere år siden? Men å leve livet i kontrast til døden gjør det umåtelig rikt og sterkt.


Det er uansett ingen vits i å fornekt det som skjer, ingen grunn til å fornekte følelsene. Det er bare å aksepter og ta et skritt videre. Aksepter at det ikke er noe jeg kan gjøre. Aksepter det fullstendig. Det er ikke noe som jeg kan ha kontrollen over her. Jeg må overgi meg til det som skjer. Det må du også i den naturen vi lever i.

For freden ligger i stillheten.

5 kommentarer:

  1. Takk for det flotte du skriver Kjartan, det betyr så uendelig mye!!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for alt det vakre du skriver og har skrevet. Det er veldig mange i Norge som føler med dere i denne vanskelige tiden. Ta vare på hverandre og nyt den tiden dere har sammen.

    SvarSlett
  3. Veldig sterkt å lese om dette, og samtidig sjokkerende. Jeg har jo fulgt med litt på bloggen din og husker også godt foredrag du har hatt, f. Eks i Verran naturforening. Nyt dagene og livet videre.

    SvarSlett
  4. Takk for alle dine tekster og bilder, begge deler er så utrolige vakre, betyr så mye! Ønsker dere og barna en så fin tid som mulig sammen. (Og håper at coronaepidemien ikke gir dere ekstra trøbbel)

    SvarSlett
  5. Takk for at du skriver så ærlig og deler dine tanker. Det er innspirerende. Nyt hverandre.

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan